HR-1979-156 - Rt-1979-1481

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1979-11-24
Publisert:	Rt-1979-1481
Stikkord:	Sivilprosess, Oppfriskning, Erstatningsrett
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om oppfriskning og krav om erstatning for påstått tap ved at erstatningssak mot forsikringsselskap ikke ble fullført grunnet uteblivelse.
Saksgang:	Oslo byrett 22.12.1976 - Eidsivating lagmannsrett 24.02.1978 - Høyesterett HR-1979-00156, L.nr. 156/1979
Parter:	1. Martin Parm Solheim (advokat Robert Robertsen - til prøve), 2. Terje Viktor Pedersen (høyesterettsadvokat Nils Moe) mot Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Sverre Østensvik)
Forfatter:	Holmøy, Hellesylt, Endresen, Tønseth, Mellbye
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §436, §435

Dommer Holmøy: Martin Parm Solheim og Terje Viktor Pedersen har reist sak mot staten ved Justisdepartementet med krav om erstatning for det tap de mener å være blitt påført ved at de ikke har fått fullføre en erstatningssak de har reist mot forsikringsselskapet Norvegia. Den sistnevnte sak gjaldt erstatning for skader ved en trafikkulykke i oktober 1970, og ble avsluttet ved at Salten hertedsrett den 21. september 1972 avsa uteblivelsesdom. De ankende parters begjæring om oppfriskning ble avvist ved Salten herredsretts kjennelse av 30. november 1973. I premissene for denne kjennelse er forutsatt at de saksomkostninger som var pålagt dem ved uteblivelsesdommen ikke var betalt. Beløpet var imidlertid innbetalt til Salten herredsrett allerede 27. august 1973, dvs. før kjennelsen ble avsagt.

For Oslo byrett ble behandlingen og pådømmelsen av erstatningssaken mot staten begrenset til å gjelde spørsmålet om ansvarsgrunnlag foreligger. Ved byrettens dom av 22. desember 1976 ble staten på dette punkt frifunnet overfor Parm Solheim, men kjent ansvarlig overfor Pedersen for eventuelt tap som følge av at uteblivelsesdommen i erstatningssaken mot forsikringsselskapet var blitt rettskraftig.

Byrettens dom ble påanket både av Parm Solheim og staten. For lagmannsretten gjorde staten som en ny anførsel gjeldende at tvistemålslovens §436, jfr. §435, avskjærer adgangen til å reise erstatningssak mot staten på det grunnlag at herredsrettens kjennelse om avvisning av oppfriskningsbegjæringen var uriktig. Ved Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24. februar 1978 fikk staten medhold i dette. Kjennelsen har denne slutning:

«1. Oslo byretts dom av 22. desember 1976 oppheves og saken avvises fra byretten.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Parm Solheim og Pedersen har begge påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser vises til byrettens dom og lagmannsrettens kjennelse. Til bruk for

Side:1483

Høyesterett er Parm Solheim og fem vitner, som alle er nye for Høyesterett, avhørt ved bevisopptak. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter.

Fra Parm Solheims side er blant annet gjort gjeldende:

Det må legges til grunn at det faktisk var gitt en ny frist for å innbetale eller deponere det omkostningsbeløp som var pålagt i uteblivelsesdommen ved at settedommeren ved Salten herredsrett stilte oppfriskningssaken i bero til begjæringen om fri sakførsel var avgjort. Innen denne frist ble omkostningsbeløpet innbetalt.

Prinsipalt anføres at §436 ikke får anvendelse i denne sak på bakgrunn av de mange suksessive feil som hevdes å være begått fra settedommerens side. Feilene er av en slik karakter at det ville være sterkt urimelig å avskjære et erstatningssøksmål. Prosedyren for Høyesterett har på dette punkt vært mer omfattende enn for lagmannsretten, der spørsmålet om avvisning etter §436 ble tatt opp fra statens side kort tid før hovedforhandlingen.

De feil som påstås begått, gjelder både settedommerens behandling av erstatningssaken mot Norvegia og oppfriskningssaken.

