Rt-1980-1281

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-10-09
Publisert:	Rt-1980-1281
Stikkord:	Tvist om veirett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 139B/1980
Parter:	Borghild Wedul (høyesterettsadvokat J.M. Mjøsund) mot John Romulslie (advokat Magne Spilde - til prøve).
Forfatter:	Blom, Sinding-Larsen, Hellesylt, Aasland, Mellbye
Lovhenvisninger:	Lov om bruksrettigheter (1874) §3, Tvistemålsloven (1915) §180, Friluftsloven (1957) §16, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§54, Hevdslova (1966) §8, Servituttlova (1968) §18, §1, §29, §5, §6, §7, Jordskifteloven (1979)

Dommer Blom: Fra gammelt av har det vært en ferdselsvei mellom gnr. 33 Herjuan og gnr. 35 Hønstad, begge i Malvik kommune. Fra vest gikk veien over gnr. 33 bnr. 2 Herjuan nedre, deretter gikk den over gnr. 33 bnr. 1 Herjuan øvre og gnr. 33 bnr. 3 Herjuaunet og videre over forskjellige eiendommer til Hønstad.

I 1941 ble det fra Herjuan nedre utskilt og solgt en hyttetomt på ca. 1 mål. Tomten lå ved ferdselsveien og ble bebygget med et fritidshus. Parsellen, som fikk gnr. 33 bnr. 15 Torshaug, ble i 1964 kjøpt av den ankende part Borghild Wedul, som siden har eid den.

Ankemotparten John Romulslie, ble eier av gnr. 33 bnr. 1 Herjuan øvre i 1973. Kort etter pløyde han opp ca. 100 meter av den gamle vei på grunn under bnr. 1. Saken gjelder hvorvidt Borghild

Side:1282

Wedul må akseptere dette, slik at hun for fremtiden er henvist til å bruke den dårligere vei vestover til Herjuan nedre, en adgang som tilligger Torshaug som utskilt og solgt fra denne eiendom.

Midt-Trøndelag herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 24. mai 1977 dom med slik domsslutning:

«Borghild Wedul kjennes som eier av gnr. 33 bnr. 15 Torshaug i Malvik berettiget til å bruke som adkomstvei den tidligere benyttede vei over John Romulslies eiendom gnr. 33 bnr. 1 Herjuan (øvre) i Malvik som Romulslie delvis har lagt ut til dyrket mark idet John Romulslie plikter å bringe veien tilbake til den tilstand den var i da oppdyrkingen tok til.

John Romulslie dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger med 2.441 - totusenfirehundreogførtien - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

John Romulslie påanket dommen, og Frostating lagmannsrett avsa 29. september 1978 dom med denne domsslutning:

«John Romulslie frifinnes fra Borhild Weduls krav om veirett. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for stadfestelse av herredsrettens dom.

Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av de avsagte dommer.

Borghild Wedul har påanket lagmannsrettens dom.

Hun viser til at lagmannsretten enstemmig fant at den omtvistede veistrekning er en del av en gammel ferdselsvei, og at det foreligger en allemannsrett oppstått ved alders tids bruk. Den fant også enstemmig at en grunneier vanligvis ikke uten videre kan ta i bruk til oppdyrking grunn til vei som det foreligger allemannsrett til. Dette er hun enig i.

Men lagmannsrettens flertall har tatt feil når den har funnet at Romulslie likevel i det foreliggende tilfelle var berettiget til å pløye opp en del av ferdselsveien over sin eiendom. Hun henholder seg her til den begrunnelse mindretallet har gitt og viser særlig til at hun nå er 67 år gammel og meget skrøpelig til bens, og at veien vestover er så dårlig og bratt at hennes sønner som har bil, ikke vil kjøre den. Blir hun avskåret fra å bruke veien mot øst, vil dette innebære at hun også blir avskåret fra å bruke hytta.

Hun anket også over lagmannsrettens saksbehandling, idet flertallet ikke hadde foretatt en avveining av hennes interesse i å bruke veien østover mot Romulslies interesse av å dyrke den opp. I realiteten er hennes interesser vesentlig mer tungtveiende enn Romulslies. Hun har imidlertid ikke for Høyesterett krevd dommen opphevet og hjemvist til lagmannsretten, og hennes prosedyre har bare vært rettet mot lagmannsrettens rettsanvendelse.

