Rt-1980-1154

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-09-16
Publisert:	Rt-1980-1154
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 123B/1980
Parter:	Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt).
Forfatter:	Løchen, Røstad, Syvertsen, Aasland, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §351, §422, §22, §23, §24, §260, §52, §53, §62, §63, Luftfartsloven (1960) §71, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31

Dommer Løchen: Nordre Sunnmøre herredsrett avsa 23. mai 1980 dom med denne domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1958, p.t. - - -, dømmes for overtredelse av strl. §422, 2. ledd, strl. §351 nr. I og løsgjengerlovens §17, jfr. strl. §63 annet ledd, til 36 - trettiseks - dagers fengsel. Ved fastsettelsen av straffen er det tatt hensyn til dom avsagt ved Søre Sunnmøre herredsrett den 16. mai 1979 der tiltalte er gitt soningsutsettelse med 6 dagers fengsel med en prøvetid på 2 år, jfr. §strl. §53 nr. 2 pkt.§ c.

Fullbyrdelsen av fellesstraffen utstår med en ny prøvetid på 2 - to - år, jfr. strl. §52 nr. I og nr. 3, jfr. strl. §53 nr. 2 Pkt. c.

Videre dømmes tiltalte til en bot stor kr. 1.500,- - kronerettusenfemhundre - til statskassen, eller hvis boten ikke betales til en straff av fengsel i 5 - fem - dager. jfr. strl. §52 nr. 4.

2. Tiltalte dømmes til å betale kr. 400,- - kronerflrehundre - til statskassen i saksomkostninger.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Det er for Høyesterett opplyst at domfelte ikke har sont den ubetingete straff på 30 dagers fengsel som han ble idømt 16. mai 1979.

Domfelte vedtok herredsrettens dom, men politimesteren i Ålesund har anket over straffutmålingen, idet han mener det burde vært idømt ubetinget fengselsstraff.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Side:1155

Utenom anken har forsvareren reist spørsmål om hvorvidt domsgrunnene er tilstrekkelige til å vise at domfelte med rette er dømt for overtredelse av straffelovens §422 annet ledd. Denne bestemmelse retter seg blant annet mot fører av skip som «forsettlig eller uaktsomt beruser seg under tjenesten eller når denne forestår». Det er klart at domfelte handlet «under tjenesten» i den forstand dette uttrykk er brukt i §422, men spørsmålet er om herredsretten har bygd på en riktig forståelse av straffebudet når retten har funnet at domfelte ved anledningen var «beruset».

Før jeg går inn på det spørsmål forsvareren har reist, nevner jeg at herredsretten også har funnet domfelte skyldig i overtredelse av løsgjengerlovens §17 ved at han ved samme anledning forsettlig hadde hensatt seg i beruset tilstand og herunder forstyrret den lovlige ferdsel og voldt fare for andre.

En person kan være påvirket av alkohol uten at han av den grunn kan sies å være beruset i den forstand dette uttrykk er brukt i straffelovens §422 og i løsgjengerlovens §17. Som regel kan en person bare anses som beruset når han er sterkt påvirket. Men det vil ikke uten videre være avgjørende hvor høy alkoholkonsentrasjonen er. Forskjellige personer reagerer ulikt på samme alkoholmengde, og den svekkelse av selvkritikken som alkoholnytelsen kan medføre, gir seg høyst forskjellige utslag. Ved avgjørelsen av om en tiltalt har overtrådt straffebestemmelser som retter seg mot handlinger foretatt i beruset tilstand, må det også legges vekt på om tiltaltes atferd viser at han ved anledningen handlet under påvirkning av alkohol.

Det spørsmål forsvareren har reist, skyldes at herredsretten i forbindelse med straffutmålingen har uttalt «at det på bakgrunn av de avgitte vitneforklaringer ikke fastslås at tiltalte har vært sterkt påvirket av alkohol under båtkjøringen».

lsolert bedømt kunne denne del av domspremissene tyde på at herredsretten ikke har vært klar over at domfelte kunne vært påvirket uten at han av den grunn var beruset.

Når herredsrettens dom leses i sammenheng, er det etter min mening likevel ikke tvilsomt at tiltalte med rette er dømt for overtredelse av straffelovens §422 og løsgjengerlovens §17.

