Rt-1979-1387

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-11-09
Publisert:	Rt-1979-1387
Stikkord:	Farskap
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 144B/1979
Parter:	A (høyesterettsadvokat Gullbrand Kjos) mot B og hennes barn f. 19.9.1973 (advokat Arne Alnæs - til prøve).
Forfatter:	Hellesylt, Røstad, Schweigaard Selmer, Christiansen, Blom
Lovhenvisninger:	Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21

Haugesund byrett avsa dom i saken 22. august 1975 med denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1949, kjennes å være far til det barn B fødte den 19. september 1973.»

A anket denne dom til Gulating lagmannsrett, som ved dom av 15. mars 1977 stadfestet byrettens dom. Etter anke fra A til Høyesterett ble lagmannsrettens dom med hovedforhandling opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg ved kjennelse av 16. juni 1977, og saken ble hjemvist til ny behandling ved lagmannsretten.

Side:1388

Gulating lagmannsrett avsa på nytt dom i saken den 24. august 1978. Domsslutningen lyder slik:

«Byrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til det offentlige kr. 2.853,25 - totusenåttehundreogfemtitre 25/100. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder så vel bevisvurderingen som rettsanvendelsen.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser går fram av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av partene og to vitner. Det ene av disse har ikke tidligere avgitt forklaring. Det er lagt fram et brev av 20. april 1979 fra overlege Hausken ved Haugesund Sjukehus, som møtte som sakkyndig i lagmannsretten.

A anfører at han ikke har hatt samleie med barnemoren til en slik tid at han kan være far til barnet. Om Høyesterett skulle komme til at det er ført bevis for slikt samleie, anfører A at han likevel må frifinnes. For Høyesterett hevder han som en ny rettslig anførsel at farskapsspørsmålet må avgjøres etter lov om born utanom ekteskap §21 annet ledd, da barnemoren må ha hatt samleie med andre enn ham på den tid hun kan ha blitt besvangret. Det er da ikke «monaleg meir truleg» at A er faren enn at barnet er avlet i samleie med en annen. Men også om spørsmålet avgjøres etter §21 første ledd, foreligger omstendigheter som gjør det «lite truleg» at han er far til barnet.

A erkjenner at han hadde et samleie med barnemoren som kan tidfestes til den 25. november 1972. Lagmannsretten har funnet at dette samleie ikke kan ha vært befruktende, og det er han enig i. Han benekter å ha hatt samleie med barnemoren under den tur de sammen tok i hans bil en kveld medio januar 1973. Omstendighetene indikerer heller ikke at kjøreturen ble foretatt med et slikt formål.

Dersom retten skulle finne at partene hadde samleie i bilen på nevnte tur, anføres at bilturen må ha funnet sted natt til torsdag den 18. januar 1973, ikke natten til den 11. januar, slik lagmannsretten har antatt. Betydningen av disse to tidspunkter kom opp på et sent tidspunkt under saken, men han kom da på den omstendighet som lagmannsretten nevner og som gjorde at han kan fastslå at den seneste dato er den riktige.

Selv om det ikke foreligger konkrete beviser for at B har hatt samleie med andre i den tiden hun kan ha blitt med barn, er det en rekke forhold som indikerer at så har vært tilfelle. Besvangringen kan like gjerne ha skjedd i desember som i januar. Det er da åpenbart at A må frifinnes etter bestemmelsen i §21 annet ledd. Men også om farskapsspørsmålet blir å avgjøre etter §21 første ledd, må han frifinnes, da det foreligger omstendigheter som gjør det lite sannsynlig at han er far. Legges det til grunn at samleiet fant sted natt til den 18. januar 1973, blir svangerskapsperioden 244 dager. Sannsynligheten

Side:1389

for at barnet, som var fullbåret, er en frukt av dette samleiet, er meget liten. Dersom samleiet fant sted den 11. januar 1973, blir svangerskapsperioden 251 dager. Også da blir muligheten liten for at A er faren. Sammenholdt med de opplysninger som foreligger om morens vandel på det seksuelle område, må dette være tilstrekkelig til å frifinne A.

