Rt-1979-1179

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-10-06
Publisert:	Rt-1979-1179
Stikkord:	Nektelse av konsesjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 114/1979
Parter:	Staten ved Landbruksdepartementet (advokat Sven Ole Fagernæs - til prøve) mot Toralf Landerud og Inge Kristoffer Landerud (høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Blom, Endresen, Røstad, Ryssdal. Mindretall: Løchen
Lovhenvisninger:	Skogkonsesjonsloven (1909) §13, §7, Forvaltningsloven (1967) §41, §29, §9

Dommer Blom: Toralf Landerud og hans sønn Inge Kristoffer Landerud kjøpte 7. mai 1969 to skogeiendommer, Sanden skog og Munksjøberget skog i Trysil. De søkte konsesjon etter den dagjeldende

Side:1180

lov om ervervelse av skog av 18. september 1909 nr. 5. Kommunestyret vedtok 30. desember 1969 å anbefale at konsesjon ble gitt for så vidt angår Munksjøberget skog, men å gjøre forkjøpsrett til Sanden skog gjeldende i henhold til loven av 25. juni 1965 nr. 4 om forkjøpsrett for kommune til utbyggingsformål og til friluftsformål.

Den videre behandling av konsesjonssøknaden ble utsatt, idet det oppstod tvist mellom Landeruds og kommunen om den hadde sin forkjøpsrett i behold. Ved rettskraftig overskjønn av Sør-Østerdal herredsrett 15. oktober 1971 ble kommunens skjønnsbegjæring forkastet fordi kommunen hadde oversittet fristen for å gjøre forkjøpsrett gjeldende.

Landbruksdepartementet traffødt xx.xx.1971 vedtak om ikke å innvilge konsesjon, og Landeruds gikk til sak for å få konsesjonsnektelsen kjent ugyldig.

Oslo byrett avsa 21. mars 1974 dom med denne domsslutning:

«1. Staten v/Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Toralf Landerud, Kolbotn og Inge Kristoffer Landerud, Trysil, dømmes til innen 14 dager fra dommens forkynnelse å betale i saksomkostninger til Staten v/Landbruksdepartementet kr. 2.706,-, totusensjuhundreogseks kroner.»

Etter anke fra Landeruds avsa Eidsivating lagmannsrett 1. juli 1977 dom med slik domsslutning:

«1. Landbruksdepartementets vedtak av 21. desember 1971 om at søknad fra Toralf og Inge Kristoffer Landerud om konsesjon ikke innvilges, kjennes ugyldig.

2. Staten ved Landbruksdepartementet betaler til Toralf og Inge Kristoffer Landerud i fellesskap saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med 14.054,- - fjortentusenogfemtifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Staten ved Landbruksdepartementet har påanket lagmannsrettens dom. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den fant at konsesjonsnektelsen bygde på uriktig saksbehandling. Det var ikke grunn til å sende saken tilbake til kommunen før den ble avgjort. Men selv om dette burde vært gjort, er det en feil som ikke kan ha hatt betydning for avgjørelsens innhold. Etter sitt resultat hadde lagmannsretten ikke oppfordring til å ta standpunkt til de andre angrep på konsesjonsnektelsen, men departementet henholder seg for så vidt til byrettens dom, og bestrider at konsesjonsnektelsen bygger på uriktig lovanvendelse, at departementets skjønn er åpenbart urimelig eller vilkårlig, og at det er mangler ved departementets begrunnelse. Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Oslo byretts dom av 21.3.1974 stadfestes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Side:1181

Landeruds har henholdt seg til lagmannsrettens dom, og hevder at det var riktig å kjenne konsesjonsnektelsen ugyldig fordi saken ikke var sendt kommunen til ny uttalelse før den ble avgjort. Men det foreligger også andre grunner til å underkjenne konsesjonsnektelsen. Den bygger på en uriktig forståelse av skogkonsesjonslovens §7, den er - så langt man overhodet kan si at det foreligger et skjønn - vilkårlig og åpenbart urimelig, den bygger på usaklig forskjellsbehandling, og den er mangelfullt begrunnet. Landeruds har nedlagt slik påstand:

1«. Eidsivating lagmannsretts dom av 1. juli 1977 stadfestes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet dømmes til å betale ankemotpartene saksomkostninger for Høyesterett.»

Begge parter har for øvrig gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter.

Saksforholdet fremgår av de avsagte dommer. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke behøver å gå inn på. Videre er det avholdt bevisopptak hvor Toralf Landerud og fire vitner er avhørt, deriblant daværende underdirektør Normann i Landbruksdepartementet, som ikke var avhørt tidligere. Men saken foreligger i alt vesentlig i samme skikkelse som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten, og finner ikke grunnlag for å underkjenne konsesjonsnektelsen.