Allerede beskrivelsen i dommen av det faktiske saksforhold herredsretten har ansett bevist, synes å vise at retten har funnet at domfelte var beruset da han natten mellom 23. og 24. juni 1979 foretok de handlinger han er dømt for. Jeg viser særlig til det som er nevnt om domfeltes vinglete manøvrering, at han hadde vanskeligheter med balansen, og at han flere ganger falt omkull i båten.

Om tiltaltes post I heter det videre i herredsrettens dom:

«Retten har enstemmig kommet til at tiltalte i beruset tilstand har ført uregistrert 13 fots lystbåt til tid og på sted som beskrevet i tiltalebeslutningen. Ved bevisvurderingen har retten særlig lagt vekt på vitnet Heimlands forklaring om at han på kort avstand registrerte at tiltalte var beruset.

Retten legger til grunn at tiltalte forsettlig har beruset seg, og konstaterer at såvel de subjektive som objektive vilkår for straff etter §422 er til stede.»

Side:1156

Om tiltalens post III heter det i dommen:

«Retten har lagt til grunn at tiltalte forsettlig har beruset seg og deretter har forstyrret den alminnelige fred og orden - den lovlige ferdsel - og voldt fare for andre i relasjon til løsgjengerlovens §17, ved å kjøre passbåt som beskrevet ovenfor i post II.

Etter rettens skjønn er det utvilsomt at det var årsakssammenheng mellom tiltaltes alkoholpåvirkning og kjøringen med passbåt. Under henvisning til at såvel de subjektive som objektive vilkår for straff etter løsgjengerl. §17 er til stede, er retten enstemmig kommet til at det må felles også på dette punkt i tiltalebeslutningen.»

Etter det saksforhold herredsretten har ansett bevist, og etter den begrunnelse som er gitt ved behandlingen av tiltalens poster I og III, er det etter min mening ikke grunn til å tvile på at herredsretten har funnet det godtgjort at domfelte ved anledningen var beruset i den forstand dette uttrykk er brukt i straffelovens §422 og løsgjengerlovens §17. Jeg kan derfor ikke finne at Høyesterett har grunnlag for å oppheve herredsrettens dom.

Når det gjelder straffutmålingen, skal jeg bemerke:

Domfelte har i beruset tilstand kjørt en 13 fots lystbåt med en hastighet som er anslått til opptil 25-30 knop inn i et fiskefelt hvor det var mellom 25 og 35 båter som fisket etter laks. Han kjørte så nær de fiskende at han kjørte over og ødela fiskeredskapene til en av båtene. Kjøringen var helt unødvendig, og den var farlig både for ham selv og for de fiskende.

Som påtalemyndigheten mener jeg at den stadig økende lytsbåttrafikk med høye hastigheter gjør det nødvendig å reagere strengt mot overtredelser av denne art.

Jeg tilføyer at jeg ikke er enig med herredsretten i at overtredelsen av straffelovens §351 nr. I bare ville ha medført bøtestraff. Slik domfeltes båtkjøring er beskrevet i herredsrettens dom, måtte også overtredelsen av §351 nr. I lede til fengselsstraff.

Jeg antar at straffen i samsvar med påtalemyndighetens påstand bør settes til 25 dagers ubetinget fengsel.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. A, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av straffelovens §422 annet ledd, straffelovens §351 nr. I og løsgiengerlovens §17, jfr. straffelovens §62 og §63 annet ledd. I medhold av straffe lovens §53 nr. 2 a settes straffen til fengsel i 25 - tjuefem - dager som også omfatter den betingede del av Søre Sunnmøre herredsretts dom av 16. mai 1979.

2. I saksomkostninger for herre ds retten betaler A 400-fire hundre - kroner til statskassen.

Dommer Røstad: Jeg deler ikke førstvoterendes oppfatning om at dommens riktighet fremstiller seg som utvilsom når tiltalte er funnet

Side:1157

skyldig i overtredelse av straffelovens §422 annet ledd.

Til begrunnelse av mitt standpunkt vil jeg bemerke:

Straffebudet i §422 annet ledd retter seg - som fremholdt av førstvoterende - mot fører av skip som «beruser seg under tjenesten eller når denne forestår». Det er etter dette et vilkår for straffbarhet at vedkommende etter inntak av rusmiddel er blitt «beruset» - et stadium som overstiger «påvirket», slik også førstvoterende har bemerket.