For Høyesterett har hun ikke opprettholdt sin tidligere anførsel om at hun har hevdet en særrett til bruk av veien.

Hun har hatt fri sakførsel for alle retter og har nedlagt slik påstand:

Side:1283

«1. Borghild Wedul kjennes som eier av gnr. 33, bnr. 15 Torshaug i Malvik berettiget til å bruke som adkomstvei den tidligere benyttede vei over John Romulslies eiendom gnr. 33, bnr. 1 Herjuan (øvre) i Malvik, som Romulslie delvis har lagt ut til dyrket mark, idet John Romulslie plikter å bringe veien tilbake til den tilstand den var i da oppdyrkingen tok til.

2. John Romulslie tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

John Romulslie hevder at lagmannsrettens dom er riktig i sitt resultat, men gjør for Høyesterett gjeldende at veibruken har vært en faktisk tolerert bruk, og at det ikke er ervervet noen rett - verken særrett eller allemannsrett. Videre hevder han at en mulig veirett bare tilligger de opprinnelige brukere av veien, og at hytteeieren ikke har ervervet noen rett. Subsidiært henholder han seg til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt.

Han har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Borghild Wedul tilpliktes å betale til John Romulslie saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

For Høyesterett er fremlagt en lang rekke nye dokumenter som ikke kan ses å være av avgjørende betydning. Videre er det avholdt bevisopptak med avhør av partene og 11 vitner, hvorav 8 ikke har vært avhørt tidligere. Denne vitneførsel har utdypet det bilde av saken som er gitt i lagmannsrettens dom, men for øvrig foreligger saken i samme stilling, som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse.

Om saksforholdet bemerker jeg først at det foreligger atskillig fyldigere opplysninger for Høyesterett enn for de tidligere retter, men også for Høyesterett er opprinnelsen til den gamle ferdselsvei ukjent, og omfanget av bruken er også noe uviss.

Jeg må imidlertid gå ut fra at en vesentlig del av bruken er knyttet til gnr. 33 bnr. 3 Herjuaune, som hadde veien vestover til Herjuan nedre som sin viktigste atkomstvei, og deltok i vedlikeholdet av den. Veien østover var dårligere og ble ikke brukt som atkomstvei av Herjuaune. Men også den østlige del av veien har vært atskillig brukt, dels når folk skulle fra Herjuan til Hønstadgrenda eller omvendt, og dels også som en alternativ rute når folk fra Hønstadgrenda skulle til Trondheim. Så sent som i 1941 da Torshaug ble utskilt, var det vesentlig den vestre del av veien som ble brukt.

Dette ble imidlertid forandret i 1950-årene da ny fylkesvei ble opparbeidet fra Hønstad til Herjuan nedre hvor den støtte inn til den syd/nordgående fylkesvei fra Kuset ved Jonsvannet til Malvik kirke ved Trondheimsfjorden. Den østligste del av den nye veien gikk parallelt med og ganske nær den gamle ferdselsvei, hvilket førte til at denne ble nedlagt og tatt i bruk som jordbruksland av de respektive

Side:1284

grunneiere uten at noen protesterte mot det. For Herjuaune ble det da mer praktisk å ta vei østover og nordover til den nye fylkesveien. Fra Herjuaune ble da denne del av veien vesentlig utbedret, mens vedlikeholdet av veien vestover mot Herjuan nedre ble innstilt, slik at denne del av veien også vestenfor Torshaug etter hvert ble dårligere. Dette førte til at eierne av Torshaug i stadig større utstrekning tok veien østover og nordover til den nye fylkesveien, og da Borghild Wedul i 1964 ble eier av Torshaug, brukte hun bare ferdselsveien østover. Det spilte da en viktig rolle for henne at hun her kom til en bussholdeplass ved den nye fylkesveien.