Selv om lagmannsretten har avgjort saken bare på det grunnlag at det forelå en saksbehandlingsfeil, finner jeg det naturlig først å ta for meg de angrep som er rettet mot departementets lovanvendelse og skjønn.

Skogkonsesjonslovens §7 bestemte i første ledd:

«Tillatelse til å erverve eiendomsrett til skoggrunn kan, når ikke almene hensyn taler imot det, meddeles - - -.»

Det må være klart at denne formulering gir administrasjonen en meget vid fullmakt til å skjønne over om tillatelse bør gis eller ikke. Det er vanskelig å finne noen egentlig begrensning i uttrykket «almene hensyn», og under enhver omstendighet åpner dette uttrykk adgang til å ta i betraktning en lang rekke ulike hensyn av faglig og landbrukspolitisk art og til å tillempe anvendelsen etter skiftende samfunnsforhold og samfunnssyn.

Med en slik fullmakt blir domstolenes kontrollmulighet nødvendigvis begrenset. Foruten å prøve saksbehandlingen må de kunne prøve det faktiske grunnlag for administrasjonens skjønn, og de må kunne prøve om det er tatt usaklige hensyn. Videre må det kunne prøves om likhetsprinsippet er krenket og om det er utøvet et forsvarlig skjønn. Men domstolene kan ikke sette seg i administrasjonens sted og erstatte dennes avveining av de ulike hensyn med sin egen.

Departementets avgjørelse er begrunnet med «at søkerne fra før

Side:1182

eier betydelige skogeiendommer i Trysil». Selv om det ikke direkte går fram av begrunnelsen, må jeg anta at det er summen av Landeruds tidligere skogarealer og de arealer det var spørsmål om å gi konsesjon for, som departementet har hatt for øye.

Etter oppgave fra herredsskogmesteren eide Landeruds fra før ca. 28.000 dekar skog i Trysil, hvorav ca. 16.000 dekar var produktiv skog med en årlig avvirkning på henved 660 m3. De to skogene konsesjonssøknaden gjaldt, hadde til sammen et areal på ca. 14.700 dekar, hvorav produktivt ca. 7.000 og med en årlig tilvekst på noe over 300 m3.

Jeg finner det etter lovens ordlyd og forarbeider klart at det her måtte være anledning til å legge stor vekt på at det her var spørsmål om erverv av et areal som sammen med det søkerne hadde fra før, er betydelig, og jeg finner ikke at departementet har tolket loven galt når den er kommet til at så var tilfellet. Jeg nevner i den forbindelse at Landeruds, om konsesjon ble gitt, ville bli de tredje største private skogeiere i Trysil. Jeg er ikke enig med Landeruds i at det for så vidt kan ha betydning at offentlig eid skog i Trysil var vesentlig større, og jeg er heller ikke enig i at det bare var adgang til å ta i betraktning den produktive del av arealet.

På den annen side var Landeruds utvilsomt dyktige forstfolk, de hadde eller ville få sin bopel i Trysil, og de hadde foretatt betydelige investeringer i den skogen de før hadde, og drevet den på utmerket måte. De kunne således anføre gode grunner for at de burde få konsesjon.

Men det var departementet som her etter loven måtte foreta en avveining av de kryssende interesser, og jeg har ikke grunnlag for å konstatere at departementet har tolket loven galt eller tatt usaklige hensyn ved avveiningen. Jeg finner heller ikke at det er utvist usaklighet ved avveiningen mellom søkernes personlige kvalifikasjoner og ønsket om å begrense størrelsen av skogeiendommer.

Når det gjelder anførselen om usaklig forskjellsbehandling, refererer den utelukkende til den konsesjon som omtrent samtidig var meddelt på Hareåsen skog. I og med at det der gjaldt salg av en atskillig mindre skog til en kjøper som fra før ikke hadde skog i Trysil, kan jeg ikke se at forskjellsbehandling er sannsynliggjort. Men jeg tilføyer at det ville vært ønskelig om det var blitt fremlagt nærmere opplysninger om hvilke alminnelige retningslinjer departementet følger i sin konsesjonspraksis.

Jeg finner således ikke at nektelsen kan underkjennes på grunn av uriktig lovanvendelse eller mangler ved skjønnet.

Tilbake står så angrepet på departementets saksbehandling. Her nevner jeg først at selv om departementets begrunnelse er meget kortfattet, gir den dog uttrykk for det som departementet har ansett sentralt ved avgjørelsen. Etter forvaltningslovens §24 som bestemmelsen dengang lød, var det for øvrig ikke nødvendig å begrunne en avgjørelse av denne art med mindre en part krevde begrunnelse etter at vedtaket var truffet. Noe krav om tilleggsbegrunnelse har Landeruds ikke fremsatt overfor departementet.

Jeg går så over til statens anke over lagmannsrettens avgjørelsesgrunnlag.

