Rt-1980-1109

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-09-08
Publisert:	Rt-1980-1109
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 132/1080
Parter:	1. Norsk Texaco Oil A/S, 2. Texaco Ltd., London (høyesterettsadvokat Peter F. Holst) mot 1. Fekete Co., 2. Thomas F. Fekete, 3. Cato Christensen (advokat Haakon Blaauw - til prøve).
Forfatter:	Holmøy, Tønseth, Schweigaard Selmer, Hellesylt, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Firmaloven (1890) §35, Sjøloven (1893) §41, §42, Tvistemålsloven (1915) §146, §172, §180, §274

Dommer Holmøy: De to selskaper Texaco Ltd., London - heretter kalt Texaco Ltd. - og Norsk Texaco Oil A/S, Oslo - heretter kalt Norsk Texaco - har reist krav mot selskapet Fekete & Co. og de to innehavere Thomas F. Fekete og Cato Christensen om betaling for levert bunkers og smøreolje. Kravet fra Texaco Ltd. gjelder en bunkerslevering i oktober 1976 for USD 111.358,57. Kravet fra Norsk Texaco gjelder fem smøreoljeleveranser i tiden desember 1976 til mai 1977 for i alt n.kr. 178.516,10. Leveringene fant sted til to skip som var eiet av egne kommandittselskaper, begge bestyrt av Fekete & Co. i henhold til en «disponentavtale». De to kommandittselskaper gikk høsten 1977 konkurs. Texaco Ltd. og Norsk Texaco hevder at bestilling ble foretatt av og kontrakt inngått med Fekete & Co., som opptrådte i eget navn. Dette selskap hevder at det opptrådte på vegne av de to kommandittselskaper, og at det derfor ikke er ansvarlig for kravene.

I denne sak avsa Tønsberg byrett den 1. mars 1978 dom med denne domsslutning:

«1. De saksøkte, Fekete & Co., Thomas Fekete og Cato Christensen, frifinnes.

2. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger med kr. 20.928,50 - tyvetusennihundreogåtteogtyvekroner 50/100.»

Texaco Ltd. og Norsk Texaco anket byrettens dom til Agder lagmannsrett, som den 26. mars 1979 avsa dom med denne domsslutning:

«1. Tønsberg byretts dom av 1. mars 1978 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler Texaco Ltd. International

Marin Sales Europe, London og Norsk Texaco Oil A/S, Oslo - en for begge og begge for en - til Fekete & Co., Tønsberg v/Thomas Fekete og

Cato Christensen 17.400 - syttentusenfirehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Texaco Ltd. og Norsk Texaco har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ankene gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til deres domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak hvor Thomas F. Fekete og Cato Christensen har avgitt partsforklaringer. Det er videre avgitt forklaringer av disponent i Norsk Texaco, Odd Begby, og seks vitner, hvorav tre er nye for Høyesterett. For Høyesterett er videre fremlagt en del nye dokumenter som har interesse for saken. Saken står imidlertid i det vesentlige i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det gjelder ingen spesielle regler innen sjøretten om bestilleransvaret for et disponentselskap. Som bestiller av leveransene må Fekete & Co. etter vanlige avtalerettslige regler bli ansvarlig når det

Side:1111

ikke har presisert at det opptrer på vegne av de enkelte rederiselskaper.

De tidligere retter har undervurdert den funksjon som disponentselskapene har. Det er langtfra det riktige bilde av disponenters handlemønster i norsk shipping når det av lagmannsretten gis uttrykk for at det fra en rekke disponenter og disponentfirmaer har vært slurvet med å markere overfor medkontrahenter hvem de opptrer på vegne av. Typisk for disponentselskapene har vært at de har ønsket å markere seg utad, blant annet ved å opptre i eget navn, for å trekke til seg nye forretninger, oppnå kvantumsrabatter m.m. Disponentselskapene er virksomhetens «fanebærere». De selskaper som eier skipene, er svært ofte ukjent for medkontrahenter. Når det gjelder disponentselskapet Fekete & Co., er det således dette som i internasjonale registre m.v. er presentert som «Shipowner» - «Skipsreder». De enkelte rederiselskaper spiller i alminnelighet en tilbaketrukket rolle.

Disponentselskapenes sentrale funksjon må for øvrig innebære at de får en skjerpet plikt til å presisere at det er de enkelte rederiselskaper som er ansvarlig når disse selskapers økonomi svikter.

Det fremgår at også Fekete & Co., da de økonomiske vanskeligheter for skipsfarten meldte seg, fant det nødvendig å presisere at dette selskap for fremtiden ikke skulle hefte for leveranser til skipene. En slik presisering ble gjort i det sirkulærbrev som Fekete & Co. sendte sine leverandører i januar 1976. Norsk Texaco benekter å ha mottatt dette sirkulærbrev. Fekete & Co. fulgte heller ikke opp den linje som det i sirkulærbrevet hadde gitt uttrykk for, med skriftlige ordrebekreftelser som presiserte at det var det enkelte rederiselskap som var den ansvarlige. Slike ordrebekreftelser ble bare gitt i noen få tilfelle, og bare for en av de smøreoljeleveranser som denne sak gjelder.

De ankende parter benekter også at ansvarforholdet ble omtalt på et møte i september 1976 mellom representanter for Norsk Texaco og Fekete & Co., slik lagmannsretten har forutsatt.

Fekete & Co.,5 brev til Norsk Texaco av 20. april 1977 om ansvarsforholdet ble i Norsk Texaco oppfattet slik at det bare gjaldt faktureringsforholdene innen Fekete-gruppen, ikke ansvaret utad. Iallfall kan det bare bli spørsmål om å tillegge dette brev betydning for den ene smøreoljeleveranse, som ble bestilt etter at brevet ble mottatt av Norsk Texaco. Da Norsk Texaco ikke har akseptert noen endring i ansvarsforholdet, kan brevet heller ikke få betydning her. Den rettelse av fakturaene for denne og en av de tidligere leveranser som gikk ut på at rederiselskapet ble gjort til adressat istedenfor Fekete & Co., må ha vært foretatt i Fekete & Co., og kan ikke tillegges betydning.

Det foreligger heller ikke andre forhold som kan gi grunnlag for å anse Fekete & Co. som mellommann uten personlig ansvar. At det - som påberopt - har vært betalt provisjon til Fekete & Co., kan ikke ha noen betydning for ansvarsforholdet. Det riktige må for øvrig være å se de betalinger som har funnet sted som kvantumsrabatter. - Heller ikke kan det ha betydning at betalingen har funnet sted med

Side:1112

sjekk trukket på det enkelte rederiselskaps konto og påstemplet rederiselskapets navn.

