Rt-1979-462
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1979-03-31 |
| Publisert: | Rt-1979-462 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 56B/1979 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Holmøy, Endresen, Elstad. Mindretall: Syvertsen, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §291, §292, §39, §49, §62, Husleieloven (1939) §32, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Odelsloven (1974) §27 |
Dommer Holmøy: Vinger og Odal herredsrett avsa den 12. februar 1979 dom med denne domsslutning:
«A, f. xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av straffelovens §292, jfr. §291, straffelovens §292,jfr. §291, jfr. §49, vegtrafikklovens §31,jfr. §22, 1. ledd og vegtrafikklovens §31 første ledd, jfr. §24 første ledd, 1. punktum, alt sammenholdt med straffelovens §62 til en straff av fengsel i 1 - ett år og 6 - seks - måneder. I straffen fragår 152 - etthundreogtoogfemti - dager for varetektsfengsel.
Påtalemyndigheten bemyndiges efter straffelovens §39 til å anvende sikring i inntil 5 - fem - år efter alternativene i straffelovens §39, nr. 1, litra a til f.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.
Domfelte har påanket dommen for så vidt angår utmålingen av straff og bemyndigelsen til å anvende sikringsmidler. I ankeerklæringen gjøres gjeldende at det burde vært tilstrekkelig å anvende sikringsmidler etter straffelovens §39 nr. 1 a til c. Forsvareren for Høyesterett har utenom anken gjort gjeldende at det i dette tilfelle overhodet ikke bør idømmes sikring.
Jeg er kommet til at anken må forkastes for så vidt angår straffutmålingen, men at sikringen ikke bør idømmes.
Domfelte er kjent skyldig i ett tilfelle av brannstiftelse og ett tilfelle av forsøk på brannstiftelse. Begge forhold må anses som alvorlig. Ved brannstiftelsen ble det voldt skader for meget store verdier, omkring 800.000,- kroner. Forsøket kunne også fått meget alvorlige følger om ikke utenforstående hadde grepet inn og hindret at ilden fikk tak. Som herredsretten fremhever lå det påtente skuret like ved en bensinstasjon og et større trehus. - Domfelte er videre kjent skyldig i to tilfelle av promillekjøring uten førerkort. Han hadde i begge tilfelle en relativt høy promille, henholdsvis 1,44 %. og 1,43 %., målt ca. 1/2 time etter kjøringene. Ved vurderingen av promillekjøringene må det i skjerpende retning legges vekt på at domfelte 2 ganger tidligere, senest i januar 1978, er dømt for promillekjøring. Etter en samlet vurdering, der hovedvekten må legges på brannstiftelsen og forsøket på brannstiftelse, finner jeg ikke at det er noe misforhold mellom de handlinger som domfelte er kjent skyldig i og den utmålte straff.
Til spørsmålet om sikring skal jeg bemerke:
Herredsretten har lagt til grunn de sakkyndiges erklæring om at
Side:463
domfelte lider av mangelfullt utviklede sjelsevner i juridisk forstand, og at det er fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Herredsretten tilføyer i denne forbindelse at den antar at det er fare for nye overtredelser av straffelovens §291, jfr. §292. Høyesterett har kompetanse til å prøve herredsrettens vurdering på disse punkter.
Domfelte har vært undergitt judisiell observasjon to ganger, både etter den første brannstiftelse og etter at han hadde forsøkt seg på en ny brannstiftelse. Etter den første observasjon avgav de sakkyndige en erklæring av 1. august 1978, der de konkluderer med at domfelte ikke lider av mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner i juridisk forstand. Faren for gjentakelse av straffbare handlinger ville de sakkyndige den gang vente med å uttale seg om til skyldspørsmålet var avgjort. Etter den nye observasjon avgav de samme sakkyndige en tilleggserklæring, datert 14. november 1978, med en ny og revidert konklusjon. Denne gikk blant annet ut på at domfelte ved de straffbare handlinger led av en forbigående nedsettelse av bevisstheten som skyldtes alkoholrus, og at han lider av mangelfullt utviklede sjelsevner i juridisk forstand. De sakkyndige konkluderer videre med at det på grunn av disse forhold er fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Erklæringen må forstås slik at det er spørsmål om en slik kvalifisert fare at vilkåret for sikring på dette punkt er til stede.