For så vidt angår erstatningssaken, hevdes at saken ikke var tilstrekkelig forberedt da hovedforhandlingen ble berammet i 1972. Medisinsk sakkyndige, som var av vesentlig betydning i denne sak, var ikke oppnevnt. Da saksøkerne ikke hadde advokat, og Parm Solheim også var prosessfullmektig for Pedersen, hadde dommeren en særlig oppfordring til aktiv prosessledelse.

I forbindelse med oppfriskningssaken må det være begått feil ved regnskapsføringen av det innbetalte beløp. Parm Solheim hevder at settedommeren ble underrettet om innbetalingen over telefon fra kontorpersonalet. Det må da være en feil fra settedommerens side at han ikke satte opp et notat om forholdet. Under enhver omstendighet må det være en feil at det ikke forelå faste rutiner for kommunikasjon mellom Salten herredsrett og settedommeren.

Det er videre begått feil ved dokumentbehandlingen, blant annet er noen prosesskriv ikke blitt oversendt den annen part.

I forbindelse med forkynnelsen av avvisningskjennelsen ble det begått en vesentlig feil ved at de ankende parter ikke fikk orientering om bruken av rettsmidler. Det er ikke riktig som byretten har lagt til grunn, at Parm Solheim var kjent med kjæremålsadgangen. At dommeren hadde en vegledningsplikt i dette tilfelle, må følge av tvistemålslovens §87.

Subsidiært anføres at reglene i tvistemålslovens §436 ikke kan få anvendelse for så vidt erstatningskravet bygger på feil fra kontorbetjeningens side med hensyn til regnskapsføring av det innbetalte omkostningsbeløp og manglende underretning til settedommeren. Disse feil gjelder ikke rettslige avgjørelser.

Parm Solheim har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.

2. Staten v/Justisdepartementet erstatter Martin Parm Solheims omkostninger for lagmannsretten.»

Side:1484

Fra Pedersens side er det gjort gjeldende at de feil som er begått må føre til at tvistemålslovens §436 tolkes innskrenkende. Dette tilsier så vel rimelighetshensyn som formålet med bestemmelsen. Overfor Pedersen virker det spesielt urimelig om adgangen til erstatningssøksmål skulle være forspilt. Pedersen ble hardt skadet ved ulykken. Han ble påført en invaliditetsgrad på 60%. Det er spørsmål om hjerneskader, og han har i realiteten vært ute av stand til å følge saken. At han har vært representert av Parm Solheim, har ikke vært tilfredsstillende. Det fremheves at det overfor en så sterkt skadet person som Pedersen må foreligge en vegledningsplikt for dommeren med hensyn til bruken av rettsmidler.

En innskrenkende tolking av §436 i dette tilfelle kan heller ikke innebære prinsipielle betenkeligheter. Det er spørsmål om et særtilfelle, og om en formell avgjørelse, ikke en realitetsavgjørelse. Det typiske motiv for å avskjære erstatningssøksmål er å hindre en prejudisiell prøvelse av materielle spørsmål som er rettskraftig avgjort. Dette er det ikke spørsmål om i dette tilfelle.

Pedersen har nedlagt slik påstand:

«Eidsivating lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.»

Staten ved Justisdepartementet har sluttet seg til lagmannsrettens resultat og begrunnelse, og har blant annet anført:

Det er ikke grunnlag for en innskrenkende tolking av §436. Ved en slik rimelighetsvurdering som de ankende parter mener gir grunnlag for å tolke tvistemålslovens §436 innskrenkende, må det også legges vekt på at partenes erstatningskrav som følge av bilulykken rettslig sett er svakt begrunnet. Det tas for øvrig avstand fra den vurdering de ankende parter har gitt av saksbehandlingen. De påståtte forsømmelser under saksforberedelsen i erstatningssaken mot forsikringsselskapet må dessuten være irrelevante i og med at det ble avsagt uteblivelsesdom. Denne kan angripes ved rettsmidler. Også ved vurderingen av de påståtte feil ved behandlingen av oppfriskningsbegjæringen, må rettsmiddelsadgangen tas i betraktning. Det kan ikke av tvistemålslovens §87 utledes noen konkret rettslig plikt til å gi vegledning om bruken av rettsmidler. Under enhver omstendighet kan det ikke i denne sak få noen avgjørende betydning at vegledning ikke ble gitt. Parm Solheim hadde forholdsvis kort tid etter at avvisningskjennelsen var forkynt, kontakt med advokat, og anvendelsen av rettsmidler ble den gang overveid. På det daværende tidspunkt ville man uten videre fått oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen om det var så at oversittelsen skyldtes uvitenhet om kjæremålsadgangen.

