Rt-1980-1325

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-10-16
Publisert:	Rt-1980-1325
Stikkord:	Grense mot sjøen
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 143B/1980
Parter:	1. Knut Melby, 2. Isak Melby 3. Gunvor Framnes (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup) mot Ivar Jarre (advokat Ragnar Haugland - til prøve).
Forfatter:	Røstad, Endresen, Løchen, Christiansen, Tønseth
Lovhenvisninger:	Tinglysingsloven (1935) §27, Vassdragsloven (1940) §4

Side:1326

Dommer Røstad: Ivar Jarre - eier av fritidseiendommen «Furuto», gnr. 89 bnr. 20, utskilt fra gnr. 89 bnr. 1 i Bamble - anla i april 1978 sak mot eierne av hovedbruket, Knut Melby og Isak Melby, og mot Gunvor Framnes, eier av tilgrensende fritidseiendom, «Furuhagen», gnr. 89 bnr. 16. Også denne eiendom er utskilt fra gnr. 89 bnr. 1. Jarre påstod seg ved stevningen tilkjent strandrett utenfor eiendommen og eiendomsrett til 2 skjær beliggende utenfor denne.

Under sakens behandling for Skien og Porsgrunn byrett erklærte de saksøkte at de ikke hadde noe å innvende mot saksøkerens påstand om strandrett utenfor hans eiendom. Byretten - satt med domsmenn - avsa 15. september 1978 dom med denne domsslutning:

«1. Knut Melby, Isak Melby og Gunvor Framnes frifinnes.

2. lvar Jarre dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dom å betale til Knut Melby, Isak Melby og Gunvor Framnes v/h.r.advokat Chr. Frøstrup kr. 3.000,- - tretusen - kroner i sakskostnader.»

Ivar Jarre anket byrettens dom til Agder lagmannsrett som 7. september 1979 avsa dom med denne domsslutning:

«1. lvar Jarre kjennes i egenskap av eier av Furuto, gnr. 89 bnr. 20 i Bamble, eiendomsberettiget til 2 skjær beliggende i sjøen utenfor nevnte eiendom.

2. Saksomkostninger for byrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner, som også gjengir partenes anførsler og påstander i de tidligere instanser.

Knut Melby, Isak Melby og Gunvor Framnes har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og lovanvendelsen.

De ankende parter er ikke enige med lagmannsretten i at skjærene ligger ganske nær strandlinjen og at de ikke er større enn at de omtrent er helt overskyllet ved høyvann. De har foranlediget utarbeidet et særskilt kart over strand- og sjøområdet med måling også av dybdeforholdene. Etter denne målingsforretning ligger det minste skjæret som er på ca. 10 m2, ca. 13 m fra land. Det andre skjæret som er på ca. 30 m2, ligger ca. 18 m fra land.

De ankende parter hevder at lagmannsretten har tatt feil når den fant at grensen mellom «Furuto» og «Furuhagen» går i en rett linje helt til sjøkanten. Lagmannsretten har oversett at skylddelingsforretningen bare angir at grensen går «i samme retning», og at forretningen har angitt avstanden mellom sjøkanten og bolt 1 til 4,5 m, slik at grensen på dette punkt danner en «knekk». Den faktiske avstand for en rett linje mellom sjøkant og vedkommende bolt er imidlertid 7,5 m. De ankende parter anfører videre at det neppe er riktig - som uttalt av lagmannsretten - at skjær av denne typen tilhører den

Side:1327

eiendom på land som de ved middels vannstand ligger nærmest.

De ankende parter har fremholdt at skjærene ikke er nevnt i noen av atkomstdokumentene for «Furuto» - verken i leiekontrakten eller i skjøtet. De er heller ikke nevnt i voldgiftsavgjørelsen fra 1953 - med det tilhørende kart som jordskiftelandmåleren da utarbeidet. Den omstendighet at skjærene ikke er tatt med på dette kart, må ses i sammenheng med at det på angjeldende kart er inntegnet et annet skjær for naboeiendommen mot nordøst. De to skjær er heller ikke nevnt i skylddelingsforretningen fra 1969. Eieren av hovedbruket har hele tiden ansett seg som eier av skjærene - noe som også fremgår av det skjøtet som Louise Melby - noen tid etter nevnte skylddelingsforretning - utstedte til sin datter på fritidseiendommen «Furuhagen». Her forbeholdt fru Melby seg eiendomsretten til skjærene, men gav datteren en bruksrett til dem. Skjærene har tidligere hatt vesentlig betydning for eierne av hovedbruket, og det er også disse som har disponert over dem. Den bruk de har utøvd over skjærene, har for øvrig gitt seg tydelig utslag i den synlige steinfylling fra stranden og ut mot det ene skjær.

De ankende parter har lagt ned denne

påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. lvar Jarre dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Ivar Jarre har henholdt seg til lagmannsrettens dom.

