Rt-1979-366
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1979-01-26 |
| Publisert: | Rt-1979-366 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 19K/1979 |
| Parter: | Georgi G. Roumiancev (advokat Kjell Holden) mot staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Jan Fr. Remmen). |
| Forfatter: | Blom, Elstad, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §204, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §262, §268 |
Dommerne Blom. Elstad og Endresen.
Justisdepartementet avslo 21. desember 1978 å ta tilfølge klage fra Georgi G. Roumiancev over vedtak av Statens utlendingskontor av l. august 1978 om ikke å fornye hans oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Ved stevning av 5. januar 1979 reiste Roumiancev sak ved Oslo byrett mot staten ved Justisdepartementet med påstand om at departementets vedtak skulle kjennes ugyldig. Samtidig begjærte han midlertidig forføyning for å unngå at pålegg om å forlate landet skulle bli iverksatt før det forelå endelig dom i saken.
Ved Oslo byretts kjennelse av 11. januar 1979 ble begjæringen om midlertidig forføyning ikke tatt tilfølge. Eidsivating lagmannsrett stadfestet 23. januar 1979 byrettens kjennelse.
Roumiancev påkjærte videre til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bemerket:
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Den kjærende part har begrunnet sitt kjæremål med at lagmannsrettens lovanvendelse er uriktig. Han har i den forbindelse vist til tvistemålslovens §404 som trekker opp grensene for utvalgets kompetanse i et slikt videre kjæremål som utvalget her har til behandling. Etter tvistemålslovens §404 er imidlertid utvalgets kompetanse snevrere enn den kjærende synes å mene idet utvalget etter bestemmelsens nr. 3 bare kan prøve om lagmannsretten har tolket en lovforskrift uriktig. Anvendelsen av vedkommende lovforskrift kan utvalget ikke prøve.
Reglene om arrest i tvangsfullbyrdelseslovens §248 kommer etter lovens §268 også til anvendelse på midlertidige forføyninger.
Det følger av tvangsfullbyrdelseslovens §248 at det er en
Side:367
betingelse for at det kan anvendes midlertidig forføyning etter §262 at den kjærende kan sannsynliggjøre det krav han har reist, i dette tilfelle at departementets vedtak av 21. desember 1978 om å nekte fornyet oppholds- og arbeidstillatelse for den kjærende, er ugyldig. Slik har lagmannsretten tolket §262. Dette er i utgangspunktet en riktig tolking av bestemmelsen. For så vidt lagmannsretten har antatt at kravet i den foreliggende sak ikke er sannsynliggjort, ligger denne konkrete vurdering utenfor utvalgets kompetanse.
Lagmannsretten har i sin videre drøftelse pekt på at midlertidig forføyning i visse tilfeller allikevel kan besluttes uten at hovedkravet er sannsynliggjort hvis det er «fare ved opphold, og den som begjærer midlertidig forføyning stiller sådan sikkerhet som retten forlanger».
Den har så trukket frem de ulemper en effektuering av myndighetenes påbud til den kjærende om å forlate landet vil få for ham. Den har deretter vurdert disse mot kravet i §248 om at det skal være «fare ved opphold» og tolket bestemmelsen der hen at disse ulemper ikke fyller lovens krav til slik fare.
Høyesteretts kjæremålsutvalg deler denne forståelse av §248.
Avgjørelsen av den sak som er reist ved Oslo byrett kan etter utvalgets syn ikke forspilles eller vanskeliggjøres i tilstrekkelig grad om den kjærende nå må forlate landet. Han har prosessfullmektig til å ivareta sine interesser under prosessen, og vil kunne avgi partsforklaring enten ved amerikansk domstol eller ved norsk konsulrett. Hans transport til USA hvor han har søkt og fått innvilget visum, vil bæres av det offentlige, og dersom han skulle vinne frem med sitt søksmål vil det offentlige også måtte påta seg utgiftene ved hans tilbakekomst til Norge. Noen urimelig økonomisk belastning utsettes han således ikke for. På den annen side er det klart at effektuering av utvisningen vil medføre betydelige personlige ulemper for ham. Det ville imidlertid etter utvalgets mening hindre en effektiv utøvelse av offentlig myndighet på fremmedrettens område dersom et anlagt søksmål mot staten skulle føre til at en som var nektet oppholdstillatelse og pålagt å forlate landet skulle kunne utsette effektueringen i den ikke ubetydelige tid det kan ta før det foreligger en rettskraftig avgjørelse, uten at det ble stillet noe krav til sannsynlighet for at søksmålet kunne føre frem.
En slik sannsynlighet har lagmannsretten som nevnt ikke funnet er til stede, og denne vurdering ligger utenfor utvalgets kompetanse.
I og med at lagmannsretten har funnet at denne betingelse mangler for å anvende §262 og at forholdene i henhold til §248 heller ikke medfører at det kan ses bort fra dette krav, blir det ikke nødvendig for utvalget å ta standpunkt til om og i tilfelle i hvilken utstrekning domstolene kan prøve departementets skjønn. Utvalget vil dog bemerke at det ikke beror på en uriktig tolkning av tvistemålslovens §204 når lagmannsretten har antatt at regelen gjelder også i saker av denne art.
Kjæremålet kan etter dette ikke føre frem.
Side:368