Rt-1979-1304
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1979-10-31 |
| Publisert: | Rt-1979-1304 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 141/1979 |
| Parter: | Statsadvokat Jostein Erstad aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort) |
| Forfatter: | Løchen, Tønseth, Aasland. Mindretall: Elstad, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Forvaltningsloven (1967) §38, Straffeprosessloven (1887) §377, §392, Veitrafikkloven (1965) §13, §21, §31 |
Dommer Løchen: Politimesteren i Vest-Agder utferdiget 6. desember 1978 forelegg mot A for tre overtredelser av vegtrafikkloven. Foreleggets punkt a lød slik:
«vegtrl. §31 jfr. §3 og §21 jfr. forskrifter om kjøre- og hviletid for fører av lastebil. kombinert bil og vogn tog
Side:1305
§7-
som bestemmer at kjøretøy skal være utstyrt med fartsskriver av godkjent type. Vegdirektoratet gir nærmere bestemmelser om godkjenning, montering, bruk m.v.
Diagramskive eller skivebunt skal alltid være tilstede i apparatet. Fartsskriveren skal være i uavbrutt drift og skal således også registrere stillstandsperioder. Før diagramskiven eller skivebunten legges inn i apparatet skal den påføres dato, vognens kjennemerke og fartsskriverens kilometerstand samt førerens navn.
Brukes samme diagramskive for mer enn en fører, skal apparatet under kjøring registrere hvilken av førerne som fører kjøretøyet.
Fartsskriverdiagrammer for de 7 siste døgn skal medfølge kjøretøyet.
Fartsskriverdiagrammer skal videre oppbevares i minst 12 måneder og skal på forlangende innsendes til kontrollmyndigheten.
ved onsdag 2.8.1978 ca. kl. 22.30 på Tjørsvågstrand Rv. 44 ved Flekkefjord å ha kjørt lastebil PX-13 135 med tilhenger PX 4461 uten at fartsskriver var i drift og uten at diagramskivene lot seg kontrollere.»
A nektet å vedta forelegget, hvoretter saken den 25. juli 1979 ble pådømt av Flekkefjord herredsrett etter straffeprosesslovens §377.
Under hovedforhandlingen endret påtalemyndigheten den faktiske gjerningsbeskrivelse under punkt a slik:
«ved onsdag 2.8.1978 ca. kl. 22.30 på Tjørsvågstrand Rv. 44 ved Flekkefjord å ha kjørt lastebil PX 13135 med tilhenger PX 4461 uten at diagramskivene lot seg kontrollere.»
Herredsretten avsa dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1951, dømmes for forseelse mot vegtrafikklovens §31, jfr. §13, siste ledd, til en bot til statskassen, stor kr. 300,- - kronertrehundre - eller hvis boten ikke betales/inndrives, en straff av fengsel i 4 - fire - dager, forøvrig frifinnes tiltalte.»
Frifinnelsen gjaldt tiltalens punkter a og c. For så vidt angår punkt a har politimesteren i Vest-Agder erklært anke. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen, idet det i ankeerklæringen anføres:
«... Retten har funnet bevist at tiltalte hadde fartsdiagram med i bilen men kunne ikke forevise disse da han ikke hadde med seg nøkkel til fartsskriveren. Nøkkel til fartsskriveren er endel av fartsskriveren og når et motorkjøretøy utstyres med fartsskriver, følger også nøkkel med. Lovbestemmelsen i forskriftenes §7 fjerde ledd vil være uten verdi dersom bilføreren skal kunne fri seg fra kontrollmulighet ved ikke å medbringe nøkkel. Skivene i fartsskriveren kan ikke kontrolleres utenifra.
Subsidiært påankes dommen på grunn av saksbehandlingen forsåvidt angår angjeldende ledd. Retten har ikke i sine domsgrunner nærmere behandlet hvordan en kontroll av medfølgende fartsskriverdiagrammer skal kunne foretas når bilføreren ulovlig kan unnlate å forevise skivene med den
Side:1306
unnskyldning at han ikke har brakt med seg nøkkelen. Dersom nøkkelen av en eller annen grunn er gått tapt, burde retten ha vurdert om det ikke hadde vært hans plikt før kjøringen begynner å ta de allerede beskrevne skiver ut av fartsskriveren og oppbevare dem separat, eller hvilke muligheter han hadde til snarest mulig å skaffe seg duplikat av nøkkelen.
Retten burde også ha drøftet om forholdet burde henføres under vegtrafikklovens §10.»