Han har fremholdt at lagmannsretten ikke har oversett at den faktiske avstand mellom sjøkanten og bolt 1 var 7,5 m. Dette riktige mål var angitt i voldgiftsavgjørelsen fra 1953 og skulle legges til grunn også ved skylddelingsforretningen i 1969. Forretningens styrer gjorde seg da imidlertid skyldig i feil avlesning av kartet fra 1953 og leste 7,5 m for 4,5 m. Dette forhold ble klarlagt under sakens behandling i lagmannsretten, hvor skylddelingsforretningens styrer ble ført som vitne. Lagmannsretten har - etter ankemotpartens syn - gitt uttrykk for en riktig fastsettelse av grensen for eiendommen «Furuto» og har på grunnlag av sikker rett funnet at eiendomsretten til de omtvistede skjær følger den eiendom de ligger nærmest.

Ankemotparten kan ikke se noe påfallende i at skjærene ikke var inntegnet på det kart voldgiftsretten hadde i 1953, mens kartet hadde med et skjær for naboeiendommen i nordøst. Det var naturlig at det skjæret ble tatt med på kartet, da det skulle deles mellom eierne av to eiendommer. I voldgiftsavgjørelsen er det klart sagt at grensene for gnr. 89 bnr. 20 går «videre utover sjøen så langt privat eiendomsrett er undergitt». Skjærene, som ligger innenfor en dybde på godt under 2 m, tilligger således den eiendom de ligger nærmest - her «Furuto».

Jarre har fremholdt at eierne av hovedbruket i de siste 45 år ikke har drevet noen vedhugst som har medført bruk av skjærene som fortøyningsplass for eieren av hovedbruket. De har heller ikke på

Side:1328

annen måte utøvd noen bruksrett der. Etter Jarres oppfatning kan det ikke legges noen vekt på det skjøte som fru Melby utstedte til datteren i 1969. Dette ble gitt en tid etter at det var avholdt skylddelingsforretning hvor de tidligere grenser i sjøområdet ble fastholdt. Fra eieren av hovedbruket var det under denne skylddelingsforretning aldri blitt nevnt at de skulle være eiere av de to skjær som klart lå innenfor grensene til «Furuto».

Jarre har til støtte for sitt syn vist til rettsavgjørelse i Rt-1928-835.

Han har lagt ned denne

påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Knut Melby, Isak Melby og Gunvor Framnes dømmes til - in solidum - å betale saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken har det vært avholdt to bevisopptak hvor sakens parter Isak Melby og Ivar Jarre, og tre vitner har vært avhørt. Ett av disse vitner har tidligere ikke vært avhørt. For Høyesterett er som nytt dokument fremlagt det kart som de ankende parter har foranlediget utarbeidet. Saken foreligger ellers i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsrett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Jeg finner grunn til å understreke at det ikke i noen av atkomstdokumentene til «Furuto» er nevnt noe om retten til de to skjær. Jeg nevner imidlertid at voldgiftsavgjørelsen fra 1953 har trukket opp de nærmere grenser for denne fritidseiendom, og at det ved angivelsen av grensen i sjøkanten mot den senere utskilte fritidseiendom «Furuhagen» er uttalt at grensen går «videre utover sjøen så langt privat eiendomsrett er undergitt».

I forbindelse med revisjonen av avtalen i 1969 - da festeforholdet ble omgjort til eiendomsforhold - ble man enig om å endre noe på grensene for «Furuto». Disse endringer kan imidlertid ikke ses å ha gjeldt avgrensningen mot sjøkanten eller mot sjøområdet.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det må anses å ha vært meningen med skylddelingsforretningen i 1969 å opprettholde den rettlinjede grense mellom «Furuto» og den senere «Furuhagen». Som lagmannsretten legger jeg vekt på at skylddelingsforretningen ikke inneholder noe om at grensen skulle følge en annen linje enn den som var fastsatt ved voldgiftsavgjørelsen i 1953. Den uoverensstemmelse som er kommet inn ved lengdeangivelsen på 4,5 m istedenfor 7,4 m, anser jeg å ha sammenheng med en feillesing av det tidligere kart. Jeg finner støtte for dette i den forklaring forretningens formann har avgitt under bevisopptaket. Han forklarte at det bare ble foretatt oppmåling der hvor det skulle gjøres endringer, og at det ikke ble foretatt oppmåling fra bolten og ned til sjøen. Vitnet fremla ved bevisopptaket det kart som ble nyttet under skylddelingsforretningen. Her er avstanden angitt til 7,5 m.