At dommeren ikke var klar over at Parm Solheim hadde innbetalt omkostningsbeløpet, har ikke hatt avgjørende betydning for at oppfriskning ble avvist. Etter tvistemålslovens §351 skulle oppfriskningsbegjæringen i alle fall vært avvist fordi den avgjørende frist var utløpt lenge før innbetaling ble foretatt.

Side:1485

For anvendelsen av §436 i dette tilfelle er det etter statens syn avgjørende at saken er basert på at kjennelsen om avvisning av oppfriskningsbegjæringen er uriktig. Dette er tilstrekkelig til at paragrafen får anvendelse. At det også er påberopt feil ved dommerkontorets regnskapsføring m.v., kan ikke gi noen søksmålsadgang uavhengig av denne paragraf. Selv om en i utgangspunktet vil akseptere erstatningssøksmål for feil ved utøvelsen av forvaltningsfunksjoner, kan dette iallfall ikke gjelde forvaltningen ved et dommerkontor. Ifølge Parm Solheims egen forklaring hadde for øvrig settedommeren fått underretning om innbetalingen. I så fall er det også spørsmål om feil fra settedommerens side. §436 må i alle fall få anvendelse hvor det i tilknytning til et forhold foreligger feil både fra dommerens og forvaltningens side.

Staten ved Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 24. februar 1978 stadfestes.

2. De ankende parter dømmes til å betale staten v/Justisdepartementet saksomkostninger for Høyesterett, en for begge og begge for en.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. I tilknytning til prosedyren for Høyesterett skal jeg bemerke:

Først vil jeg peke på at adgangen til å reise erstatningssøksmål i anledning av rettslige avgjørelser er sterkt begrenset ved reglene i tvistemålslovens §436, jfr. §435. Formålet med disse regler er - som uttalt av førstvoterende i Høyesteretts dom i Rt-1974-935 flg., særlig side 938 - å hindre at rettskraftige rettslige avgjørelser gjennom omveien om en erstatningssak blir gjort til gjenstand for ny prøvelse. Tvistemålsloven har gjennom sine regler om anke, kjæremål og gjenopptakelse bygd inn i rettergangsordningen tilstrekkelige sikkerhetstiltak mot materielt uriktige avgjørelser, og i reglene om oppreisning er det gitt sikkerhet for at rettsuvitenhet hos en part skal ikke komme ham til skade. Bestemmelsene i §436, jfr. §435, er da uttrykk for at når en tvist er løst innenfor dette regelverk, skal denne løsning også være endelig. Begrensningen i loven er knyttet til faste kriterier. Det kan ikke være forenlig med lovens ordlyd og formål å tolke reglene innskrenkende, på grunnlag av en skjønnsmessig rimelighetsvurdering av de feil som påberopes. Ganske særlig kan det ikke være grunnlag for en slik innskrenkende tolking når det har vært en rimelig mulighet til å angripe eller rette opp feilene ved rettsmidler.

Etter sin ordlyd gjelder begrensningene i §436 i alle tilfelle hvor erstatningssøksmål etter §435 reises «i anledning av rettslige avgjørelser». Begrensningene må gjelde også når det som ansvarsgrunnlag påberopes tjenestehandlinger som knytter seg til det kontormessige arbeid ved behandlingen og tilretteleggingen av et søksmål. Også dette arbeid inngår i dommerens ansvarsområde. Om fjernere forvaltningsmessige disposisjoner i statens tjeneste kan stå i en annen stilling, har jeg ikke foranledning til å si noe om. Etter dette finner jeg det ikke nødvendig å ta standpunkt til om det fra kontorpersonalets

Side:1486

side ble begått noen feil med hensyn til regnskapsføring m.v. av det omkostningsbeløp Parm Solheim innbetalte.

