Rt-1979-69

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1979-02-03
Publisert:	Rt-1979-69
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 12B/1979
Parter:	Åsmund Pedersen, innehaver av Stovner Matsenter, (høyesterettsadvokat Albert Wiesener) mot 1. KØFF Elektriske A/S, 2. Kjøpmannskreditt A/L, (advokat Dag Stousland - til prøve).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Holmøy, Haugen, Stabel
Lovhenvisninger:	Renteloven (1888), Avtaleloven (1918) §33, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Dommer Sinding-Larsen: Åsmund Pedersen, som er innehaver av Stovner Matsenter, bestilte sommeren og høsten 1973 diverse kjøleutstyr fra KØFF Elektriske A/S (heretter kalt KØFF). KØFFs

Side:70

ordrebekreftelser er av 10. august og 26. oktober 1973. Bestillingene gjaldt varer for i alt kr. 169.212. For å finansiere disse og andre anskaffelser opptok Pedersen et lån på kr. 400.000 hos Kjøpmannskreditt A/L. Det var et vilkår for lånet at det utstyr Pedersen kjøpte, skulle faktureres til Kjøpmannskreditt som deretter skulle gjøre opp med leverandøren og ta eiendomsforbehold i utstyret.

Etter avtale mellom Kjøpmannskreditt og en rekke firmaer som leverer butikkutstyr, skal disse yte Kjøpmannskreditt en provisjon av leveranser som finansieres av dette firma. Den provisjon KØFF på dette grunnlag måtte betale for leveransene til Pedersen, kr. 12.741 inklusiv moms, har KØFF i sin faktura av 31. desember 1973, stilet til Kjøpmannskreditt, belastet Pedersen. Kjøpmannskreditt gjorde opp med KØFF i samsvar med KØFFs faktura. Pedersen har ved stevning av 25. mars 1975 reist sak mot KØFF og Kjøpmannskreditt med krav om tilbakebetaling av provisjonsbeløpet.

Oslo byrett avsa den 13. mai 1976 dom med slik domslutning:

«KØFF Elektriske A/S og Kjøpmannskreditt A/L betaler, en for begge og begge for en, innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr. 12.738,-, tolvtusensyvhundreogtrettiåtte kroner, til Stovner Matsenter ved personlig eneinnehaver Asmund Pedersen. Dette med 5 - fem - prosent årlig rente av nevnte beløp fra 6. januar 1975 til betaling skjer.

I saksomkostninger betaler de samme to saksøkte parter, en for begge og begge for en, innen den nevnte frist kr. 4.500,-, firetusenfemhundre kroner, til Stovner Matsenter ved Asmund Pedersen.»

KØFF og Kjøpmannskreditt har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som den 25. november 1977 avsa dom med slik domsslutning:

«1. KØFF Elektriske A/S og Kjøpmannskreditt A/L frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Åsmund Pedersen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

Den ankende part, Asmund Pedersen, henholder seg til byrettens dom som han mener er riktig. Fra den ankende parts side er ellers i det vesentlige anført:

Verken låneavtalen med Kjøpmannskreditt eller kjøpsavtalen med KØFF inneholdt noe om at det skulle regnes en provisjon av kjøpesummen og at Pedersen skulle dekke denne. Det forbehold som var tatt i KØFFs ordrebekreftelse av 10. august 1973, måtte etter sin ordlyd oppfattes slik at Pedersen skulle ta kontakt med KØFF dersom han valgte en finansieringsform som medførte tillegg til kjøpesummen. Pedersen var imidlertid ikke kjent med provisjonsoverenskomsten og kunne da ikke vite at finansiering gjennom Kjøpmannskreditt medførte at KØFF ble forpliktet til å betale provisjon. Han

Side:71

måtte tvert imot gå ut fra at det ikke var noe å drøfte med KØFF når han ved lånet fra Kjøpmannskreditt ble satt i stand til å betale kontant. Forbeholdet er under enhver omstendighet så uklart at Pedersen ikke på dette grunnlag kan være blitt forpliktet til å dekke provisjonskravet.

Heller ikke da Pedersen i desember 1973 meddelte KØFFs distriktsrepresentant at kjøpet skulle finansieres gjennom Kjøpmannskreditt, fikk han noen underretning om at han ville bli belastet provisjon i den anledning. Han fikk heller ikke gjenpart av KØFFs faktura av 31. desember 1973 til Kjøpmannskreditt hvor det var tatt med en post «7,53 % godtgjørelse» i spesifikasjonen. I Kjøpmannskreditts faktura til ham med samme datering var godtgjørelsen ikke nevnt. Det var bare angitt et samlet beløp kr. 151.628, tillegg for moms og et sluttbeløp på kr. 181.953. Pedersen hadde ingen mulighet for å se hvorfor fakturabeløpet var blitt høyere enn det skulle være etter ordrebekreftelsene. Når Pedersen ikke tok spørsmålet opp umiddelbart, var det fordi han var i tvil om hvor feilen kunne ligge. Pedersen nevnte spørsmålet i en telefonsamtale med KØFFs salgssjef i slutten av januar 1974, og først i et møte den 28. januar fikk han en redegjørelse for hvorfor han ble belastet med et tillegg til den avtalte kjøpesum. Han protesterte mot kravet, og man kan ikke under noen omstendighet legge til grunn at han har akseptert det.