Side:1183

Spørsmålet er her om departementet etter at forkjøpsretten var falt bort, skulle ha forelagt saken for kommunestyret på ny.

Skogkonsesjonslovens §13 bestemte:

«Andragende om koncession efter denne lov skal indeholde oplysning om salgssum, betalingsvilkaar og øvrige salgsbetingelser. Det skal være ledsaget av fornødne beskrivelser og opgaver, som vedkommende departement kan forlange supplert. Andragendet indsendes til skogutvalget. Dette skal behandle andragendet saa snart som efter omstændighetene mulig og sende det videre til herredsstyret, som indsender det til vedkommende departement.

Naar skogutvalget og herredsstyret sender andragendet videre, skal de avgi uttalelse om de forhold, som er nævnt i §9, bokstav a, b og c, og om, hvorvidt andragendet bør indvilges, og hvorvidt der i tilfælde bør knyttes betingelser til tilladelsen.

For herredsstyrets vedkommende skal erklæringen, undtagen i de tilfælde. §som er nævnt i §31, tillike indeholde uttalelse om, hvorvidt det vil benytte sin §forkjøpsret efter §29.»

Bestemmelsen gir så vidt jeg kan se klart uttrykk for at departementet ikke skal avgjøre en konsesjonssak før skogutvalget og herredsstyret har uttalt seg om konsesjon bør gis eller ikke. Dels er formålet å skaffe det nødvendige faktiske materiale - se for så vidt henvisningen til §9 i annet ledd - dels at departementet skal kjenne kommunestyrets innstilling til konsesjonssøknaden. Slik den foreliggende sak hadde utviklet seg, var det faktiske materiale kjent for departementet gjennom de uttalelser som ble avgitt under kommunens tidligere behandling. Men som følge av at kommunestyret dengang gjorde forkjøpsrett gjeldende til Sanden skog, var det bare konsesjonsspørsmålet for Munksjøberget skog det hadde uttalt seg om og anbefalt. Da det så var klarlagt at forkjøpsretten ikke kunne gjøres gjeldende, forelå det en ny situasjon. Etter loven burde da kommunestyret ha fått anledning til å uttale seg om hvorvidt konsesjon burde gis eller betingelser stilles for hele skogkjøpet. Når departementet allikevel avgjorde saken uten å forelegge den for kommunen på ny, var det fordi saken var blitt gammel på grunn av prosessen om forkjøpsretten og, ifølge vitneforklaring avgitt ved bevisopptak av underdirektør Normann, fordi «søkerne eide så store eiendommer i bygda fra før at søknaden av den grunn måtte bli å avslå uansett hvilke opplysninger kommunen gav og om kommunen hadde anbefalt søknaden».

Jeg kan i og for seg forstå at det var ønskelig å få en snarlig avgjørelse av saken. Men etter min mening var dette ikke tilstrekkelig grunn til å fravike den fremgangsmåte som var foreskrevet i loven. Jeg er således enig med lagmannsretten i at det var en feil når saken ble avgjort uten at den ble forelagt kommunestyret.

Men etter forvaltningslovens §41, som jeg under henvisning til forarbeidene - Innst. O II 1966-67 side 16 - antar må anvendes analogisk i et tilfelle som dette, vil vedtaket likevel være gyldig «når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende

Side:1184

på vedtakets innhold».

Jeg har tidligere nevnt at den sentrale begrunnelse for departementets avslag var størrelsen av det skogareal Landeruds kom til å eie i Trysil om konsesjon ble gitt. Og jeg har funnet at det ikke var lovstridig av departementet å legge avgjørende vekt på dette hensyn. Jeg finner under disse omstendigheter ikke grunn til å regne med at en uttalelse fra kommunestyret ville ha endret departementets standpunkt. Dette må gjelde hva enten kommunestyret frarådet eller anbefalte konsesjon. Jeg fremhever at det var det samlede skogsalg kommunestyret i tilfelle skulle uttale seg om. Slik saken forelå, kunne konsesjonsbehandlingen ikke splittes opp i særskilt behandling for de to skogene, og jeg kan ikke se at det var realistisk mulighet for at kommunestyret i denne situasjon kunne foreslå betingelser som endret departementets syn. Noe annet er at når nærværende sak er avgjort, vil det som nevnt av statens prosessfullmektig være adgang for søkerne til etter forhandlinger med selgeren å fremme konsesjonssøknad bare for Sanden skog.

Etter dette finner jeg da at staten må frifinnes.

