Rt-1979-687

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-06-20
Publisert:	Rt-1979-687
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 78B/1979
Parter:	Fru A, nå B (høyesterettsadvokat Sven Haraldsen) mot A (høyesterettsadvokat Arne Hillestad).
Forfatter:	Elstad, Holmøy, Skåre, Christiansen, Bølviken
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59

Dommer Elstad: Ektefellene fru og herr A ble separert 26. april 1976 og skilt 18. desember 1978. Hun har nå tatt tilbake sitt tidligere slektsnavn og heter B. Det er to barn fra ekteskapet. Det er datteren C, født xx.xx.1969, og altså nå 10 år gammel, og sønnen D, født xx.xx.1972, og således nå 7 år gammel. Ved separasjonen var ektefellene enige om at moren skulle ha foreldremyndigheten over barna, og motta bidrag fra mannen med månedlig kr. 800,- for hver av barna og kr. 1.400,- til henne. I februar 1977 gikk mannen til søksmål for blant annet å få foreldremyndigheten overført til seg.

Tønsberg byrett avsa i denne tvist 28. oktober 1977 dom med denne domsslutning:

«1. Saksøkte frifinnes for så vidt angår saksøkerens krav om foreldremyndighet og endring av bidragene.

2. Hustruen tilkjennes bruksretten til - - -veien 2 inntil fellesboet er skiftet.

3. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

A påanket dommen til Agder lagmannsrett som 2. juni 1978 avsa dom med denne domsslutning:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna C, født xx.xx.1969, og D, født xx.xx.1972.

2. A tilkjennes bruksretten til den tidligere felles bolig i - - -veien 2, X inntil skifte av det ekteskapelige felleseie er foretatt og gjennomført.

3. Den ved avtale av 22.4.1976 mellom B og A etablerte plikt for sistnevnte til å yte førstnevnte underholdsbidrag opprettholdes.

4. A skal ha vanlig besøksrett til de ovenfor under pkt. 1 omtalte barn.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom for så vidt barnas far er tilkjent foreldremyndigheten over dem. A har tatt til motmæle og har for sitt vedkommende reist krav om bortfall eller reduksjon av underholdsbidraget til hans tidligere ektefelle. Ved beslutning av 11. oktober 1978 er begge parter meddelt fri sakførsel, jfr. tvistemålslovens §423 annet ledd.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Side:688

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Tønsberg byrett. Der ble avhørt partene og 13 vitner, hvorav 3 er nye for Høyesterett. Ved beslutning av 6. februar 1979 ble som sakkyndige for Høyesterett oppnevnt overlege, spesialist i barnepsykiatri Inger Helene Vandvik og sjefspsykolog og spesialist i klinisk psykologi Aud Fossen. De sakkyndige har 7. mai 1979 avgitt en felles erklæring hvor de konkluderer med:

«Vi vil derfor anbefale at A tilstås foreldremyndigheten til barna C og D. På den annen side er det tydelig at B er oppriktig opptatt av barna og gjerne vil gjøre sitt beste for dem. Det er derfor av betydning både for barna og moren at det opprettes stabile besøksordninger, og at A gjør sitt beste for å hjelpe til med gjennomføringen av disse. En tilfredsstillende besøksordning er av stor betydning for barnas videre trygghet og tilpasning. A og fru A bør oppfordres til å arbeide videre med å finne en besøksordning som tar vare på barnas behov, og samtidig gir fru A mulighet til å etablere en selvstendig, økonomisk og sosial situasjon.»

Av nye dokumenter er lagt frem fotostatkopi av A's selvangivelse med bilag for inntektsåret 1978, samt en oppgave fra ham over hvordan inntekter og faste utgifter vil stille seg i 1979. Videre er lagt frem kopi av skifteoverenskomst inngått 3. juli 1978. Ifølge den har B overtatt verdier for kr. 69.866,-.