Når det gjelder de feil som påberopes av de ankende parter i denne sak, er situasjonen at det har vært adgang til å få alle disse rettet opp ved bruk av rettsmidler. Under henvisning til hva jeg tidligere har gitt uttrykk for om vilkåret for en mulig innskrenkende tolking av §436, finner jeg da ikke grunn til å vurdere om det er grunnlag for de ankende parters anførsler om de enkelte feil som skal være begått. Jeg skal innskrenke meg til noen mer generelle bemerkninger til de feil som er påberopt for de forskjellige stadier av rettssaken, og da først og fremst om muligheten for anvendelse av rettsmidler.

Eventuelle feil ved behandlingen av erstatningssaken mot Norvegia kan vanskelig få noen betydning for den vurdering det her er spørsmål om, da saksøkerne - overensstemmende med hva de ved berammelsen hadde erklært - ikke møtte til den berammede hovedforhandling og derved selv utløste uteblivelsesdommen. Og disse forhold kunne vært og ville blitt vurdert på nytt under en oppfriskning av saken som også ble begjært.

De påberopte feil ved dokumentbehandlingen under oppfriskningssaken kunne vært brukt som grunnlag for kjæremål. Sannsynligheten for at feilene hadde hatt noen betydning, kunne da vært prøvet.

Fra de ankende parter er det lagt særlig vekt på at de ikke ble gitt informasjon om bruk av rettsmidler overfor kjennelsen om avvisning av oppfriskningsbegjæringen. Heller ikke dette forhold kan få noen betydning i relasjon til den vurdering det her er spørsmål om dersom de ankende parter likevel har hatt mulighet for å angripe kjennelsen. Dette mener jeg de har hatt selv om det legges til grunn at de først skulle fått det inntrykk at det ikke var noen mulighet til å gå videre med saken. Kjennelsen ble forkynt for partene i desember 1973. Det er på det rene at Parm Solheim, som også ivaretok Pedersens interesser, hadde kontakt med advokat allerede i januar 1974. Det fremgår av et brev fra advokaten til sorenskriveren i Salten at bruk av rettsmidler overfor kjennelsen også ble overveid. Det som lå nærmest, var å begjære oppreisning mot oversittelsen av kjæremålsfristen. Som grunnlag for en slik begjæring kunne vært anført alle de innsigelser mot avvisningen av oppfriskningsbegjæringen som er brakt fram i denne sak, og disse innsigelser ville da vært prøvet. Da det den gang var en advokat inne i saken, skulle det heller ikke bydd på praktiske problemer å anvende rettsmidler. Man valgte imidlertid en annen fremgangsmåte, idet man anmeldte dommerne for embetsforbrytelser m.v.

Konklusjonen blir etter dette at de feil som er påberopt i denne sak, kunne vært prøvet ved anvendelse av rettsmidler som prosesslovgivningen gir anvisning på. Det kan da ikke være grunnlag for å tolke tvistemålslovens §436 innskrenkende med den begrunnelse som de ankende parter har anført.

Dette syn må også gjelde i forhold til Pedersen, selv om det legges til grunn at han ikke har hatt reelle muligheter til selv å følge

Side:1487

med i saken. At et mulig erstatningskrav fra Pedersen kan være blitt forspilt ved den måte hans interesser er blitt ivaretatt på, kan ikke gi grunnlag for en utvidet søksmålsadgang etter §436. Jeg vil i denne sammenheng dog bemerke at det kan reises spørsmål om Parm Solheim lovlig kunne opptre som prosessfullmektig for Pedersen da erstatningssaken mot Norvegia ble reist, jfr. tvistemålslovens §44 annet ledd. Dette spørsmål er imidlertid ikke reist i saken, og Pedersen har etter uteblivelsesdommen hatt egen prosessfullmektig som også var advokat.