Han konfererte med firma Joh. Johannson som hadde kausjonert for lånet fra Kjøpmannskreditt, og som også stod for finansieringen av det bygg hvor han hadde sin forretning. Han ble tilrådet å skrive under påtegning om eiendomsforbehold på Kjøpmannskreditts faktura. Han følte at han var i en tvangssituasjon både i forhold til Kjøpmannskreditt og i forhold til Joh. Johannson. Han skrev under, men mener at han derved bare godtok selve eiendomsforbeholdet og ikke det beløp som var angitt i fakturaen.

Dersom man likevel må forstå hans underskrift som en aksept også av beløpet, må det anses i strid med avtalelovens §33 når ankemotpartene gjør dette gjeldende. De var kjent med sakens bakgrunn og den vanskelige situasjon han befant seg i.

Pedersen henvendte seg til advokat som tok saken opp med KØFF i mars 1974 og med Kjøpmannskreditt senest i september 1974.

Etter forholdet mellom KØFF og Kjøpmannskreditt er det KØFF som skal dekke provisjonsbeløpet når det ikke kan belastes Pedersen, og det er således KØFF som har tjent på den fremgangsmåte som er fulgt, men Kjøpmannskreditt har medvirket på en slik måte at ankemotpartene må anses solidarisk ansvarlige.

I tillegg til provisjonsbeløpet kreves erstatning for de renter Pedersen er blitt belastet fra oppgjøret mellom Kjøpmannskreditt og KØFF 12. februar 1974. Fra 1. januar 1978 kreves renter med 10 %, jfr. lov av 17. desember 1976 nr. 100.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Køff Elektriske A/S og Kjøpmannskreditt A/L betaler in solidum til Stovner Matsenter v/kjøpmann Aasmund Pedersen kr. 12.738,-

Side:72

tolvtusensyvhundreogtrettiottekroner med 9 % årlig rente fra 10. februar 1974 til 31. des. 77 og med 10% fra 1. januar 78 til betaling skjer.

2. Køff Elektriske A/S og Kjøpmannskredit A/L erstatter in solidum Stovner Matsenter v/kjøpmann Pedersen saksomkostninger ifølge fremlagt oppgave.»

Ankemotpartene, KØFF Elektriske A/S og Kjøpmannskreditt A/L, mener at lagmannsrettens dom er riktig i sitt resultat og i det vesentlige også i begrunnelsen. Det anføres ellers i det vesentlige:

Det er avtalt mellom Kjøpmannskreditt og de leverandører av butikkutstyr m.v. som firmaet godtar, at leverandøren skal yte Kjøpmannskreditt en provisjon av de kjøp av butikkutstyr som firmaet finansierer. Da ordningen ble etablert, dekket leverandørfirmaene selv provisjonen, men på grunn av reduserte fortjenestemarginer har leverandørene etter hvert gått over til å belaste sine kunder (Kjøpmannskreditts låntagere). Ordningen er vel kjent på bransjehold. Provisjonsordningen må ses i sammenheng med at Kjøpmannskreditt holder en meget lav utlånsrente, hvilket er til fordel for lånekundene. Lån fra Kjøpmannskreditt må anses som meget fordelaktige også når provisjonen tas i betraktning.

KØFF bekreftet Pedersens ordrer 10. august og 26. oktober 1973, men endelig avtale kan ikke anses inngått i og med ordrebekreftelsene, idet betalingsbetingelsene ikke var fastlagt. Klausulen om betalingsbetingelsen i ordrebekreftelsen av 10. august 1973 må forstås slik at Pedersen måtte ta spørsmålet opp med KØFF om han ønsket en annen betalingsordning enn den avbetalingsordning KØFF selv kunne tilby. KØFF har i klausulens siste punktum tatt forbehold mot betalingsordninger som kan medføre tillegg. Klausulen gav under enhver omstendighet Pedersen anledning til å bli kjent med det tillegg finansiering gjennom Kjøpmannskreditt ville medføre. Pedersen hadde dessuten etter sin avtale med Kjøpmannskreditt plikt til å underrette leverandøren om at faktura skulle sendes Kjøpmannskreditt, slik at dette firma kunne ta eiendomsforbehold i varene med videre fakturering til Pedersen. Slik underretning skulle selvsagt skje før levering. Pedersen har på dette punkt ikke overholdt avtalen, idet KØFF først ble underrettet i desember etter at alt var levert.