B har gjort gjeldende at hun nå er frisk og fullt i stand til å ta hånd om barna. Det forbruk av medikamenter hun tidligere hadde, og som delvis kan kalles overforbruk, er det helt slutt med. Slik hun nå bor, kan det være vanskelig å underbringe begge barna. Men hun regner med snart å kunne oppnå bedre boligforhold. Inntil så skjer, er hun innforstått med at datteren C fortsatt blir boende hos faren. Under enhver omstendighet, hevder hun, bør sønnen D komme i hennes varetekt. På grunn av sitt spesielle handicap har han et særskilt behov for sin mors omsorg.

B har ved sin prosessfullmektig gitt uttrykk for at besøksordningen i senere tid har fungert godt. Annenhver helg sørger A for å bringe barna til henne og hente dem når helgebesøket er avsluttet. Besøk av barna midt i uken har hun avstått fra på grunn av vanskelighetene med å hente og bringe dem. Hun går ut fra at barna i sommerferien vil være 14 dager sammen med henne, men selvsagt ikke i tiden deres far har ferie. Under disse omstendigheter føler hun, selv om avgjørelsen av spørsmålet om foreldremyndigheten skulle gå henne i mot, ikke noe behov for å få besøksordningen nærmere regulert.

B motsetter seg at det bidrag hun får til eget underhold, skal falle bort eller reduseres. Det ble avtalt i forbindelse med separasjonen, og det er ikke senere inntrådt endringer av slik betydning at bortfall eller reduksjon vil være rimelig, jfr. ekteskapslovens §59 annet ledd. Forholdene under ekteskapet og den påfølgende strid om barnefordelingen har vært en påkjenning. Hun har innrettet seg på atter igjen å overta omsorgen for barna, og stort sett å være hjemmehusmor. De forsøk hun likevel har gjort for å skaffe seg lønnet arbeid, har ikke

Side:689

ført frem. Hun mener at behovet for underholdsbidrag fortsatt er til stede, og at hennes tidligere ektefelle også har økonomisk evne til å betale det.

B har lagt ned slik påstand:

«1. B tilkjennes foreldremyndigheten over C, født xx.xx.1969 og D, født xx.xx.1972, med vanlig besøksrett for mannen.

2. For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom.

3. A betaler saksomkostningene til det offentlige.»

A har, når det gjelder spørsmålet om foreldremyndigheten over barna, henholdt seg til lagmannsrettens dom.

For så vidt angår underholdsbidraget til den tidligere ektefellen hevder A at det nå bør falle bort. Det gjelder uansett om avgjørelsen forankres i ekteskapslovens §59 eller §56. Ekteskapet varte bare i 7 år. Samlivet gikk dårlig allerede før han innledet sitt forhold til den kvinnen han nå bor sammen med, og har et barn med. Hustruen var ennå ikke fylt 35 år da separasjonen fant sted. Han har nå underholdt henne i tre år etter separasjonen. Selv hevder hun å være frisk og kvitt sine nervøse plager. Hun må kunne evne å skaffe seg arbeid og inntekt tilstrekkelig til eget underhold. Han har selv hatt store utgifter på sønnen D, og har dertil fått ett barn til å forsørge. Selv om han har en rimelig god inntekt, er gjeldsbyrden så tyngende at han ikke evner å fortsette med bidragsbetaling. Når han hittil har kunnet oppfylle bidragsplikten, skyldes det at hans familie har ytet ham økonomisk støtte.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at bidraget til hustruen bortfaller eller nedsettes etter rettens skjønn.

2. Hustruen tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til det offentlige.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten når det gjelder barnefordelingen, men ser annerledes på spørsmålet om fortsatt betaling av underholdsbidrag til B.