Farskapsindeksen etter de utvidede blodtypeundersøkelser som er foretatt, er på 14, noe som er for lavt til at den kan tillegges nevneverdig vekt.

A har nedlagt denne påstand:

«A frifinnes.»

B hevder at lagmannsrettens dom er riktig, og at spørsmålet om A er far, må avgjøres etter §21 første ledd. Hun er enig med A i at barnet ikke kan være en frukt av samleiet i slutten av november 1972, men hun hadde også samleie med ham under en kjøretur medio januar 1973 og ble da besvangret.

Lagmannsretten har på grunnlag av umiddelbar bevisførsel funnet bevist at kjøreturen foregikk den 11. januar 1973, og at partene da hadde samleie. Det er ikke kommet nye opplysninger for Høyesterett som setter saken i en annen stilling på noen av disse punkter.

Når det gjelder spørsmålet om B kan ha blitt besvangret ved dette samleie, er verken tidspunktet for hennes siste menstruasjons første dag - ca. den 1. januar 1973 - eller svangerskapets lengde til hinder for at så kan ha skjedd. Undersøkelser som er gjort av professor Georg Waaler fra slutten av 1920-årene, viser at et svangerskap - med fullbåret barn - av 251 dagers varighet regnet fra samleietidspunktet på ingen måte er usannsynlig. Heller ikke en svangerskapsperiode på 244 dager faller utenfor grensen av det sannsynlige. Det må foreligge større avvik fra de statistisk gjennomsnittlige svangerskapsperioder for fullbårne barn for at det skal anses å være «lite truleg» at A er far.

B anfører at hun ikke har hatt samleie med andre enn A i det tidsrom da barnet kan ha blitt konsipert. Man har ikke noen holdepunkter for - ut fra hennes kjønnsmoral - å reise tvil om at A er barnets far. Selv om det erkjennes at hun på enkelte punkter har forklart seg uriktig, har de retter hvor hun har møtt og forklart seg, funnet hennes forklaring troverdig.

Subsidiært anføres at om Høyesterett kommer til at spørsmålet om farskap må avgjøres etter §21 annet ledd, så er A's farskap «monaleg meir truleg» enn at en ukjent person er far. Han har hatt samleie med henne til en slik tid at han kan være faren. Blodprøvene utelukker ham ikke, tvert imot gir de visse indikasjoner på at han sannsynligvis er far.

B, som har hatt fri sakførsel for alle retter, har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og den ankende part dømmes til å betale til det offentlige ankemotpartens saksomkostninger for Høyesterett.»

Side:1390

Jeg er kommet til at A må frifinnes.

Først vil jeg bemerke at jeg - som partene - finner å måtte se bort fra muligheten av at barnet ble avlet ved deres første samleie i slutten av november 1972. Jeg viser for så vidt til lagmannsrettens dom.

Skal A kunne være far til barnet, forutsetter dette at han hadde samleie med B i forbindelse med den biltur de foretok sammen natten til den 11. eller den 18. januar 1973. Jeg har ikke funnet grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse om dette forhold og bygger således på at partene her hadde samleie. Hvorvidt dette foregikk natten til den 11. januar eller natten til den 18. januar, har jeg for min del funnet tvilsom. A's forklaring om hvordan han senere kom til å huske et moment som ledet til at han tidfester bilturen til natten til den 18. januar, virker meget troverdig. På den annen side er det mulig at han kan ha husket feil så lang tid etter. Jeg er derfor kommet til at jeg heller ikke på dette punkt har grunnlag for å fravike lagmannsrettens bevisbedømmelse, som bygger på umiddelbar bevisførsel.

