Rt-1978-874
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1978-02-01 |
| Publisert: | Rt-1978-874 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 16 K/1978 |
| Parter: | Bestum Vel (advokat Kjell Holden) mot Norges Statsbaner (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Tore Schei). |
| Forfatter: | Stabel, Elstad, Christiansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §400, §180, §262, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §262, §268, §8, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Fylkeskommuneloven (1961)5-§2 |
Dommerne Stabel, Elstad og Christiansen.
Bestum Vel anla sak mot staten v/Norges Statsbaner (NSB) med påstand om at vedtak om bygging av driftsanlegg på Bestum skulle oppheves, subsidiært at bygging av driftsanlegget skulle forbys som stridende mot nabolovens §2. Samtidig fremsatte saksøkeren krav om at NSB ved midlertidig forføyning i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens §262 nr. 1 skulle forbys å igangsette arbeidet inntil saken var avgjort.
Oslo byrett avslo begjæringen ved kjennelse av 21. november 1977, idet retten fant at betingelsene etter tvistemålslovens §262 ikke forelå. Avgjørelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett, og den kjærende part ba samtidig lagmannsretten pålegge NSB ikke å igangsette arbeidene før kjæremålssaken var avgjort. Ved kjennelse av 17. desember 1977 forbød byretten NSB å gå i gang med anlegget før lagmannsretten hadde avgjort kjæremålssaken.
Kjennelsen av 17. desember 1977 ble opphevet av lagmannsretten. Bestum Vel påkjærte denne kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble hevdet at lagmannsretten hadde lagt en uriktig rettsanvendelse til grunn. Subsidiært ble det gjort gjeldende at det var en feil i saksbehandlingen at lagmannsretten ikke hadde tatt standpunkt til spørsmålet om anvendelsen av tvangsfullbyrdelseslovens §268, jfr. §248 annet ledd.
Kjæremålsutvalget bemerket:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet ikke kan føre frem.
Det gjelder her et videre kjæremål mot lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Etter regelen i tvistemålslovens §404 vil utvalget da - foruten lagmannsrettens saksbehandling - bare kunne prøve om lagmannsretten har tolket en lovforskrift uriktig. Utvalget forstår kjæremålsbegrunnelsen derhen at den hva rettsanvendelsen angår er rettet mot lagmannsrettens tolking av tvistemålslovens §400 for så vidt den går ut på at en domstol, etter først ved kjennelse å ha avslått å treffe beslutning etter tvangsfullbyrdelseslovens §262 om midlertidig forføyning i form av forbud mot en bestemt virksomhet, ikke deretter kan gi kjæremål over kjennelsen «oppsettende virkning» i den form at den ved ny kjennelse nedlegger forbud mot virksomheten inntil lagmannsretten har tatt standpunkt til kjæremålet over den første kjennelse.
Om dette spørsmål heter det i lagmannsrettens begrunnelse:
Side:875
«Kjennelsens grunner tyder på at byretten har ment å finne hjemmel for forbudet i tvml. §400, annet ledd - adgangen til å tillegge et kjæremål oppsettende virkning. Denne bestemmelse er også påberopt av Bestum Vel. Lagmannsretten forstår tvml. §400, annet ledd slik, at den gir den underordnede rett og kjæremålsretten adgang til å bestemme at gjennomføringen av den underordnede retts avgjørelse utstår inntil saken er behandlet av kjæremålsretten. Ved Oslo byretts kjennelse av 21. november 1977 ble begjæringen om midlertidig forføyning ikke tatt til følge. Avgjørelsen av 21. november 1977 innebærer ingen iverksettelse som det kan bli spørsmål om å utsette. Det er derfor ikke aktuelt med noen bestemmelse om at kjæremålet skal ha oppsettende virkning. Man viser i denne forbindelse også til uttrykksmåten i tvfbl. §8, annet ledd «(den rett hvis forføyning angripes»). Et forbud mot - for kortere eller lengre tid å utføre de arbeider det her gjelder må søke sin hjemmel i tvfbl. kap. 15.»
Med den reservasjon at henvisningen til paragrafens annet ledd antas å være en feilskrift for første ledd, er utvalget enig i denne forståelse av tvistemålslovens §400.
Heller ikke anken over lagmannsrettens saksbehandling kan etter utvalgets mening føre frem. Det kan ikke ses at Bærum Vel's argumentasjon i tilsvaret til regjeringsadvokatens kjæremål til lagmannsretten over byrettens kjennelse av 17. desember 1977, gav lagmannsretten noen foranledning til å drøfte spørsmålet om anvendelse av tvangsfullbyrdelseslovens §268 jfr. §248 annet ledd.
Etter dette må kjæremålet forkastes, og Bærum Vel bør i medhold av tvistemålslovens §180 første ledd tilpliktes å betale saksomkostninger til Norges Statsbaner for så vidt angår saksbehandlingen for kjæremålsutvalget.
Spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten bør utstå til lagmannsrettens avgjørelse av kjæremålet over byrettens kjennelse av 21. november 1977 hvorved begjæringen om midlertidig forføyning ble avslått, jfr. forutsetningen om dette i begrunnelsen for den påkjærte kjennelse.
Kjennelsen er enstemmig.»