Til slutt vil jeg for fullstendighets skyld ha pekt på at saksøkernes erstatningskrav mot staten er basert på at kjennelsen om avvisning av oppreisningsbegjæringen reelt sett var uriktig. Situasjonen synes imidlertid å være at oppfriskningsbegjæringen skulle vært avvist uavhengig av den innbetaling av omkostningene som var skjedd. Kjennelse kunne - og burde - vært avsagt da den sist fastsatte frist var utløpt, dvs. den 15. februar 1973. En ny fristutsettelse etter at den fastsatte frist var utløpt, kunne etter loven ikke gis, se domstolslovens §152. Det vises også til begrensningen i tvistemålslovens §351. En senere innbetaling kunne bare fått rettsvirkning i tilknytning til en samtidig begjæring om oppreisning, men om vilkårene for å imøtekomme en slik begjæring ville ha vært til stede, synes tvilsomt.

Ankene har etter dette ikke ført fram. Begge de ankende parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, som gjaldt behandlingen for byretten. Etter sakens karakter finner jeg at staten heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jfr. unntaksbestemmelsen i tvistemålslovens §180 første ledd.

Jeg stemmer for denne

K J E N N E L S E :

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Tønseth og Mellbye: Likeså

Av byrettens dom (dommer Kåre Lassen):

Fra saksøkernes side gjøres det gjeldende at deres søksmål mot forsikringsselskapet Norvegia, etter en utforkjøring med bil, ble forspilt ved at en begjæring de innga om oppfriskning etter uteblivelsesdom i saken, feilaktig ble ansett som ikke behandlingsgyldig og derfor avvist. Avvisningskjennelsen var basert på at omkostningene i forbindelse med uteblivelsesdommen ikke var blitt innbetalt, anfører de, mens det virkelige forhold var at de hadde innbetalt dem tre måneder før kjennelsen ble avsagt. Feilen henger antagelig sammen med at det var settedommer i saken og at det er gitt uriktige opplysninger mellom herredsrettens kontor og settedommeren om hva som var innbetalt og til hvilke saker og formål, hevder saksøkerne, men

Side:1488

det dreier seg om en notorisk, uaktsomt begått feil som har forspilt søksmålet deres mot forsikringsselskapet. Dette har igjen voldt saksøkerne et betydelig tap, anfører disse parter, som Staten må stå ansvarlig for.

Saksøkte på sin side gjør gjeldende - foruten at den forspillte rettssak ikke ville ha gått i saksøkernes favør - at det ikke fra noens side er utvist en erstatningsbetingende uaktsomhet. Ganske visst kan det kanskje være blitt gitt en misvisende opplysning fra herredsrettens kontor til settedommeren, om spørsmålet hvorvidt den nødvendige deponering av saksomkostninger hadde funnet sted, anføres det, men dette var etter omstendighetene i høy grad undskyldelig og kan ikke være tilstrekkelig til ansvar for Staten. Dette også fordi den oppståtte misforståelse eller feilantagelse først og fremst kan lastes saksøkerne selv, anføres det videre, likesom disse ved sitt eget forhold i saken direkte hadde forspilt sin oppfriskningsadgang. De hadde oversittet en siste frist med å deponere det omkostningsbeløp som var ilagt dem ved uteblivelsesdommen, og slik at de ikke sendte pengene inn før mange måneder etter fristen. Denne forsinkelsen var i seg selv avgjørende, hevder saksøkte, men dessuten en av årsakene til uklarheten som oppsto hos herredsrett og settedommer. Dette så meget mer som saksøker nr. 2, Parm Solheim, for sitt vedkommende hadde en rekke forskjellige rettssaker gående, og ved sin opptreden i disse gjorde også det regnskapsmessige uklart. Hertil kommer at saksøkerne har undlatt å angripe avvisningskjennelsen ved kjæremål, altså den kjennelsen som de bygger sitt krav om erstatningsansvar på. Parm Solheim har til og med nektet å vedta forkynnelse av samme kjennelse, anfører saksøkte videre. - - -

Den 27. august 1973 ble det sendt kr 1.800,- til Salten herredsrett, og slik at pengene kom frem dit den 28. samme måned. - - -

Tre måneder senere, nemlig den 30. november 1973, avsa Salten herredsrett ved settedommeren kjennelse om avvisning av oppfriskningsbegjæringen. Kjennelsen la den feilaktige antagelse til grunn at pengene da til dags dato ikke var innkommet, og lyder i sin helhet:

«I sak Fa. Tepperens v/Martin Parm Solheim og Terje Pedersen mot forsikringsaktieselskapet NORVEGIA avsa Salten herredsrett 21. september 1972 uteblivelsesdom med slik slutning:

I hovedsøksmålet:

1. Forsikringsaktieselskapet NORVEGIA frifinnes.

2. Firma Tepperens v/Martin Parm Solheim og Terje Viktor Pedersen dømmes til innen 14 - fjorten - dager in solidum å betale saksomkostninger til Forsikringsaktieselskapet NORVEGIA, Oslo, med kr 1.000,- - ettusenkroner-.

I motsøksmålet:

1. Martin Parm Solheim tilpliktes innen 14 - fjorten - dager å betale Forsikringsaktieselskapet NORVEGIA erstatning kr 5.835,-, hvortil kommer 5% rente fra 24.7.1972 til betaling skjer.

2. Martin Parm Solheim dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale saksomkostninger til Forsikringsaktieselskapet NORVEGIA, Oslo, med kr 500,-.

Ved brev av 22. november 1972 fra høyesterettsadvokat Sverre Thune, Hønefoss, ble det på vegne av Martin Parm Solheim begjært oppfriskning og fritak for å deponere saksomkostningene.

Ved brev av 29. desember 1972 til høyesterettsadvokat Sverre Thune ga

Side:1489

retten Martin Parm Solheim frist til 15. januar 1973 med å deponere beløpet i retten.

Fristen ble senere forlenget, siste gang til 15. februar 1973. Fristen ble også meddelt Martin Parm Solheim personlig ved fremmøte på rettens kontor 1. februar 1973.

Det er ikke i retten deponert noe beløp til dekning av de pålagte saksomkostninger og det er heller ikke godtgjort at beløpet er betalt direkte til saksøkte. Nordland fylke har ved ekspedisjon av 24. august 1973 opplyst at Martin Parm Solheims søknad om fri sakførsel i denne sak er avslått. Retten finner etter dette at begjæringen om oppfriskning må avvises med hjemmel i tvml. §347 første ledd

slutning:

Martin Parm Solheims begjæring om oppfriskning av Salten herredsretts uteblivelsesdom avvises.»

Som sitatet viser, legger kjennelsen i sin begrunnelse avgjørende vekt på at omkostningsbeløpet overhodet ikke var innløpt, noe det altså i virkeligheten var. - - -

Ved sin vurdering skal retten for det første bemerke at den ikke finner noe forhold utvist fra dommere eller funksjonærer i vedkommende sak som gir grunnlag for skarp kritikk eller klander. (Minst av alt for sorenskriverens vedkommende, som i parentes bemerket har tatt seg nær av forholdet, idet det jo ikke var han som hadde saken, likesom han for sin del ikke hadde noen nevneverdig oppfordring til personlig befatning med dens regnskapsmessige side, heller). Når forholdet også for de øvrige implisertes vedkommende må karakteriseres som temmelig undskyldelig subjektivt sett, er det blandt annet fordi den foreliggende kommunikasjonssvikt mellom sorenskriverkontor og settedommer må sees i sammenheng med antallet av søksmål m.v. fra samme saksøker i den store partsbestemte forsinkelsen i angjeldende sak. - - -

Videre finner retten imidlertid at det overfor den inntrådte svikt ikke er tilstrekkelig til frifinnelse for Staten at ingen av de forskjellige berørte tjenestemenn har gjort seg skyldig i et klanderverdig forhold. Heller ikke kan det antas erstatningsutelukkende at det hviler uklarhet over hvem av dem som kan sies å ha gitt hovedårsaken til den eklatante feil som notorisk foreligger. - Ganske visst er det en form for skyldansvar som her skal til for at erstatningsplikt skal være hjemlet, in casu altså for Staten i kraft av dens ansvar for sine tjenestemenn - her i saken hvor det jo for de sistnevnte hverken foreligger kontraktsmessig eller såkalt objektivt ansvar. Den lovhjemmel som gjelder i forholdet er lov om skadeserstatning av 13. juni 1969 §2-1, punkt 1, hvis første setning lyder:

«Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller hverv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt.» En relevant uaktsomhet må etter rettens antagelse sies å foreligge her i saken, hvor interne og mellomrettslige misforståelser av den foran beskrevne art har ført til en oppfriskningsnektelse som baserer seg på feiltagelse med hensyn til en håndfast, prosessrelevant kjensgjerning. Enhver part i en rettssak må med rimelighet kunne stille det krav til den rettslige virksomhet, at en notorisk innbetaling av et avkrevet omkostningsbeløp blir oppfattet og ansett som det det er. Det var jo tross alt blitt

Side:1490

uttrykkelig mundtlig uttalt at den tilstillede pengeforsendelsen for 1.500.- kroners vedkommende gjaldt angjeldende sak, likesom forsendelsen var blitt skriftlig bebudet like i forvegen, og da med uttrykkelig angivelse av at det var omkostninger det dreide seg om. At parten i sitt brev taler om «gjenopptagelse» istedenfor oppfriskning, blir her uten betydning.

Overhodet finner byretten å kunne slå fast at et i og for seg erstatningsbetingende ansvarsgrunnlag foreligger. Den legger herunder også den antagelse til grunn at feiltagelsen det dreier seg om har vært avgjørende for oppfriskningssakens utfall. Slik saken stiller seg, må man gå ut fra at oppfriskningsbegjæringen tross forsinkelsene ville ha blitt imøtekommet dersom settedommeren hadde hatt kjennskap til den faktisk stedfundne innbetaling. Det dreier seg jo om en remisse som var innløpt praktisk talt samtidig med at avgjørelsen forelå med hensyn til spørsmålet om fri sakførsel, en avgjørelse som settedommeren hadde villet vente på. Når dommeren hadde utsatt sin avgjørelse av nevnte grunn, har det all formodning for seg at han ville ha innvilget oppfriskning hvis søknaden om fri sakførsel var blitt imøtekommet. og en tilsvarende grunn til å innvilge oppfriskning hadde han når istedet beløpet på det tidspunkt ble erlagt.

For å kunne ta standpunkt til ansvarsspørsmålet, må retten imidlertid undersøke et spørsmål til, nemlig hvorledes saksøkerne har forholdt seg med hensyn til den primære og naturlige måten å angripe feilavgjørelsen på, nemlig ved et kjæremål over avvisningskjennelsen. I denne forbindelsen legger retten til grunn at kjennelsen, som altså ble avsagt 30. november 1973, er blitt lovlig forkynt for hver av de to, Parm Solheim og Pedersen, henholdsvis 7. desember og 13. desember samme år. Ingen av dem påkjærte den. Det må videre etter de foreliggende opplysninger legges til grunn at det i forbindelse med forkynnelsen ikke ble forelagt noen av dem noe skriftlig tilkjennegivende om kjæremålsadgangen. Som foran referert har Parm Solheim forklart at han uttrykkelig spurte etter et slikt tilkjennegivende, i forbindelse med forkynnelsen, men at han fikk til svar at han intet slikt skulle ha, samt at han oppfattet dette derhen at han ikke hadde noen kjæremålsadgang. Retten kan ikke høre ham med denne forklaring. Parm Solheim var allerede på angjeldende tidspunkt vel bevandret i prosesser og elementær prosessrett, og hvis han har etterlyst et skriftlig tilkjennegivende om kjæremålsadgang, kan dette i rettens øyner bare bekrefte at han har hatt godt kjennskap til at denne adgang eksisterte.

Det foran nevnte finner retten avgjørende for sitt utfall av saken når det gjelder Parm Solheim, saksøker nr. 2, og slik at Staten må frifinnes i forholdet til ham. Det kan formentlig ikke bestå noen erstatningsrett overfor Staten på grunnlag av feil ved en kjennelse som den berørte part uten noen rimelig grunn har latt være å benytte et ordinært rettsmiddel mot.