Jeg legger derfor til grunn at samleiet fant sted natten til den 11. januar. Dette skulle svare til en svangerskapsperiode på 251 dager. Selv om dette innebærer et betydelig avvik fra det normale, gir det ikke i seg selv grunnlag for å finne det «lite truleg» at A er far til barnet. Men det kan spørres om ikke dette avvik fra svangerskapets normale varighet, sammenholdt med andre opplysninger, må lede til at A likevel må frifinnes. Slik forholdene ligger an i denne saken, finner jeg at man ikke kan unngå ved vurderingen å måtte trekke inn barnemorens seksuelle adferd og troverdighet i denne forbindelse.

Om Bs seksuelle adferd foreligger det en del nye opplysninger for Høyesterett. Overlege Hausken ved Haugesund Sjukehus har i et brev av 20. april 1979 gitt en uttalelse, som er et svar på en felles forespørsel fra partenes advokater. Hausken møtte og avga uttalelse for lagmannsretten, men i hans brev er det i hvert fall én opplysning som ikke er kommet fram før, nemlig en uttalelse i journalen i forbindelse med Bs innleggelse på gynekologisk avdeling ved Haugesund Sjukehus fra 5. til 10. oktober 1972 under diagnosen pediculosis (flatlus). Her uttaler den journalskrivende kandidat at han fikk forståelsen av at pasienten levde et meget utsvevende liv.

Videre foreligger det vitneforklaring av B's søster, C. Hun avga ikke forklaring for lagmannsretten eller byretten. Det var søsteren B var sammen med da hun hadde sitt første samleie samtidig og i samme rom med A's kamerat. Søsteren har forklart at B flyttet til henne og bodde på et eget rom fra september-oktober 1972. Hvor lenge hun bodde der, er ikke helt på det rene, men det må antas at det var i hele den perioden som er av særlig betydning i saken. Ifølge C fortalte B ofte om gutter hun hadde vært sammen med og av og til at hun hadde ligget med dem. Hun hadde av og til gutter med seg hjem. Noen av disse kjente C, andre kjente hun ikke. Hun kjente ikke til om B hadde samleie med disse, utover det hun selv hadde sagt. C har opplyst at hun ikke kjenner til at søsteren har hatt

Side:1391

samleie med andre enn A i tidsrommet desember 1972/januar 1973.

Det jeg nå har referert, føyer seg til en rekke opplysninger som tyder på at barnemoren har hatt et meget løst seksualliv. Jeg nevner at hun i juli 1972 hadde en provosert abort, at hun under dette oppholdet på Haugesund Sjukehus ble behandlet for gonoré, og at hun i sin første rettslige forklaring opplyste at hennes siste samleie med noen annen partner enn A måtte ha vært i oktober/november 1972, men at hun ikke husket navnet på vedkommende mann. Dette inntrykk støttes også av andre opplysninger, således av den omstendighet at hun - etter egen opplysning i edru tilstand - hadde samleie med A første gang de traff hverandre og som nevnt i overvær av et annet par som hadde samleie samtidig.

B benekter at hun har hatt samleie med andre enn A i det kritiske tidsrom. Hvis dette er riktig, må det sies å innebære at hun i desember og januar for så vidt hadde brutt med det livsmønster jeg må anta hun hadde utvist i 1972. Det er naturligvis mulig at så kan være tilfelle, og lagmannsretten har bygd på at de opplysninger som forelå om hennes seksualliv, ikke hadde slik vekt at det ga grunn til slutninger med hensyn til muligheter for uopplyste seksuelle forbindelser som kan gi anledning til å trekke A's farskap i tvil. På dette punkt kan jeg - på bakgrunn av de opplysninger som foreligger for Høyesterett - ikke slutte meg til lagmannsrettens vurdering. Det er på det rene at B tidligere flere ganger har forklart seg uriktig. Det er uimotsagt opplyst at hun under første gangs behandling i lagmannsretten ble spurt om hun hadde vært gravid ved andre anledninger, og for eksempel hatt aborter, noe hun benektet. Videre ble hun spurt om hun noen gang var blitt behandlet for kjønnssykdommer, og benektet også dette. I sin første rettslige forklaring uttalte hun at hun hadde samleie med A tre-fire ganger, således en gang i midten av desember 1972 og muligens to ganger etter jul. Her foreligger det igjen uriktigheter.

