Rt-1978-908

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-08-26
Publisert:	Rt-1978-908
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 116/1978
Parter:	Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae).
Forfatter:	Stabel, Bølviken, Sinding-Larsen, Lorentzen, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Skattebetalingsloven (1952) §51, Straffeloven (1902) §52, §3b, §4, §7, Skattebetalingsloven (1952)

Dommer Stabel: I straffesak mot A avsa Bodø byrett den 21. april 1978 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1917, dømmes for overtredelse av skattebetalingslovens §51, jfr. §4 og §7 til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager og til å betale en bot på kr. 500 - kronerfemhundre 00/100, jfr. straffelovens §52 nr. 4, subsidiært - for det tilfelle at boten ikke betales - en straff av fengsel i 5 - fem - dager.

I medhold av strl. §52 nr. 1, jfr. nr. 3 utstår fullbyrdelsen av fengselsstraffen med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.

2. A dømmes til å betale kr. 300 - kronertrehundre 00/100 - i saksomkostninger.»

0m straffutmålingen var det dissens i retten. Rettens formann - dommerfullmektigen - var uenig i at fengselsstraffen ble gjort betinget. Han stemte for en straff av ubetinget fengsel i 30 dager.

Om sakens faktiske bakgrunn og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.

Politimesteren i Bodø har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Han viser til at domfelte gjennom lengre tid har unndratt Bodø

Side:909

kommune betydelige midler ved ikke å foreta påbudt skattetrekk. Etter rettspraksis burde det ha vært reagert med ubetinget fengselsstraff.

Jeg er under noen tvil kommet til at anken bør tas til følge.

Domfelte er funnet skyldig i som leder og styreformann i et murerfirma gjennom årene 1976 og 1977 å ha latt være å foreta skattetrekk til Bodø kommune ved utbetaling av lønn til de ansatte. Riktignok ble trekk av tariffmessig bruttolønn korrekt foretatt i regnskapene, men beløpene ble ikke innbetalt til kommunen til tross for at arbeidstakerne bare hadde fått utbetalt nettolønn. De beløp som etter regnskapene skulle vært trukket til kommunen i det nevnte tidsrom, utgjør ifølge domsgrunnene til sammen kr. 132 496. Retten har imidlertid bygd på at det ved lønnsutbetalingen ikke fantes midler i firmaets kasse utover de nettobeløp som ble utbetalt. Ut fra dette og i samsvar med tiltalebeslutningen har retten ved beregningen av det beløp domfelte kan holdes strafferettslig ansvarlig for, lagt til grunn det synspunkt Høyesterett gav anvisning på i Rt-1959-1 114, jfr. også Rt-1976-509, nemlig at skattetrekk skal foretas på grunnlag av de lønningsbeløp som faktisk stod til disposisjon, var blitt fordelt forholdsmessig mellom de ansatte som lønn. På dette grunnlag har retten fastsatt det strafferettslige ansvar til i alt kr. 74726. Av forskjellige grunner som fremgår av dommen, er beregningen i dette tilfelle blitt meget komplisert. Verken fra domfeltes eller fra påtalemyndighetens side er det imidlertid gjort gjeldende at beregningen er uriktig. Jeg finner da ikke grunn til å ta standpunkt til holdbarheten av de enkelte ledd i den, men bygger på at kr. 74 726 er det beløp domfelte er strafferettslig ansvarlig for i denne sak. Om det skulle være så at domfelte i samme tidsrom og på samme måte har unnlatt å foreta skattetrekk også til andre kommuner enn Bodø uten at det har ført til straffesak, hvilket er anført fra aktors side, så må det være riktig å se bort fra dette ved straffutmålingen.