Selv om denne erklæring fra de sakkyndige legges til grunn, finner jeg at sikring i dette tilfelle ikke bør idømmes. Domfelte er en mann på 27 år. Han har fungert meget godt i arbeidslivet, og bortsett fra promillekjøring har han ikke begått kriminelle handlinger før de brannstiftelser som denne sak gjelder. De sakkyndige gir i sine erklæringer uttrykk for at domfelte før brannstiftelsen i januar 1978 av flere årsaker var i en sterkt frustrerende livssituasjon. Jeg forstår videre de sakkyndige slik at det har virket som et ytterligere press på ham at det gikk så vidt lang tid før saken for dette forhold kom opp. De sakkyndige bygger sin vurdering av faren for nye straffbare handlinger på at domfelte har begrensede personlige forutsetninger til å tkle slike frustrasjoner - han vil «på mange måter være predisponert til impulsgjennombrudd og i en tilstand som vanskeliggjør hans impulskontroll». Det bør i denne forbindelse også tas i betraktning at domfelte har alkoholproblemer. Til tross for denne mer generelle vurdering av domfeltes personlighet, mener jeg at de sakkyndiges erklæring også gir støtte for det syn at brannstiftelsene hadde sammenheng med den spesielle situasjon som domfelte den gang befant seg i. Denne situasjon ville kunne være en annen når domfelte har sont sin straff. Etter en samlet vurdering finner jeg etter dette at sikring ikke bør idømmes.
Domfelte har sittet i varetektsfengsel i 203 dager som kommer til fradrag i straffen.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom giøres den endring at bestemmelsen om at
Side:464
påtalemyndigheten kan anvende sikringsmidler etter straffelovens §39 nr. 1 a-f går ut.
For øvrig forkastes anken.
I straffen fra går i alt 203 - tohundre og tre - dager for varetektsfengsel.
Kst. dommer Syvertsen: Jeg er enig med herredsretten i at det i dette tilfelle er nødvendig å anvende sikring.
De sakkyndige har i sin siste erklæring kommet til at domfelte har mangelfullt utviklede sjelsevner, og at det på grunn av dette i kombinasjon med nedsatt bevissthet som følge av alkoholrus er fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Jeg finner ikke noe grunnlag i saken for å kunne sette til side de sakkyndiges konklusjoner.
I sin første rettspsykiatriske erklæring av 1/8-1978 har de sakkyndige anført at domfelte forut for den første brannstiftelsen befant seg i en sterkt frustrerende livssituasjon. De nevner at han var fratatt førerkortet, sannsynligvis for 4-5 år, at han som pendler var svært avhengig av førerkort, at han gikk og ventet på en rettssak på grunn av promillekjøringen, at den piken han var sammen med hadde slått opp med ham, og at han i det halve året siden han foretok promillekjøringen i august 1977 hadde blitt tiltagende lei seg med tendenser til å isolere seg. I sin annen erklæring anfører de sakkyndige at det ikke synes urimelig å anta at det kan ha virket pressende på domfelte at det gikk lang tid før saken vedrørende den første brannstiftelsen kom opp.
Det er sikkert riktig at de ytre forhold som de sakkyndige har nevnt, har hatt betydning for domfeltes handlinger. Men jeg kan ikke se at disse ytre forhold er så helt spesielle. Tvert imot må en, når det gjelder en person med domfeltes personlige forutsetninger og karakteregenskaper - regne med at han vil kunne komme i like pressede situasjoner, og at det da er fare for gjentakelse av straffbare handlinger.