På bakgrunn av de fortielser og uriktigheter som har foreligget i hennes forklaringer tidligere, og hennes seksuelle atferd ut over sommeren og høsten 1972, finner jeg ikke å kunne legge hennes forklaring til grunn. Jeg finner således ikke uten videre å kunne bygge på at hun har hatt menstruasjon i begynnelsen av januar, slik at barnet nødvendigvis må være frukt av et samleie etter årsskiftet. Heller ikke kan jeg ved avgjørelsen i saken bygge på at hun ikke har hatt samleie med andre enn A i den tid da barnet kunne ha blitt konsipert. Når dette sammenholdes med det betydelige avvik fra den normale varighet av et svangerskap som foreligger hvis barnet skulle vært avlet ved det samleie partene hadde natt til den 11. januar 1973, er jeg kommet til at det må anses «lite truleg» at A er far til barnet, og finner derfor at han må frifinnes. Jeg tilføyer at etter de prøver som er foretatt, er A's farskapsindeks for lav til at den kan tillegges nevneverdig vekt til støtte for at han er barnets far.

Saksomkostninger er ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

Side:1392

dom:

A frifinnes.

Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Christiansen og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd K. Hugaas):

B, født xx.xx.1950, fødte den 19. september 1973 et guttebarn. Som far til barnet oppga hun i svangerskapsmelding, datert 30.7.1973, A, født xx.xx.1949. - - -

Saksøkeren, B, har i retten forklart at hun er sikker på at A er far til det barn hun fødte den 19.9.1973. Hun har opplyst at hun ble kjent med ham en stund før jul 1972 og at hun traff ham første gang på restaurant Bellevue i Haugesund noen uker før jul 1972. Hun ble da med ham hjem til en kamerat av ham. Foruten dem var det et par til. Hun hadde der fullbyrdet samleie med A. I forklaring avgitt under saksforberedelsen den 5. november 1973 har hun videre opplyst at hun i alt har hatt samleie med ham tre-fire ganger, en gang i midten av desember 1972 og muligens to ganger etter jul. Senere har hun imidlertid forandret denne forklaring, og fastholder med bestemthet at hun har hatt samleie med ham to ganger, en gang noen uker før jul 1972 som ovenfor nevnt og en gang en onsdag i midten av januar 1973, like etter at hun hadde hatt siste menstruasjon før svangerskapet. Om det siste samleiet har hun opplyst at dette skjedde i saksøktes bil ved Gåsavatnet ved riksveg E-76 noen kilometer øst for Haugesund. Hun har hevdet at hun traff saksøkte i Haraldsgaten sent på kvelden, og at hun ble med i hans bil innover riksveg E-76. Hun har videre forklart at de da kjørte ut av vegen og at bilen ble stående fast, slik at A neste dag måtte ha hjelp for å hente bilen. De måtte derfor gå tilbake til byen og kom tilbake sent på natten. Hun har med bestemthet hevdet at de da hadde samleie i bilen og hun har uttalt at hun er sikker på at besvangringen skjedde ved denne anledning. Hun har bestemt benektet å ha hatt samleie med andre menn til en slik tid at de kan være far til barnet. Hun har opplyst at siste gang hun hadde samleie med en annen mann må ha vært i oktober/november 1972. - - -

Det er foretatt blodprøveundersøkelse av saksøkeren, barnet og saksøkte, A. I følge de foretatte blodtypeundersøkelser er det ikke noe i vegen for at A kan være far til barnet. Ved denne opprinnelige blodtypeundersøkelsen ble det dog ikke foretatt undersøkelse av saksøktes blodprøve i Gc-systemet og C3-systemet. - - -

Retten bemerker:

I følge svangerskapsmelding datert 30.7.1973 har saksøkeren B til vedkommende lege opplyst at hun trolig er blitt besvangret den 10. januar 1973 og at hennes regler siste gang begynte ca. 1.1.1973. På basis av dette er det i svangerskapsmeldingen oppgitt at fødselen kan ventes å finne sted omkring 8.10.1973.

