Rt-1980-1070

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-08-30
Publisert:	Rt-1980-1070
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 127/1980
Parter:	Alfred Ripe (advokat Anders Bøhn - til prøve) mot Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Arne Fliflet).
Forfatter:	Michelsen, Sinding-Larsen, Syvertsen, Endresen, Stabel
Lovhenvisninger:	Jordloven (1955) §13, Forvaltningsloven (1967) §28, §33, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §385, §54, §17, §54, Jordloven (1955)

Dommer Michelsen: Ved brev til fylkeslandbruksstyret i Sogn og Fjordane av 9. november 1973 meddelte Jølster kommune at den hadde fått seg overdradd eiendommen Viken, gnr. 29 bnr. 6 i Jølster, fra eieren Magnus T. Viken. Fylkeslandbruksstyret vedtok den 4. februar 1974 å gjøre forkjøpsrett gjeldende til eiendommen i medhold av det daværende kapittel IV i jordloven av 18. mars 1955 nr. 2. Det fremgår av vedtaket at meningen var å overdra gården til Alfred Ripe som tilleggsjord.

Vedtaket ble av kjøperen og selgeren påklaget til Landbruksdepartementet, og i medhold av forvaltningslovens §33 annet ledd omgjorde Fylkeslandbruksstyret i møte 17. og 18. april samme år sin tidligere beslutning og samtykket i henhold til jordlovens §54 i at den dyrkede jorden på eiendommen ble nyttet til industriformål.

Over dette nye vedtaket erklærte Alfred Ripe klage til departementet, som imidlertid den 22. november 1974 stadfestet det.

Alfred Ripe gikk til søksmål mot Landbruksdepartementet og krevde dets vedtak kjent ugyldig. I dette søksmål, hvor det for herredsretten ikke fra statens side ble reist noe spørsmål om avvisning, avsa Sunnfjord herredsrett den 26. april 1976 dom med slik domsslutning:

«1. Staten v/Landbruksdepartementet er frifunne.

2. Alfred Ripe er ikkje dømd til å betale sakskostnader til Staten v/Landbruksdepartementet.»

Over denne dom erklærte Ripe anke til Gulating lagmannsrett. For lagmannsretten reiste departementet spørsmålet om Alfred Ripe hadde rettslig interesse, og om søksmålet derfor kunne fremmes for domstolene. Lagmannsretten, som besluttet å holde eget rettsmøte til behandling av avvisningsspørsmålet, avsa den 14. juni 1979 kjennelse med slik slutning:

«1. Herredsrettens dom oppheves og saken avvises fra herredsretten.

2. Saksomkostninger ilegges ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Side:1072

Kjennelsen er avsagt under dissens. Ett av rettens medlemmer mente at vilkårene for å avvise søksmålet ikke forelå.

Om saksforholdet for øvrig viser jeg til herredsrettens dom og lagmannsrettens kjennelse. Av den siste avgjørelsen fremgår også hva partene for lagmannsretten gjorde gjeldende om avvisningsspørsmålet.

Alfred Ripe har påanket lagmannsrettens kjennelse, jfr. tvistemålslovens §385.

Den ankende part gjør gjeldende at han har rettslig interesse i å få prøvet for domstolene om Landbruksdepartementets vedtak av 22. november 1974 er ugyldig.

Alfred Ripe innrømmer at han ikke har noe rettskrav på at forkjøpsrett etter jordloven skulle nyttes til fordel for ham. Det første vedtaket fylkeslandbruksstyret traff i saken, var imidlertid fattet etter begjæring av ham, og i klagesaken som endte med departementets beslutning, hadde han etter forvaltningslovens §28 klageinteresse. Den som i klagesaken har en slik partsstilling, må etter tvistemålslovens §54 ha rettslig interesse i å få prøvet om en avhørelse i saken som går ham imot, er rettmessig. Den ankende part fremhever i denne forbindelse at han har en sterkere tilknytning til saken enn jordsøkere vanligvis har i en forkjøpsrettssak, da fylkeslandbruksstyrets første vedtak er truffet til beste for ham.