Uansett hvordan man ser på det tidligere avtaleforhold, må Pedersens underskrift av påtegning på faktura av 31. januar 1973 fra Kjøpmannskreditt føre til at han er blitt bundet til å dekke provisjonen. Han måtte være klar over at Kjøpmannskreditt ville ha hans underskrift ikke bare av hensyn til eiendomsforbeholdet, men også for å få hans godkjennelse av det samlede fakturabeløp før Kjøpmannskreditt A/L gjorde opp med KØFF. Da han den 6. februar underskrev påtegningen, hadde han allerede i konferanse den 28. januar fått en fullstendig orientering om provisjonsordningen og også fått en redegjørelse for KØFFs avbetalingsordning som alternativ. Det bestrides at han var i en tvangssituasjon. Det må antas han etter en nøktern vurdering har funnet at finansiering gjennom Kjøpmannskreditt var en gunstig ordning også når provisjonen ble tatt i betraktning. Dersom han var kommet i en tvangssituasjon, skyldtes det

Side:73

imidlertid ham selv. Hadde han rettet seg etter sine avtaler med KØFF og Kjøpmannskreditt, ville han være blitt kjent med provisjonskravet på et langt tidligere tidspunkt. Pedersen kan ikke høres med at det er i strid med avtalelovens §33 å gjøre provisjonskravet gjeldende. Når han har forpliktet seg med kjennskap til alle faktiske forhold, kan det ikke stride mot redelighet og god tro å gjøre kravet gjeldende.

Subsidiært gjøres gjeldende at hans eventuelle tilbakesøkingskrav må vurderes ut fra reglene om condictio indebiti, og at det således må bero på en vurdering av blant annet partenes forhold om kravet skal gis medhold.

Det erkjennes at Pedersens advokat tok saken opp med KØFF i mars 1974 og med Kjøpmannskreditt i september 1974.

Det bestrides at det er grunnlag for å kreve rente utover vanlig prosessrente. Det bestrides ikke at Pedersen har krav på 10 % rente fra 1. januar 1978.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er Åsmund Pedersen og direktør Sven Gustavsen i Kjøpmannskreditt avhørt som parter, og det er opptatt forklaringer av 3 vitner. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten når det gjelder Pedersens krav mot Kjøpmannskreditt A/L, men finner at anken må tas til følge når det gjelder kravet mot KØFF.

Jeg nevner innledningsvis at den provisjonsordning som er sakens bakgrunn, oppstod fordi leverandører av butikkutstyr fant det fordelaktig å stå på Kjøpmannskreditts liste over godkjente leverandører blant annet fordi de når kjøp ble finansiert av Kjøpmannskreditt, var sikret kontant oppgjør. Når de på denne måte sparte omkostninger, fant de å kunne yte Kjøpmannskreditt en provisjon som ble tatt av deres egen avanse. Etter hvert har leverandørfirmaene imidlertid gått over til å belaste sine egne kunder for provisjonen som et tillegg til den avtalte kjøpesum. Kjøpmannskreditt er kjent med at provisjonen blir belastet lånekundene. Mens man opprinnelig hadde en ordning hvoretter leverandøren avgav en del av sin avanse til Kjøpmannskreditt på grunnlag av oppnådde fordeler, har man således etter hvert fått en ordning der realiteten er at det beregnes en provisjon som er forutsatt belastet lånekundene, men uten at Kjøpmannskreditt har funnet grunn til å ta noe om dette inn i sine lånevilkår.

Det er på det rene at Kjøpmannskreditt ikke overfor Pedersen har tatt provisjonskravet med i lånetilsagnet. Han er heller ikke på annen måte gjort kjent med det. Kjøpmannskreditt hadde således ikke noe selvstendig provisjonskrav overfor Pedersen, men måtte i tilfelle bygge på KØFFs avtaler med ham.

KØFF har verken i forhandlinger med Pedersen forut for bestillingen eller i ordrebekreftelsene nevnt noe om provisjonskrav ved

Side:74

finansiering gjennom Kjøpmannskreditt. Det som påberopes, er en klausul i ordrebekreftelsen av 10. august 1973 sålydende:

«Betalingsbetingelser: Avtales nærmere før levering. Finansiering kan skje i vår regi med 35% kontant og resten med tillegg av omkostninger i kvartalsvise eller månedlige terminer opptil 3 år. Skulle annen finansieringsform med derav følgende tillegg komme på tale, må dette på forhånd tas opp til drøftelse med oss.»

Jeg er enig med den ankende part i at denne klausul ikke gav noe varsel om at Pedersen ville bli belastet med et tillegg dersom han finansierte kjøpet med lån fra Kjøpmannskreditt. Det var en naturlig og rimelig forståelse av klausulen når han gikk ut fra at det ikke ville bli noe «tillegg» som det var nødvendig å drøfte når han opptok et lån som satte ham i stand til å foreta kontant oppgjør. Det er ikke grunnlag for å anta at Pedersen på annen måte var blitt kjent med provisjonsordningen eller at det etter forholdene må bebreides ham at han ikke hadde skaffet seg kunnskap om ordningen.

Jeg er ikke enig med ankemotpartene i at endelig avtale ikke kunne anses inngått før det var truffet nærmere avtale om betalingsvilkårene. Noen tilleggsavtale på dette punkt kunne ikke være nødvendig når Pedersen ville gjøre opp kontant. Jeg kan heller ikke se at det har noen betydning for det spørsmål denne sak gjelder at Pedersen forsømte å underrette KØFF før levering om at varene skulle faktureres til Kjøpmannskreditt. Dette kunne riktignok ført til at provisjonsspørsmålet var blitt tatt opp på et tidligere tidspunkt, men spørsmålet om de inngåtte avtaler gav anledning til å belaste Pedersen for provisjonsbeløpet, stod i samme stilling da som da saken kom opp i januar. Det avgjørende blir derfor, slik jeg ser det, om Pedersen til tross for at han opprinnelig ikke var forpliktet til å betale provisjon, enten er blitt forpliktet til å gjøre det ved sin underskrift på påtegning på Kjøpmannskreditts faktura av 31. desember 1973, eller er blitt avskåret fra å kreve beløpet tilbake etter at Kjøpmannskreditt gjorde opp med KØFF den 12. februar 1974. Spørsmålet stiller seg forskjellig i forhold til de to ankemotparter.