Siden separasjonen i april 1976 har barna, bare med uvesentlige avbrudd, bodd hos faren i ektefellenes tidligere felles hjem. Etter det som foreligger, er det etablert en stabil livssituasjon for dem sammen med deres far, og sammen med deres nye halvbror og hans mor. Det kan ikke være til noen fordel for barna om de nå skal rykkes ut av de tilvante forhold. Det gjelder for C som ifølge lagmannsretten skal ha gitt klart uttrykk for ønske om å forbli hos faren. Men det må også gjelde D, som ikke bør skilles fra søsteren og den familiesituasjon som er etablert. Selv om barnas mor i det vesentlige er kvitt sine nerveplager og derfor i og for seg er skikket til å overta omsorgen for barna, kan man etter det opplyste ikke regne med at hun innen den nære fremtid kan greie å etablere en stabil livssituasjon tilsvarende den barna har sammen med sin far. Jeg slutter meg således til den oppfatning de sakkyndige for Høyesterett er kommet til. Deres konklusjon har jeg sitert tidligere. Som det fremgår av den, legger de

Side:690

sakkyndige stor vekt på at det opprettes en tilfredsstillende besøksordning. Denne side av saken trenger jeg imidlertid ikke å gå nærmere inn på. Jeg viser til det som er opplyst om at besøksordningen nå fungerer på en måte som barnas mor er fornøyd med.

Underholdsbidraget ble fastsatt ved avtale i forbindelse med separasjonen. Et krav om forandring i det avtalte må avgjøres etter reglene i ekteskapslovens §59 annet ledd. Det som har interesse i den aktuelle saken, er regelen i annet punktum som har en ordlyd tilsvarende den som finnes i §56 sjette ledd. Etter §59 annet ledd, annet punktum, er vilkåret for å kunne gjennomføre en revisjon at det er oppstått endrede forhold eller fremkommet nye opplysninger som har en viss betydning. Men hvis først lovens vilkår kan anses oppfylt, må man - slik jeg oppfatter regelen - ved vurderingen av hva som vil være den rimelige ordning for fremtiden, legge vekt på de samme forhold som ved fastsettelse av bidrag etter §56.

For øvrig kan, når det gjelder inngått avtale om bidrag, også forutsetningssynspunkter få betydning.

I det konkrete tilfelle er forholdene klart nok blitt vesentlig endret i forhold til det man forestilte seg i april 1976 da underholdsbidraget ble avtalt. Tanken den gang var at moren skulle ha omsorgen for barna, og at ektefellenes boligeiendom skulle selges. Det som kom til å skje, var imidlertid at barnas far overtok omsorgen for dem. Boligeiendommen er beholdt, og ved skiftet mellom ektefellene overtatt av mannen. Der holder han til med den nye familie som er etablert, og som ved siden av C og D også omfatter mannens samleverske og det barnet de har sammen.

Ekteskapet mellom B og A varte i 7 år. Det er ikke grunnlag for å mene at ekteskapet og omsorgen for barna i disse årene varig skulle ha forringet hustruens utsikt til selv å sørge for sitt underhold. Hun er ennå ikke fylt 38 år. Det foreligger intet om at hun på grunn av sykdom eller av andre årsaker nå skulle være uskikket til å livnære seg ved eget arbeid. Muligens har hun ønsket å avvente den endelige avgjørelse om barnefordelingen før hun satset for fullt for å komme ut i arbeidslivet. Nå er dette forhold klarlagt. Jeg ser ingen rimelig grunn til at hun fortsatt skal ha underholdsbidrag fra sin tidligere ektefelle ut over en kort overgangsperiode. Det gjelder desto mer som A's økonomi er meget anstrengt. Den gir knapt muligheter for å betale underholdsbidrag uten at det vil gå ut over den familie han har til forsørgelse. Etter dette mener jeg at underholdsbidraget til B bør falle bort fra utgangen av 1979.

Begge parter har hatt fri sakførsel. Etter omstendighetene bør saksomkostningsansvar ikke pålegges.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Den ved avtale av 22. april 1976 etablerte plikt for A til å betale underholdsbidrag til B med 1.400,- - ett tusen fire hundre - kroner hver måned faller bort ved utgangen av året 1979.

