Rt-1979-760
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1979-06-23 |
| Publisert: | Rt-1979-760 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 81B/1979 |
| Parter: | Statsadvokat Hans Holen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Holmøy, Elstad, Christiansen, Skåre, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §127, §48, Straffeprosessloven (1887) §229, §350, §52 |
Dommer Holmøy: Rana herredsrett avsa 27. mars 1979 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1928, dømmes for overtredelse av straffelovens §127, til en straff av fengsel i 21 - enogtyve - dager.
Soningen av straffen utstår med hjemmel i straffelovens §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.
I tillegg til den betingede fengselsstraff dømmes A til en ubetinget bot til statskassen på kr. 1000,- - ettusenkroner - eller hvis boten ikke betales til fengsel i 8 - åtte dager.
A dømmes videre til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 400,- - firehundrekroner.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.
Domfelte har anket over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - og rettsanvendelsen.
Jeg finner at anken ikke kan føre fram.
Grunnlaget for domfellelsen etter straffelovens §127 er at domfelte satte seg kraftig til motverge da to polititjenestemenn ved gjennomføringen av en pågripelsesordre skulle føre henne bort fra en veg hvor hun blokkerte atkomsten. Domfelte og hennes datter hadde satt seg på en søppeldunk som de hadde plassert i vegen for å hindre at denne ble brukt til å føre en anleggsmaskin m.m. fram til en byggetomt.
Side:761
Det er blant annet lagt til grunn at domfelte sparket etter polititjenestemennene, og at en av dem ble bitt i hånden og en av dem i låret.
Domfelte hevder at hun må frifinnes etter reglene for nødverge, jfr. straffelovens §48. Hun hevder at hun har enerett til vegen, et spørsmål som herredsretten overhodet ikke har vurdert. Fordi hun hadde retten på sin side, har hun heller ikke overtrådt straffelovens §350. Denne bestemmelse er for øvrig ikke anvendelig på ferdsel på privat veg, og det var et påskudd når politiet brukte denne bestemmelse som grunnlag for pågripelsen. Det var også etter hennes mening et misbruk av politiet å gripe inn i en privat tvist til fordel for den ene part. Under enhver omstendighet foreligger det et klart overgrep når det ble gått til pågripelse i dette tilfelle.
Jeg er enig med herredsretten i at det ikke er grunnlag for å anvende nødvergereglene i dette tilfelle. Jeg kan heller ikke se at det er noen mangel ved herredsrettens domsgrunner på dette punkt.
Det er i teori og praksis lagt til grunn at nødvergerett overfor offentlige tjenestehandlinger bare kan anerkjennes i sterkt begrenset utstrekning. Herredsretten legger til grunn at polititjenestemennene handlet i samsvar med sitt oppdrag, og har funnet at pågripelsen ikke fremstod som noe klart overgrep. Jeg mener at herredsretten her har bygd på en riktig rettsoppfatning, se blant annet Andenæs: «Alminnelig Strafferett», side 173-175.
Domfeltes påstand om enerett til vegen, og spørsmålet om straffelovens §350 er anvendelig på hennes forhold, har jeg ikke grunnlag for å ta standpunkt til. Det er heller ingen feil at herredsretten ikke har tatt standpunkt her. Det avgjørende i denne sak er at politiet har funnet skjellig grunn til å mistenke domfelte for overtredelse av straffelovens §350, og at betingelsene for pågripelse er til stede etter straffeprosesslovens §229. En eventuell feiltakelse fra politiet i faktisk eller rettslig henseende kan ikke gi adgang til nødverge med mindre pågripelsen fremtrer som et klart overgrep. Ikke under noen omstendighet kan domfeltes anførsler gi grunnlag for å anse pågripelsen som et klart overgrep.
Jeg nevner også at domfelte har gjort gjeldende at herredsrettens dom er uklar når det uttales at retten ikke har funnet bevis for at hun befant seg i villfarelse med hensyn til at hun skulle ha nødvergerett. Jeg kan vanskelig se at det er noen uklarhet ved domsgrunnene på dette punkt. Jeg tilføyer at den villfarelse det her synes å være spørsmål om, er en rettsvillfarelse som ikke kan føre til straffrihet i dette tilfelle.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Skåre og Bølviken: Likeså.
Side:762
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Anders J. Kvisvik med domsmenn):
Tiltalte A er født xx.xx.1928, er lærer av yrke. Hun er gift, har ett hjemmeværende barn og oppgir sin inntekt i 1978 til ca. kr. 60.000,- 70.000,-. Hun er tidligere ustraffet.