Det har ikke vært noen annen forbindelse mellom Fekete & Co. og Texaco Ltd. enn den det er spørsmål om i denne sak. Selv om det skulle være grunnlag for å frifinne Fekete & Co. i forhold til Norsk Texaco, kan det etter de ankende parters mening ikke være noe frifinnelsesgrunnlag i forhold til Texaco Ltd.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale til Texaco Ltd. USD 111.358,57 eller motverdien i norske kroner med 10% rente fra 1/11978 til betaling skjer.

2. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale til Norsk Texaco Oil A/S kr. 178.516,10 med 10% rente fra 1/11978 til betaling skjer.

3. Ankemotpartene dømmes in solidum til å erstatte de ankende parter sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved kontrakter som et disponentselskap inngår for et rederiselskap, må det kunne bygges på den forutsetning at det er rederiselskapet, og ikke disponentselskapet, som blir ansvarlig overfor medkontrahentene. Organisasjonsformen med disponentselskap og egne rederiselskaper for de enkelte skip har, som fremhevet av byretten og lagmannsretten, lange tradisjoner og er kjent av alle som arbeider i eller har forbindelse med shipping. Det kan ikke være noe vilkår at ansvarsforholdet blir klart presisert overfor medkontrahenten i det enkelte tilfelle. Et krav til presisering vil skape problemer i disse forhold hvor kontrakter inngås raskt. Ved vurderingen av hva som må anses som en naturlig forutsetning med hensyn til ansvarsforholdet, kan det ikke bare tas hensyn til de større rederier hvor disponentselskapet har betydelige interesser i rederiselskapene. Disse disponentselskapene kan, som den ankende part har anført, ses som fanebæreren for rederivirksomheten, men dette synspunkt er ikke dekkende for rederiselskaper i sin alminnelighet. Når det gjelder Fekete & Co., hadde dette selskap bare mindre eierinteresser i rederiselskapene, og for kredittverdigheten kunne Fekete & Co.'s og innehavernes økonomi ikke ha noen betydning. Det bør ikke ha noen betydning for vurderingen av selskapets posisjon at det har presentert seg som «Shipowner» - «Skipsreder». Et naturlig synspunkt vil være «forretningsfører» eller «funksjonær». Selv om man for de større rederivirksomheter mener at disponentselskapene har en slik posisjon at de må bli ansvarlig, kan dette ikke gjelde et selskap som Fekete & Co.

Det er ikke grunnlag for å bygge på en skjerpet underretningsplikt for disponentselskapet når rederiselskapenes økonomi var svak. Krisen i shipping var alminnelig kjent.

Selv om man ikke legger til grunn en alminnelig forutsetning om at det er det enkelte rederiselskap og ikke disponentselskapet som blir ansvarlig, var forbindelsen mellom Fekete & Co. og Norsk Texaco slik at det allerede før de leveranser denne sak gjelder måtte

Side:1113

være en klar forutsetning at Fekete & Co. ikke skulle være den ansvarlige. I flere tilfelle ble ordrebekreftelser gitt direkte av vedkommende rederiselskap. Når det ble betalt med sjekk, ble denne alltid trukket på rederiselskapets konto og påstemplet rederiselskapets navn. Fekete & Co. fikk kommisjon, en ytelse som ikke betales til dem som opptrer i eget navn.

Det er riktig at Fekete & Co. fant det nødvendig å markere utad at det ikke var ansvarlig, noe som skjedde ved sirkulærbrevet januar 1976. Behovet for en slik markering kunne stille seg forskjellig overfor de forskjellige klienter. Overfor Norsk Texaco måtte ansvarsforholdet allerede være klart. Fekete & Co. fastholder at dette rundskriv ble sendt alle klienter som stod på adressatlisten, også Norsk Texaco.

Endelig må det legges til grunn, slik lagmannsretten har gjort, at ansvarsforholdet ble behandlet på det møte som ble holdt i september 1976.

Forutsetningen om at rederiselskapet var den ansvarlige, har videre fått uttrykk ved at fakturaene for de smøreoljeleveranser saken gjelder, i ett tilfelle er adressert til rederiselskapet. I to tilfelle er fakturaen først adressert til Fekete & Co., men dette er rettet slik at rederiselskapet ble gjort til adressat. Fekete & Co. mener at det var Norsk Texaco som selv rettet sine fakturaer. Iallfall er det klart at begge parter kjente til rettelsene.

Etter Fekete & Co.'s brev av 20. april 1977 må det iallfall legges til grunn at det er rederiselskapet og ikke Fekete & Co. som er ansvarlig. Det kan derfor ikke bli spørsmål om ansvar for den femte leveranse som ble bestilt etter denne dato, den 24. samme måned. Heller ikke kan Fekete & Co. være ansvarlig for det tredje parti som ble levert etter det nevnte brev, den 22. samme måned. For den andre leveranse ble det sendt skriftlig ordrebekreftelse fra rederiselskapet, og dette må innebære at dette selskap må være ansvarlig. Fekete & Co. hevder derfor subsidiært at det må frifinnes for disse tre leveranser.

Dersom det legges til grunn at det i forholdet mellom Fekete & Co. og Norsk Texaco måtte være forutsatt at det var det enkelte rederiselskap som var ansvarlig for leveranser til skipene, må en slik forutsetning også gjelde i forhold til Texaco Ltd. Som begrunnelse vises til lagmannsrettens dom.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«1. Agder Lagmannsretts dom av 26. mars 1979 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til at anken fra Texaco Ltd. må tas til følge i sin helhet, og at anken fra Norsk Texaco i det vesentlige må tas til følge.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke er tilstrekkelig til å frifinne Fekete & Co. at dette selskap på tradisjonell måte har vært disponent for rederiselskapene, og at den interne ordning disse selskaper imellom er at det er det enkelte rederiselskap og ikke disponentselskapet som er den ansvarlige for leveranser m.v. til skipene.