Side:691

2. For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom så langt den er påanket.

3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skåre, Christiansen og Bølviken: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Leif Fjeld): - - -

I juli ble hustruen innlagt på Vestfold sentralsykehus på grunn av nervene. I september ble hun utskrevet og kom hjem til barna i - - -veien. I oktober flyttet mannen også inn i - - -veien. Hustruen reiste bort en tid og da hun kom tilbake i slutten av november fikk hun beskjed om at mannen i hennes fravær hadde skaffet henne en leilighet i - - -gate i Y hvor hun flyttet inn, da mannen nektet henne å komme til - - -veien. Mannen har senere hatt barna boende hos seg i - - -veien.

Mannen er av den oppfatning at hustruen er uskikket til å ta seg av barna og har derfor saksøkt hustruen for å få dom for at foreldremyndigheten tilkjennes ham. Likeledes vil han ha retten til den felles bolig. Han vil ikke kreve noe bidrag for barna og ber retten vurdere om han fortsatt skal betale bidrag til hustruen. - - -

Rettens vurdering:

Partene har avgitt detaljerte forklaringer som retten ikke finner grunn til å komme nærmere inn på. De erklæringer som er fremlagt i saken fra sakkyndige gir det beste bilde av forholdene. Det synes klart at hustruen har hatt store problemer med nervene og at hun til dels på grunn av sitt tablettmisbruk ved flere anledninger har vært utenfor normal bevissthet, et forhold som synes å ha hatt en sterk virkning på datteren C. Men som det fremgår av erklæringen fra de oppnevnte sakkyndige, er hun roligere og fornuftig når situasjonen nå nærmer seg en avklaring. Den omstendighet at mannen hadde innledet et forhold til den 20-årige pike som hadde leid hybel hos A's, synes å ha vært utslagsgivende for krisen og avgjørende for at ekteskapet gikk i stykker. De oppnevnte sakkyndiges konklusjon går ut på at fru A allerede nå er i stand til å ta seg av sine barn. Siden krisen startet har hun periodevis vært så fortvilet og nedslitt at hun ikke har kunnet dette.

Den avtale partene var enige om da separasjon ble innledet synes å ha vært en naturlig løsning på bakgrunn av de hendelser som førte til separasjonen. Familien i ektefellenes tidligere felles bolig i - - -veien, består nå av mannen og partenes to fellesbarn foruten den 20 årige kvinne og hennes barn med A. Så lenge hustruen synes å være i stand til å ta seg av sine barn, synes det etter de sakkyndiges erklæring ikke å være grunnlag for å tilkjenne faren foreldremyndigheten. Forholdene synes å tilsi at den avtale som ble inngått ved separasjonen nå blir gjennomført. Etter avtalen skal faren ha vanlig besøksrett.

Når moren får beholde foreldremyndigheten, finner retten at hun også overensstemmende med avtalen må tilkjennes bruksretten til - - -veien 2 inntil fellesboet er skiftet. Retten finner ikke grunnlag for å endre bidragenes størrelse kr. 800,- pr. mnd. til hvert av barna og kr. 1.400,- pr. mnd. til hustruen, tilsammen kr. 3.000,- pr. mnd. Når hustruen får etablert seg under

Side:692

de nye forhold og eventuelt blir i stand til å ta lønnet arbeid, vil spørsmålet om underholdsbidrag til henne kunne tas opp på ny. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Holfeldt Roscher, kst. lagdommer Ola R. Melheim og byrettsdommer Per Kjær): - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Ankemotparten er født den 30.8.1941 og er således nå ca. 38 år gammel. Det er opplyst at hun siden 17-18 årsalderen regelmessig har brukt Meprodiphen for sine alvorlige søvnproblemer. Etter 1970 har hun i tillegg brukt en god del Vival, et forbruk som synes å ha økt betraktelig i perioden i forbindelse med separasjonen, for senere igjen å avta.