Likevel er jeg kommet til at det i denne sak ikke er tilstrekkelig grunnlag for å gjøre fengselsstraffen betinget, og jeg kan i store trekk slutte meg til den begrunnelse som er gitt av byrettens formann. Når domsmennene er kommet til et annet resultat, synes de å ha lagt hovedvekten på at det straffbare forhold var motivert ved ønsket om å holde bedriften gående og at det var uforskyldte økonomiske og driftsmessige problemer som førte til at det i 1976 og 1977 ikke var penger i kassen til både å lønne de ansatte på tariffmessig måte og til samtidig å trekke skatt av den tariffmessige lønn. Denne begrunnelse vil kunne anføres i et stort antall av de tilfelle hvor skattebetalingslovens §51 kommer til anvendelse, og vil - om den aksepteres i vår sak - kunne bidra til å uthule håndhevelsen av loven. Heller ikke for øvrig kan jeg se at det foreligger omstendigheter som taler med styrke for betinget straff i et tilfelle som dette, hvor det straffbare forhold gjelder et ikke ubetydelig beløp og har pågått konsekvent i ca. et og et halvt år.

Jeg antar imidlertid at straffen kan settes noe lavere enn gjort, og antar at fengsel i 24 dager vil være passende.

Jeg stemmer for denne

Side:910

dom:

I byrettens dom giøres disse endringer:

1. Straffen settes til fengsel i 24 - tjuefire - dager.

2. Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.

3. Boten faller bort.

Dommer Bølviken: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Sinding-Larsen, Lorentzen og Andreas Endresen: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig David ØverIi med domsmenn):

A er født xx.xx.1917. Han er av yrke murmester. Han var tidligere disponent i firma A A/S, men etter at dette er slått konkurs, driver han på egen hånd. Han bor i - - -, X. Han er gift, uten forsørgelsesbyrde, inntekt siste år ca. kr. 60 000 brutto, nåværende inntekt ca. kr. 2 500 - kr. 3 000 pr. måned, uformuende. Han er tidligere straffet for promillekjøring i 1944 og 1956, og en gang under landssvikoppgjøret. Han er ikke tidligere bøtelagt.

Ved beslutning av politimesteren i Bodø 6.3.1978 er han satt under tiltale ved Bodø byrett for forseelse mot lov om betaling og innkreving av skatt §51, jfr. §4 og §7, om at arbeidsgiver plikter ved utbetaling av lønn til ansatte å beregne og tilbakeholde forskuddstrekk for skatt.

ved at han som daglig leder og styreformann i murerfirmaet A A/S i X i 1976 og 1977 unnlot å foreta skattetrekk ved utbetaling av lønn til ansatte i firmaet med tilsammen kr. 74 726. - - -

Retten legger følgende til grunn for avgjørelsen:

Firmaet A A/S ble startet som ansvarlig selskap i 1973. Opprinnelig drev firmaet med muring, men senere også med grunnarbeider. Arbeidsfordelingen var slik at tiltalte stod for murerarbeidene mens hans kompanjong B stod for grunnarbeidene. Virksomheten økte stadig og i 1975 ble selskapet omdannet til aksjeselskap der A hadde 4 aksjer, hans sønn 2 aksjer og B 4 aksjer av tilsammen 10 aksjer. På det meste hadde firmaet 15-16 mann i arbeid. A hadde den administrative ledelsen av selskapet og tok seg av kontorarbeidet. Det var han som ansatte og sa opp folk og inngav anbud. Han stod også for administrasjonen for så vidt angår de arbeidsplasser B hadde vedrørende grunnarbeider, men han fulgte her pålegg B kom med når det gjaldt ansettelse, oppsigelse, avlønning av folk m.v. De hadde ansatt en kontordame som i praksis tok seg av regnskapsføringen og avlønning, samt skattetrekk av ansatte. Det ble stort sett ført et forskriftsmessig regnskap. Arbeiderne hadde tariffestet lønn, og de gjeldende trekktabeller ble nyttet ved foretakelsen av skattetrekk. Skattetrekk ble foretatt fram til 1976, og beløpene ble regelmessig innbetalt vedkommende kommunekasserer. Også for 1976 som 1977 ble trekk foretatt i regnskapene, men skattetrekkene ble bare delvis innbetalt for 1976, og for 1977 ble overhodet intet innbetalt. Tiltalte visste om at det ikke ble innbetalt skattetrekk for 1976 og 1977, han visste at han hadde plikt til å foreta slike trekk, og han har erkjent at han som daglig administrativ leder må bære ansvaret for dette. Retten finner at tiltalte faktisk var den person i firmaet som skulle ha ansvaret for at slike ting gikk i orden, og han må ansees som «arbeidsgiver» i relasjon til reglene om innbetaling av skattetrekk i skattebetalingsloven av 21.11.1952 §51, §4