Da det ble begått en formell feil fra det offentliges side under konsesjonsbehandlingen, finner jeg at omkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Staten ved Landbruksdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan på vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse. Jeg er enig med førstvoterende i at det var en feil når saken ble avgjort uten at den ble forelagt kommunestyret på ny. Jeg finner departementets syn, at det ikke var grunn til å høre kommunen fordi søknaden i alle tilfelle måtte avslås på grunn av søkernes tidligere eiendommer «uansett hvilke opplysninger kommunen gav og om kommunen hadde anbefalt søknaden», meget betenkelig og lite i samsvar med god forvaltningspraksis. Det forelå etter mitt syn sterke reelle grunner for å innhente kommunens uttalelse. Det er etter innstillingen av 1966 fra konsesjonslovkomitéen ikke et absolutt prinsipp at tidligere betydelige eiendommer hos søkeren ubetinget skal hindre konsesjon på ny eiendom. Det heter i innstillingen side 38:

«Komitéen vil imidlertid peke på at forholdene, i tiden fra vi fikk våre første konsesjonslover til i dag, har endret atskillig på vårt syn på størrelsen av en høvelig bruksenhet i jord- og skogbruk. Uttrykket jordoppsamling må således ikke forståes derhen at eiere av store eiendommer, eller av en ansamling av flere eiendommer, i alle tilfeller skal nektes ervervstillatelse ved kjøp av ny eiendom. Er nyervervelsen arronderingsmessig et naturlig tillegg til det kjøper eier fra før og en forbedring av de driftsmessige forhold, kan dette nettopp tale for at konsesjon skal meddeles. Med de moderne

Side:1185

driftsmidler vi nå har, vil slike forhold kunne gjøre seg gjeldende så vel i jordbruk som skogbruk.»

Sanden skog grenser til søkernes tidligere skog og kunne etter bevisopptakene være et naturlig tillegg drifts- og produksjonsmessig. Kommunen, som hadde ønsket å nytte sin forkjøpsrett overfor Sanden skog for å sikre sine frilufts- og utbyggingsinteresser, kunne også tenkes å ville sikre disse ved å sette vilkår for å tilrå konsesjon. Alle disse momenter burde kommunen få anledning til å vurdere og uttale seg om før departementet traff sitt vedtak.

Jeg finner at det her foreligger en feil som konkret kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jfr. forvaltningslovens §41. Jeg er enig i at denne bestemmelse bør komme analogisk til anvendelse. Jeg er enig med førstvoterende i at departementet etter skogkonsesjonslovens §7 hadde en meget vid fullmakt til å skjønne over om tillatelse bør gis eller ikke. Men jeg er også enig med professor Eckhoff når han i sin Forvaltningsrett på side 583 uttaler at jo videre spillerom det er for skjønnet, desto større mulighet vil det vanligvis være for at feil i saksbehandlingen har virket inn på resultatet. Det er etter mitt syn en mulighet for at en uttalelse fra kommunestyret kunne ha ført til at departementet hadde gitt konsesjon, eventuelt på visse vilkår.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommer Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Knut Mehl): - - -

Retten legger følgende faktiske forhold til grunn for dommen:

Saksøkeren kjøpte i 1963 Norby og Ulvsjøberget skoger, gnr. 33 bnr. 1 og 136 i Trysil. Eiendommene består av ca. 26.000 dekar hvorav ca. 14.000 dekar er produktiv skog. Det er ikke foretatt avvirkning i skogen etter overtagelsen, da skogen på daværende tidspunkt var sterkt uthugget. Saksøkerne har bygget skogsbilveier av høy klasse i skogen for ca. kr. 350.000,-.

Sanden skog grenser til saksøkernes tidligere eiendommer i en lengde av ca. 2 km. Munksjøberget skog ligger atskilt i en avstand på ca. 3 km. Om disse skogstrekningene heter det i Møteboken for Trysil skogutvalg av 16. juli 1967 da konsesjonssøknaden var behandlet følgende:

«Munkesjøberget skog med de tre mindre teiger har en omtrentlig beliggenhet som vedlagte kartskisse viser: Fra Jerpenfeltet sør for Vestby og mot nordre og søndre Munksjøberget. På sør/vest-siden støter skogen inn mot Trysil Jordstyres skog, ellers mot private eiendommer.

Arealet er oppgitt til å være 8.264 dekar totalt, hvorav 4.404 dekar er produktiv mark og resten, 3.860 dekar - eller ca. 45% - er uproduktivt, det meste av den uproduktive del utgjøres av et stort kjølområde i teigens midtre del.

Side:1186

1

Skogsmarken i teigens nedre (østre) del er av svak bonitet, beliggende ca. 650-730 m.o.h. Det er her ført relativt sterke sluttavvirkninger, Øvre (vestre) del har høytliggende skog, 650-825 m.o.h., hvorav de øvre partier mot nordre og søndre Munksjøberget kan karakteriseres som fjellskog. Liskogen i dette område er av gjennomgående god bonitet.