Side:1114

Også i disse forhold må utgangspunktet være den alminnelige avtalerettslige regel om at den som inngår en avtale - her disponentselskapet - selv blir ansvarlig overfor medkontrahenten når noe annet ikke er markert eller klart forutsatt mellom partene. Heller ikke i forhold til medkontrahenter som må forutsettes å ha kjennskap til organisasjonsformen og det interne ansvarsforhold, kan det legges til grunn en alminnelig forutsetning om at rederiselskapet og ikke disponentselskapet blir ansvarlig. Jeg finner det etter bevisførselen således heller ikke godtgjort at det for disponentselskaper i rederivirksomhet gjelder en sedvane for at disse selskaper i alminnelighet anses for å opptre som fullmektig.

Når det gjelder ansvarsforholdet, kan det ikke være grunnlag for en prinsipiell sondring mellom forskjellige typer av disponentselskaper, slik ankemotpartene har antydet.

Under henvisning til ankemotpartenes prosedyre vil jeg for øvrig bemerke at jeg ikke kan være enig i at et krav om presisering av ansvarsforholdet ville være uforholdsmessig upraktisk i de forhold det her gjelder, fordi kontrakter må inngås raskt. Selv om det i en del tilfelle kan være upraktisk å foreta en presisering allerede ved bestillingen, må det være mulig å følge rutiner som gjør ansvarsforholdet klart.

Etter det utgangspunkt jeg her har tatt, må det vurderes konkret om disponentselskapet Fekete & Co. er ansvarlig selv om bestillingene ble foretatt for de rederiselskaper som eide skipene. Ved denne vurdering må det både legges vekt på forhold som vedrører den alminnelige forretningsforbindelse mellom partene, og forhold som gjelder de enkelte kontrakter.

Når det gjelder partenes forretningsforbindelse, finner jeg ikke å kunne bygge på at Norsk Texaco fikk noen direkte underretning om Fekete & Co. ,5 standpunkt til ansvarsspørsmålet før ved brevet av 20. april 1977. Det har vært noen uenighet om dette brev gjaldt ansvarsforholdet, men etter min mening er Fekete & Co.'s standpunkt her kommet klart til uttrykk.

Jeg finner heller ikke at partenes forretningsforbindelse for øvrig forut for brevet av 20. april 1977 gir grunnlag for å anta at Fekete & Co. ikke blir ansvarlig.

Jeg finner således ikke å kunne bygge på at Norsk Texaco mottok Fekete & Co.'s sirkulærbrev av 16. januar 1976 «til rederiets leverandører». I tillegg til at Norsk Texaco selv benekter å ha mottatt dette brev, legger jeg vekt på at ifølge innhentede uttalelser fra Mobil Oil A/S Norge, A/S Norske Esso og Atlas Copco A/S ble brevet heller ikke mottatt av disse selskapene, som også var oppført på adressatlisten. Disse uttalelser er nye for Høyesterett.

Den endring i ansvarsforholdet som Fekete & Co. ifølge sirkulærbrevet av 16. januar 1976 tok sikte på, ble heller ikke fulgt opp av Fekete & Co. i forretningsforbindelsen med Norsk Texaco. Jeg viser til at endringen i ansvarsforholdet ikke - slik som bebudet i brevet - fikk konsekvent uttrykk i skriftlige ordrebekreftelser. Det er erkjent av Fekete & Co. at ordrebekreftelser fra rederiselskapene bare ble sendt i sporadiske tilfelle. For de leveranser som omfattes av denne

Side:1115

sak, er det bare dokumentert slik ordrebekreftelse for en av smøreoljeleveransene. Faktura ble både for bunkersleveransen fra Texaco Ltd. og iallfall for to av smøreoljeleveransene sendt Fekete & Co. Jeg vil understreke at dersom Fekete & Co. ville oppnå en endring i ansvarsforholdet i en løpende forretningsforbindelse, og en endring var det også ifølge sirkulærbrevet spørsmål om, måtte det iallfall kreves at dette ble så klart markert at medkontrahenten fikk tilstrekkelig oppfordring til å protestere dersom han ikke ville akseptere endringen. Dette minstekrav kan ikke anses oppfylt når Fekete & Co. ikke sørget for at endringen fikk uttrykk i skriftlige ordrebekreftelser, og heller ikke før over et år senere reagerte på at fakturaer fortsatt ble sendt dette selskap. At Norsk Texaco i dette tidsrom fortsatt sendte fakturaer til Fekete & Co., indikerer for øvrig at førstnevnte selskap ikke har fått varsel om endring i ansvarsforholdet, iallfall har det ikke tilkjennegitt at det har akseptert noen endring.

Ankemotpartene har videre påberopt at ansvarsforholdet ble klarlagt på møtet hos Fekete & Co. den 13. september 1976, der blant andre disponent Begby i Norsk Texaco var til stede. De ankende parter bestrider at noen slik klargjøring fant sted. Lagmannsretten har lagt til grunn at disponent Begby her iallfall ble orientert om ansvarsforholdet i Fekete-gruppen, men uttalelsen i lagmannsrettens domsgrunner på dette punkt gjelder direkte bare det interne forhold mellom disponentselskapet og rederiselskapene. - Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt et notat fra møtet som disponent Begby satte opp samme dag. Notatet er kortfattet og kan ikke anses som noe egentlig referat. Notatet gir etter min mening ikke holdepunkter for at ansvarsforholdet ble omtalt. Også i denne sammenheng viser jeg til hva jeg tidligere har uttalt om mangel på ordrebekreftelser og om faktureringspraksis. Etter dette mener jeg at møtet i september 1976 - iallfall isolert sett - ikke kan ha ført til noen endring i ansvarforholdet.

For så vidt gjelder de andre forhold i forretningsforbindelsen mellom partene som har vært påberopt, skal jeg bemerke:

De sporadiske ordrebekreftelser som noen ganger i løpet av 1976 ble sendt fra vedkommende rederiselskap til Norsk Texaco, kan som før nevnt ikke tillegges den betydning at Fekete & Co. generelt skulle være uten ansvar for bestilte smøreoljeleveranser fra Norsk Texaco. Om en slik ordrebekreftelse kan få betydning i det spesielle tilfelle, kommmer jeg tilbake til under vurderingen av en enkelt leveranse i denne sak hvor spørsmålet har betydning.

Når det gjelder faktureringspraksis, er det på det rene at faktura ble sendt rederiselskapet først etter at Norsk Texaco hadde mottatt Fekete & Co.'s brev av 20. april 1977. Bare i ett enkelt tilfelle er det klart at dette ble gjort. I to tilfelle ble fakturaen først adressert til Fekete & Co., men senere rettet slik at rederiselskapet ble gjort til adressat. Etter dette må det være klart at heller ikke faktureringspraksis kan få noen generell betydning for ansvarsspørsmålet. Hvilken betydning fakturaen bør tilllegges i de tre nevnte tilfelle, kommer jeg tilbake til under vurderingen av de enkelte leveranser.