Barnet er født xx.xx.1973, dvs. 19 dager før fødselen var beregnet. Barnet ble født på Haugesund sykehus. I melding til bidragsfogden fra vedkommende lege og jordmor er det opplyst at barnet var fullbyrdet, lengde 49 cm. og vekt 3020 gram. Det er også angitt at svangerskapet trolig har vart 40 uker. Etter disse opplysninger vil tiden omkring 23. desember 1972 være det mest

Side:1393

sannsynlige tidspunkt for besvangringen. Samtidig er imidlertid i melding til bidragsfogden gjengitt barnemorens egne opplysninger hvor hun fastholder at hun ble besvangret medio januar 1973, hvilket innebærer en vesentlig kortere (ca. 4 uker) svangerskapstermin enn angitt i meldingen. Retten antar dog at vedkommende lege/jordmors opplysninger først og fremst må tillegges den betydning at det ved fødselen ikke ble gjort iakttagelser som tyder på at barnet ikke var fullbåret.

Såvel saksøkeren som saksøkte har gitt til dels motstridende opplysninger under saksforberedelsen, hvilket kan være egnet til å svekke troverdigheten for så vidt angår begges forklaringer. Saksøkeren, B, har i forklaring for retten den 15. november 1973 opplyst at hun hadde samleie med A tre-fire ganger, en gang i midten av desember 1972 og muligens to ganger etter jul. Senere er dette endret til at hun har hatt samleie med A i alt to ganger, en gang i desember 1972 og en gang i midten av januar 1973. Hun har med bestemthet hevdet at besvangringen fant sted ved sistnevnte samleie. Hun har også gitt detaljerte opplysninger om denne anledning.

For saksøktes, A's, vedkommende er forholdet at han i forklaring for retten den 22. mars 1974 erkjente at han hadde fullbyrdet samleie med saksøkeren før jul 1972. Han har imidlertid hevdet at dette er eneste samleie de har hatt, og at han heller ikke har hatt andre forbindelser med henne ut over at han eventuelt har hilst på henne av og til. Etter å være blitt foreholdt saksøkerens senere opplysninger om at de hadde samleie i januar 1973 og at dette foregikk i saksøktes bil ved Gåsavatnet ved E-76 utenfor Haugesund har han imidlertid erkjent at han en natt i januar 1973 kjørte sammen med saksøkeren innover vegen og at hans bil ble sittende fast ved Gåsavatnet, slik at de måtte gå tilbake til byen. Han har dog bestemt benektet at det ved nevnte anledning foregikk noe samleie. Etter rettens mening må imidlertid under enhver omstendighet den kjøretur det her er tale om innebære noe mer enn «eventuelt har hilst på henne av og til». Retten kan ikke se bort fra muligheten for at saksøkte med hensikt tilbakeholdt denne opplysning da han avga sin forklaring den 22. mars 1974.

Det anses imidlertid helt på det rene at det i hvert fall foregikk samleie mellom partene en gang før jul 1972. Dette er også partene enige om, men partenes forklaringer er noe avvikende når det gjelder tidspunktet. Saksøkeren har oppgitt at samleiet foregikk i midten av desember 1972, mens saksøkte hevder at det var tidligere. Det anses imidlertid på det rene at dette samleiet skjedde hos en kamerat av saksøkte, D, og noen tid før denne reiste til sjøs. D har i retten forklart at han forlot Haugesund 1. eller 2. desember 1972 og at den sammenkomst hvor nevnte samleie fant sted var tre-fire dager å en uke før han reiste. Etter dette legger retten til grunn at dette samleie skjedde i slutten av november 1972. Da barnet er født xx.xx.1973 innebærer dette en svangerskapstid på ca. 300 dager, regnet fra besvangringen. Retten kan således ikke utelukke muligheten for at besvangring kan ha funnet sted ved dette samleiet, men sannsynligheten for dette er liten på grunn av svangerskapstidens lengde. Hertil kommer så de opplysninger saksøkeren har gitt om at siste menstruasjons første dag var ca. 1. januar 1973.