Gj.snittlig driftsavstand til off. veg er ca. 2 km, og driftsforholdene i teigen kan sies å være som vanlig i distriktet. Etter hva en erfarer tilligger det ingen jaktrett til skogene i Munksjøberget, idet disse ved dom er tilkjent oppsitterne i Vestby/Ulvsjøområdet. Det utøves beiting - vesentlig av storfe - av middels omfang fra omkringliggende jordbrukseiendommer.

Skogen her kan ikke sies å ha verdi utover vanlig skogbruksdrift, idet beliggenheten tilsier at en kan se bort fra eventuell utnyttelse til fritidsformål (utlegg til hyttetomter m.v.), utnytting i forretningsmessig øyemed av jaktterreng m.v.

Sanden skog (Grønåsen) har et totalareal på 6.512 dekar, hvorav 3.857 dekar eller ca. 60% er uproduktiv mark som alt overveiende består av myr (kjøler). Den produktive skogsmark består av et lågt, gjennomgående ryggparti i teigens midtre/vestre del. Skogsmarken er svaktproduserende, og kan best karakteriseres som «kjølskog» - beliggenhet 650-700 m.o.h. Det er ført sluttavvirkninger på en stor del av arealet.

Gj.snittlig driftsavstand til off. veg er ca. 1.5 km, driftsforholdene er gode.

Det tilligger jaktrett til skogen, etter det en får opplyst også rett til en elg.

Beitet - av storfe - er av beskjedent omfang.

Sanden skog har relativt liten verdi sett ut fra vanlig utnyttelse til skogproduksjon.

En antar imidlertid at skogen - som jo er beliggende relativt gunstig innen Trysilfjell-området - vil få en betydelig verdi ved andre utnyttingsmåter. En tenker her på utnyttelse til fritidsformål ved utlegg av hyttetomter, enten dette skjer som salg eller bygsling, eventuelt oppføring av hytter med tanke på salg eller bortleie.

En antar at generalplanen for Trysilfjell-området, som nå er under utarbeidelse også vil omfatte dette areal.

For en effektiv utnyttelse av området til fritidsformål foreligger det muligheter for rimelig anlegg av veg over skogens produktive del. Eventuelt kan det anlegges gjennomkjøringsveg fra Vestbyvegen over teigen til Nordby seter-Livollen-Vestby. Videre foreligger det mulighet for oppdemming av Storkjølen/Grønkjølen ved anlegg av dam i Grøna elv ved Vestbyvegen.

Dette vil bli et relativt kostbart anlegg, men vil utvilsomt øke verdien ytterligere av omkringliggende hytteområder, også området i Sanden skog.

For samtlige nevnte skogteiger er den gj.snittlig stående kubikkmasse ca. 2m3/dekar. Tilveksten er etter driftsplanen oppgitt å være 300 m3/år. Pristakst over skogene er ikke avholdt, men ut i fra lokal kjennskap, opplysninger om kubikkmasse og tilvekst, driftsforhold m.v. synes det å være klart at bruksverdien for angjeldende skoger er vesentlig mindre enn den tilbudte pris for eiendommene. En tenker her på bruks/omsetningsverdi ved vanlig skogproduksjon som utnyttingsmålsetting. Ved vurdering av bruksverdi må en imidlertid også regne med eventuelle andre utnyttingsmåter, som foran anført for Sanden skog er det reelt å regne med bedre utnyttelse til fritidsformål fremfor vanlig skogproduksjon i skoger med denne beliggenhet og

Side:1187

produksjonsforhold, når det er muligheter til stede for dette.

En vil her ikke ha uttalt om den tilbudte pris for eiendommene er riktig i forhold til tilstedeværende muligheter.

I den nå rådende situasjon innen skogbruket, antar en at det p.t. ikke er umiddelbar interesse fra andre innenbygds eiendomsbesittere eller næringsutøvere for erhverv av en eller flere teiger av den tilbudte skog. I tilfelle antar en at dette kun vil skje ved en omsetningsverdi som ligger under bruksverdien.

I arronderings- eller rasjonaliseringsøyemed for bestående skogeiendommer eller jordbruk, er det nærliggende å anta at Trysil kommune vil ha visse interesser, men dette må da nærmere vurderes av vedkommende instanser.

For dette øyemed synes det umiddelbart ikke være aktuelt for andre innenbygds eiendomsbesittere å søke erhverv av angjeldene skoger.

Forutsatt den tilbudte pris for angjeldende skogeiendommer lagt til grunn, synes det å være lite aktuelt med erhverv fra andre innenbygds boende, enten dette skjer med formål skogproduksjon og/eller andre utnyttingsalternativer.»

Trysil skogutvalg traff slikt vedtak:

«Trysil Skogutvalg finner å måtte tilrå at konsesjon blir meddelt Toralf Landerud, Oppegård, og Inge Kristoffer Landerud, Trysil, for erhverv av Sanden, Munksjøberget, Hjertskogen, Vangli og Gullstubb skoger, gnr. 37 bnr. 9, 39, 38, 163 og 164 i Trysil herred.»