Side:1116

At betaling fant sted med sjekk trukket på det enkelte rederiselskap og påstemplet dettes navn, kan etter min mening ikke ha noen nevneverdig betydning som en markering av hvem som var ansvarlig etter de inngåtte kontrakter.

Slik forholdene i dette tilfelle ligger an, kan det ikke ha noen betydning for ansvarsspørsmålet om de betalingene som fant sted fra Norsk Texaco til Fekete & Co. må anses som kommisjon eller rabatt. Jeg innskrenker meg her til å nevne at det i alle tilfelle var spørsmål om beskjedne beløp.

Etter denne generelle vurdering av ansvarsforholdet for Fekete & Co., skal jeg gå over til å behandle ansvaret for de enkelte leveranser.

Bunkersleveransen fra Texaco Ltd. fant sted i oktober 1976, altså før Fekete & Co.'s brev av 20. april 1977 om ansvarsspørsmålet. Det foreligger ingen spesielle forhold som kan gi grunnlag for å frita Fekete & Co. for ansvaret for denne leveranse. Etter det generelle syn jeg har på spørsmålet om Fekete & Co.'s ansvar for bestillinger foretatt av disponentselskapet, må Fekete & Co. derfor være ansvarlig for denne bunkersleveranse. Det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til om det ville ha fått noen betydning i forholdet til Texaco Ltd. om Fekete & Co. overfor Norsk Texaco hadde presisert at bare vedkommende rederiselskap skulle være ansvarlig.

Påstanden fra Texaco Ltd. må etter dette tas til følge. Mot formuleringen av påstanden er det ikke reist noen innvending.

Når det gjelder smøreoljeleveransene fra Norsk Texaco, bemerkes:

Den første av leveransene ble bestilt og levert allerede i desember 1976, og det foreligger ingen spesielle forhold som kan frita Fekete & Co. for ansvar.

Den annen leveranse ble bestilt og levert i januar 1977. Her foreligger det spesielle forhold at ordrebekreftelse ble sendt fra rederiselskapet. Etter nnn mening kan ikke en slik enkeltstående ordrebekreftelse føre til en endring i ansvarsforholdet i et etablert forretningsforhold. Jeg peker for øvrig på at Norsk Texaco også i dette tilfelle sendte faktura til Fekete & Co. Dette ble gjort 25. mars, og ledet ikke til noen innvending. Det er således ingen holdepunkter for at Norsk Texaco har akseptert rederiselskapet som den ansvarlige.

Den tredje leveranse ble bestilt i april 1977, forut for Fekete & Co.'s brev av 20. april om ansvarforholdet. I dette tilfelle ble ordrebekreftelse sendt av Norsk Texaco, og denne ble sendt til Fekete & Co. Ankemotpartene har hevdet at da levering her fant sted to dager etter brevet av 20. april, kunne denne vært stoppet, og dette må gi grunnlag for å frifinne Fekete & Co. Da det i alle fall bare kan dreie seg om en ubetydelig tidsdifferanse mellom Norsk Texaco s mottakelse av brevet og leveringen, som fant sted i Port Arthur, finner jeg at det ikke kan bli spørsmål om frifinnelse på dette grunnlag.

Faktura for tredje leveranse ble sendt 30. mai, altså en tid etter Fekete & Co.s brev av 20. april. Dette er et av de to tilfelle hvor fakturaen ble rettet. Fekete & Co. hevder at rettelsen ble foretatt av Norsk Texaco, Norsk Texaco at den ble foretatt av Fekete & Co.

Side:1117

Det er imidlertid på det rene at begge parter senere var klar over rettelsen. Jeg tar ikke standpunkt til det omtvistede bevisspørsmål. Selv om man legger til grunn at endringen ble foretatt av Norsk Texaco, mener jeg at en slik rettelse av fakturaen, foretatt etter levering, noe som kan ha vært en ren «kontorforretning», ikke kan tolkes som en godkjenning av en endring i ansvarsforholdet. Det var spørsmål om en endring som Norsk Texaco ikke var forpliktet til å akseptere.

Den fjerde leveranse ble levert i februar 1977 - bestillingsdatoen er ikke dokumentert. Faktura ble sendt den 28. juni, og dette tilfelle er det eneste hvor rederiselskapet klart er gjort til adressat. Også i dette tilfelle oppstår det spørsmål om fakturaen må anses å innebære en godkjenning av rederiselskapet som den ansvarlige. I samsvar med hva jeg kom frem til for den tredje leveranse, mener jeg at fakturaen ikke kan tillegges en slik virkning.

Den femte leveranse ble både bestilt og levert kort tid etter brevet av 20. april 1977, som ikke utløste noen protest fra Norsk Texaco. Dette brev inneholdt en klar underretning fra Fekete & Co. om at det ved bestillinger for de enkelte rederiselskaper bare opptrådte som fullmektig og ikke heftet overfor leverandøren. Det ble i brevet innskjerpet at ansvarsforholdet for fremtiden måtte avspeile seg i dokumentrutinene. Disponent Begby i Norsk Texaco har i sin forklaring til bruk for Høyesterett uttalt at han leste brevet da det kom. Etter å ha mottatt dette brev kunne Norsk Texaco ikke lenger foreta leveringer i tillit til at Fekete & Co. stod ansvarlig, i hvert fall ikke med mindre Fekete & Co. selv over tid forsømte å gjennomføre de nye rutiner og derved gav leverandøren grunnlag for å tro at endringene ikke innebar en realitet.

Det foreligger ingen ordrebekreftelse fra rederiselskapet for den femte leveranse. Derimot ble det den 29. april sendt ordrebekreftelse fra Norsk Texaco til Fekete & Co., som ikke reklamerte i den anledning. Faktura ble opprinnelig adressert til Fekete & Co., men senere rettet på samme måte som for den tredje leveranse. Jeg finner ikke å kunne legge den vekt på Fekete & Co.'s manglende reklamasjon mot ordrebekreftelsen at disponentselskapet derved forspilte den ansvarsfrihet som det få dager forut hadde forbeholdt seg. Jeg finner derfor at Fekete & Co. ikke kan holdes ansvarlig for denne leveranse. Hovedstolen for Norsk Texaco's krav blir derfor å redusere med fakturabeløpet for denne leveranse, kr. 26.067,75.