Når det gjelder saksøker nr. 1, Terje Viktor Pedersen, står saken derimot i en annen stilling. Denne hadde som nevnt overlatt til Parm Solheim, sin eldre medsaksøker og arbeidsgiver, å sørge for alle partsgjøremål på begges vegne, likesom hans egen invalidiserte habitus i seg selv gir god forklaring på passivitet. Den undlatte påkjæring av kjennelsen fra hans side kan ikke finnes avgjørende og utelukke at han senere søker en kompensasjon. Heller ikke den ting at partene hadde hatt juridisk bistand, kan etter omstendighetene føre til forspillelse for Pedersens vedkommende. Det må antas at ingen av de skiftende, Solheimsengasjerte jurister har følt seg beføyet til å vareta

Side:1491

noen av de to parters interesse på kjæremålstiden, således heller ikke den jurist som hadde inngitt oppfriskningsbegjæringen. (For ikke å gi et uriktig billede, tilføyer retten at Parm Solheim har varetatt sin medsaksøkers tarv på en omsorgsfull måte i flere henseender.)

Det resultat retten derfor er kommet til, at saksøker nr. 1, Pedersen, for sin del ikke har forspilt sitt erstatningskrav ved den kjæremålsmessige passivitet, finner også støtte i en generell rimelighetsbetraktning. Det ville være et lite rimelig resultat om en tilskadekommet og mentalt invalidisert part som selv er uten skyld i at rettsmiddelet er blitt liggende ubenyttet, av den grunn skulle miste muligheten for å oppnå erstatning, her altså da en eventuell skadeserstatning som subsitutt for en mulig forsikringserstatning - i denne saken som sluttet med en uholdbar avvisningskjennelse.

Utfallet for Pedersen blir etter dette at Staten må kjennes ansvarlig for et mulig tap som han ved forsikringssakens misforståtte opphør måtte være blitt påført. Man tilføyer at denne avgjørelsen ikke nødvendigvis behøver å bety at saksøkte i sakens neste omgang blir dømt til å yde en erstatning. Dette avhenger nemlig også av hvorledes man løser det foreløpig utskutte spørsmål, om hvorvidt noe tap overhodet kan finnes å være lidt, noe som igjen avhenger av om saksøkeren kan antas å ville ha fått medhold i angjeldende forsikringssak. Dette kan man ikke her - ut fra de ikke enda behandlede opplysninger om kjøreulykkens omstendigheter - betegne som noe selvsagt. - - -

Av lagmannsrettens kjennelse (lagdommerne Bjørn Skreiberg, Nils P. Langvand og Sverre Bjørnsen):

Lagtnannsretten er kommet til at Statens påstand om opphevelse og avvisning må tas til følge.

Det er fra motpartenes side fastholdt at det erstatningsgrunnlag som påberopes er at oppfriskningsbegjæringen ble avvist på tross av at det saksomkostningsbeløp som var pålagt ved uteblivelsesdommen allerede var innbetalt. Forutsetningen for å kunne avgjøre om et slikt ansvarsgrunnlag foreligger, er derfor at domstolen i erstatningssaken må ta stilling til om oppfriskningsbegjæringen skulle tas til følge eller avvises. Dette spørsmål er imidlertid rettskraftig avgjort ved Salten herredsretts kjennelse av 30. november 1973. Lagmannsretten finner det under disse omstendigheter klart at bestemmelsen i tvml. §436 er avgjørende for om det er prosessuell adgang til å reise erstatningssøksmålet. Etter lagmannsrettens vurdering er det således på det rene at det er tale om feil som påstås begått i slik offentlig tjeneste som omfattes av tvml. §435, samt at de feil som anføres i realiteten dekkes av uttrykket «rettsstridig forhold i tjenesten» i den nevnte bestemmelse. Slik bestemmelsen i tvml. §436 må forståes, er den rettskraftige kjennelse om avvisning av oppfriskningsbegjæringen etter dette til hinder for at det kan reises et slikt erstatningssøksmål som det Terje Viktor Pedersen og Martin Parm Solheim har anlagt. Lagmannsretten viser for så vidt til uttalelsene i den før nevnte høyesterettsdom i Rt-1974-935. Følgen av at den spesielle prosessforutsetning i tvml. §436 således ikke er til stede, er at byrettsdommen må oppheves og at saken må avvises fra byretten. - - -