Jeg må etter dette legge til grunn at veien fra Herjuan til Hønstad meget lenge har vært åpen for alminnelig ferdsel, og at det ikke fra noe hold har vært reist innsigelse mot denne bruk eller har vært forutsatt at den var avhengig av tillatelse. Hvilken rettslig karakter denne bruk hadde og i hvilken utstrekning grunneierne den gang kunne vanskeliggjøre eller hindre ferdselen ved jordbruksmessige tiltak som gjorde veien ubrukelig, behøver jeg ikke ta standpunkt til.

Jeg finner nemlig å måtte legge vesentlig vekt på at etter at den nye fylkesveien kom, tapte den del av veien som går mellom Herjuaune og Høstad sin interesse for almenheten, slik at det i dag bare er Torshaug som er interessert i å bruke den oppløyde del.

Når det så gjelder forholdet mellom Herjuan øvre og Torshaug, kan det ikke være tvil om at Romulslie som eier av Herjuan øvre hadde en saklig næringsmessig interesse i å dyrke opp den del av sin grunn som veien beslagla. På den annen side er jeg ikke enig med lagmannsrettens flertall i at Borghild Wedul ikke lenger hadde «noen legitim bruk for ferdselsveien slik den lå over Romulslies eiendom». Slik veiene nå går, ville det være naturlig for enhver eier av Torshaug å bruke veien østover så lenge veien mot vest er så dårlig. Borghild Weduls personlige interesse i å bruke veien østover, nemlig hennes skrøpelighet, finner jeg ikke å kunne legge avgjørende vekt på. Det er her spørsmål om rettsforholdet mellom eierne av to faste eiendommer, og den aktuelle eiers rent personlige forhold kan da ikke være utslagsgivende.

Men det fremgår av lagmannsrettens dom at veien mot vest ikke var dårligere enn at retten kunne bruke bil, og mulig uenighet om vedlikeholdet må i tilfelle kunne løses ved skjønn etter veglovens §54. Det omstridte veistykke er således ikke Torshaugs eneste atkomst.

Videre legger jeg vekt på at det var åpningen av fylkesveien og Herjuaunes omlegging av sin veibruk som skaffet Torshaug en bedre atkomst mot øst enn den tidligere mot vest. Og jeg har vondt for å se at denne endring av de faktiske forhold skal gi Torshaug rettskrav på å opprettholde en bruk som tidligere var av mindre interesse for eiendommen.

Når det av Borghild Wedul særlig er henvist til Høyesteretts dom i Rt-1915-480, finner jeg det tilstrekkelig å peke på at de parter som der fikk medhold i sitt krav om veirett, var eiere av nærliggende gårdsbruk. I den foreliggende sak er det kollisjon mellom et gårdsbruks interesse i å ta veigrunnen i bruk som dyrkingsjord og en

Side:1285

hytteeiers interesse i å opprettholde en mest mulig hensiktsmessig veiforbindelse. Det må antas at den som har basert sin atkomst til et hus eller en hytte på en alminnelig ferdselsrett, står svakere enn den hvis rettsforgjengere har nyttet ferdselsveien for næringsdrift ned gjennom tidene og har vært med på å opparbeide den som vei.

Under disse omstendigheter finner jeg da at Romulslie var berettiget til å ta grunnen i bruk til dyrking, og at Borghild Wedul må akseptere at hun for fremtiden må bruke veien vestover.

Anken har således ikke ført frem. Men saken har dreiet seg om lite avklarte rettsspørsmål, avgjørelsen har vært tvilsom, og det er naturlig at Borghild Wedul etter at veien uten forutgående varsel ble stengt for henne, ville prøve sin sak for retten og også se Høyesteretts avgjørelse. Jeg finner derfor at det ikke bør foretas noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og at det heller ikke bør tilkjennes omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Åsland og Mellbye: Likeså.

Av herre ds rettens dom (sorenskriver P. Hjelm-Hansen):- - -

Retten finner bevist at veistrekningen er en del av en gammel ferdselsvei fra Hønstadgårdene over Herjuangårdene som ble benyttet av bygdelaget som veiforbindelse mot Trondheim over Kuset ved Jonsvatnet. Veien har tapt betydning etter at ny fylkesvei ble bygget i midten av 1960-årene med retning mot riksvei E 6 ved Vikhamar og Være. Den utgjør imidlertid forbindelsen til fylkesveien for såvel Borghild Weduls hytte som et par andre hytter og gårdsbruket gnr. 33 bnr. 3 Herjuaunet. Det er bare Borghild Wedul som er blitt rammet av Romulslies inngrep idet dette er beliggende mellom hennes hytte og Herjuaunet.