Den ankende part har erklært seg enig med lagmannsretten i at søksmålet må avvises fra domstolene dersom den daværende fristregelen i jordlovens §13 stiller seg hindrende i veien for at forkjøpsrett kan gjøres gjeldende. Etter Ripes oppfatning danner imidlertid denne bestemmelsen ingen slik hindring. Av ordlyden i §13 fremgår det at det er tilstrekkelig til å avbryte fristen at krav om å få overta eiendommen er satt frem innen 3 måneder etter at fylkeslandbruksstyret fikk melding om overdragelsen. Et slikt krav er fremsatt i og med det første vedtaket i fylkeslandbruksstyret. Det som senere er skjedd, er ledd i klagebehandlingen som forvaltningsloven åpner adgang til, og domstolsbehandlingen som jordlovens §17 uttrykkelig hjemler. Den første beslutning kan da ikke være «gjort om inkje» før spørsmålet om det foreligger et gyldig vedtak er endelig avgjort.

Det følger dessuten av sikker forvaltningspraksis at Landbruksdepartementet i et tilfelle som det foreliggende kan realitetsbehandle klagen selv om fristen etter §13 skulle være utløpt. Går avgjørelsen klageren imot, må han uten hinder av fristen kunne få prøvet for domstolene om vedtaket er rettmessig. Fristbestemmelsen kan ikke forstås dithen at den skulle avskjære domstolsprøving.

Regelen i lovens §13 er inntatt til beste for partene i overdragelsesavtalen. Ved tolkingen av bestemmelsen må hensynet til dem imidlertid stå tilbake for de interesser som knytter seg til klagebehandlingen og domstolsprøvingen.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til behandling i lagmannsretten.

Side:1073

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger i samband med avvisningsspørsmålet for lagmannsretten og Høyesterett.»

Landbruksdepartementet har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for lagmannsretten. Dog har departementet ikke opprettholdt den anførsel som hadde tilknytning til at det er utarbeidet en reguleringsplan som omfatter eiendommen Viken.

Ankemotparten gjør således gjeldende at Alfred Ripe ikke har rettslig interesse etter tvistemålslovens §54, da han ikke har den nødvendige tilknytning til søksmålsgjenstanden, og da hans mulige interesse ikke er aktuell som følge av at fristbestemmelsen i jordlovens §13 stiller seg hindrende i veien for at forkjøpsrett nå kan gjøres gjeldende overfor partene i overdragelsesavtalen.

Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Anken forkastes.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Så vel flertallet som den dissenterende dommer i lagmannsretten har lagt til grunn at Alfred Ripe har en slik tilknytning til søksmålsgjenstanden at rettslig interesse for så vidt må sies å foreligge. Denne oppfatning er jeg enig i.

Det er riktig som hevdet av Landbruksdepartementet, at Ripe aldri har hatt noe rettskrav på at forkjøpsrett til eiendommen Viken skal gjøres gjeldende til fordel for ham. Dette kan dog ikke være avgjørende for spørsmålet om rettslig interesse foreligger. Det kan ikke være tvilsomt, og følger da også av sikker forvaltningspraksis, at en jordsøker som i et vedtak av fylkeslandbruksstyret er utpekt som den det ønsker å gjøre gjeldende forkjøpsrett til beste for, etter forvaltningslovens §28 har rett til å påklage til departementet en omgjøringsbeslutning som treffes i medhold av forvaltningslovens §33 annet ledd. Går klageinstansens avgjørelse vedkommende imot, må han kunne få rettmessigheten av dette vedtaket prøvet for domstolene. Begrepet rettslig interesse som nyttes i tvistemålslovens §54, må i denne konstellasjon ha samme innhold som uttrykket klageinteresse i forvaltningslovens §28 første ledd.

Jeg er videre enig med lagmannsretten i at Ripes søksmål må avvises dersom det må legges til grunn at fristen etter jordlovens §13 er utløpt, og at forkjøpsrett derfor ikke nå kan gjøres gjeldende. Man må under denne forutsetning si at Ripe ikke har noen aktuell interesse i å få dom for at departementets avgjørelse er ugyldig.