Norsk Texaco's krav mot Fekete & Co. utgjør etter dette kr. 152.448,35 med tillegg av renter.

Ankemotpartene har etter dette tapt saken fullstendig i forhold til Texaco Ltd. Jeg finner at Texaco Ltd. må tilkjennes saksomkostninger for alle retter etter hovedregelen i tvistemålslovens §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd.

Ogsi Norsk Texaco har i det vesentlige fått medhold. Da denne del av saken har budt på en del tvil, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.

De ankende parters prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave. De samlede saksomkostninger utgjør kr. 103.300, hvorav

Side:1118

kr. 34.800 er utlegg. Jeg finner at omkostninger bør tilkjennes Texaco Ltd. med halvdelen av det samlede beløp. Dette utgjør kr. 51.650.

Jeg antar at den alminnelige oppfyllelsesfrist på 2 uker gjelder i dette tilfelle, idet særregelen i tvistemålslovens §146 annet ledd, jfr. §274 nr. 8, ikke får anvendelse. I sistnevnte bestemmelse er det vist til handelsregisterlovens §35 bokstav a, men ikke til de andre bestemmelser i denne paragraf.

Jeg stemmer for denne

dom:

I. 1. Fekete & Co., Thomas F. Fekete og Cato Christensen dømmes til å betale en for alle og alle for en til Texaco Ltd., London, USD 111.358,57 - U.S. dollars etthundreogellevetusentrehundreogfemtiåtte 57/100 - eller motverdien i norske kroner med tillegg av 10 - ti - prosent rente fra 1. januar 1978 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for alle retter betaler Fekete & Co., Thomas F. Fekete og Cato Christensen en for alle og alle for en til Texaco Ltd., London 51.650 - femtientusensekshundreogfemti - kroner.

II. 1. Fekete & Co., Thomas F. Fekete og Cato Christensen dømmes til å betale en for alle og alle for en til Norsk Texaco Oil A/S 152.448,35 - etthundreogfemtitotusenfirehundreogførtiåtte 35/100 - kroner med tillegg av 10 - ti - prosent rente fra 1. januar 1978 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

III. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Hellesylt og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Sverre Grette):

Nærværende tvist dreier seg om hvorvidt disponentselskapet Fekete & Co. er økonomisk ansvarlig for bestilling av bunkers hos Texaco Ltd., London til T/S «Skarrbo» den 11. oktober 1976 og likeledes for bestillinger av smøreoUeprodukter fra selskapet Norsk Texaco Oil A/S til forskjellige skip innenfor rederigruppen i tidsrommet fra 24. januar til 17. august 1977 eller om det enkelte rederiselskap alene er ansvarlig for disse bestillinger. Der er ingen strid om at bestillingene er foretatt av disponentselskapet Fekete & Co. og at levering av nevnte produkter har lunnet sted som avtalt til de respektive skip, ei heller er det gjort innsigelser mot kravenes størrelse. - - -

Det ble av saksøkerne under hovedforhandlingen fremholdt at Fekete & Co. er det eneste selskap som har stått i kontraktsforhold til de saksøkende selskaper. Disse var ukjent med de forskjellige rederiselskaper som Fekete & Co. var bestyrer av og det har aldri vært tatt noen reservasjon om at

Side:1119

Fekete & Co. ikke selv var ansvarlige for de bestillinger som ble foretatt. - - -

De saksøkte gjorde på sin side gjeldende at saksøkerne må ha vært velkjent med at Fekete & Co. kun var disponentselskap for de forskjellige rederiselskaper. En slik ordning med disponent eller bestyrende reder er helt alminnelig i norsk skipsfart og de reelle eierforhold fremgår såvel av det norske Veritas som Lloyds skipsregister. Allerede dette må tilsi at saksøkerne ikke kan gis medhold i sin påstand overfor saksøkte. Hertil kommer imidlertid også at saksøkerne gjennom opplysninger fra Fekete & Co. er blitt gjort oppmerksom på de faktiske forhold i dette konkrete tilfelle. - - -

Betalingen for den enkelte leveranse er skjedd gjennom disponentselskapet Fekete & Co., men på vegne av det aktuelle rederiselskap. Den enkelte sjekk har eierselskapets kontonummer og betegnelse påstemplet. Denne oppgjørsform har vært praktisert fra et tidspunkt før de i saken omhandlede leveranser. Ved sirkulærbrev av 16. januar 1976 som ble tilstilet alle leverandører Fekete & Co. på det tidspunkt var i befatning med, ble det bedt om at leveransene skulle bli belastet det enkelte skips eier direkte og også at disponentselskapet Fekete & Co. ikke selv var ansvarlig for slike bestillinger. Da enkelte leverandører ikke fulgte opp henstillingen i nevnte sirkulære, ble oppfordringen og innholdet i dette gjentatt ved brev av 20. april 1977, også dette sendt til samtlige av rederiets leverandører. De saksøkte stiller seg tvilende til påstanden fra saksøkerne om at de ikke har mottatt sirkulærbrev av 16. januar 1976

Retten vil innledningsvis bemerke at partene synes enige om at ordningen med disponentselskap eller såkalt bestyrende reder har lang tradisjon i norsk skipsfart. Ordningen med en bestyrende reder og dennes fullmakt til å disponere på rederiselskapets vegne er hjemlet i sjølovens §41 og §42 og vitneførselen i saken bekreftet at denne selskapskonstellasjon er særdeles utbredt i Norge. Det er likeledes på det rene at et disponentselskap ikke hefter for rederiselskapets gjeld dersom organiseringen av rederiet gjøres kjent utad overfor leverandører slik at disse er på det rene med ansvarsforholdet i det enkelte tilfelle.

Retten legger etter dette til grunn at de saksøkende selskaper var klar over at denne måte å organisere rederivirksomhet på var svært alminnelig. Såfremt eierforholdene i det hele har hatt noen betydning for de saksøkende selskaper kan det spørres om ikke saksøkerne som storleverandører av oljeprodukter til rederinæringen må ha vært klar over det økonomiske ansvarsforhold innenfor rederigruppen Fekete & Co. Eierforholdene vedr. det enkelte rederi fremgår bl.a. av Lloyds skipsregister. Etter rettens oppfatning står de saksøkende selskaper her i en annen stilling enn en tilfeldig leverandør vil gjøre som kanskje en enkelt gang har en leveranse til et rederiselskap. Da de saksøkende selskaper må sies å ha mottatt opplysninger som tilkjennegav at Fekete & Co. kun var å anse som et disponentselskap for rederigNppen, finner retten det ikke påkrevet å ta noe standpunkt til spørsmålet.