Vår lovgivning stiller opp forskjellige straffebud knyttet til ulike stadier av rusen. Vegtrafikklovens §22 første ledd setter straff for motorvognfører som var «påvirket av alkohol», og binder begrepet «påvirket» til en målbar størrelse av alkoholkonsentrasjon i blodet, jfr. også luftfartslovens §71. Andre straffebud stiller videre krav til rustilstanden: «beruset», «åpenbart beruset» (løsgjengerlovens §23c jfr. §22a og c), «overstadig beruset» (løsgjengerlovens §24).

En lovregulering som er bygd opp på et slikt grunnlag, medfører - som en kjent dansk rettspsykiater har fremholdt - at det «er af stor retslig betydning at vurdere relativt nøjagtigt, hvorvidt en person er eller har været påvirket, og om det er tale om påvirkning i let grad, i højere grad, eller om personen eventuelt er beruset» (Sturup i «Om alkohol», København, 1962 19). Det foreligger en omfattende medisinsk litteratur til belysning av disse spørsmål. I vårt naboland Sverige har det i forbindelse med forslag om revisjon av alkohollovgivningen vært fremlagt nyere undersøkelser om alkoholbetingede funksjonsforstyrrelser, se således blant annet «Alkoholpolitik», Del l, 1974 32-35, med henvisninger.

Jeg kan ikke av herredsrettens domsgrunner se at retten har hatt klart for øye den avgjørende sondring mellom «påvirket» og «beruset».

Førstvoterende har gjengitt premissene for fellelsen etter tiltalens post I, hvor retten har anvendt det kriterium som straffebudet i §422 annet ledd stiller opp. Disse uttalelser svekkes imidlertid - slik jeg bedømmer forholdet - av den mindre presise uttalelse i forbindelse med straffutmålingen, som forsvareren har pekt på under prosedyren og som førstvoterende har gjengitt.

Også på et annet punkt synes jeg å spore en uklarhet i herredsrettens lovanvendelse. Retten har bemerket at vitneforklaringene har gitt et tilfredsstillende bilde av det hendelsesforløp som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Den har så vist til uttalelse av vitnet Heimland, hvis prov også er påberopt under premissene for tiltalepost I. I tilknytning til gjengivelsen av dette vitneprov har herredsretten imidlertid omtalt prov fra et annet vitne, Olav Sundgot. Herredsretten gir denne karakteristikk av forklaringen fra vitnet: «Sundgot gikk ut fra at tiltalte var påvirket av alkohol.»

Førstvoterende har til støtte for sin oppfatning om at tiltalte ved anledningen var beruset, vist til hans manøvrering og til hans vanskeligheter med å holde balansen i båten. Jeg kan ikke i dette sistnevnte forhold se noe sikkert indisium på beruselse. Det kan ha sammenheng med båtens fart og kurs i området - momenter som

Side:1158

bare i liten grad har kunnet belyses, da saken er fremmet og pådømt i tiltaltes fravær.

De uklarheter i dommen som jeg her har pekt på, har hos meg skapt tvil om retten, når den har funnet tiltalte skyldig etter straffelovens §422 annet ledd, har vurdert tiltaltes forhold ut fra en riktig forståelse av lovbestemmelsen. Dommens riktighet på dette punkt fremstiller seg for meg som tvilsom. Jeg finner derfor at dommen bør oppheves på dette punkt. Da overtredelsen av straffelovens §422 er det alvorligste punkt i tiltalen, og da de forhold tiltalen gjelder, bør vurderes i sammenheng, finner jeg det riktig å votere for opphevelse av dommen i sin helhet.

Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Løchen. I anledning av dommer Røstads votum skal jeg tilføye:

Herredsretten uttaler at den er «kommet til at tiltalte i beruset tilstand har ført uregistrert 13 fots lystbåt til tid og på sted som beskrevet i tiltalebeslutningen». Spørsmålet er om den beskrivelse av domfeltes forhold som ellers er gitt i domsgrunnene, medfører at dommens riktighet fremstiller seg som tvilsom ved at retten kan ha bygd på et uriktig rettslig vurderingsgrunnlag når den har funnet at domfelte ved anledningen var beruset.