Lagmannsretten finner det godtgjort at ankemotpartens medikamentbruk har vært av slikt omfang at hun ved flere anledninger har vært utenfor normal bevissthet, og også ved andre anledninger har vært i en ruslignende tilstand som har vært så uttalt at hennes omgivelser lett har merket det.

Det ansees videre godtgjort at datteren C, ca. 9 år gammel, har vært blandt dem som har oppfattet at ankemotparten har vært i en egenartet tilstand. Denne har virket skremmende på datteren. På forespørsel har hun hos sin far, den ankende part, fått opplyst at morens tilstand skyldtes bruk av tabletter.

Under den samtalen dommerne hadde med C virket hun rolig og fornuftig. Hun er liten for sin alder rent fysisk, spinkel og noe spe, men virket ettertenksom og fornuftig, - kanskje litt «veslevoksen». Hun forklarte dommerne om morens tilstand ved et par anledninger. Denne hadde virket skremmende på barnet, - ikke fordi hun var redd sin mor, men fordi hun engstet seg alvorlig for ikke å kunne mestre situasjonen, være den som gjorde det riktige for moren. Det hele hadde gjort slikt inntrykk på henne at hun åpent erklærte at hun ønsket å være hos sin far. Hun torde ikke være hos moren idet hun var redd for ikke å strekke til. Hos faren derimot følte hun seg trygg og hadde det bra.

C ville gjerne besøke sin mor og ha kontakt med henne på denne måten, men ikke bo fast hos henne.

C's fremstilling for dommerne samsvarer med uttalelser hun etter hva vitner har opplyst tidligere har kommet med.

Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at C ikke ønsker å flytte til sin mor, noe som vil bli følgen om moren blir tilkjent foreldremyndigheten. Samtidig finner lagmannsretten at C's grunner for denne holdning er slike at man må bøye seg for dem. Også uten denne holdning fra C's side ville lagmannsretten hatt store betenkeligheter med å overlate foreldremyndigheten til ankemotparten slik de subjektive utslag av hennes medikamentbruk engang er og har vært. For lagmannsretten fremstiller det seg som om ankemotparten kan ha problemer nok med å greie seg selv. I tillegg å ha ansvaret for barn synes å bli for meget. At hun greide dette under bestående ekteskap er en ting for seg. Noe annet er å sitte med eneansvaret for barna etter en separasjon.

Forholdene omkring D er spesielle. Han er nå fylt 5 år og inntatt i barnehage. D fikk angivelig en skade i fødselen og har som følge av dette en såkaldt epileptisk tilstand som han får medisiner mot.

D's tilstand er såvidt alvorlig og medfører så store vanskeligheter med

Side:693

sosial tilpasning at man ved barnehagen måtte få bevilling til å ansette en funksjonær i tillegg til de man hadde fra tidligere med det å ta seg av D som sin eneste oppgave. D kan bl.a. ikke spise sammen med de andre barna p.g.a. sin agressivitet. Han må spise på kjøkkenet sammen med den nevnte ekstra funksjonæren.

Selv om ankemotparten under sitt ekteskap har hatt med D å gjøre, finner lagmannsretten det betenkelig å overlate henne hele omsorgen for ham. Hans problemer og den utvilsomt sterke påkjenning som han representerer kan så altfor lett bli for meget for ankemotparten.

Utslagsgivende for lagmannsretten blir det sterke inntrykk man fikk av samtalen med C. Det synes ytterst betenkelig å tvinge frem at dette lille pikebarnet mot sin vilje skal flytte til sin mor og utsettes for det psykiske press dette vil representere for henne. Det synes å være aktuell fare for at det kan føre til meget alvorlige skadevirkninger. Når man imidlertid først lar C forbli hos faren, synes det riktig også å la D bli der. Ikke bare vil denne psykisk tilbakestående gutten ha størst trygghet der, men det synes også uriktig å skille ham fra den eldre søsteren. Hans mulighet for varig sosial tilpassing, om den overhodet er realistisk, synes nær knyttet til et uforstyrret familieliv sammen med sin «storesøster». Å flytte ham over til moren, kanskje alene, synes å kunne være direkte skadelig.