Side:911

og 7, jfr. lovens §3b. Tiltalte mener at hans kompanjong B burde ha stått ansvarlig i like høy grad som han selv for de manglende innbetalinger. Imidlertid må retten legge til grunn at det var tiltalte, og ikke B som skulle sørge for at slike og andre administrative gjøremål ble gjennomført. Dessuten bemerkes at selv om B også skulle ha stått til rette for dette, ville dette ikke frita tiltalte for hans eget strafferettslige ansvar.

Økonomisk sett gikk det stadig dårligere for firmaet. Tiltalte mener dette særlig skyldtes to oppdrag som ble meget tapbringende, nemlig et oppdrag på det nye boligfeltet på Y der det ble meget mer av grunnarbeid å utføre enn forutsatt, noe tiltalte mener kan tilbakeføres firmaet C's feilaktige opplysninger om grunnforholdene. Tapet her setter tiltalte til kr. 66 000. Videre ble et oppdrag på boligfeltet i Z tapbringende, etter tiltaltes mening fordi firmaet stolte på en forsikring fra byggefirmaet D om at grunnen var ferdig opparbeidet, en forutsetning som imidlertid ble oppdaget ikke å holde stikk etter at murarbeidene var utført. Tiltalte mener at D ikke har utbetalt kr. 103 000 av anbudssummen i denne forbindelse. At ikke disse kravene er fulgt opp rettslig, skyldes i følge tiltalte at firmaet ikke så seg råd til å engasjere juridisk assistanse. - Tiltalte hadde på et tidlig tidpunkt vært klar over at det bar nedover bakke med firmaet, og hadde for så vidt vært innstilt på å avslutte forretningsdriften, eventuelt, om nødvendig, begjære firmaet slått konkurs, men han hadde latt seg overtale av sin kompanjong til å fortsette ennå en stund. Han mener han ikke var herre over disse uforutsette vansker firmaet fikk, og peker for øvrig på at det offentliges krav på skattetrekk ville ha blitt dekket, dersom de ovennevnte fordringer hadde inngått. - - -

Tiltalte har som direkte årsak til de manglende innbetalinger av skattetrekk, anført at det ikke fantes midler til dette etter at arbeiderne hadde fått utbetalt tariffestet lønn (-skattetrekk). Tiltalte mener at dette - ved siden av de ovennevnte vansker - også skyldtes at firmaets kontraktspartnere ofte var uforholdsmessig sene med å innbetale firmaets tilgodehavender. Det hendte at tiltalte måtte på byen og «skrape sammen» penger for å dekke arbeidernes krav, og i 1977 fikk verken han eller B den lønn de skulle ha for det arbeid de utførte. Retten må etter de foreliggende opplysninger legge til grunn at det ikke var likvide midler til å innbetale skattetrekket, etter at arbeiderne hadde fått utbetalt den nettolønn de hadde krav på.

Det ovennevnte hendelsesforløp finnes enstemmig bevist. Da retten legger til grunn at tiltalte ikke har hatt de nødvendige likvider til å innbetale skattetrekket, vil tiltalte ikke kunne straffes for underslag, jfr. høyesterettsdom inntatt i Rt-1959-114. Derimot rammes hans unnlatelse av skattebetalingslovens §51, jfr. §4 og §7, jfr. høyesterettsdom inntatt i Rt-1961-8, der det fremgår at man plikter å foreta skattetrekk i alle tilfelle av det beløp som faktisk blir utbetalt lønnstakeren. - - -

Når det gjelder straffeutmålingen er det dissens i retten. Flertallet - domsmennene - mener at straffen passende kan settes til 45 dagers betinget fengsel med en prøvetid på to år uten tilsyn, idet de mener at verken individualpreventive eller generalpreventive grunner gjør det nødvendig at straffen sones. De peker på at det foreligger flere formildende omstendigheter i saken. En må således etter deres mening legge til grunn tiltaltes forklaring om at firmaet uten egen skyld var kommet opp i en vanskelig situasjon overfor sine oppdragsgivere. Det var denne situasjonen som førte til at det stadig gikk nedover med firmaet,§ og at det til slutt ikke var penger til å