Hytten grenser inntil den gamle veitrasé, som i sin opprinnelige stand kunne beferdes i begge retninger mot andre veisystemer. I mange år har imidlertid bare den ene retning vært kjørbar, og det er her veien nu er brutt. Manglende vedlikehold i lang tid i den andre retningen hindrer bruken her og de som har sognet til den gamle veien har funnet seg tilstrekkelig tjent med ferdsel bare i den ene retning.

Det er etter bevisførselen rettens oppfatning at det foreligger allemannsrett for bruk av den gamle vei og at John Romulslie er uberettiget til å hindre ferdsel på den.

Han plikter å bringe veien i stand igjen. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Sølberg, Jonas Madsø og ekstr. ord. lagdommer Ivar Sagbakken):- - -

Lagmannsretten bemerker:

Side:1286

Det er ikke fremlagt dokumenter som viser om den omtvistede gamle ferdselsvei er nevnt i utskiftninger, skylddelinger eller i andre hjemmelsdokumenter. I skylddelingen for fru Weduls tomt gnr. 33 bnr. 15 og i skjøtet til henne står det ikke noe om adkomst til tomten. - - -

Saken gjelder en gammel ferdselsvei som i vest utgikk fra en nord-sydgående offentlig vei som gikk fra Malvik over Herjuan og videre til Jonsvannet og Trondheim. Sistnevnte vei kalles heretter veien Malvik-Jonsvannet. Den gamle ferdselsvei gikk østover over gnr. 33 bnr. 2, bnr. 1 og bnr. 3 og videre østover og nordover til bygden Hønstad. Bnr. 3 eies nå av Magnar Herjuaune, som verken er part eller har vært vitne i saken.

Der hvor veien gikk over bnr. 1 og hvor Romulslie nå har pløyet opp var det innmark.

Den nye fylkesvei skjærer veien Malvik - Jonsvannet litt nordenfor den gamle ferdselsvei. Her går fylkesveien noenlunde parallelt med den gamle ferdselsvei. Både vestenfor og østenfor svinger fylkesveien nordover slik at den når frem til E 6 både ved Være og ved Vikhamar. Den nye fylkesvei gir en bedre adkomst enn tidligere fra Herjuan til E 6 og Trondheim.

Veien østfra til krysset med veien Malvik-Jonsvannet var ferdigbygget i 1958. I begynnelsen av 1960-årene ble resten av fylkesveien ferdig.

Etter at den nye fylkesvei kom, og i det aktuelle område delvis erstattet den gamle ferdselsvei, lot eieren av bnr. 3 og andre eiendommer østenfor foreta oppløying der ferdselsveien gikk over deres eiendommer. Trafikken gikk deretter noenlunde fra grensen mellom bnr. 1 og bnr. 3 langs en avlingsvei over bnr. 3 nordvestover til fylkesveien hvor det her er en bussholdeplass. Det foreligger ikke opplysninger om at det har vært gjort noen innsigelser mot oppløyingen av veien over bnr. 3 og østover.

Opprinnelsen til den gamle ferdselsvei er ukjent. Veien har vært brukt av alle som holdt til i området, også som adkomst til og fra hyttetomter som ble utskilt fra bnr. 2 og andre. Trafikken på strekningen fra veien Malvik-Jonsvannet over bnr. 2, bnr. 1 og den omlagte vei på bnr. 3 frem til fylkesveien fortsatte helt fram til Romulslie stengte veien over sin eiendom og pløyet opp der like etter at han i 1972 overtok eiendommen. Romulslie selv har fremdeles sin adkomst til fylkesveien langs den veien over bnr. 3. Vestenfor bnr. 1 er det bare adkomst over bnr. 2 til veien Malvik-Jonsvannet og videre langs denne vei frem til den nye fylkesvei.