På denne bakgrunn finner retten det heller ikke nødvendig å gå noe nærmere inn på de dommer eller den litteratur som er påberopt av partene i saken. De anførte rettskilder viser at det i det enkelte tilfelle må foretas en konkret vurdering, hvor det både må undersøkes hvorvidt de påståtte eierforhold innenfor rederiet er reelle og om disse eierforhold er gjort kjent utad på en tilstrekkelig klar måte.

Side:1120

Fekete & Co. har opptrådt som disponentselskap for en rekke kommandittselskaper som hver for seg er den juridiske eier av et eller flere skip. Mellom det enkelte kommandittselskap og selskapet Fekete & Co. er det i hvert enkelt tilfelle inngått en disponentavtale som detaUert regulerer selskapenes innbyrdes forhold. At organiseringen av selskapene innenfor rederigruppen er reell, er ikke bestridt av saksøkerne.

Når retten har funnet at de saksøkende selskaper uansett sin interesse for på egen hånd å undersøke spørsmålet om rederienes eierforhold i sin alminnelighet, må ha forstått at Fekete & Co. kun var et bestyrende selskap for de enkelte rederiselskaper, grunner dette seg på en helhetsvurdering av de opplysninger saksøkerne har mottatt fra Fekete & Co. gjennom det kontraktsforhold partene i saken har hatt i de senere år.

Med hensyn til saksøkeren, Norsk Texaco Oil A/S, er det på det rene at dette selskap etter å ha mottatt en muntlig bestilling på smøreoljeprodukter fra Fekete & Co., ved en rekke anledninger deretter har fått seg tilsendt skriftlige ordrebekreftelser som selskapet så har bekreftet og retrnrnert Fekete & Co. Slike returnerte ordrebekreftelser fra Norsk Texaco Oil A/S er fremlagt for retten vedrørende leveranser som har funnet sted før de i saken omhandlede leveranser. Av nevnte ordrebekreftelser fremgår det klart at bestillingen referer seg til et bestemt rederiselskap hvor selskapet Fekete & Co. opptrer som manager eller bestyrende reder. Videre har Norsk Texaco Oil A/S vedrørende betalingsoppgjørene for de forskjellige leveranser av smøreoljeprodukter mottatt sjekker hvor det enkelte rederis kontonummer og betegnelse er påstemplet. Mens altså bestillingene er gjort muntlig av Fekete & Co. refererer de nevnte ordrebekreftelser samt betalingsoppgjøret i form av sjekk seg til det enkelte rederi bestillingen er foretatt på vegne av. Saksøkerne har her gjort gjeldende at de fremlagte ordrebekreftelser samt kopier av de sjekker som har vært benyttet til betaling for leveranser i en vesentlig utstrekning angår andre skip og andre leveranser enn de som denne sak refererer seg til. For retten er det her avgjørende at dersom Norsk Texaco Oil A/S virkelig har hatt en oppfatning av at de utelukkende sto i kontraktsforhold til Fekete & Co., må nødvendigvis de tilsendte ordrebekreftelser samt den måte betalingsoppgjøret fant sted på ha anstillet til nærmere undersøkelser generelt sett. dersom eierforholdene overhodet interesserte Norsk Texaco Oil A/S. Fekete & Co. kan bebreides for ikke å ha sendt ut slike ordrebekreftelser ved en hver bestilling som først er gjort muntlig, men utslagsgivende for bedømmelsen må her være at selskapet overfor saksøkeren hyppig og på en tilstrekkelig klar måte har bekjentgjort at Fekete & Co. utelukkende fungerer som disponerende reder vis å vis det enkelte kommandittselskap.

Saksøkerne har videre gjort gjeldende at selskapene konsekvent sendte sine fakturaer til Fekete & Co. og at det kundenummer som ble benyttet refererte seg til nevnte selskap og at Fekete & Co. på brevhodet til sine følgebrev som fulgte med ved betalingsoppgjørene har betegnet seg selv som «shipowner». Til det førstnevnte er det å si at Fekete & Co. er og har vært administrasjonssentralen for de forskjellige rederiselskaper. Å sende fakturaene til noe annet sted enn den bestyrende reder har ingen hensikt. Det enkelte kommandittselskap har ingen egen administrasjon. Det er derfor helt naturlig og i overensstemmelse med hva som skjer i en mengde av de større rederier i Norge at disponentselskapet er den som foretar bestillingene,

Side:1121

oftest muntlig og at fakturaene sendes til den bestyrende reder som i det enkelte tilfelle forestår utbetalingene i henhold til de leveranser som er foretatt. Når så gjelder betegnelsen «shipowner» er det rettens inntrykk, hvilket synes å være bekreftet under vitneførselen i saken, at det kan være nokså tilfeldig hvorvidt en leverandør eller for den saks skyld rederiet selv i enhver sammenheng holder linjene klare med hensyn til betegnelsen «shipowner» eller «operator». Ofte benyttes øyensynlig «shipowner» om den bestyrende reder uten at man av den grunn mener å gi uttrykk for at den bestyrende reder også eier de skip han disponerer. Uansett er det rettens oppfatning at dette ikke kan tilsidesette betydningen av den viten de saksøkende selskaper ellers må ha hatt om de reelle eierforhold innenfor rederigruppen, som ovenfor beskrevet.

Norsk Texaco Oil A/S erkjenner også å ha mottatt sirkulærbrev av 20. april 1977, sendt ut til Fekete & Co.'s leverandører. Derimot benekter selskapet å ha mottatt sirkulære av 16. januar 1976 som i innehold omhandlet det samme som det førstnevnte sirkulære. Norsk Texaco Oil A/S oppfattet imidlertid sirkulærbrevet av 20. april 1977 utelukkende å referere seg til den rent faktureringsmessige side av kontraktsforholdet til Fekete & Co. Da nevnte sirkulære etter rettens vurdering utvetydig fastslår det juridiske ansvarsforhold mellom selskapet Fekete & Co. og de forskjellige rederiselskaper, kan saksøkerens standpunkt her såvidt skjønnes ikke innebære noe annet enn at eierforholdene innenfor rederigruppen var uten betydning for saksøkeren, eventuelt at disse var kjent før mottagelsen av angjeldende sirkulære.