Trysil jordstyre behandlet saken den 16. august 1969 og tilrådte med 3 mot 1 stemme at konsesjon ble gitt.

Trysil formannskap behandlet saken den 12. desember 1969 og besluttet med 5 mot 4 stemmer å gjøre forkjøpsrett gjeldende for Sanden skog. For Munksjøberget ble konsesjon tilrådt.

Trysil kommunestyre sluttet seg i møte den 20. desember 1969 til formannskapets flertall med 20 mot 14 stemmer og ved ny behandling den 30. desember 1969 med 18 mot 15 stemmer. Mindretallet stemte for å tilrå konsesjon også for Sanden skog.

Den 3. januar 1970 satte Trysil kommune fram skjønnsbegjæring ved Sør-Østerdal herredsrett etter loven av 25. juni 1965 om forkjøpsrett. Saken endte ved at herredsretten ved overskjønn den 22. september 1972 forkastet skjønnsbegjæringen, idet kommunen ble ansett å ha oversittet fristen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende. - - -

Rettens merknader

Hverken de driftsmessige fordeler som saksøkerne har påpekt at de vil få ved et øket skogareale, eller den fordel deres virksomhet måtte ha for distriktet gir dem noe umiddelbart krav på å få konsesjon.

Som påpekt av saksøkte kan konsesjon gis når ikke allmenne hensyn taler mot det, skogkonsesjonslovens §7, annet ledd. Loven har delegert til forvaltningen å avgjøre hvilke allmenne hensyn som skal være avgjørende. Hverken loven eller forarbeidene har satt noen bestemte grenser for forvaltningens skjønn. Etter norsk rett kan domstolene ikke sette seg ut over slik faglig - politisk skjønn om det anses uhensiktsmessig. Dette gjelder ikke bare når det er avveining av ulike offentlige interesser, men også når offentlige interesser skal veies mot private interesser.

Retten kan sette et forvaltningsvedtak til side om det bygger på feil lovanvendelse, er vilkårlig eller fordi saksbehandlingen er mangeffull. I denne

Side:1188

sak er det hevdet at skjønnet er vilkårlig og at saksbehandlingen er mangelfull.

Saksøkte har som mål for bruken av konsesjonsinstituttet anført motvirking av oppsamling av større skogeiendommer enn slike som kan gi et næringsgrunnlag for en familie som selv arbeider på eiendommen. Ut fra denne norm og den praksis som følges mener saksøkte at de skogarealer som saksøkerne eier i Trysil er store.

Denne vurdering styrkes etter rettens oppfatning av den vitneforklaring som herredsskogmester Østmo ga under bevisopptaket i saken den 24. mars 1973 og hvor det bl.a. heter: «De eiendommene Landerud har i Trysil i dag samt de han har søkt å erverve, vil arealmessig være over middels. Avkastningsmessig vil de være under middels regnet pr. dekar... Det er forholdsvis få eiendommer i Trysil som har en årlig produksjon på over 1000 m3». Når det tas i betraktning at herredsskogmesteren i samme vitneprov anslo avvirkningen i saksøkernes nåværende skoger til ca. 1000 m3 pr. år, antar retten etter dette at konsesjonsnektingen ikke innebærer et vilkårlig avvik fra den norm som saksøkte har angitt for skjønnet.

Spørsmålet blir så om saksøkte har vært utsatt for en diskriminerende forskjellsbehandling. Retten kan ikke se at det er påvist. I saken fra Hareåsen i Trysil ble konsesjon gitt til en som ikke hadde eiendom i Trysil fra før, og det var etter det saksøkte har opplyst en mindre eiendom. De omstendigheter som har vært avgjørende i denne saken, forelå således ikke i saken fra Hareåsen.

Når det gjelder saksbehandlingen, er det på det rene at konsesjonsøknaden på foreskrevne måte ble forelagt de kommunale instanser, men at den ikke ble forelagt på nytt, etter at Trysil kommune hadde tapt saken om forkjøpsretten. Dette må innebære at kommunestyret ikke direkte har uttalt seg om konsesjonsspørsmålet fra Sanden skog idet vedtak om forkjøpsrett ble truffet, da saken var oppe til uttalelse. Det er forsåvidt et åpent spørsmål om disse instanser etter at det var fastslått at forkjøpsretten var gått tapt, ville ha tilrådt konsesjon. Det kan imidlertid neppe av loven utledes noen plikt for departementet å forelegge saken på nytt. Saken var utredet av de kommunale instanser, og de faktiske forhold som var avgjørende for departementets vurdering framgikk av det materiale som var tilsendt.