Fru Wedul har opplyst at hyttene på tomter utskilt fra bnr. 2 har vært i liten bruk de siste år før Romulslie stengte den gamle ferdselsvei. Det er ikke opplysninger om at andre hytteeiere enn fru Wedul har protestert mot stenging av veien. Kåre Stav som eier eiendommen bnr. 2 har som vitne opplyst at han har en skogteig i nord som han hadde adkomst til langs ferdselsveien over bnr. 1 og bnr. 3. Han har imidlertid ikke protestert mot stengning av veien over bnr. 1 idet han håper på at han under transport av tømmer fra teigen vil få tømmeret lagret på bnr. 3. Bebyggelsen på bnr. 2 ligger vestenfor og like ved veien Malvik-Jonsvannet og har sin letteste adkomst langs denne vei frem til den nye fylkesveien.

Det har fra ankemotpartens side vært anført at det er tvilsomt om grunneierne ved den gamle ferdselsvei også eiet veigrunnen der. Både Romulslie og Kåre Stav som eiere av henholdsvis bnr. 1 og 2 hevder at de eier veigrunnen over sine eiendommer.

Lagmannsretten finner det bevist på grunnlag av de opplysninger som er

Side:1287

fremkommet at den aktuelle veistrekning som herredsretten uttrykker det, «er den del av en gammel ferdselsvei fra Hønstadgårdene over Herjuangårdene som ble benyttet som veiforbindelse mot Trondheim over Kuset ved Jonsvannet.» Veien har vært brukt langt tilbake i forrige århundre og var eneste veiforbindelse mellom Herjuan og Hønstad. Det er ikke fremkommet opplysninger om at det noen gang har vært protestert mot almenhetens bruk av veien før Romulslie stengte den, og det må antas at det har vært oppfatningen at almenheten hadde rett til å bruke veien. Det må således antas at det foreligger en allemannsrett oppstått ved alders tids bruk.

Etter dette finner lagmannsretten det ikke nødvendig å komme inn på det spørsmål som heller ikke partene har vært inne på, om allemannsretten er stiftet ved hevd i over 50 år som nevnt i hevdsloven av 9.12.1966 §8.

Etter det som er nevnt foran er det bare fru Wedul som hittil har følt virkningen av at den gamle ferdselsvei er blitt stengt over bnr. 1 hvor hun hadde sin letteste adkomst frem til den nye fylkesveien.

Før fylkesveien ble anlagt må det antas at det var adkomsten over bnr. 2 vestover til veien Malvik-Jonsvannet som var av størst interesse for den eiendom hun nå har. Denne adkomst eksisterer fremdeles. Den er brukbar. Under åstedsbefaringen kjørte en frem her i vanlige personbiler. Kåre Stav opplyste at veiens tilstand delvis kom av hans kjøring med traktor på veien. Lagmannsretten mener at det ved avgjørelsen av den foreliggende sak ikke kan legges vekt på om veien er i dårlig stand, da det er et spørsmål om vedlikehold, som fru Wedul og andre brukere av veien må ha ansvaret for.

Det er først etter at den nye fylkesveien ble anlagt, at eierne av den tomten som fru Wedul nå har, har fått særlig interesse av den gamle ferdselsvei østover bnr. 1 og 3, hvor de fikk den letteste adgang til fylkesveien.

En grunneier kan vanligvis ikke uten videre ta i bruk til oppdyrking og egen fordel grunn som hører til vei som det foreligger en allemannsrett til. Dette må gjelde også i et tilfelle som det foreliggende hvor veien vanskeliggjorde adkomsten mellom to deler av innmarken som her nærmest har fasong av et 8-tall. Tidligere kunne det kreves skjønn for avløsing av veien i medhold av §3 tredje ledd i loven av 23.5.1874 om visse bruksrettigheter over fremmed eiendom. Det må etter uttrykksmåten i bestemmelsen: «Naar en maa taale gangsti, vei, som ikke er offentlig...» antas at bestemmelsen også gjaldt allemannsrettigheter til vei, jfr. også Rt-1915-481. Bestemmelsen ble imidlertid opphevet ved §20 i loven av 29.11.1968 om særlige rådigheter over fremmed eiendom. I §5, §6, §7 jfr. §18 ble det innført nye bestemmelser om avløsing. Disse bestemmelser antas imidlertid bare å gjelde særrettigheter og ikke allemannsrettigheter, jfr. lovens §1. Jordskifteloven, veilovens §53 siste ledd siste punktum og friluftslovens §16 omhandler også avløsing. Men disse bestemmelser synes å passe lite på alle de allemannsretter som kunne avløses etter loven av 1874.