Etter min oppfatning stiller dog ikke fristbestemmelsen seg hindrende i veien for en domstolsprøving.

Fylkeslandbruksstyrets vedtak av 4. februar 1974 er fattet innen den frist som er satt i jordlovens §13. Under den etterfølgende klagebehandling løp fristen ut.

Det fremgår klart av forarbeidene til jordloven at hensikten med fristbestemmelsen var å verne om kjøper og selgers interesser. Avtalepartene måtte ha krav på innen rimelig tid å få avgjort om staten

Side:1074

vil overta eiendommen. Denne betraktning kan synes å lede til at muligheten for å få eiendommen overdradd etter reglene om forkjøpsrett ikke lenger er til stede når fristen er ute. Mot hensynet til avtalens parter står imidlertid de interesser som ivaretas gjennom reglene om administrativ og judisiell rekurs.

Det finnes ingen rettspraksis om det spørsmål man står overfor. Det foreligger imidlertid en forvaltningspraksis. Etter denne kan Landbruksdepartementet uten hinder av fristregelen i §13 realitetsbehandle en klage over et slikt omgjøringsvedtak som her er truffet. Dette innebærer at departementet kan stadfeste det første vedtaket, og at således forkjøpsretten kan gjøres gjeldende selv om fristen skulle være utløpt på det tidspunkt da klageinstansens avgjørelse faller. Denne praksis, som bygger på en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling, og som også sivilombudsmannen har lagt til grunn, er etter min oppfatning forenlig med ordbruken i jordlovens §13. Det kreves ikke mer enn at krav om å få overta eiendommen er satt frem innen fristen løper ut. Det må kunne sies å være skjedd gjennom vedtaket i fylkeslandbruksstyret 4. februar 1974. Jeg kan ikke se at det er riktig å betrakte dette vedtaket som bortfalt som følge av omgjøringsbeslutningen det samme forvaltningsorgan treffer som et ledd i klagebehandlingen. Når vedtaket om endring påklages, er det uvisst om det er den første eller den andre beslutningen som på det administrative plan blir den endelige. Det synes naturlig å si at det første vedtaket i alle fall ikke taper sine rettsvirkninger før det foreligger en avgjørelse av klageinstansen i motsatt retning.

Til dette kommer som meget vesentlig at den rettslige klageinteresse i de fleste tilfeller ville være illusorisk og den administrative overprøving som forvaltningsloven legger stor vekt på som rettssikkerhetsgaranti, men som må ta noen tid, i de samme tilfeller ville være uten innhold dersom klageinstansen skulle være avskåret fra å avgjøre saken i realiteten. De beste grunner taler derfor for å si at klagebehandlingen suspenderer fristen.

Den praksis som foreligger, knytter seg, som det fremgår, bare til den administrative klageordning. Jeg kan imidlertid ikke se at saken stiller seg annerledes i relasjon til den meget viktige rettssikkerhetsgaranti som ligger i domstolsprøvingen. Et saksanlegg må i relasjon til fristen etter jordlovens §13 ha den samme suspensive virkning som en administrativ klage.

Dette syn medfører at det kan gå lang tid før avtalepartene får endelig beskjed om forkjøpsrett vil bli gjort gjeldende. Man skal dog merke seg at kjøper og selger gjennom fylkeslandbruksstyrets første vedtak har fått et varsel om at resultatet kan bli at staten vil overta eiendommen.

Jeg er etter dette kommet til at Alfred Ripe har en rettslig interesse i å få overprøvet ved domstolene Landbruksdepartementets vedtak av 22. november 1974. Søksmålet må da fremmes, og lagmannsrettens kjennelse blir å oppheve og saken å hjemvise til fortsatt behandling i den.

Den ankende part har fått medhold i sitt syn på avvisningsspørsmålet og må i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålslo-

Side:1075

vens §172 første ledd tilkjennes omkostningene ved behandlingen av dette spørsmål for lagmannsretten og Høyesterett. Prosessfullmektigen har fremlagt oppgave i henhold til tvistemålslovens §176 annet ledd. Det samlede omkostningsbeløp settes til kr. 12.150. Av dette beløp refererer kr. 3.500 seg til behandlingen av avvisningsspørsmålet for lagmannsretten, mens kr. 2.650 er til dekning av utgiftene ved høyesterettssaken.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjem vises til ny behandling i lagmannsretten.