Det er grunn til å regne med at departementets avgjørelse ikke hadde blitt en annen om saken hadde blitt sendt på en ny tidkrevende runde tilbake til kommunen til uttalelse, og unlatelsen av å gjøre det kan da ikke anses som en ugyldighetsgrunn. Jfr. forvaltningslovens §41.

Bestemmelser om begrunnelser av enkeltvedtak er gitt i forvaltningslovens §24 og 25. Retten er enig med saksøkte i at avgjørelsen i konsesjonsaken ikke er av den art at den faller inn under kravet om samtidig begrunnelse, jfr. §24 første ledd. Det er ikke krevet etterfølgende begrunnelse etter §24 annet ledd. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til om vedtaket er tilstrekkelig begrunnet etter reglene i lovens §25.

Etter dette kan retten ikke se at det er grunnlag for å kjenne Landbruksdepartementets avgjørelse av 21. desember 1971 i konsesjonsaken for ugyldig.

Forvaltningslovens krav til rask saksbehandling, se §22, kan etter rettens oppfatning ikke i denne sak få betydning for gyldigheten av det vedtak som er truffet. Men tilsidesettelsen av bestemmelsen må kunne gi grunnlag for

Side:1189

krav om erstatning for skade påført ved sen saksbehandling også om det vedtak som er truffet, er gyldig. Det kan etter rettens oppfatning ikke bebreides Landbruksdepartementet at konsesjonsaken ble stilt i bero inntil spørsmålet om kommunens forkjøpsrett var avgjort. Hadde departementet avslått konsesjonssøknaden mens forkjøpsrettsaken verserte, kunne det ha utsatt seg for kritikk for å ha grepet inn til fordel for den ene part i den verserende rettsak.

Retten kan ikke etter dette se at departementet har gjort seg skyldig i noen erstatningsbetingende forhaling av saken.

Saksøkte må etter dette bli å frifinnes. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Odd Galtung Eskeland, kst. lagdommer Th. Sverdrup-Thygeson og kst. lagdommer Knut Løken med domsmenn):

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Saksforholdet er i alt vesentlig det samme som fremstillet i byrettens dom, dog så at det er inntrådt følgende endringer: Toralf Landerud har overdratt sin del av Nordby og Ulvsjøberget skoger, gnr. 33, bnr. 1 og 136 i Trysil, til sønnen Inge Kristoffer Landerud, men har forbeholdt seg å drive eiendommene. Han skal fra august-september 1977 ta bopel i Trysil. Inge Kristoffer Landerud er ansatt som kontorsjef i Glommen tømmermåling, og er flyttet fra Trysil til Oppegård. Det er opplyst at han, når hans far ikke lenger kan forestå driften i Trysil, igjen vil flytte til Trysil og overta driften av eiendommene.

Lagmannsretten finner at Landbruksdepartementets vedtak om konsesjonsnektelse må kjennes ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og bemerker for så vidt:

Som det fremgår av byrettens dom kjøpte Landeruds ved kontrakt av 7-5-1969 følgende eiendommer i Trysil: «Sanden skog (Grønåsen) gnr. 37 bnr. 9 Munksjøberget skog » 37 » 39 med Hjerpeskogen » 37 » 38 og Vangli skog » 37 » 163 og Dulpstykket skog » 37 » 164» Konsesjonssøknaden av 5.6.1969 ble behandlet i Trysil skogutvalg 10.7.1969, (ikke 16. juli 1%7 som det ved en åpenbar feilskrift står i byrettens dom). Beskrivelsen av eiendommene fremgår av utvalgets møtebok og er inntatt i dommen. Skogutvalget tilrådde enstemmig konsesjon for alle fem eiendommer, og jordstyret tikådde i møte 16.8.1969 med tre mot en stemme likeledes konsesjon.

På et uvisst tidspunkt oppsto spørsmål om Trysil kommune skulle nytte forkjøpsrett for en del av arealet. Kommunens kontorsjef fremmet for formannskapet 8-12-1969 en innstilling, hvor det blant annet heter: 1. Kommunestyret anbefaler at Toralf Landerud og Inge Kristoffer Landerud gis konsesjon på kjøp av eiendommene Munksjøberget skog, gno. 37, bno. 39, Hjerpskogen gno. 37 bno. 38 Vangli skog gno. 37, bno. 163 og Dulpstykket skog gno. 37 bno. 164.

Som vilkår for konsesjonen bør settes at minst den ene av de to kjøpere skal ha fct bosted i Trysil og at eiendommene undergis forsvarlig drift.

Side:1190

2. Trysil kommune erverver Sanden skog (Grønåsen) gno. 37, bno. 9 til friluftsformål og utbyggingsformål som har sammenheng hermed.

Kommunen nytter sin forkjøpsrett i medhold av lov nr. 4 av 25/6-1965.

Trysil kommune trer inn i kjøpers kontraktsforhold i henhold til kjøpekontrakt av 7/5-1969 så langt denne kontrakt gjelder Sanden skog, gno. 37, bno. 9.