Hva spesielt angår saksøkeren Texaco Ltd. er å si at betalingsoppgjøret for leveransene, etter de opplysninger som foreligger i saken, foregikk på nøyaktig samme måte overfor dette selskap som overfor Norsk Texaco Oil A/S. Det er således på det rene at de sjekker som ble utstedt til Texaco Ltd. eller endossert dette selskap fra Norsk Texaco Oil A/S, inneholdt såvel det enkelte rederiselskaps kontonummer som selskapets betegnelse. Såfremt spørsmålet overhodet hadde noen interesse for Texaco Ltd. må nødvendigvis dette forhold ha foranlediget at eierforholdene innenfor Fekete-gruppen ble undersøkt nærmere. Retten holder det også for sannsynlig at Texaco Ltd. gjennom Norsk Texaco Oil A/S, er blitt orientert om de reelle eierforhold som forelå innenfor Fekete-gruppen. Uansett om de to saksøkende selskaper juridisk sett representerer uavhengige enheter, må det såvidt skjønnes ha bestått et nært samarbeid mellom dem. Etter det opplyste leverer ikke Norsk Texaco Oil A/S selv bunkers slik at de bestillinger som foretas overfor dette selskap blir effektuert ved at Norsk Texaco Oil A/S tar kontakt med Texaco Ltd. Dersom retten etter omstendighetene var kommet til at Fekete & Co. ikke i tilstrekkelig grad hadde klargjort sitt ansvarsforhold overfor Texaco Ltd., ville imidlertid den økonomisk ansvarlige for bunkersleveransen av 11. oktober 1976 måtte være Norsk Texaco Oil A/S. Med det kjennskap til de reelle eierforhold som sistnevnte selskap etter rettens vurdering må ha hatt og likevel fortier sin kunnskap overfor Texaco Ltd. ved effektueringen av bunkersbestillingen, må Norsk Texaco Oil A/S være den som juridisk forpliktes i forholdet.

Retten legger etter dette til grunn at såvel Norsk Texaco Oil A/S som Texaco Ltd., London, må antas å ha vært kjent med at disponentselskapet Fekete & Co. ikke var eier av de skip som leveringene fant sted til. - - -

Side:1122

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Rolf E. Schreiner, kst. lagdommer Torgeir Lilleland og sorenskriver Råmund Stuhaug):- - -

Lagmannssretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige vise til og tiltre dens begrunnelse. Prosedyren under ankeforhandlingene gir imidlertid grunn til endel tilføyelser.

På den tid de leveranser saken gjelder fant sted, var Fekete & Co. - et ansvarlig firma med Thomas Fekete og Cato Christensen som innehavere - disponent for kommandittselskapene K-s A/S Geir Fem, som eide M/T «Lina Christensen», k-s A/S Geir Seks som eide M/T «Shikoku Geir» og M/T «Kochi Geir», K-s A/S Geir Syver som eide T/T «Skarbo» og k-s A/S Geir Oktav som eide M/T «Enigheden». Disse selskaper hadde disponentfirmaets innehavere visse, men ikke dominerende økonomiske interesser i - aksjer og kapitalinnskudd. Dessuten hadde firmaet disponentoppdrag for ytterligere 2 skip tilhørende andre selskaper. Disponentavtale av 6. juni 1974 med K-s A/S Geir Syver er fremlagt. Den viser at Fekete & Co. «ansettes . . som disponent for skipet» og fastsetter hvilke forretninger disponenten skal og kan foreta på rederiets vegne. Disponentgodtgjørelsen er stipulert til kr. 12.000,- pr mnd. inklusive kontorholdsgodtgjørelse. Tilsvarende avtaler skal være opprettet mellom Fekete & Co. og de andre «Geirselskapene». Det er etter bevisføringen klart at inntekter og utgifter for kommandittselskapene og for disponentfirmaet internt sett har vært holdt strengt adskilt. økonomisk sett har det ikke funnet sted noen sammenblanding av rederiselskapene og disponentfirmaets affærer. Etter det interne forhold er det således helt på det rene at det er K-s A/S Geir Syver og K-s A/S Geir Oktav som er ansvarlig for henholdsvis bunkersleveransen til T/T «Skarbo» og smøreoljeleveransene til M/T «Enigheden».

Lagmannsretten er enig med byretten i at den organisasjonsform som er valgt med et særskilt disponentfirma, en bestyrende reder, som opptrer på vegne av selvstendige rederiselskaper som eier de båter som disponeres, har lang tradisjon i norsk skipsfart og er den absolutt alminneligste. I slike konstellasjoner er det dessuten vanlig at eierne av skipene - rederiselskapene - oppebærer fraktinntektene og er ansvarlige for utgiftene ved skipenes drift. Denne organisasjons- og ansvarsform tør være godt kjent ikke bare innen norsk og international shipping, men også blant de grupper næringsdrivende som har jevnlige forretningsforbindelser med shipping som ytere eller mottakere av tjenester.

At Fekete & Co. på tradisjonell måte har vært disponent for rederiselskaper og at den alminnelige ordning da er at det er rederiselskapene som er ansvarlig for skipenes driftsutgifter og ikke disponentfirmaet, er imidlertid ikke tilstrekkelig til at Fekete & Co. kan gå fri ethvert ansvar for bestillinger på vegne av rederiene til rederienes båter. Det vil avhenge av måten bestillingen er foretatt på, hva som er gjort klart for medkontrahenten, eventuelt hva medkontrahenten i tilfelle har forstått eller burde forstått selv om det ikke ble uttrykkelig presisert av disponentfirmaet.

Lagmannsretten finner det lite tvilsomt at Norsk Texaco, som Fekete & Co. over lengre tid hadde en jevnlig forretningsforbindelse med, var klar over organisasjonsform og ansvarsfordeling i Feketegruppen. De måtte også være klar over at når Fekete & Co. bestilte smøreolje til M/T «Enigheden», var forutsetningen at disse utgifter skulle belastes og betales av det selskap

Side:1123

som eiet skipet og ikke av disponentfirmaet. Når disponent Odd Begby i Norsk Texacos marineoljeavdeling i sin vitneforklaring har hevdet noe annet, virker dette usannsynlig på bakgrunn av hans kontakter med norsk shipping og forbindelsen med Fekete & Co. siden 1972. Forholdet mellom disponentfirmaet og rederiselskapet måtte Odd Begby iallefall ha blitt klar over under konferansen med disponentfirmaet i september 1976, da de forskjellige skip og rederiers likviditet og inntjeningsevne ble diskutert. At Norsk Texaco kjente forholdet mellom disponentfirmaet og de skipseiende kommandittselskaper, ligger også implisitt i avtalen om at Fekete & Co. skulle få og har fått kommisjon for bunkersleveranser til rederienes skip, hvor bestillingen gikk direkte fra Fekete & Co. til Norsk Texaco.