Det er på det rene, som fremholdt av de tidligere voterende, at den som er påvirket, ikke dermed uten videre kan anses som beruset. Beruselse forutsetter en sterkere grad av påvirkning. Men når straffelovens §422 for å kunne anvendes stiller krav om beruselse, henviser den ikke til noe presist kriterium som kan beskrives uavhengig av selve lovbestemmelsen. Avgjørelsen av om en skipsfører er beruset i forhold til §422, må - slik jeg ser det - skje på grunnlag av en formålsbestemt tolkning av bestemmelsen, hvoretter det ikke bare legges vekt på graden av påvirkning, men også på om påvirkningen ved sin innflytelse på sanse- og bevegelsesapparatet og den kritiske sans gjør ham uskikket til å utføre tjenesten om bord.

På grunnlag av den beskrivelse av domfeltes forhold som er gitt i herredsrettens domsgrunner, og som førstvoterende har gjort nærmere rede for, kan jeg ikke anse dommens riktighet tvilsom. Jeg kan ikke se at enkelte mindre adekvate uttalelser i domspremissene medfører tvil om at det faktum herredsretten har funnet bevist, med rette er ansett tilstrekkelig til fellelse etter §422.

Kst. dommer Syvertsen: Som dommer Aasland.

Justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Einar Langseth med domsmenn):- - -

Vitneforklaringene har etter rettens skjønn gitt et tilfredsstillende bilde av det hendelsesforløp som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Retten legger følgende faktum til grunn:

Side:1159

Tidlig på morgenen søndag 24. juni 1979 drev mellom 25 og 35 småbåter dorgefiske etter laks i området ved Kvitnes i Hareid. Blant fiskerne var vitnene Olav Sundgot, Søren Elling Roppen og Edmund Arnt Heimland.

Omlag kl. 04.00 oppdaget Olav Sundgot en uregistrert. mindre passbåt nærme seg med stor hastighet. Ombord i båten satt én mann, tiltalte. Da passbåten passerte Sundgot's båt med ca. 5-10 meters klaring, forsøkte Sundgot å signalisere at han hadde dorgesnøre ute og at tiltalte ikke måtte komme nærmere. Sundgot spurte videre om tiltalte manglet bensin eller hadde problemer av noen art. Tiltalte ga ikke noe klart svar. Han mumlet noe som Sundgot ikke oppfattet. Sundgot gikk ut fra at tiltalte var påvirket av alkohol. Straks etter skar tiltalte inn aktenfor Sundgot's båt med den følge at dorgesnørene ble kappet av i tiltaltes propell, og forsvant i sjøen.

Deretter stevnet tiltalte i stor fart mot Søren Elling Roppen som drev dorgefiske noen hundre meter fra Sundgot. Roppen anslo at tiltalte nærmet seg hans båt med mellom 15 og 20 knops fart. Tiltalte la seg svært nær Roppens båt - en avstand av mellom 5 og 6 meter. Tiltalte ropte noe til Roppen, men sistnevnte kunne ikke oppfatte hva som ble sagt. Roppen ba tiltalte forsvinne. Straks etter satte tiltalte fart på sin båt. og idet båten aksellererte falt han bakover og mistet for et øyeblikk herredømmet over båten. Deretter forsvant han med ubestemmelig kurs og vinglete manøvrering bort fra Roppens båt.

Noen sekunder senere registerte Edmund Arnt Heimland en båt nærme seg med mellom 25 og 30 knops fart. Heimland registrerte at båtføreren hadde vanskeligheter med balansen. Båten holdt ustø kurs. Også ved Heimlands båt stanset tiltalte. Heimland signaliserte at han hadde dorgesnøre ute og ba tiltalte forsvinne. Tiltalte oppfattet imidlertid ikke dette og passerte aktenfor Heimlands båt. Heimland løftet opp dorgesnøret slik at tiltalte passerte under. Heimland registrerte at tiltalte var beruset. Heimland antok at tiltalte hadde problemer med motoren fordi han ble liggende å drive en kort stund bak Heimlands båt. Rett etter satte imidlertid tiltalte igjen fart på sin båt. Også denne gangen falt han omkull i båten idet denne aksellererte bort fra feltet der småbåtene drev dorgefiske.