........»

Formannskapet foretok 12.12.1969 denne innstilling til kommunestyret:

«Kontorsjefens forslag bifalt med 5 mot 4 stemmer. Mindretallet stemte for at det blir gitt konsesjon for hele området.»

Ved annen gangs behandling fattet kommunestyret 30.12.1969 følgende vedtak:

«Ved alternativ votering mellom formannskapets flertallsinnstilling og mindretallsinnstillingen, ble flertallsinnstillingen vedtatt med 18 mot 15 stemmer.

Mindretallet leverte følgende protokolltilførsel:

Mindretallet i Trysil kommunestyre vil uttale at kjøp av Sanden skog til friluftsformål anses som grov feildisponering av kommunens disponible midler, sett på bakgrunn av tidligere investeringer til samme formål. Disponible midler bør idag prioriteres til følgende oppgaver:

Utbygging av ungdomsskolen, nytt pleiehjem, avsetning til fylkesveganlegg og klargjøring av byggeklare tomter i regulert strøk.»

3. januar 1970 fremmet Trysil kommune skjønnsbegjæring ved Sør-Østerdal herredsrett etter den midlertidige lov av 25. juni 1965 nr. 4 om forkjøpsrett for kommunene til utbyggingsformål og til friluftsformål. Under overskjønn i saken avsa herredsretten 15. oktober 1971 kjennelse hvorved den fremsatte begjæring om skjønn ble forkastet, idet retten fant at kommunen hadde oversittet fristen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende. For ordens skyld bemerkes at byrettens datering for overskjønnet - 22. september 1972 - er en åpenbar feilskrift.

Kjennelsen er rettskraftig.

Det er på det rene at kommunestyret etter 1969 og før Landbruksdepartementet 21.12.1971 avslo konsesjonssøknaden vedrørende de omsøkte fem eiendommer i Trysil ikke har behandlet saken vedrørende Sanden skog, gnr. 37 bnr. 9 påny.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det en feil i forhold til skogkonsesjonsloven av 1909 at dette ikke er gjort, idet herredstyret etter lovens §13 skal «avgi uttalelse... hvorvidt andragendet bør indvilges, og hvorvidt der i tiffelde bør knyttes betingelser til tilladelsen».

Tredje ledd foreskriver ytterligere at herredsstyrets uttalelse «tillike» skal inneholde «hvorvidt det vil benytte sin forkjøpsret efter §29».

Lagmannsretten forstår disse bestemmelser slik at det er en absolutt feil hvis herredsstyret ikke har uttalt seg om konsesjon. Og lagmannsretten kan ikke se at Trysil kommunestyre i det foreliggende tilfelle har gjort det for Sanden skogs vedkommende. Det er åpenbart at det som sto sentralt i kommunestyrets behandling for Sanden skog var spørsmålet om forkjøpsrett, og da etter en annen lov enn skogkonsesjonsloven av 1909, nemlig loven av 1965, som omhandlet også andre forhold. Kommunestyret synes virkeligheten å ha behandlet to saker av forskjellig karakter og fattet to vedtak, det ene om konsesjon for de andre fire skogparseller, det annet om å

Side:1191

gjøre forkjøpsrett gjeldende for Sanden skog. Da vedtaket om forkjøpsrett falt ved overskjønnsrettens avgjørelse, kom saken i en helt ny stilling såvel for kommunestyret som for Landbruksdepartementet, og hertil også for partene i kjøpsavtalen. Under disse omstendigheter måtte departementet etter lagmannsrettens oppfatning ha plikt til å innhente kommunestyrets uttalelse i konsesjonsspørsmålet, ikke bare i henhold til konsesjonsloven av 1909, men også etter alminnelige forvaltningsmessige prinsipper for å skaffe seg et fullstendig grunnlag for sin avgjørelse. I siste henseende legges vekt på, ved siden av de forandrede omstendigheter vedrørende forkjøpsretten, at det var gått så vidt lang tid siden de lokale myndigheter hadde behandlet saken første gang. Man måtte for så vidt ta i betraktning at de lokale myndigheter kunne komme med nye opplysninger og også vurderinger. Og kommunestyret kunne også tenkes, etter konsesjonslovens §13, å ville foreslå betingelser for en eventuell konsesjon. Det er åpenbart at konsesjonsloven har sett kommunestyrets behandling av en konsesjonssak som viktig. Videre finner lagmannsretten at den saksbehandlingsfeil som foreligger ved at herredsstyret ikke har uttalt seg, her er en feil som kan ha virket bestemmende for det vedtak som Landbruksdepartementet fattet den 21-12-1971.

På dette grunnlag blir vedtaket å kjenne ugyldig, og det er ikke grunn for retten å gå inn på de andre grunnlag som er gjort gjeldende i saken. - - -