Så langt er det enighet mellom lagmannsrettens dommere.

I spørsmålet om fru Wedul har krav på å få opprettholdt den gamle ferdselsvei for trafikk østover over bnr. 1 frem til den nye fylkesvei, når veiretten som her ikke er avløst i henhold til særlig lovbestemmelse, er det dissens i lagmannsretten.

Lagmannsretten dens flertall, lagdommer Sølberg og ekstraordinær lagdommer Sagbakken, er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

I skylddelingsforretningen fra 1941 er intet nevnt om veirett for gnr. 33,

Side:1288

bnr. 15 i Malvik, som nå tilhører Borghild Wedul. Etter det opplyste ble det heller ikke verken da eller senere avtalt noe om veirett for hytteeiendommen. Gnr. 33 bnr. 15 støtte til en gammel ferdselsvei, slik som ovenfor beskrevet. Veien ble vedlikeholdt og brøytet av gårdbrukerne og andre som trafikkerte veien. Lagmannsretten legger til grunn at de respektive grunneiere eiet grunnen der veien gikk over deres eiendom. Bnr. 15 fikk verken ved utskillelsen eller senere noen særrett til å nytte den gamle ferdselsveien, men kunne i likhet med andre bruke veien i kraft av allmenhetens rett hertil. Ingen av de som opp igjennom årene har eiet bnr. 15 har vært med på noen form for vedlikehold av den gamle ferdselsvei.

Den gamle ferdselsveien fra Borghild Weduls hytte og vestover til offentlig vei ligger på grunn tilhørende gnr. 33, bnr. 2, hvorfra bnr. 15 i sin tid ble utskilt. Ferdselsveien ligger her intakt og er kjørbar med bil. Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er noen problemer for så vidt gjelder Borghild Weduls rett til å nytte denne del av den gamle ferdselsveien. Når det gjelder ferdselsveien østover, så ble et lengre stykke i østre kant pløyet opp av de respektive grunneiere, sannsynligvis i slutten av 1950-årene. Lagmannsretten legger til grunn at ingen protesterte mot at en del av den gamle ferdselsvei på denne måte forsvant. Det som da var tilbake av den gamle ferdselsvei nordover, var veien slik den lå over bnr. 1. Fra bytet mellom bnr. 1 og bnr. 3 går det nå en tverrvei vestover til den nye fylkesveien. Denne tverrvei går over bnr. 3. Der hvor tverrveien munner ut i fylkesveien, er det bussholdeplass. Det er først og fremst fordi den korteste veien til bussholdeplassen ble sperret da Romulslie pløyet opp en del av den gamle veien i 1974 at Borghild Wedul har reist saken, men også fordi den nå sperrede adkomst var bedre å kjøre med bil, fordi denne veistrekning var bedre vedlikeholdt enn veien sydover.

Som allerede nevnt foran, bygger lagmannsretten på at Borghild Wedul som eier av bnr. 15 ikke har eller hadde noen særrett til å nytte den gamle ferdselsveien. Spørsmålet i saken er om John Romulslie i kraft av sin eiendomsrett hadde rett til å pløye opp en del av ferdselsveien nordenfor bnr. 15. Som foran påpekt forsvant en lengre del av ferdselsveien nordover i slutten av 1950-årene da veien ble pløyet opp. Flertallet kan ikke se at den gamle ferdselsvei uten videre ble flyttet over til tverrveien som nå fører fra den gamle ferdselsvei og til den nye ferdselsvei på en slik måte at eier av bnr. 3 er forpliktet til å finne seg i allmennhetens rett til ferdsel på veien over hans eiendom. Slik lagmannsretten ser saken, er følgelig Borghild Wedul avhengig av bnr. 3's velvilje for å nytte tverrvegen og for dermed overhode å ha noen interesse av å nytte den gamle ferdselsvei slik den lå over Romulslies eiendom.