De straffbare handlinger det kan bli spørsmål om, er promillekjøring, som kan være alvorlig nok, men som jeg i denne forbindelse ikke legger vekt på. Det som imidlertid gjør saken særlig alvorlig og som etter min oppfatning bør lede til at sikring anvendes, er faren for nye brannstiftelser. Det dreier seg her om meget farlige forbrytelser. Ved brannen på Breen mølle strøk det med verdier for ca. kr. 800.000,-. Ildspåsettelsen den 16. september 1978 er i virkeligheten enda grovere. Treskuret hvor domfelte satte fyr på en pappeske med papirer, lå nær en bensinstasjon og midt inne i tettbebyggelsen. Hadde denne brannen fått utvikle seg, ville følgene kunne blitt katastrofale. Det var ikke domfeltes fortjeneste at brannen ble slukket.
Jeg antar at de sikringsbestemmelser som bør anvendes, er straffelovens §39, nr. 1, a, b og e. Anvendelsen av disse sikringsbestemmelser vil neppe føles særlig nedverdigende eller virke uheldige på andre måter overfor domfelte. Derimot vil oppnevnelsen av en tilsynsmann og i tilfelle anbringelse i kuranstalt være heldig og støtte ham i vanskelige situasjoner. Det som imidlertid er avgjørende, er at sikringen vil føre til at faren for gjentakelse av de meget alvorlige og
Side:465
farlige forbrytelser det her er spørsmål, vil reduseres.
Når det gjelder utmålingen av fengselsstraffen, er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Holmøy.
Dommer Elstad: Likeså.
Dommer Bølviken: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Syvertsen.
Etter stemmeavgivningen avsa Høyesterett dom overenstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Are Kobro med domsmenn):
Tiltalte A, født xx.xx.1952, f.t. Kongsvinger kretsfengsel, maskinkjører, årsinntekt ca. kr. 90.000,-, uformuende, ugift, uten forsørgelsesbyrde, tidligere straffedømt 2 ganger for kjøring i påvirket tilstand, et forelegg for fartsovertredelse.
Statsadvokatene i Eidsivating har den 4. des. 1978 satt ham under tiltale ved Vinger og Odal herredsrett til fellelse efter
I. straffelovens §292,jfr. §291, - - -
ved i Kongsvinger lørdag 14. januar 1978 ca. kl. 23.30 med fyrstikker å ha tent på en papirsekk som lå på en rampe inntil Breen Mølle i Brandval, slik at Breen Mølle brant ned, hvorunder det ble anrettet skader for ca. kr. 800.000,-.
II. straffelovens §292. jfr. - §291, jfr. §49 - - -
ved i Kongsvinger lørdag 16. september 1978 ca. kl. 18.45 i bakgården til eiendommen Storgt. 4, tilhørende Olav Iversen, å ha satt fyr på en pappeske med papir som sto inne i et treskur fylt med brennbare materialer, med stor fare for bebyggelsen i området, dog slik at den brennende pappesken ble brakt ut av treskuret av Tom Taje før det hadde tatt fyr i bygningen,
III. vegtrafikklovens - §31. jfr. §22 første ledd, - - -
a) ved i Kongsvinger lørdag 5. august 1978 ca. kl. 04.10 å ha kjørt Mazda personbil med kjennetegn HJ 28066 bl.a. på riksveg 3 ca. 300 meter nord for Hov Aldershjem, til tross for at han var påvirket av alkohol,
b) ved i Oslo mandag 11. september 1978 ca. kl. 03.40 å ha kjørt Ford Cortina personbil med kjennetegn VD 94532 bl.a. i Oslogaten ved Ladegården, til tross for at han var påvirket av alkohol,
IV. vegtrafikklovens §31 første ledd. jfr. §24 første ledd, 1. punktum, - - -
ved til tid og på sted som nevnt i post III a) og b) å ha kjørt de der nevnte personbiler uten å inneha gyldig førerkort for vedkommende gruppe av motorvogner. - - -
Ad tiltaltebeslutningens post I og II. - - -
Ved begge ildspåsettelsene var tiltalte alkoholpåvirket. Tiltalte har ikke kunnet oppgi noe motiv for disse alvorlige handlinger, han begrunner handlingene med at det er en plutselig impuls som kom over han. Angående ildspåsettelsen på Breen Mølle legger man til grunn at han p.g.a. sterk vind måtte bruke mange fyrstikker før han fikk fyr, i Storgaten 4 fikk han fyr uten noe problem.