2. I saksomkostninger i anledning behandlingen av avvisningsspørsmålet for lagmannsrett og Høyesterett betaler staten ved Landbruksdepartementet til Alfred Ripe 12.150 - tolv tusen ett hundre og femti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Syvertsen, dommerne Endresen og Stabel: Likeså.

Av herre ds rettens dom (sorenskriver T. Lundwall): - - -

Retten skal merka:

Saksøkjaren har hevda at Landbruksdepartementet sitt vedtak (klagevedtaket) byggjer på feil faktiske og rettslege føresetnader. Han har også hevda at departementet burde ha hatt synfaring før det tok si avgjerd.

Etter det ein forstår, er det ikkje noko lovkrav at departementet skal ha synfaring, og det er heller ikkje vanleg. Retten kan heller ikkje sjå at det var rimeleg å krevja at departementet skulle skaffa fram nærare opplysningar på annan måte. Etter retten sitt syn var saka godt og grundig opplyst, og alle interesserte partar hadde fått høve til å uttale seg - ja, fleire gonger.

I og med at saka etter retten sitt syn var godt og grundig opplyst, finn ein ikkje at det er grunnlag for å hevda at departementet har bygt si avgjerd på feil faktiske og rettslege føresetnader, eller at fylkeslandbruksstyret har gjort det. Retten finn heller ikkje at fylkeslandbruksstyret sitt vedtak som er stadfest av departementet, er uklårt. Ein kan heller ikkje forstå at ein såkalla disposisjonsplan for Skeiområdet, som har vore drege fram, har skipla det vedtaket som er gjort av fylkeslandbruksstyret og stadfest av departementet.

Ein annan ting er at fylkeslandbruksstyret - i alle fall fleire av medlemene - har sett saka tvilsam, altså i spørsmålet om eigedomen, gnr. 29, bnr. 6, burde gå til tilleggsjord for saksøkjaren eller om Jølster kommune skulle få ha eigedomen og nytta meir eller mindre av den til byggeføremål (industriføremål). Dette er spørsmål om kva som er føremålstenleg og samfunnsmessig mest nyttig og turvande. Dei skjønsmessige vurderingane i denne samanheng, har ikkje domstolen høve til å prøve - dersom det då ikkje var tale om eit vilkårleg skjøn, og noko slik er det ingenting som tyder på. At fleire av fylkeslandbruksstyret sine medlemer har vore i stor tvil og vånde, gjer ikkje vedtaka vilkårlege. Om medlemene er i aldri så stor tvil, har dei rett og plikt

Side:1076

til å ta avgjerd akkurat som ein domstol må gjera det, om den er i aldri så stor tvil. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne M. Lund, Arnt Haarberg og Einar Solberg): - - -

Den 30.6.1976 påanket Alfred Ripe herredsrettens dom til lagmannsretten. Ved begynnelsen av ankeforhandlingen den 7.11.1978 reiste ankemotparten v/Regjeringsadvokaten spørsmålet om avvisning av saken ex officio fordi den ankende part antas å mangle rettslig interesse. Den ankende parts prosessfullmektig begjærte da ankeforhandlingen utsatt, da spørsmålet om avvisning ikke tidligere hadde vært reist i saken. Lagmannsretten tok begjæringen om utsettelse til følge slik at partene gjennom prosesskrift nærmere kunne begrunne sine standpunkt til avvisningsspørsmålet. Under den fortsatte ankeforberedelse besluttet lagmannsretten å holde særskilt rettsmøte til behandling av avvisningsspørsmålet. - - -

Lagmannsrettens flertall, lagdommerne Haarberg og Solberg er kommet til at saken må bli å avvise.