Kjøpmannskreditt hadde krav på provisjon etter avtale med KØFF. Dette krav var ikke avhengig av om KØFF kunne få Pedersen til å betale provisjonen i tillegg til kjøpesummen. Det er ikke påvist at Kjøpmannskreditt hadde nærmere kjennskap til hva som var avtalt om dette mellom KØFF og Pedersen. Det måtte også være klart at Kjøpmannskreditt ikke bare hadde behov for å få hans bekreftelse av eiendomsforbeholdet, men også trengte en bekreftelse på fakturabeløpet før det ble gjort opp med KØFF på hans vegne. Når Pedersen gav fakturaen sin bekreftelse uten forbehold, taler dette sterkt mot at han kan rette krav mot Kjøpmannskreditt etter at det var gjort opp med KØFF. Jeg har likevel vært i en viss tvil på grunn av Kjøpmannskreditts medvirkning til at en ordning som var egnet til å villede lånekundene og påføre dem utgifter de ikke har regnet med, er blitt opprettholdt. Jeg finner det imidlertid under enhver omstendighet avgjørende at det ikke kan legges til grunn at

Side:75

Pedersen tok saken opp igjen med Kjøpmannskreditt før i september 1974, dvs. ca. 7 måneder etter at det var gjort opp med KØFF.

For KØFF blir forholdet annerledes. Som jeg alt har nevnt, hadde firmaet ingen avtale med Pedersen om at han skulle dekke provisjonen. Under konferansen den 28. januar 1974 protesterte Pedersen mot kravet, og det kan ikke legges til grunn at han da aksepterte det. KØFFs representanter har forstått eller burde iallfall ha forstått at Pedersen ikke var forpliktet til å betale beløpet, og at man satte ham i en vanskelig situasjon ved å fremme et slikt krav på dette tidspunkt. Jeg peker her på at det butikkutstyr avtalen gjaldt, var levert og installert, og at et tilbakeleveringskrav kunne skape betydelige vanskeligheter for ham. Pedersen har heller ikke senere påtatt seg noen forpliktelser overfor KØFF til å dekke beløpet. Påtegningen på fakturaen var rettet til långiveren, Kjøpmannskreditt. Det KØFF kan bygge på er således bare at firmaet den 12. februar 1974 fikk oppgjør gjennom Kjøpmannskreditt også for provisjonsbeløpet. Selv om det regulært må legges betydelig vekt på at det er skjedd et oppgjør, finner jeg at dette ikke bør være avgjørende i den foreliggende situasjon. Jeg legger da vekt på de momenter jeg alt har nevnt, at det dreier seg om et beløp KØFF burde være klar over at Pedersen ikke pliktet å betale, at Pedersen hadde protestert, at man måtte være klar over den vanskelige situasjon han var brakt opp i, og at den foreliggende uklarhet hadde sin årsak i KØFFs egne forhold. Jeg antar at det under disse omstendigheter må være tidsnok når krav om tilbakebetaling ble fremmet i løpet av mars 1974. Jeg anser det ikke urimelig at Pedersen under de foreliggende omstendigheter fant grunn til å gå til advokat før noe ble foretatt.

Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å tilkjenne renter utover prosessrenter, men finner at disse bør settes til 6% og fra 1. januar 1978 til 10%.

KØFF har tapt saken og bør betale saksomkostninger for alle instanser. Pedersen antas ikke å ha pådratt seg ekstra omkostninger ved at kravet også ble rettet mot Kjøpmannskreditt, og jeg finner at Pedersens samlede omkostninger må tas i betraktning. Det er fremlagt omkostningsoppgave. Omkostningene settes til kr. 26.500, hvorav for utlegg kr. 3.173,80.

Selv om Kjøpmannskreditt A/L frifinnes, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes. Saken har vært tvilsom, og Kjøpmannskreditt har i vesentlig grad medvirket til den meget uklare provisjonsordning som er sakens bakgrunn.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Kjøpmannskreditt A/L frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

2. KØFF Elektriske A/S betaler til Åsmund Pedersen, innehaver av Stovner Matsenter, 12.738 - tolv tusen sju hundre og trettiåtte - kroner med 6 - seks - prosent rente fra 6. januar 1975 til 31. desember 1977 og 10 - ti - prosent rente fra 1. januar 1978 til

Side:76

betaling skjer.

3. I saksomkostninger betaler KØFF Elektriske A/S til Åsmund Pedersen 26.500 - tjueseks tusen fem hundre - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Holmøy, kst. dommer Haugen og dommer Stabel: Likeså.