Når det gjelder det påståtte samleiet i midten av januar 1973 er partenes forklaringer som ovenfor nevnt sterkt motstridende. Saksøkeren har bestemt hevdet at dette samleiet fant sted, og de opplysninger som hun har gitt om

Side:1394

det som skjedde ved denne anledning er bekreftet av de øvrige opplysninger som foreligger i saken for så vidt angår selve kjøreturen m.v. Om kjøreturen har saksøkte forklart at han møtte saksøkeren i Haraldsgata i halvtolvtiden på natten og at hun ba ham kjøre seg til restaurant Bellevue, som ligger ved E-76 (Skjoldavegen). Han har imidlertid forklart at før han kom så langt ble han klar over at restauranten allerede var stengt, og at han derfor kjørte videre for å snu. Hertil er imidlertid å bemerke at det under ingen omstendighet var nødvendig å kjøre så langt som til Gåsavatnet for å snu bilen. Like utenfor oppkjørselen til restaurant Bellevue er det således en større parkeringsplass og det er også andre steder innenfor hvor han kunne ha snudd bilen. Under de foreliggende omstendigheter finner retten å burde legge saksøkerens forklaring til grunn, og legger til grunn for avgjørelsen at det fant sted samleie mellom partene i midten av januar 1973, eller noen dager tidligere. Retten er således kommet til at saksøkte, A, har hatt samleie med B på den tid hun kan ha blitt besvangret, og betingelsene for å avsi farskapsdom etter lov om barn utenfor ekteskap §21 første ledd er således til stede.

Saksøkte har opplyst at han av en person har fått opplyst at en gift mann skulle være far til barnet. Han har imidlertid ikke vært i stand til å oppgi navnet til vedkommende gifte mann og han har ikke villet oppgi navnet på sin kilde, slik at retten har hatt muligheter til å undersøke disse opplysninger nærmere. Saksøkeren har imidlertid opplyst at hun også har hørt disse ryktene og har oppgitt navnet på en person som i følge ryktene skulle være far til barnet. Vedkommende er avhørt av retten, jfr. ovenfor. Såvel han som saksøkeren selv har bestemt nektet at det har funnet sted noe samleie eller annen intim forbindelse mellom dem, og retten må legge dette til grunn. Det foreligger heller ikke andre opplysninger som gir retten grunn til å tro at saksøkeren har hatt samleie med andre menn enn A på den tid hun er blitt besvangret. Etter dette avsier retten dom for at A er far til barnet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, lagdommerne Oskar Hordnes og Alf Bruland):- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.

Etter partenes samstemmige forklaringer har A og B hatt samleie en lørdag omkring månedskiftet november-desember 1972. Det kan ha vært 25. november eller 2. desember, og begge tidspunkter ligger innenfor et mulig besvangringstidspunkt. Lagmannsretten finner likevel å måtte utelukke at barnemoren er blitt besvangret ved det samleie som fant sted dengang, og anser det derfor unødvendig å gå nærmere inn på når det skjedde. Det er for så vidt avgjørende at B etter hva lagmannsretten har funnet å måtte legge til grunn, har hatt menstruasjon etter dette samleiet. Det fremgår av svangerskapsmeldingen av 31. juli 1973 - at lagmannsretten legger dette til grunn - at hun ved sin første henvendelse til lege opplyste at hun hadde sin siste menstruasjon ca. 1. januar 1973. Dette er et tidspunkt som passer godt inn i hennes menstruasjonssyklus etter den redegjørelse som er gitt av den oppnevnte sakkyndige, og selv om det kan inntreffe svangerskapsblødninger, finner lagmannsretten ikke holdepunkt for å anta at den blødning hun dengang hadde, var noe annet enn en regulær menstruasjon.