Ved rettens vurdering av om skadeverket kan anses som grovt legger man angående tiltalens post I til grunn at skadetaksten på Møllen er kr.
Side:466
819.671,-, angående tiltalen post II legges det ved vurderingen vekt på at det påtente skuret ligger ved en bensinstasjon og et større trehus. Det bemerkes at den eneste grunnen til at handlingen i tiltalens post II ikke ble fullbyrdet var resolutt handling fra noen ungdommer som befant seg i nærheten. - - -
Angående tiltaltes strafferettslige tilregnelighet slutter retten seg til de sakkyndige som konkluderer med at tiltalte ikke har tegn til sinnsykdom og at han heller ikke var bevisstløs ved gjerningene.
Efter dette blir tiltalte å dømme i samsvar med tiltalebeslutningen.
Det er i saken nedlagt påstand om sikring.
Efter de sakkyndiges konklusjon lider tiltalte av mangelfullt utviklede sjelsevner i juridisk forstand. De antar også at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Retten legger dette til grunn, og antar at det også er fare for nye overtredelser av straffeloven §292, jfr. §291. Dermed foreligger vilkårene for sikring efter straffeloven §39 og også efter den mer tvingende bestemmelse i §39, nr. 2.
Påtalemyndigheten har bedt om bemyndigelse til å anvende sikringsmidler efter straffelovens §39, nr. 1 a til f. Forsvareren har hevdet at det vil være tilstrekkelig å anvende sikringsmidler efter straffelovens §39 nr. 1 a til og med c.
Retten er forsåvidt enig i at de strengere sikringsmidler ikke skal benyttes i utrengsmål. På den annen side er de handlinger tiltalte her dømmes for av en meget farlig art for omgivelsene, en fare som om nødvendig berettiger bruk av sterke midler. Retten går også ut i fra at en bemyndigelse til å bruke alle sikringsmidler ikke vil bli anvendt i større utstrekning enn det anses nødvendig ved løslatelse. Selv om påtalemyndigheten eventuelt senere på ny kunne bringe saken inn for retten for også å få bemyndigelse til å anvende de strengere sikringsmidlene synes dette lite hensiktsmessig løsning og antagelig en sterk påkjenning for tiltalte. Retten finner det riktig, med de fleksible muligheter en har for anvendelse og senere endringer av sikringsfullmakten, å idømme sikring i inntil 5 år efter straffelovens §39, punkt 1, litra a til f.
Angående straffeutmålingen tar en i skjerpende retning hensyn til den store verdi som gikk tapt ved ildspåsettelsen, den store fare for alvorlig brann som oppsto ved forsøket på ildspåsettelsen, graden av beruselse ved de to promillekjøringene og at tiltalte så sent som i januar 1978 også er dømt for kjøring i påvirket tilstand.
I formildende retning tas det hensyn til at tiltalte også blir idømt sikring. Det legges vekt på at tiltalte er født utenfor ekteskap og har vokst opp hos sine besteforeldre, han har ikke truffet sin biologiske far. Han har fått en vanskelig start i livet og dette kan ikke lastes ham selv. Det taler til tiltaltes gunst at han har avgitt en uforbeholden tilståelse for retten og forklart seg åpent og greit om det faktiske forhold. - - -