Av by rettens dom (dommer Kåre Lassen):- - -

Retten legger etter bevisførselen for det første til grunn at saksøkeren i 1973 gikk til nyinnredning av sin bedrift Stovner Matsenter med nytt elektrisk kjøleutstyr etc., etter først å ha iverksatt en bygningsmessig utvidelse. Han satte seg i forbindelse med flere leverandører, kumulativt, hvorav den viktigste var Køff Elektriske A/S. Dette firma kontaktet han i sakens anledning så tidlig som i januar 1973, angående anskaffelse av kjøledisker m.v. Pr. 10. august det året kom avtale i stand. Køff Elektriske A/S, nedenfor kalt Køff, ga den dag en skriftlig ordrebekreftelse på kjøledisker og annet utstyr til en kontraktssum på kr. 130.600,- eksklusiv merverdiavgift. Den 26. oktober samme år ga Køff i brevform en ordrebekreftelse til, i tilknytning til en tilleggsbestilling, og slik at den totale pris nå ble kr. 141.010,- foruten 20 % merverdiavgift. Inklusive denne avgift utgjorde vederlaget således kr. 169,212,-. Dette var salgsavtalens samlede pris, og dekket varer, tilkjøring og montering.

Den førstnevnte ordrebekreftelsen inneholder blant annet følgende passus:

«Betalingsbetingelser: Avtales nærmere før levering. Finansiering kan skje i vår regi med 35% kontant og resten med tillegg av omkostninger i kvartalsvise eller månedlige terminer opptil 3 år.

Skulle annen finansieringsform med derav følgende tillegg komme på tale, må dette på forhånd tas opp til drøftelse med oss.»

Det må videre legges til grunn at Køff var et av mange leverandørfirmaer som hadde knyttet forbindelse med Kjøpmannskreditt A/L, saksøkte nr. 2. Dette er altså et kredittinstitutt, organisert som andelslag. Som det ligger i navnet til sistnevnte, ydet denne part, som hadde en rekke landskjente bedrifter til andelshavere, kjøpmannslån, dette så vel til nystarting som til utvidelser. Dette på blant annet den måten at låne-ytelsene skjedde i form av direkte utbetaling fra kredittinstituttet til vedkommende leverandør av låntagerens - kjøpmannens - kjøpesum, og med et forbehold om eiendomsrett for kredittinstituttet i de anskaffede butikk-innretninger. Faktureringen skjedde til sistnevnte, som foretok utbetaling til leverandøren av den respektive salgskontraktsum når faktura av låneinstituttet var sendt låntakeren og var kommet i retur med dennes underskrift.

Enn videre legges det til grunn at Kjøpmannskreditt A/L, nedenfor kalt andelslaget, som ble etablert i 1952, for en del år siden begynte å praktisere den ordning at man mottok en provisjon eller finansieringsgodtgjørelse eller hva man vil kalle det, fra en del av sine største leverandører. Initiativet til dette var kommet fra leverandørene selv, som nemlig hadde tilbudt andelslaget

Side:77

en slik ydelse til gjengjeld for den medvirkning låneydelsen representerte med hensyn til at kjøpmennenes kjøp kom istand og kom istand mot kontant betaling. Dette ble så praktisert slik at andelslaget inngikk avtaler med mange av de større kjøpmannsleverandører, dog slett ikke med alle, og nærmere bestemt på den måten at provisjonens størrelse var avhengig av den individuelle avtale mellom andelslaget og den respektive leverandør og varierte fra fem til ti prosent av leveransens kontraktsum. I en del år frem til slutten av 1960-årene ble denne provisjonsomkostningen båret av leverandørene selv. Fra sistnevnte tidspunkt av og i forbindelse med et visst omkostnings- og avansemessig press på den tiden, begynte disse imidlertid å belaste sine respektive kunder for denne omkostningen sin.

Blant de leverandører som hadde en slik ordning med andelslaget var Køff.

Forholdet er videre at Køff og saksøkeren inngikk sin handel, som må ansees sluttet i og med ordrebekreftelsene, uten at det var avtalt noe om finansieringsformen. Det må legges til grunn at Køff anså det vel tenkelig at Åsmund Pedersen ville komme til å bestemme seg for en annen finansieringsform enn den å ta imot det generelle tilbud om avbetalingsvilkår, jfr. de foran siterte bemerkninger i ordrebekreftelsen under avsnittet der om betalingsbetingelser, og da navnlig velge den form for finansieringen at betalingen ble ordnet ved hjelp av lån gjennom andelslaget.

Den 14. september (1973), altså vel en måned etter ordrebekreftelsen av 10. august, innga saksøkeren lånesøknad til andelslaget, saksøkte nr. 2. I den forbindelse var han gjort kjent med et trykt dokument «Orientering for lånsøkere». Lånetilbudet fra andelslaget ble sendt saksøkeren den 3. oktober samme år.

Det gikk blant annet ut på avdragsbetaling over syv år, 8 % rente m.v. og på at låneyderen skulle gis eiendomsforbehold med hensyn til det leverte inventar, samt at dette skulle faktureres på Kjøpmannskreditt A/L for direkte oppgjør fra denne til leverandøren. Etter at dette tilbud var blitt akseptert av Pedersen, men formentlig uten at Køff enda kjente til saksøkerens trufne valg av finansieringsform, skjedde leveringen, nemlig i slutten av november 1973.