Ved tiltalebeslutning av 12. juli 1978 utferdiget av statsadvokaten i Nordland, er A satt under tiltale til fellelse efter
strl. §127, - - - derved at hun den 24. mai 1978 ca. kl. 08.00 på - - -etter at hun hadde hindret arbeidere fra - - -Entreprenørforretning å komme frem til en byggetomt, og etter at hun flere ganger av politiet var blitt oppfordret til å flytte seg, satte seg kraftig til motverge da politiet forsøkte å føre henne bort, og herunder bet politibetjent Johannessen på høyre hånd og politibetjent Bjugn på høyre side av høyre kne. - - -
Retten skal bemerke:
Retten finner det hensiktsmessig, innledningsvis, å redegjøre noe om eiendomsforholdene i det område den påståtte straffbare handling ble begått. - - -
Området er regulert i henhold til stadfestet reguleringsplan. Tiltalte bor i - - -gt. 5 som er en eiendom i aktuelle område. Fra - - -gt. og opp til sin tomt har tiltalte og hennes mann i sin tid opparbeidet en privat adkomstvei. Opparbeidelsen skjedde med tillatelse fra daværende grunneier, B. Området omkring tiltaltes eiendom eies idag av C, enke efter B. Efter at - - -området ble regulert kom den private vei bl.a. til å gå over tomten - - -gt. 7. Denne tomt ble den 15.11.76. kjøpt av herr og fru D. Skjøte på tomten ble tinglyst 24.12.76. Retten vil bemerke at tiltaltes eiendom og D's ikke grenser til hverandre og tiltalte har ikke noen tinglyst veirett. Den 13.1.77 inngikk Ds avtale med C om flytting av veien d.v.s. den del av tiltaltes adkomstvei som lå på D's eiendom. Veien skulle for fremtiden ligge på C's eiendom. Efter avtalen skulle veien flyttes så raskt som mulig og med minst mulig ulempe for tiltalte og hennes familie i flyttetiden. Veiens standard skulle være minst like god som den gamle og tiltalte m/familie skulle hele tiden være sikret full adkomst til sin eiendom. I slutten av mars 1978 skulle byggearbeiderne på Ds tomt starte, og samtidig skulle også veien flyttes. Tiltalte og hennes ektefelle begjærte da den 28.3.78 namsrettens kjennelse om midlertidig forføyning gående ut på at fru og herr D straks skulle pålegges å stoppe gravearbeidet på sin eiendom. Begjæringen ble ved Rana namsretts kjennelse av 7.4.1978 ikke tatt til følge. Såvel under namsrettssaken som straffesaken har tiltalte gjort gjeldende at hun har eiendomsrett til den private vei, og eksklusiv bruksrett. I premissene for Rana namsretts kjennelse har retten uttalt «retten ser det slik at det privatrettslige grunnlag for den påståtte servitutt er tvilsomt og ikke tilstrekkelig sannsynliggjort. Dessuten er det tvil om innholdet av den påståtte rettighet. Retten er av den oppfatning at dersom det skulle foreligge en veirett, består denne i en rett til adkomst og ikke et krav på å ha veien liggende akkurat slik som eksisterende. Konklusivt skulle dette bety at grunneier, C, kunne inngå avtale om veiomlegging.»
Kjennelsen ble ikke påkjært av tiltalte og hennes mann. Foruten den avtale som herr og fru D hadde med grunneieren om flytting av veien hadde de også avtale med C om at de kunne bruke adkomstveien i byggetiden. Retten ser det slik at såvel D som grunneier var av den oppfatning at det var
Side:763
grunneieren som hadde råderetten over veien, sålenge som A var sikret adkomst. Efterat Rana namsretts kjennelse forelå ble byggearbeidet på D's tomt startet. Særlig tiltaltes ektefelle, herr A, forsøkte ved fem anledninger å sperre veien for de anleggsmaskiner som skulle til Ds tomt. Som følge av den interessekonflikt som oppstod, avga grunneier den 27.4.78 en erklæring hvori hun gir politiet fullmakt til å fjerne hindringer i veien. Dette var tiltalte kjent med, men retten finner bevist at tiltalte og hennes mann, under henvisning til sin påståtte eiendoms og eksklusive bruksrett, også for fremtiden aktet å legge hindringer i veien for ferdsel til D's tomt.
Noen dager før den 24. mai 1978 hadde tiltaltes mann snakket med ingeniør Selfors, som var teknisk leder for grunnarbeidene på Ds tomt. Selfors hadde informert herr A om at de om noen dager skulle ta til med grunnarbeidene. Herr A sa da at veien ville bli stengt. For å sikre at arbeidet faktisk kunne gjennomføres tok Selfors kontakt med D og informerte han om herr A's utsagn. D lovet at han skulle sørge for at man fikk adkomst. Retten legger videre til grunn som bevist at D tok kontakt med politiet og informerte de om det passerte. Mo politistasjon v/politiinspektør Meringen var, som foran nevnt, på dette tidspunkt på det rene med at det i - - -gt. pågikk tvistigheter mellom D og herr A.
Allerede den 20. eller 21. april hadde politiet vært tilkalt for å få fjernet herr A's bil som sperret veien.
Straks politiet v/inspektør Meringen fikk beskjed fra D om herr A's «advarsel» forela Meringen spørsmålet for statsadvokaten i Nordland. Denne var da orientert om at C hadde gitt D muntlig tilsagn om å benytte veien, og at hun, som grunneier, hadde gitt politiet fullmakt til å fjerne hindringer i veien. På dette grunnlag gav statsadvokaten ordre til at politiet kunne aksjonere dersom det ble nødvendig.