Hos faren vil barna oppleve samme trygghet og stabilitet som de nå har. Enkelte usikkerhetsmomenter er knyttet til den ankende part. Han lever sammen med en yngre kvinne som han har et barn med. Man har ingen sikkerhet for at dette samliv vil fortsette, heller ikke for om det kommer flere barn som resultat av det. Lagmannsretten finner å måtte bygge på de eksisterende forhold og på bakgrunn av disse konstatere at de nå ikke kan sies å være ugunstige for de barn den ankende part har fra sitt ekteskap. De synes under enhver omstendighet langt sikrere enn det ankemotparten p.t. kan by og det synes ikke i og for seg å være knyttet noe betenkelig til dem. C gav således inntrykk av å ha akseptert den kvinnen faren lever sammen med på en grei og naturlig måte. Hos ankemotparten derimot kan barna selvsagt få det bra, men lagmannsretten føler at det da er en rekke usikre faktorer knyttet til barnas fremtid i sterkere grad enn hvis de forblir hos sin far.

Lagmannsretten legger under denne avveining imidlertid til grunn at den ankende part lojalt og til punkt og prikke gjør sitt ytterste for at begge fellesbarna skal få være mest mulig uforstyrret sammen med sin mor innen en vanlig besøksretts ramme. Det synes å være en ufravikelig betingelse at den ankende part forholder seg slik. C la for dagen at hun er svært glad i sin mor og D må formodes p.g.a. sin lidelse å ha sterkt behov også for kontakt med sin mor og føle også hennes omsorg og kjærlighet.

Skulle den ankende part svikte når det gjelder gjennomføringen av besøksretten - herunder å motivere barna for denne - finner lagmannsretten at der må være basis for å ta spørsmålet om foreldremyndigheten opp til ny prøvelse.

Når faren får foreldremyndigheten til de to barna, finner lagmannsretten at han også må tilkjennes bruksretten til - - -veien 2 inntil fellesboet er skiftet og skiftet gjennomført. Det synes forøvrig å ha vært partenes forutsetning at den av dem som ble tilkjent foreldremyndigheten også skulle tilkjennes slik bruksrett.

Den ankende part har ikke nedlagt påstand om at ankemotparten skal

Side:694

tilpliktes å svare underholdsbidrag til barna hvis han blir tilkjent foreldremyndigheten. Lagmannsretten kan derfor innskrenke seg til å konstatere at slikt bidrag ikke ville ha blitt ilagt ankemotparten selv om påstand var nedlagt idet hun synes å savne en slik ervervsevne at slikt bidrag kan pålegges henne.

Partene har gitt uttrykk for at spørsmålet om bidrag til hustruens underhold ikke er av vesentlig betydning i saken. Skulle lagmannsretten finne grunn til å ilegge den ankende part betalingen av slikt bidrag, har man ikke hatt noe å innvende mot det bidrag byretten har bygget på. Lagmannsretten finner at betingelsene for å tilkjenne ankemotparten underholdsbidrag er tilstede. Man viser til at hun p.g.a. ekteskapet gjennom en årrekke har vært utenfor arbeidslivet og til at hun ikke har slik utdannelse og praksis at hun så lett vil kunne skaffe seg arbeide med en lønn hun kan ernære seg selv ved. At så er tilfelle må ikke i liten grad tilskrives ekteskapet. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å oppheve bidragsplikten til ankemotpartens underhold. Bidraget beholdes uendret med kr. 1.400,- pr. måned idet det uttrykkelig forutsettes at ankemotparten søker å få seg etablert på en måte som setter henne istand til å ta lønnet arbeide slik at bidragsspørsmålet kan taes opp til ny vurdering.