På et tidspunkt innen årets utgang må man hos Køff ha fått den nevnte kunnskap, for den 31. desember 1973 sendte sistnevnte part en faktura vedrørende sin handel med saksøkeren til andeslaget. Formentlig fikk de hos Køff beskjed fra Kjøpmannskreditt A/L, og visstnok også fra saksøkeren. Fakturaen som var utstedt til Kjøpmannskreditt A/L, utviste en totalsum på kr. 181.953.-. Summen ifølge ordrebekreftelsene som utgjør avtalegrunnlaget mellom leverandøren og kjøperen, var kr. 169.212,- (nemlig kr. 141.010.- + 20% merverdiavgift derav). Fakturaens sumbeløp var således kr. 12.741,- høyere enn ordrebekreftelsenes. Differansen representerer det ovenfor generelt omhandlede finansieringstillegg som kredittinstituttet etter avtalen mellom dette og leverandøren skulle ha. Det vil si det utgjøres av dette tillegg tillagt 20% merverdiavgift av tillegget. Ifølge avtale mellom Køff og andelslaget skulle nemlig tillegget eller finansieringsprovisjonen her utgjøre 7,53% av kontraktssummen (nærmere bestemt: av denne sum eksklusiv merverdiavgift), altså 7,53% av kr. 141.010,-, hvilket utgjør kr. 10.618,-, som så tillagt 20% herav utbringer de kr 12.741,-. (Når man opererte med et så ujevnt tall som 7,53%, har dette regnskapstekniske årsaker. Forhøyer man

Side:78

med 7,53 for hvert 100-kroners beløp, kommer man ut med det opprinnelige tall ved å redusere med nøyaktig 7%).

I denne faktura pålydende kr 181.953,- som andelslaget således fikk tilsendt fra Køff, er angjeldende provisjon uttrykkelig nevnt, med ordene «+ 7,53 % godtgjørelse». Denne faktura fikk saksøkeren ikke oversendt seg. Derimot fikk han seg - via andelslaget - oversendt en annen faktura, som for sitt vedkommende var utstedt på ham, og datert 31.12.1973, også den. Denne fakturaen, som var nokså grundig spesifisert når det gjaldt selve vareangivelsene, men som ikke inneholdt noen slags spesifikasjon for prisens vedkommende, (bare anga totalsummen, altså kr 181.953,-), nevner for sin del overhodet ikke provisjonen. Den inneholder med andre ord det forhøyede sumbeløp - en sum som altså var forhøyet med kr 12.741,- i forhold til salgsavtalens papirer - men uten å inneholde noe til forklaring på forhøyelsen. Denne sistnevnte fakturaen beholdt saksøkeren hos seg i flere uker før han sendte den tilbake (til andelslaget) og da påført hans underskrift. Det fremgår av saksøkerens partsforklaring at han nølte så lenge med å underskrive og returnere, nettopp fordi han stusset over det forhøyede sumbeløp, og videre at det var i forbindelse med purring fra andelslaget at han allikevel tilslutt underskrev papiret og sendte det tilbake. Visstnok tenkte han seg at beløpet muligens allikevel var riktig, men slik at denne tvil eller antagelse i tilfelle har knyttet seg til en forutsetning om at det leverings- og prismessige allikevel rettelig utgjorde denne forhøyede sum.

Det er etter Pedersens forklaring ingen tvil hos retten om at denne part har vært uten kjennskap til den foran omhandlede provisjonspraksis, og det er evident at han konkret var fullstendig uvitende om at man ville belaste ham en slik provisjon. Det er dette man har gjort, idet det endelige fakturabeløp er den sum som saksøkeren er blitt belastet vis-à-vis salgsfirmaet, og slik at salderingen overfor andelslaget i forbindelse med oppgjøret av det lån som her fant sted i form av kjøpesumserleggelse, inkorporerer angjeldende provisjon som en post i saksøkerens disfavør. Dette altså da med beløpet kr. 12.741,-, utgjørende nevnte provisjon og merverdiavgift av denne. (Det skal innskytes at lånet, som ialt lød på kr 400.000,-, ble ydet til anskaffelse også fra noen andre firmaer enn Køff, og blant annet til anskaffelse også av mer ordinære varer. For eksempel når det gjelder den sistnevnte slags anskaffelse, skjedde det en låneutbetaling av midlene til dette fra andelslaget til låntakeren selv, men når det gjaldt alt inventaret fra Køff, skjedde lånydelsen i form av direkte betaling på låntakerens vegne.)

Forholdet er med andre ord at salgsfirmaet har belastet saksøkeren den provisjon som firmaet ifølge sin avtale med kredittinstituttet har innrømmet dette, og at sistnevnte har tatt seg beløpet betalt av saksøkerens midler i forbindelse med det løpende låns mellomregnskap og saldering. Dette har skjedd uten at forholdet er kommet til uttrykk for eksempel i salgsavtalen, og uten at saksøkeren som kjøper eller som låntaker overhodet har visst det skulle skje. Ganske visst inneholder den første (og hovedsakelige) ordrebekreftelsen - som forsåvidt utgjør salgsavtalen - et visst forbehold, i siste setning under den foran siterte passus «Betalingsbetingelser»: «Skulle annen finansieringsform med derav følgende tillegg komme på tale, må dette på forhånd tas opp til drøftelse med oss». Retten må imidlertid være enig med saksøkerens prosessfullmektig i at denne bemerkning i ordrebekreftelsen ikke var noe tilstrekkelig forbehold med hensyn til at man deretter, uten

Side:79

varsel eller omtale overhodet, belaster saksøkeren som skjedd. Man kan ikke si at sistnevnte part ut fra nevnte ordlyd burde ha skjønt at det ville bli aktuelt med et tillegg, altså ville bli mere å betale, ved at han ordnet finansieringen i form av en låneopptagelse og derved ble i stand til å gjøre opp overfor sin medkontrahent kontant, istedenfor å benytte seg av salgsfirmaets avbetalingstilbud.