Lagdommer Haarberg bemerker:

1. Ripe må sies å ha den tilstrekkelige tilknytning til saken. Det var han som klaget til departementet og som fikk sin klage tatt opp til behandling - selv om det synes vanskelig å se at han hadde den tilknytning til klagesaken som forvaltningslovens §28 forutsetter -. Men når hans klage først ble behandlet, og han hevder at saksbehandlingen ikke har vært god nok, bør han for så vidt kunne godkjennes som saksøker i en sak om gyldigheten av departementets vedtak.

2. Derimot finner lagdommer Haarberg at 3-månedersfristen i jordlovens §13 stiller seg hindrende§. i veien for at Ripe noen gang kan få seg tildelt eiendommen gjennom statens forkjøpsrett.

Ripes anførsel om at det er hans pretensjon at fristen ikke er oversittet, og at lagmannsretten er bundet av denne pretensjon - kan ikke medføre riktighet. Partens pretensjoner antas å være bindende for retten så langt de ligger innenfor det som eventuelt vil bli vurdert i en etterfølgende realitetsavgjørelse, men pretensjoner som utelukkende vedrører avvisningspåstanden - og som ikke vil bli vurdert av retten i annen forbindelse - må retten kunne vurdere. I motsatt fall ville en slik pretensjon helt unndra seg rettens vurdering på ethvert stadium i saken.

Spørsmålet blir da om 3-månedersfristen er til hinder for at forkjøpsrett vil kunne gjøres gjeldende etter en eventuell ny behandling i departementet.

Fristen synes satt av hensyn til at kjøper og selger relativt tidlig skal få klar beskjed om sin stilling. Det vises for så vidt til Sterris kommentar til lovbestemmelsen i hans bok «Jordloven» (1955 100). Det er da nærliggende å gi denne fristbestemmelse stor gjennomslagskraft. Når - som i det foreliggende tilfelle - det forkjøpsberettigede organ omgjør sin beslutning på et tidspunkt som ligger utenfor fristens utløp, må denne beslutning i realiteten ansees som en endelig beslutning som ikke er gjenstand for klage eller omgjøring i den retning at forkjøpsretten etter jordloven §13 da skal kunne gjøres gjeldende overfor kjøper og selger. Det er visstnok så at Justisdepartementet har gitt uttrykk for en annen oppfatning - en oppfatning som ligger til grunn for at landbruksdepartementet i det hele tatt tok klagen opp til behandling. Domstolen kan imidlertid ikke være bundet av dette, og i et

Side:1077

tilfelle som det nærværende hvor avgjørelsen på grunn av Ripes klage trekker ut i flere år, synes hensynet til kjøper og selgers rettstilling å burde slå igjennom, selv om følgen av et slikt syn nok kan bli en noe hårdhendt utøvelse av fristen.

Etter foranstående finner lagdommer Haarberg at saken bør avvises på grunn av manglende rettslig interesse, idet nevnte 3-måneders frist vil blokkere Ripe fra å få overta eiendommen.

Lagdommer Solberg slutter seg til lagdommer Haarbergs konklusjon og begrunnelse, dog slik at han mener den forvaltningsmessige behandling av saken først var endelig ved Landbruksdepartementets avgjørelse. Fra da av var forvaltningsmyndighetene avskåret fra å gjøre forkjøpsrett gjeldende ved dette salget, uansett hvilket domsresultat denne saken ville komme til å få.

Lagdommer Lund er kommet til et annet resultat enn flertallet. Mindretallet finner det i likhet med flertallet lite tvilsomt at Ripe har den tilknytning til saken som er nødvendig for rettslig interesse, og kan i alt vesentlig slutte seg til hva den ankende har anført om dette. Ripe var part i den klagesak som er avgjort ved det vedtak av Landbruksdepartementet som Ripe påstår opphevet som ugyldig. Hertil kommer at det opprinnelige vedtak i fylkeslandbruksstyret var truffet til fordel for Ripe, selv om dette ikke er sagt i konklusjonen. Mindretallet er også enig med flertallet i at Ripes pretensjoner, og da særlig for så vidt gjelder 3 måneders fristens betydning for saken, må prøves av lagmannsretten.