Dersom B er blitt besvangret av A, må de etter dette ha hatt samleie i januar. Det er på det rene at partene var sammen i A's bil en kveld i januar, slik som det er redegjort for i byrettens domsgrunner, og lagmannsretten

Side:1395

finner i tilslutning til hva byretten har nevnt i denne forbindelse, å måtte legge til grunn at partene ved den anledning hadde samleie i bilen. I likhet med byretten, er således lagmannsretten kommet til at B's forklaring om det som hendte under kjøreturen, må være den riktige.

Partene er enige om at det var en onsdagskveld de traff hverandre, og samleiet må da ha funnet sted natt til torsdag 11. eller 18. januar. Partene har ikke vært i stand til å opplyse noe som gir holdepunkt for å fastslå tidspunktet med sikkerhet. Som nytt for lagmannsretten er det påvist at A var ansatt i firma - - -& Co. A/S fra 17. november 1972 til 19. januar 1973, og han mener nå å huske at det var umiddelbart før han avsluttet dette arbeidsforholdet, at samværet med B i bilen fant sted. Lagmannsretten finner ikke ut fra dette å kunne slutte at det må ha vært natt til 18. januar partene var sammen, og er blitt stående ved at det må legges til grunn at det må ha vært natten til 11. januar.

Ved denne bevisvurdering legger lagmannsretten avgjørende vekt på at dette stemmer best med den opplysning B etter svangerskapsmeldingen ga til legen om at hun var blitt besvangret av A trolig ca. 10. januar 1973. Dette er hennes første forklaring, som er gitt forholdsvis tidlig etter det som hendte. At hun skulle være blitt med barn på dette tidspunkt passer også meget godt inn med opplysningen sammesteds om hennes siste menstruasjon, som lagmannsretten etter det som er nevnt, må anse pålitelig, og som er egnet til å styrke troverdigheten også av hennes opplysning om tidspunktet for det befruktende samleie:

Barnet er etter det som er notert i sykejournalen født xx.xx.1973 ut på kvelden. Regnet fra natt til 11. januar 1973, vil svangerskapstiden, dersom hverken konsepsjonsdagen eller fødselsdagen regnes med, i så fall såvidt sees være 250 dager. Det er intet som tyder på at barnet ikke var fullbåret, slik det opplyses i fødselsmeldingen. Opplysningen der om at svangerskapet trolig hadde vart i 40 uker, kan på den annen side etter den sakkyndiges redegjørelse heller ikke tas som uttrykk for noe mer enn dette. Den utelukker således ikke at svangerskapet i det bestemte tilfelle kan ha vært av kortere varighet og at barnet kan være født tre uker før det var ventet. Etter det som foreligger om barnets lengde og vekt - 49 cm. og 3020 gram - antas det etter hva lagmannsretten må gå ut fra, heller ikke å kunne anses usannsynlig at barnet i dette tilfelle kan være frukt av et samleie natt til 11. januar, selv om svangerskapstiden da i og for seg må betegnes som uvanlig kort for et fullbåret barn.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at A har hatt samleie med barnemoren på den tid hun kan ha blitt med barn, og det foreligger etter lagmannsrettens syn heller ikke opplysninger som gir tilstrekkelig grunn til å anse det lite trolig at A er barnets far, jfr. lovens §21 første ledd. Det er ingen konkrete holdepunkter for at hun har hatt samleie med noen annen i den kritiske tid. Gjennom overlege Hauskens redegjørelse er det fremkommet enkelte opplysninger om barnemorens tidligere sykehusopphold, som den ankende mener støtter hans formodning om hennes dårlige kjønnsmoral. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette, men anser det tilstrekkelig å nevne at det som for så vidt foreligger, ikke kan antas å ha noen slik vekt at det gir grunn til slutninger med hensyn til muligheten for uopplyste seksuelle forbindelser som kan gi anledning til å trekke A' s farskap til barnet i tvil. - - -