Fra den andre siden har det vært anført at saksøkeren ifølge nevnte passus hadde plikt til å drøfte forholdet med Køff dersom han bestemte seg for en annen finansieringsform enn avbetalingskjøp, hvilket han jo her gjorde. Hadde han tatt det opp til drøftelse, ville forholdet med provisjonen som man ville belaste ham, da straks ha blitt avklaret, er det fra samme side nevnt. Retten kan imidlertid ikke tillegge dette argumentet noen avgjørende betydning. Dette allerede av den grunn at drøftelsesplikten er pålagt under en ordlyd som kunne oppfattes derhen at en drøftelse av ny finansieringsform bare var nødvendig hvis den kunne innebære at det ble tillegg i vederlaget til den selgende part, liksom det her altså var god grunn for å anta at kontantoppgjør ikke betinget noe tillegg. Noen slags informasjon om belastning av kunden for en provisjon fra salgsfirmaet til finansieringsinstituttet, foreligger overhodet ikke i den nevnte passus, som jo bare snakker om et tillegg uten å antyde hva slags. Etter dette kan retten fastslå at saksøkeren ikke har forspilt sitt krav ved at han som skjedd har unnlatt å forelegge finansieringen for Køff til drøftelse før han bestemte seg for annen finansieringsform enn avbetalingskjøp med kreditt via selgers bank.

Heller ikke finner retten at saksøkeren har mistet noen rett ved å undertegne den fakturaen som var tilsendt ham, og som inneholdt det forhøyede beløp men tidde om forhøyelsens årsak. Vel var den slags underskrifter som låneinstituttet generelt forlangte å få før det utbetalte til de respektive leverandører, trolig ment å skulle være en slags attestasjon ikke bare på at de og de varer var mottatt, men også på at prisen var korrekt. I betraktning blant annet av denne fakturaens totale mangel på prismessig spesifikasjon og dens fortielse av den beløpsforhøyende faktor, og overhodet ut fra de foreliggende omstendigheter, kan man imidlertid ikke tillegge det noen rettsfortapende virkning at saksøkeren etter purring undertegnet tross uvisshet om den fortiede sum-øknings-årsak.

Kjennskap til provisjonen, og til det som hang sammen med den, fikk saksøkeren ikke før den 28. januar 1974. Den dagen var Køffs salgssjef og en ansatt ingeniør sammestedsfra hos Pedersen. Her ble det da av salgssjefen redegjort overfor saksøkeren med hensyn til provisjonen - at de var pliktige til å betale andelslaget en slik og at de måtte trekke saksøkeren for beløpet. Ut fra den samlede bevisførsel må det videre legges til grunn at saksøkeren overfor dette straks protesterte.

Saksøkte nr. 1 mottok oppgjør - altså fra andelslaget på låntakerens vegne - den 12. februar 1974.

Hva ellers særlig saksøkte nr. 2, andelslaget, angår, kan det etter bevisførselen fastslås at representantene for denne part ikke på noe tidspunkt undersøkte avtalen mellom kunde og leverandør nærmere, og således heller ikke undersøkte om Køff hadde klarlagt for saksøkeren at denne ville bli belastet provisjonen, slik som det altså kom til å skje og med andelslaget som vitne - og medvirkende part - til det.

Andelslaget har hevdet at tvisten bare angår de øvrige to parter og deres

Side:80

avtaleforhold, mens saksøkte nr. 1 blant annet har vist til at Køff jo ikke har fått det omtvistede provisjonsbeløp utbetalt til seg. Utover dette og det generelle standpunktet fra hver av de saksøkte parter at iallfall ikke vedkommende part selv kan være ansvarlig for beløpet overfor saksøkeren, har ingen av dem fremkommet med noen teknisk imøtegåelse av formen for saksøkerens påstand, som altså går ut på solidarisk plikt til utbetaling.