Side:912

innbetale skattetrekket. Tiltalte har i 1977 måttet tåle at hans egen lønn ble redusert på grunn av denne situasjonen. Dersom han også skulle unnlate å utlønne arbeiderne med deres tariffestede nettolønn, ville disse ganske sikkert ha sluttet på dagen. Videre legger flertallet vekt på at det i følge trekkontrollørens opplysninger var ført skikkelig regnskap der skattetrekkene klart framgikk, og det er flertallets mening at man står overfor en mindre næringsdrivende som ikke har forsøkt å lure unna noe, men kommet opp i en vanskelig situasjon. Flertallet nevner også at tiltalte to ganger har hatt hjerteinfarkt, siste gang for to år siden, og at soning av straff vil være verre for han enn for de fleste andre. Flertallet finner grunn til å idømme en ubetinget bot på kr. 500 - subsidiært 5 dagers fengsel - i tillegg til den betingede fengselsstraffen, jfr. strl. §52, nr. 4, men finner at fengselsstraffen ikke bør gjøres betinget på det særskilte vilkår at tiltalte betaler erstatning i prøvetiden.

Mindretallet - fagdommeren - mener at de forannevnte formildende omstendigheter åpenbart ikke er tilstrekkelig til at betinget dom kan gis - strid med den straffeutmålingspraksis som ellers gjelder i slike saker hvor det dreier seg om såvidt betydelige beløp. Når det gjelder regnskapet, har kontrollrevisor i retten forklart at dette var tilfredsstillende, men han har i rapporten av 30.11.1977 anført «på grunn av mange rettelser og utstrykninger på lønnskortene var det vanskelig å få et korrekt bilde av det hele, men stort sett er kontrollen gjennomført så nøyaktig som mulig.» For øvrig bemerkes at trekkontrolløren formodentlig bare har kontrollert den delen av regnskapet som angår lønnsutbetalinger, ikke de øvrige deler av regnskapet. Videre mener mindretallet at det ikke er sannsynliggjort at selskapet er kommet opp i den situasjonen som førte til en manglende innbetaling av skattetrekkene, uten egen skyld, og mener at dette moment ikke kan tillegges vekt i formildende retning. For øvrig viser mindretallet til høyesterettsavgjørelser bl.a. inntatt i Rt-1961-76, Rt-1970-67, Rt-1970-11, Rt-1971-20 og Rt-1974-11. Etter mindretallets mening skulle disse avgjørelsene føre til at ubetinget fengselsstraff hadde vært den riktige reaksjon i nærværende tilfelle. Foruten beløpets størrelse vil mindretallet som et skjerpende moment i saken nevne at tiltalte lot firmaet drive ca. ett og et halvt år etter at firmaet fikk slike vansker at det ikke var penger til å innbetale trekkbeløpene, til tross for at han var klar over pliktene etter skattebetalingsloven, og til tross for at han hadde vært klar over firmaets stadig dårlige økonomi. Han har forklart at han tenkte på at det ville være riktig å innstille driften, men hadde latt seg overtale av sin kompanjong til å fortsette. Riktignok hadde dette hatt til følge at firmaet hadde måttet opphøre, men skatte- og avgiftslovene er basert på at det offentliges krav etter disse lover skal dekkes uten hensyn til om en bedrift av denne grunn ikke kan fortsette å drive. Disse midlene - - og aller minst skattetrekkspenger som egentlig skal holdes i egen kasse - kan ikke brukes til å subsidiere en bedrift som går dårlig. For øvrig vil en stansing av firmaet hatt liten konsekvens i dette tilfelle. Med den mangel som i dag er på faghåndverkere har det sannsynligheten for seg at det hadde vært mulig å sysselsette de andre på annet hold, og ganske særlig gjelder dette tiltalte som er murmester med håndverksbrev. Mindretallet antar at en fengselsstraff på ubetinget fengsel i 30 dager ville ha vært en passende reaksjon. - - -

Side:913