Under forhandlingen for Høyesterett har påtalemyndigheten også påberopt Samferdselsdepartementets kjøretøyforskrifter av 31. desember 1969 §122 nr. 2 litra h. Videre har påtalemyndigheten påberopt utfyllende bestemmelser om godkjenning, montering, bruk m.v. av fartsskriverne, gitt av Vegdirektoratet med hjemmel i forskriftene om kjøre- og hviletid §7 første ledd annet punkt og nevnt i herredsrettens dom.
Forsvareren for Høyesterett har bestridt at §7 i Samferdselsdepartementets forskrifter om kjøre- og hviletid er anvendelige i det foreliggende tilfelle, og likeledes bestridt at Vegdirektoratets utfyllende bestemmelser kan anvendes som hjemmel i en straffesak. Det gjøres gjeldende at sistnevnte bestemmelser ikke er forskrifter som det er forbundet med straff å overtre. Det er etter forsvarets oppfatning heller ingen feil at herredsretten ikke har drøftet anvendelsen av departementets kjøretøyforskrifter §122 nr. 2 litra h. De i ankeerklæringen påberopte saksbehandlingsfeil kan - anføres det - åpenbart ikke føre frem.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Om det påankede punkt har herredsretten uttalt:
«Samferdselsdepartementet har den 17. desember 1971 med hjemmel i vegtrafikklovens §13 og §21 fastsatt forskrifter om kjøre- og hviletid for fører av lastebil, kombinert bil og vogntog. Overtredelse av forskriftene er straffbar etter vegtrafikklovens §31. Vegdirektoratet har i medhold av forskriftenes §7 utarbeidet nærmere bestemmelser om bruken av fartsskriver. Retten kan imidlertid ikke se at det er truffet bestemmelse om at føreren av kjøretøyet skal ha plikt til å oppbevare nøkkel til fartsskriveren i bilen til enhver tid, noe som retten finner å være en åpenbar mangel ved forskriftene. Retten kan således ikke se at tiltaltes forhold rammes av noen straffebestemmelse, og tiltalte blir derfor å frifinne når det gjelder punkt a i forelegget.»
Jeg finner denne rettsanvendelse uriktig. Samferdselsdepartementets forskrifter av 17. desember 1971 gir detaljerte bestemmelser om kjøre- og hviletid for fører av lastebil, kombinert bil og vogntog; For å kontrollere at bilførern overholder disse bestemmelser er det i §7 påbudt at kjøretøy skal være utstyrt med fartsskriver av godkjent type. Etter §7 fjerde ledd skal fartsskriverdiagrammer for de siste 7 døgn medfølge kjøretøyet. Jeg finner at denne bestemmelse etter en naturlig og fornuftig forståelse innebærer at fartsskriveren må holdes tilgjengelig for offentlig kontroll av biltilsyn og politi under kjøringen. Dette forutsetter at nøkkel til fartsskriveren må medfølge kjøretøyet
Side:1307
for at fartsskriveren skal kunne åpnes og på forlangende kunne forevises kontrollmyndigheten.
Jeg har etter mitt resultat ikke grunn til å gå inn på anken over saksbehandlingen.
Jeg finner etter dette at herredsrettens dom med hovedforhandling må oppheves for så vidt angår foreleggets punkt a.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er frifunnet for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §13 og §21 og Samferdselsdepartementets forskrifter om kjøre- og hviletid for fører av lastebil, kombinert bil og vogn tog, §7.
Dommer Elstad: Jeg mener anken må forkastes.
Jeg finner grunn til å presisere at den lastebil med tilhenger som saken gjelder, hadde foreskreven fartsskriver i foreskreven bruk. Men transportfirmaet hadde ikke nøkkel til denne fartsskriver. Ved skifting av diagramskiver ble brukt nøkkelen til fartsskriveren på en annen av firmaets biler. Dette innebar at føreren av den bil saken gjelder, ikke kunne åpne fartsskriveren under kjøring, og ikke hadde nøkkel disponibel for eventuell utekontroll. For så vidt angår Biltilsynets kontroller var dette uten betydning, idet Biltilsynets folk - i motsetning til politiets tjenestemenn - har egne nøkler til åpning av fartsskrivere.
Forelegget i saken, som trer i tiltalebeslutnings sted, gjelder overtredelse av §7 i Samferdselsdepartementets forskrifter om kjøre- og hviletid for fører av lastebil, kombinert bil og vogntog, gitt med hjemmel i vegtrafikklovens §13 og §21. Paragraf 7 er referert av førstvoterende. Paragrafen inneholder - lest etter ordene - intet påbud om at nøkkel til fartsskriveren alltid skal bringes med under kjøring. Spørsmålet er om et slikt påbud likevel kan utledes av bestemmelsen, ut fra en rimelig og fornuftig tolking av ordlyden og formålet, og tilstrekkelig klart til at det kan danne grunnlag for fellende dom i en straffesak. Etter min mening kan et slikt påbud, som det er straffbart å overtre, ikke utledes av forskriftenes §7.