Retten er ved sin vurdering kommet til at saksøkeren må få medhold. Han er som kjøper - lenge etter kjøpsavtalens inngåelse - blitt presentert et provisjonskrav, først i reelt kamuflert form og deretter klart og åpenlyst (i konferansen den 28. januar), som så langt fra var noe selvsagt vilkår som det tvertimot var temmelig inadekvat som betingelse. Det måtte derfor ha vært forhåndsgodtatt av saksøkeren for at denne skulle kunne bli bundet av det. Som det sees er forholdet at en provisjonsforpliktelse som Køff Elektriske A/S hadde påtatt seg overfor Kjøpmannskreditt A/L ut fra egne interesser, stilltiende er blitt overført på kunden og som en tilleggsforpliktelse til dennes avtalte betalingsydelse ad kjøpet. Det har ikke kunnet endre rettens standpunkt at Køff ganske visst ikke fikk vite om kundens valg av lånealternativet før på et meget sent tidspunkt. Man hadde tillatt kunden å vente med å bestemme seg forsåvidt, og etter omstendighetene kan man ikke - fordi om salg og lån in casu «gikk om hverandre» - pålegge medkontrahenten et uuttalt og i realiteten hemmelig vilkår. Man kunne for eksempel i ordrebekreftelsens salgsbetingelser ha vist til - på tydelig forståelig vis - at det forelå en slik provisjonsbetalingsplikt for kunder som valgte låneformen, denne vareoppgjørsformen som også selgeren forutsatte som et høyst tenkelig alternativ. Retten er videre kommet til at også Kjøpmannskreditt A/L må stå ansvarlig her. Vel var andelslagets representanter uten positiv viten om leverandørens taushet overfor kunden, men kredittinstitusjonen, som stadig praktiserte denne interne provisjonsordningen vis-a-vis en rekke av sine leverandører, hadde oppfordring til å holde seg ajour med sin låntagers kunnskap forsåvidt. Det gjorde man altså ikke, og sendte - på det daværende sene tidspunkt - ikke engang over til denne part den av fakturaene som antydet provisjonsvilkåret.

Etter dette vil utfallet bli at de saksøkte parter dømmes til å betale saksøkeren det beløp - in solidum - som denne part har nedlagt påstand om, kr 12.738,-. Retten antar at det ikke kan bli tale om noen annen rente her enn rente fra saksanlegget, forliksklagens forkynnelse den 6. januar 1975. Med hjemmel av tredje ledds 2. punktum i §3 i lov av 29.6.1888 nr. 2. settes rentefoten til 5. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Bjørn Skreiberg, ekstraordinære lagdommere Sigurd Fougner Hagen og Erling Slyngstad):- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Den skal bemerke:

Det forbehold som KØFF tok i ordrebekreftelsen av 10/8 1973 angående tillegg i forbindelse med bruk av en annen finansieringsform enn KØFFs egen avbetalingsordning, er i formen rent generell og ikke spesielt knyttet til lån i Kjøpmannskreditt. Forbeholdet er isolert sett lite egnet til å gi Pedersen forståelse av at den avtalte pris måtte få et tillegg om han finansierte kjøpet på den måte han valgte. Det er uklart om Åsmund Pedersen fra begynnelsen av var oppmerksom på hva nevnte forbehold innebar, men han ville i ethvert

Side:81

fall ha kunnet få full orientering på et tidligere tidspunkt enn han gjorde, om han hadde fulgt ordrebekreftelsens oppfordring om å ta kontakt med KØFF såfremt han ikke ville bruke KØFFs avbetalingsordning. Retten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette forhold, da den antar at det må legges avgjørende vekt på Pedersens senere bekreftende påskrift på Kjøpmannskreditts fakturakopi av 31/12 1973. Denne påskrift - eller i hvert fall tilbakesendelsen av kopien med påskriften - ble foretatt ca. 6/2 1974, etter hva Pedersen selv har antatt på grunnlag av at kopien ble innstemplet 8. s.m. hos Kjøpmannskreditt.

Etter bevisføringen legger retten til grunn at Pedersen 28/1 1974 ble oppsøkt av to representanter for KØFF, daværende salgssjef Kjell Struksnes og ingeniør Herman Tveter. Begge har avgitt forklaring som vitner for lagmannsretten. Struksnes ga Pedersen forklaring på hvorfor faktaraen fra Kjøpmannskreditt lå kr. 12.741,- høyere enn kjøpesummen ifølge tidligere ordrebekreftelse fra KØFF. Han fikk videre regnet ut hva en finansiering via Kjøpmannskreditt ville koste i forhold til den avbetalingskreditt som KØFF kunne tilby. Retten må legge til grunn at Pedersen med sin lange praksis som bestyrer og selvstendig næringsdrivende innen kjøpmannsbransjen, sammenholdt med hva de to nevnte vitner har forklart, må ha forstått hva dette ville bety for ham. Pedersen hadde da anledning til å protestere mot tillegget, men det kan han ikke ses å ha gjort. Om en slik protest ville ha ført frem, tar retten ikke stilling til.

Under ankeforhandlingen har Pedersen opplyst at han etter konferansen 28/11974, men før tilbakesendelsen av fakturakopien ca. 6/2 s.å., også hadde henvendt seg til sin kausjonist, Joh. Johannson, der han av firmaets salgsdirektør, Kåre Moen, fikk bekreftet hvordan ordningen med provisjonstillegg var.

Retten må etter dette anta at Pedersen med sin bekreftende påskrift har godkjent tillegget til kjøpesummen og at han derfor må bli ansvarlig også for dette. I denne forbindelse kan nevnes at finansiering gjennom Kjøpmannskreditt ga Pedersen en avdragstid på hele 7 år mot 3 år etter KØFFs avbetalingsordning. Det er heller ikke hevdet at kjøpsavtalen med KØFF - selv med angjeldende tillegg - ble spesielt ugunstig for ham. - - -