Mindretallet er enig i det syn som begge parter har gitt uttrykk for, at fylkeslandbruksstyrets vedtak av 18.4 og 14.6.1974 er brakt ut av verden, eller «oppslukt» av Landbruksdepartementets vedtak av 22.11.1974. Det er derfor korrekt når søksmålet er rettet mot dette siste vedtak. Mindretallet finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om en eventuell opphevelse av departementets vedtak som ugyldig vil innebære at også denne rettsvirkning, - «oppslukingen» - bortfaller. I så fall vil departementet måtte foreta ny behandling av klagen over vedtaket av 18.4., 14.6.1974. Hvis en opphevelse også rammer dette vedtak, vil formentlig fylkeslandbruksstyret måtte ta kommunens og Vikens klage over vedtaket av 4.2.1974 opp til ny behandling. Mindretallet har forstått ankemotparten derhen at det er statens syn at så lenge saken er til behandling i forvaltningen som klagesak, er 3 månedersfristen ikke til hinder for omgjøring av tidligere vedtak, men etter at siste forvaltningsinstans har truffet sin avgjørelse, er adgangen til å gjøre forkjøpsrett gjeldende avskåret. Om dette syn måtte være riktig, så kan det i hvert fall etter mindretallets mening ikke gjelde hvis den siste forvaltningsavgjørel§. se oppheves som ugyldig. Behandlingen kan ikke være avsluttet ved et ugyldig vedtak, og må fortsette i forvaltningen. Det kan da ikke utelukkes at den får det utfall at vedtaket av 4.2.1974 blir stående, og dette er fattet innen 3-måneders fristens utløp. Dette må igjen føre til at Ripe har adgang til å få prøvet gyldigheten av departementets vedtak gjennom søksmål også etter 3-måneders fristens utløp. I praksis ville han ellers i nær sagt alle tilfeller være avskåret fra å reise søksmål.

Ankemotpartens fortolkning av jordlovens §13 ville da også innebære et vesentlig og uholdbart inngrep i domstolenes adgang til å prøve lovligheten av forvaltningens avgjørelser. Mindretallet kan ikke se at jordlovens §13 gir selger og kjøper noen beskyttelse utover den at de innen 3 måneder skal ha fått undenetning om at staten vil nytte sin forkjøpsrett. Slik underretning har

Side:1078

de fått, og den videre saksbehandling har dreiet seg om hvorvidt vedtaket om forkjøpsrett skal omgjøres eller bli stående.

Mindretallet vil også peke på at departementet selv i sitt brev av 22.11.1974 gjør oppmerksom på regelen i jordlovens §17 om frist for søksmål. Om det kan hevdes at departementet har plikt til å gi opplysning om frister av denne art, så kan man neppe strekke denne plikt så langt som til å gi opplysninger som departementet i dette tilfelle måtte mene er direkte villedende.

Selv om mindretallet er enig i at departementets forbehold i konsesjonsbrevet av 6.4.1978 ikke kan tillegges rettsvirkning i denne sak, er det dog grunn til å feste seg ved at departementet verken i dette brev eller på noe tidspunkt før rettsmøtet den 7.11.1978 ga uttrykk for at saken måtte avvises.

Mindretallet finner ikke at 3-månedersfristen i jordlovens §13 utelukker at staten etter en ny forvaltningsmessig avgjørelse kan gjøre forkjøpsrett gjeldende til fordel for Ripe og finner at han da har rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av departementets vedtak.

Mindretallet kan heller ikke se at den foreliggende stadfestete reguleringsplan fratar Ripe en rettslig interesse. Man kan selvfølgelig med større eller mindre sikkerhet anta at kommunen vil gå til ekspropriasjon i henhold til reguleringsplanen, men slike betraktninger kan etter mindretallets oppfatning ikke lede frem til at Ripe ikke har den tilstrekkelige rettslige interesse.

Etter det resultat flertallet er kommet til vil saken bli avvist fra herredsretten og herredsrettens dom opphevet, jfr. Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1929-765 og Altens kommentar til tvistemålslovens §54. - - -