Førstvoterende bygger på fjerde ledd i §7, som bestemmer at fartsskriverdiagrammer for de siste 7 døgn skal medfølge kjøretøyet. Etter det opplyste er fartsskriverne innrettet slik at det skal legges inn diagramskiver for 7 døgn av gangen, og disse skal altså etter forskriftenes §7 fjerde ledd være til stede samtidig. Jeg er enig i at denne bestemmelse iallfall delvis må antas å være begrunnet i kontrollhensyn, og at man ved utformingen av bestemmelsen vel har tenkt seg at nøkkel til fartsskriveren vil være til stede under kjøringen. Men ut fra dette å trekke den slutning at en sjåfør gjør seg skyldig i et straffbart forhold om han for eksempel glemmer å ta med nøkkelen, er etter min mening betenkelig.
Jeg peker i denne forbindelse på at det - etter det som er opplyst - dreier seg om standardnøkler som er lett å skaffe til veie. Biltilsynet
Side:1308
har - som nevnt - slike nøkler, men altså ikke politiet. Slik jeg oppfatter forholdet, vil fraværet av den nøkkel som hører til fartsskriveren, ikke umuliggjøre en kontroll, men den kan bli mer tidkrevende og tungvint når den ikke kan skje på stedet ved en utekontroll.
Jeg understreker at det her dreier seg om bestemmelser som det er straffbart å overtre, og at det må vises forsiktighet med utvidende tolking.
Aktor for Høyesterett har under prosedyren vist til §122 nr. 2 litra h i Samferdselsdepartementets kjøretøyforskrifter, gitt med hjemmel i vegtrafikklovens §13, §14, §15, §16, §17, §18, §19, §20 Så vidt skjønnes er det påtalemyndighetens oppfatning at plikten til å ha nøkkel med under kjøring også følger av denne bestemmelse, som kunne ha vært anvendt i saken. For meg står det slik at litra h, lest på bakgrunn av regelen i litra c i samme §122 nr. 2, neppe kan hjemle en slik plikt til å bringe nøkkel til fartsskriveren med under kjøring. Men under enhver omstendighet er kjøretøyforskriftenes bestemmelse ikke tatt med i tiltalen, den kan ikke ses å være påberopt under hovedforhandlingen i herredsretten, og det er heller ikke påberopt som feil under saksbehandlingsanken at herredsretten ikke har drøftet anvendelsen av denne bestemmelse. Spørsmålet om å anvende bestemmelsen kan da ikke tas opp i Høyesterett til skade for domfelte, jfr. straffeprosesslovens §392 annet ledd.
Under prosedyren for Høyesterett er ellers særlig trukket inn Vegdirektoratets utfyllende bestemmelser om godkjenning, montering, bruk m.v. av fartsskrivere, gitt av direktoratet etter fullmakt i forskriftene om kjøre- og hviletid §7 første ledd annet punktum. Heller ikke disse bestemmelser er tatt med i tiltalen, men de er nevnt i herredsrettens dom. Vegdirektoratets bestemmelser har iallfall ikke noe uttalt påbud om at nøkkelen til fartsskriveren alltid skal være med under kjøringen. Men under bestemmelsenes 1.2.1, som gjentar bestemmelsen i departementets forskrifter om at diagramskiver for de siste 7 døgn skal medfølge kjøretøyet, er tilføyd «og skal på forlangende forevises kontrollmyndighetene». For så vidt vil etter disse bestemmelser, lettere enn etter departementets forskrifter, tanken ledes hen på en plikt til alltid å ha nøkkel med under kjøring. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på Vegdirektoratets bestemmelser. Bestemmelsene er forskrifter i forvaltningslovens forstand, jfr. forvaltningslovens §2 første ledd litra c. Men de formkrav som er stilt opp i lovens §38 er ikke oppfylt, verken når det gjelder hjemmelshenvisninger eller betegnelsen forskrifter, likesom de overhodet ikke er kunngjort, verken i Norsk Lovtidend eller på annen måte. Bestemmelsene, som mer har form av rundskriv eller instruks, har etter det opplyste bare vært sendt Biltilsynet og verksteder som driver med montering av fartsskrivere. De kan etter min mening ikke anvendes som straffehjemmel.
Til slutt nevner jeg at de saksbehandlingsfeil som er påberopt i ankeerklæringen, etter min mening åpenbart ikke kan føre frem.
Dommer Tønseth: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Løchen.
Side:1309
Dommer Aasland: Likeså.
Dommer Bøltviken: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Elstad.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.