Olav Sundgot, som hadde tapt redskap p.g.a. småbåtens manøvrering, innga anmeldelse om forholdet til lensmannen i Ulstein samme dag kl. 11.00. Deretter reiste han til Fosnavåg for å forsøke å finne frem til hvem som hadde ført småbåten. Etter kort tid kom han i kontakt med tiltalte, som etter en stund innrømmet å ha vært fører av småbåten på Kvitnesfeltet i Hareid. Sundgot ga beskjed til lensmannen i Ulstein som overtok etterforskningen.

Ad tiltalebeslutningens I - strl. §422 annet ledd:

Retten har enstemmig kommet til (se sitat i herredsrettens dom). - - -

Ad tiltalebeslutningens II - strl. §351, nr. 1:

Retten har enstemmig kommet til at tiltalte voldte «fare for ferdsel på offentlig sted» i relasjon til strl. §351 nr. 1 - ved sin kjøring med passbåt omhandlede natt. Det er særlig lagt vekt på at tiltalte holdt en svært høy hastighet - antagelig over 20 knop - ved Kvitnes i Hareid på et tidspunkt da det var forholdsvis tett med båter på feltet, og at tiltalte passerte svært nær en del av båten i stor hastighet. Tiltalte var ustø og endog falt bakover i båten ved et par anledninger. Dette har forsterket rettens inntrykk av at tiltalte kjørte uforsvarlig. Retten konkluderer med at tiltalte har utvist grov uaktsomhet og konstaterer at såvel de subjektive som objektive vilkår for

Side:1160

straff etter strl. §351 er til stede.

Ad tiltalebeslutningens III - løsgjengerl. §17:

Retten har lagt til grunn (se sitat i herredsrettens dom). - - -

Straffeutmåling:

Retten har enstemmig kommet til at straffen skal settes til 36 dagers fengsel. Straffelovens §63 annet ledd, er iakttatt idet overtredelsene av strl. §351 nr. I og løsgjengerlovens §17 er ansett som straffskjerpende omstendigheter. I skjerpende retning er anført at den uvettige kjøringen fant sted med stor fart og på et tidspunkt da det var mange fartøyer som drev fiske i området. Videre er det i skjerpende retning lagt vekt på at tiltalte tross gjentatte oppfordringer ikke forsvant fra fiskefeltet, men i stedet kjørte tett inntil flere båter. I formildende retning er det lagt lagt vekt på at det på bakgrunn av de avgitte vitneforklaringer ikke kan fastslås at tiltalte har vært sterkt påvirket av alkohol under båtkjøringen. Retten bemerker videre at tiltalte kjørte en liten lett båt og at kjøringen tross alt voldte minimale materielle skader (på dorgesnører).

Under henvisning til ovenstående og til at verken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde domfelte fra nye straffbare handlinger gjør det påkrevet å fullbyrde straffen - har retten funnet at denne kan gjøres betinget med en prøvetid på 2 år, jfr. strl. §52 nr. I og 3.

Tiltalte mottok dom ved Søre Sunnmøre herredsrett 16.5.1979 for overtredelse av strl. §260 første ledd og fjerde ledd, vegtrfl. §31, jfr. §22 første ledd, jfr. §24 første ledd og løsgjengerl. §17. Straffen ble i denne dommen fastsatt til 36 dagers fengsel, hvorav 6 dager ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år.

Tiltalte har begått nye straffbare handlinger i prøvetiden. Likevel har retten funnet å kunne gå inn for at det gis ny betinget dom for begge handlinger etter reglene i strl. §52, - jfr. strl. §53 nr. 2 pkt. c. Retten vil i denne forbindelse bemerke at tiltalte tross alt har sonet den alt overveiende del av den straff han mottok 16.5.1979(30 av 36 dager). Dette sett i sammenheng med de formildende omstendigheter som er referert ovenfor har retten vurdert som særlige grunner i relasjon til strl. §52 nr. 2 og §53 nr. 2 pkt. c., - som taler for en ny betinget dom.

I tillegg til den betingede fengselsstraff har retten fastsatt at tiltalte skal dømmes til en bot stor kr. 1.500,-, jfr. strl. §52 nr. 4. - - -