Denne generelle kjennskap til vanlig organisasjonsform i norsk shipping sammenholdt med det spesielle kjennskap Norsk Texaco må antas å ha hatt til Feketegruppen, er etter lagmannsrettens oppfatning tilstrekkelig til å fastslå at selskapet ikke kan gjøre disponentfirmaet Fekete & Co. - Thomas Fekete og Cato Christensen - ansvarlig for smøreoljeleveransene til M/T «Enigheden» i tidsrommet 22. desember 1976 - 2. mai 1977. Ansvaret for disse leveranser - samlet fakturabeløp kr. 178.515,30 - påhviler eieren av skipet, K-s A/S Geir Oktav. Det er dette selskap Norsk Texaco må holde seg til som riktig debitor.

Det er antakelig så at det gjennom årene, fra en rekke disponenter og disponentfirmaer i norsk shipping har vært slurvet med det å markere overfor medkontrahenter på hvis vegne disponentfirmaene opptrer. Grunnene til dette har vært flere, bl.a. at ofte skal alt skje så fort at det må tas over telefon og telex og at opérasjonsfeltet er internationalt og med stor geografisk spredning. Det har vel også i adskillig utstrekning vært spørsmål om å bygge på gjensidig tillit mellom partene. Så lenge tidene var gode medførte ikke dette særlige komplikasjoner fordi regningene ble betalt. Etterhvert som de senere års shippingkrise har grepet om seg, er disse mere formelle ting formentlig tillagt større vekt. Saker av den art som den foreliggende har virket i samme retning. Dette er iallefall det inntrykk lagmannsretten sitter igjen med etter å ha hørt vitneforklaringen til direktør Frank Edgar Bjune i Fearnly & Eger A/S. Nå har imidlertid Fekete & Co. i sin forretningsforbindelse med Norsk Texaco på forskjellig måte, både før og etter de smøreoljeleveranser det her er tale om, latt det komme til uttrykk at smøreolje- og bunkersleveringer skal betales og blir betalt av de selskaper som eier skipene. Lagmannsretten kan forsåvidt vise til byrettens dom.

Når det gjelder bunkersleveransen i Ceuta i Marokko 11. oktober 1976 fra Texaco Ltd. til T/T «Skarbo» - som eies av K-s A/S Geir Syver - er det på det rene at det pr. bestillings- og leveringstidspunktet ikke hadde vært noen kontakt mellom Fekete & Co. og Texaco Ltd. Fekete & Co. gikk med sin bestilling til bunkersmegler Egil Bjørn-Hansen, Oslo. Etter å ha undersøkt markedet overlot han bestillingen til Norsk Texaco, som igjen plasserte den hos Texaco Ltd., London. Norsk Texaco sendte 5. oktober 1976 følgende telex til London: «Texmaroil London urgent 170 lb telcon s/lb nominate skarbo ceuta october 7th/8th m.r. 1.000/1.400 tons ceefuel 50 tons mdo owners fekete agents ybarolla stop net prices fuel

Side:1124

dollars 74,00 mdo dollars 119,00 ex wharf Texmaroil Oslo»

Norsk Texaco bekreftet ordren overfor Egil Bjørn-Hansen 6. oktober 1976, og han igjen bekreftet ordren overfor Fekete & Co. 8. samme måned og oppga «Texaco» som leverandør. Faktura for leveransen datert 30. oktober 1976 (fakturakopi fremlagt som nytt dokument for lagmannsrett) er stilet til Fekete & Co. og Norsk Texaco Oil A/S og skal av sistnevnte selskap, ifølge notat på kopien, være «sendt rederiet 2/11/76.»

Selv om Norsk Texaco formelt sett er et selvstendig norsk aksjeselskap med norske aksjonærer, er det samtidig et ledd i det internationale oUekonsern som det amerikanske Texaco Inc. har skapt. Det er Norsk Texaco som representerer dette konsern i Norge. Som påpekt av byretten leverer ikke Norsk Texaco selv bunkers, men effektuerer de bestillinger som mottas til Texaco Ltd., muligens også til andre selskaper i konsernet. Norsk Texaco har under ankesaken karakterisert seg selv som agent for Texaco Ltd.

Med det kjennskap til forholdet mellom Fekete & Co. og de selskaper disponentfirmaet bestyrte som lagmannsretten har forutsatt at Norsk Texaco hadde, må selskapet også ha vært klar over at ansvarlig for bunkersleveransen til T/T «Skarbo» var det rederiselskap som eiet skipet, dvs. K-s A/S Geir Syver. Iallefall burde selskapet ha forstått dette. Selv om Texaco Ltd. ikke skulle hatt noe kjennskap til disse forhold, kan det under disse omstendigheter ikke gjøre ansvar gjeldende overfor Fekete & Co. Slik manglende kjennskap til ansvarsfordelingen mellom disponentfirma og eierselskap må i tilfelle skyldes ufullstendig eller feilaktig informasjon fra den som har opptrådt som Texaco Ltd.'s representant i Norge, nemlig Norsk Texaco. Følgende av en slik informasjonssvikt får i tilfelle Texaco Ltd. bære eller det får bli en sak mellom Texaco Lid. og Norsk Texaco. Iallefall kan ikke svikten føre til ansvar for Fekete & Co., som overhodet ikke har hatt noen direkte kontakt med Texaco Ltd. forsåvidt gjelder bestillingen av den bunkersleveranse det er tale om. Fekete & Co. har følgelig verken gitt eller kunnet gi selskapet inntrykk av at bunkersen ble bestilt ikke bare i disponentselskapets navn, men også for dets regning. En annen sak er at også Texaco Ltd. - som byretten sier «må anta å ha vært kjent med at disponentselskapet Fekete & Co. ikke var eier av de skip som leveringen fant sted til.» I det minste burde selskapet ha forstått dette. Som det vil fremgå er det imidlertid etter lagmannsrettens syn på saken, ikke nødvendig å avgjøre hva Texaco Ltd. forsåvidt visste eller burde vite for å kunne fastslå at Fekete & Co. ikke kan være ansvarlig for det krav selskapet har fremsatt. - - -