Rt-1979-1342
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1979-07-20 |
| Publisert: | Rt-1979-1342 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 236K/1979 |
| Parter: | Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund/LO (advokat Kai Aagaard) mot Glamox A/S (advokat Stig Rekdal). |
| Forfatter: | Stabel, Elstad, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §43, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Dommerne Stabel, Elstad og Skåre.
Ved arbeidsrettsdom var Glamox A/S dømt til å betale Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund kr. 22.000 med renter og omkostninger. Selskapet betalte ikke og den 16. november 1977 holdt namsmannen i Molde utleggsforretning. Utlegg ble gitt i fabrikkeiendommen.
Forbundet begjærte ny utleggsforretning for det samme krav og ba om at utlegg i tillegg ble gitt i selskapets patenter og gjorde gjeldende at dette var nødvendig for å sikre fullbyrdelsen av kravet. For en kjøper av fabrikken ville patentene være av vesentlig betydning, ble det fremholdt.
Namsmannen ga utlegg i to patenter og Glamox A/S påklaget denne utleggsforretning til Romsdal namsrett som ved kjennelse av 8. mai 1978 opphevet forretningen. Etter kjæremål fra bedriften stadfestet Frostating lagmannsrett den 21. mai 1979 under dissens namsrettens kjennelse.
Forbundet erklærte kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet ble grunngitt med at lagmannsretten (dens flertall) hadde tolket tvangsfullbyrdelseslovens §43 uriktig når den var kommet til at utlegget i bedriftens anlegg var tilstrekkelig til å sikre utleggskravet, all den stund arbeiderne ville gjøre seg selv arbeidsløse ved å kreve anlegget realisert isolert. Lovens uttrykk «hvis fullbyrdelse er foretatt i større omfang enn nødvendig» gikk ikke utelukkende på en rent økonomisk vurdering av sikkerheten. Generelt ble det fremholdt at §43 i tvangsloven måtte forstås på bakgrunn av formålet med tvangsloven, som var å skaffe dekning for lovlige krav, herunder pådømte krav.
Kjæremålsutvalget bemerket:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre fram.
Utvalgets kompetanse i saken er begrenset ved reglene i tvistemålslovens §404. Slik kjæremålet er begrunnet, betyr dette at utvalget bare kan prøve om lagmannsretten har tolket en lovforskrift uriktig, nærmere bestemt om den har feiltolket tvangsfullbyrdelseslovens §43 første ledd ved å anse utlegget i fabrikkanlegget tilstrekkelig til å dekke forbundets krav på kr. 24.450,- i henhold til arbeidsrettsdommen.
Vilkåret etter den nevnte bestemmelse for at namsretten skal begrense omfanget av en fullbyrdelse er at fullbyrdelsen er foretatt «i størte utstrekning enn nødvendig».
Lagmannsrettens - flertallets - begrunnelse på dette punkt lyder slik:
«På bakgrunn av den pantegjeldsnedbetaling som har funnet sted, må det ansees åpenbart at det utlegg som er gitt 16. november 1977 gir full sikkerhet for utleggskravet slik som antatt av namsretten.
Side:1344
Kontinuasjonsutlegget i patentene er derfor unødvendig og man er enig med namsretten i at det må oppheves fordi utlegg er tatt i større omfang enn nødvendig, jfr. tvfbl. §43. Etter det opplyste er det ikke grunnlag for å mene at de utlagte patentrettigheter har noen direkte tilknytning til eiendommen Fannestrand-veien 62.»
Lagmannsretten har her klart - og uten å ytre noen tvil - gitt uttrykk for at fabrikkbygningen gir full sikkerhet for utleggskravet. Etter regelen i tvistemålslovens §404 er utvalget avskåret fra å prøve den bevisbedømmelse og konkrete skjønnsvurdering som ligger til grunn for konklusjonen om at ytterligere utlegg ikke er nødvendig for å dekke det krav arbeidsrettsdommen går ut på.
Det sentrale i forbundets argumentasjon i kjæremålserklæringen synes imidlertid å være at dekning av domsbeløpet gjennom utlegg og tvangssalg av fabrikkbygningen er en dårlig løsning fordi den vil innebære at arbeidsplassene ved bedriften går tapt. Dette problem løses imidlertid ikke ved et tvangssalg av patentene alene eller et samlet salg av bygning og patent - begge løsninger kan få vesentlige skadevirkninger for bedriften med den følge at arbeidsplassene settes i fare. Forbundets argumentasjon forutsetter også en utvidende tolking av tvangsfullbyrdelseslovens §43 første ledd som det etter utvalgets oppfatning ikke er dekning for. Tolkingen er klart uforenlig med bestemmelsens ordlyd, og vil kunne føre til konsekvenser som det er vanskelig å overskue.
Det blir utvalgets konklusjon at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes.
Saken er av særegen karakter og har reist spørsmål av prinsipiell interesse. Utvalget finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av de retter som har behandlet den.
Kjennelsen er enstemmig.»