En allemannsrett er ikke beskyttet i samme grad som en særrett. Tiltak fra grunneiere vil således ofte kunne føre til innskrenkninger i allemannsrettene. John Romulslies sperring av ferdselsveien har en jordbruksmessig aktverdig bakgrunn. Han oppnådde derved å få 5-6 dekar dyrket mark sammenhengende med øvrig dyrket mark. Slik lagmannsretten ser det, har ikke Borghild Wedul lenger noen legitim bruk for ferdselsveien slik den lå over Romulslies eiendom. Bnr. 15 er sikret kjørbar adkomst til offentlig vei via den gamle ferdselsvei sydover. At vedlikeholdet av denne vei står noe tilbake å ønske for bilkjøring, tillegger retten ikke noen vekt, idet dette er et forhold som kan og skal løses etter veglovens §54 dersom de interesserte

Side:1289

ikke makter å bli enige om vedlikeholdet. Slik bussholdeplassen i dag er plassert på fylkesveien, er det vesentlig lenger vei vestover enn østover fra bnr. 15 ned til holdeplassen. Dette forhold finner lagmannsretten ikke kan tillegges slik vekt at eiendommen som følge herav kan sies å ha en legitim bruk for ferdselsveien nordover. Adkomsten til og fra en hytteeiendom som bnr. 15 er, vil i fremtiden sannsynligvis skje med personbil. Retten legger også vekt på at eier av bnr. 15 for overhode å ha noen som helst interesse av å nytte ferdselsveien østover, er avhengig av bnr. 3's samtykke til å nytte den før omtalte tverrforbindelse frem til fylkesveien. I og med at retten finner at eiendommen gnr. 33 bnr. 15 i Malvik ikke lenger har legitim bruk for ferdselsveien østover slik den lå over gnr. 33 bnr. 1, blir resultatet at Romulslie frifinnes. - - -

Mindretallet - lagdommer Madsø - bemerker:

Fru Wedul må antas å ha en reell interesse av å få den gamle ferdselsvei over bnr. 1 østover opprettholdt da den gir henne en bedre adkomst enn veien vestover. Visstnok har hennes eiendom før anlegget av den nye fylkesveien ikke hatt den lettvintere adkomst. Det var en fordel som eiendommen ble tilført ved den nye fylkesveien og ved at den gamle ferdselsvei ble omlagt over bnr. 3, og denne fordel oppsto på grunn av allemannsretten som hennes eiendom hadde del i og som ga anledning til ferdsel begge veier.

Når eieren av bnr. 3 lot foreta oppløying der hvor allemannsretten til vei over hans eiendom ble utøvet og lot trafikken gå langs avlingsveien som førte til den nye fylkesvei som igjen førte til Hønstad, må det antas at allemannsretten til ferdsel ble overflyttet til den omlagte vei. Det er ikke opplyst at noen har gjort noen innsigelse mot oppløyingen. De interesserte har sikkert regnet med at allemannsretten til vei over bnr. 3 fremdeles besto, men nå langs den omlagte vei som var mere tjenlig for alle. Allemannsretten besto således fremdeles og ble utøvet av eieren av tomten som nå fru Wedul har og av andre.

Uansett om Romulslie var eier av veigrunnen eller ikke, hadde han ikke uten at allemannsretten ble avløst i henhold til særskilt lovhjemmel, rett til å hindre trafikken på den gamle ferdselsvei over sin eiendom for den som hadde reell interesse av å bruke veien. jfr. Rt-1915-481, hvoretter en hver som har legitim interesse av en allemannsrett til vei, kan gjøre denne rett gjeldende.

Fordi om fru Weduls eiendom hadde fått en fordel i sin bruk av den gamle ferdselsvei, ga det ikke Romulslie noen rett til å frata henne denne fordel for å skaffe seg selv en fordel ved oppdyrking. Allemannsretten til veien medførte at hans eiendom aldri så lenge retten besto hadde hatt rett til oppdyrking.

Mindretallet er overensstemmende med det som er nevnt her, kommet til samme resultat som herredsretten, og stemmer for herredsrettens resultat og at den ankende part pålegges å betale saksomkostninger ved lagmannsretten overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. - - -

Side:1290