Noe før kl. 08.00 den 24. mai 1978 skulle grunnarbeidet starte. Tiltalte som var hjemme, oppdaget at en anleggsmaskin var i ferd med å kjøre opp til Ds tomt. Hun gikk ut og ned veien mot anleggsmaskinen. Anleggsmaskinen befant seg da på enten C's grunn eller Ds. Tiltalte gav overfor anleggsfolkene uttrykk for at hun aktet å sperre veien. Byggherren, herr D, ble kontaktet og han ringte Mo politistasjon og gav beskjed om at ferdselen på veien var hindret. Kl. 08.05 rykket politiet ut og påtraff tiltalte som da hadde sperret veien med en søppeldunk. Hun påstod at hun eide veien og hadde eksklusiv bruksrett til denne. Polititjenestemennene fikk av tiltalte overlevert et skriv nvor det bl.a. stod at hun ville forsvare veien med fysisk motstand for å fremprovosere en tiltale mot seg. Polititjenestemennene mottok skrivet og returnerte til Mo politistasjon, hvor skrivet ble overlevert politiinspektør Meringen. Politiinspektør Meringen gav derefter politibetjentene Bjugn og Johannessen ordre om å kjøre til - - -gaten for å pågripe tiltalte. Meringen hadde da vurdert tiltaltes forhold som en overtredelse av strl. §350. Begge tjenestemennene, som var i uniform, dro derefter, i uniformert bil, til - - -gaten for å utføre ordren. Da de kom frem til området satt tiltalte og hennes datter på en søppeldunk som var plassert i veien.
Tiltalte ble så anmodet om frivillig å bli med og anmodningen ble gjentatt. Hun ble også informert om at hun ville bli tatt med makt dersom hun vegret seg. Tiltalte efterkom ikke anmodningene og hun holdt seg fast i håndtakene på søppeldunken. Hun måtte således slites løs fra dunken. Tiltaltes datter ble først ført inn i politibilen og hun gjorde ikke særlig motstand, til tross for at
Side:764
hennes far, som var kommet til oppfordret henne til å slå løs på tjenestemennene. Idet tiltalte ble slitt løs fra søppeldunken, satte hun seg kraftig til motverge bl.a. ved å sparke efter tjenestemennene. Da de skulle føre henne til bilen som stod partert noen meter fra dunken, strittet hun imot og det oppstod et håndgemeng. Betjentene vurderte da situasjonen slik at de måtte sette på henne håndjern. Idet politibetjent Johannessen skulle sette på henne håndjern, bøyde hun seg ned og bet han i høyre hånd. Bittet var så kraftig at det avsatte et sår i hånden som blødde. Med påsatte håndjern (hendene på ryggen) ble hun ført bort til politibilen. Da de skulle ha henne inn i bilen, gjorde tiltaltes datter motstand mot at hennes mor skulle inn i bilen. Hun prøvde å sparke til tjenestemennene og hun slo politibetjent Johannessen i ansiktet. Hun fikk da påsatt håndjern. Idet de skulle løfte tiltalte inn i bilen, bet hun politibetjent Bjugn på høyre side av høyre kne. Bittet var så kraftig at det avsatte klart bittmerke, til tross for at Bjugn var iført tykk uniformsbukse. Det er noe uklart for retten hvorledes tiltalte ble satt inn i tjenestebilen. Imidlertid er dette spørsmål ikke av vesentlig betydning for rettens avgjørelse.
Objektivt sett er tiltaltes adferd ved pågripelsen en klar overtredelse av straffeloven §127. Retten finner det også bevist at tiltalte var seg bevisst at hun gjorde denne motstand mot politiet. De subjektive vilkår skulle således også være oppfylt. Imidlertid har tiltalte hevdet at hun handlet i nødverge og spørsmålet blir da hvorvidt hun har nødvergerett overfor slike tjenestehandlinger. Det er på det rene at tjenestemennene var ute i et oppdrag som var pålagt dem av deres overordnede, politiinspektør Meringen. Disse tenkte overhode ikke på hvem som egentlig hadde «rett», i den sivilrettslige konflikt mellom herr A og D. Slik som situasjonen var, hadde de politimessig kompetanse til å utføre den ordre de hadde fått. Retten kan ikke se at de i forhold til sitt oppdrag har handlet i strid med dette og at deres anholdelse av tiltalte fremstod som et klart overgrep. Sålenge dette er tilfelle, forstår retten rettstilstanden slik at man ikke har nødvergerett overfor slike tjenestehandlinger. At tiltalte mente at hun eide veien har således ingen betydning. Retten har heller ikke funnet bevis for at hun befant seg i villfarelse med hensyn til at hun skulle ha nødvergerett. Retten vil her bl.a. peke på at hun ved sitt skriv tydelig gav uttrykk for at hun ville fremprovosere en tiltale mot seg.
Da retten ikke har funnet at det foreligger straffeutelukkende omstendigheter, blir tiltalte å straffe for overtredelse av strl. §127. - - -