Lagmannsretten antok at det var samsvar i dokumentenes beskrivelse

Side:1329

av grensen utover mot sjøen. Lagmannsretten knyttet noen bemerkninger til uttrykket «sjøen og dypet» i skylddelingsdokumentet fra 1969. Den mente at det var naturlig å forstå dette som en henvisning til den alminnelige grense for privat eiendomsrett utover mot sjø. Jeg er enig i lagmannsrettens vurdering og finner grunn til å nevne at det nye kart som er fremlagt for Høyesterett, viser at dybdeforholdene mellom land og skjærene ikke noe sted overskrider 1,70 m.

Den angivelse av eiendomsgrensene som er lagt til grunn i de nå omtalte dokumenter, leder etter min oppfatning til at eieren av «Furuto» også er eier av de tilliggende skjær, såfremt annet ikke fremgår av forholdene. Som lagmannsretten kan jeg imidlertid ikke se at eieren av hovedbruket har forbeholdt seg noen rett til skjærene, enten uttrykkelig eller ved manifestert rådighetsutøvelse.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det på denne bakgrunn ikke var foranledning til i skylddelingsdokumentet eller skjøtet særskilt å nevne eiendomsforholdet til skjærene. Jeg ser her saken slik lagmannsretten også har gjort, at det ut fra de forhold som forelå, hadde vært naturlig uttrykkelig å fremholde i dokumentene dersom skjærene ikke skulle følge med.

Jeg kan ikke tillegge det noen betydning for avgjørelsen av tvisten om eiendomsforholdet til skjærene at eieren av hovedbruket noen tid etter skylddelingsforretningen i skjøte til datteren gav uttrykk for at eiendomsretten fortsatt tillå hovedbruket. Jeg nevner at det under bevisopptaket ved avhør av et nytt vitne - en annen datter av den daværende eier av hovedbruket - er klarlagt at skjærene overhodet ikke ble nevnt under skylddelingsforretningen.

Jeg er etter dette enig med lagmannsretten i avgjørelsen av tvistespørsmålet, og jeg kan også slutte meg til dens avgjørelse i spørsmålet om saksomkostninger.

Jeg finner imidlertid at de ankende parter må pålegges å erstatte ankemotparten saksomkostningene for Høyesterett. Disse er oppgitt til kr. 7.800, herav kr. 300 som utlegg.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Knut Melby, Isak Melby og Gunvor Framnes én for alle og alle for én 7.800 - sju tusen åtte hundre - kroner til Ivar Jarre innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Christiansen og Tønseth: Likeså.

Av byrettens dom (justitiarius Halvor Husaas med domsmenn):

Saka gjelder tvist om eiendomsgrense i sjøområde.

Saksøkeren. Ivar Jarre, er eier av eiendommen Furuto, gnr. 89, bnr. 20 i

Side:1330

Bamble. Det er en fritidseiendom med et tomteareal på ca. 12 da. som grenser mot sjøen, og en påstående hytte. Saksøkte nr. 1 og 2 eier eiendommen som foran nevnte fritidseiendom er utskilt fra, Melby, gnr. 89, bnr. 1 i Bamble. Saksøkte nr. 3 eier en fritidseiendom, gnr. 89, bnr. 16, som også er utskilt fra Melby, og grenser mot sjøen.

Saksøkerens eiendom var opprinnelig en festetomt under foran nevnte eiendom, Melbye, gnr. 89, bnr. 1. Ved leiekontrakt av 12.6.1935, tinglyst 3.7. samme år bortfestet daværende eier av Melby det som nå er saksøkerens eiendom (bortsett fra mindre grensereguleringer som man nedenfor skal komme nærmere inn på) til Kristine Abrahamsen. Leiekontrakten inneholder visse grensebeskrivelser. Den 28.10.1953 avsluttet jordskiftedommeren i Grenland som voldgiftsdommer en grenseoppgang for angjeldende leietomt. Grensebeskrivelsen vil bli omtalt nærmere nedenfor. Kristine Abrahamsen ønsket å overdra sin leierett m.v. til sin slektning, saksøkeren. Det oppsto da tvist om adgangen til slik overdragelse. Etter langvarige forhandlinger ble partene enige om at tomten skulle skilles ut og overdras saksøkeren som eiendomstomt, samtidig som den skulle innskrenkes på nærmere bestemt måte med ca. 2,5 da. i vestre kant mot grensen til tomten tilhørende saksøkte nr. 3. Skylddelingsforretning ble holdt 9.7.1969 og tinglyst 9.12. samme år. Eiendommen fikk da betegnelsen Furuto, gnr. 89, bnr. 20. Skjøte ble utstedt til saksøkeren 3.7.1970 og tinglyst 4.8.1970.

Det er oppstått tvist mellom saksøkeren og de saksøkte om hvordan grensen mellom eiendommene går ut i sjøen. Særlig gjelder tvisten eiendomsretten til to små skjær som ligger nær land. - - -

Fra saksøkerens side er i det vesentlige anført følgende:

Saksøkerens tomt er en typisk sjøtomt og må vurderes ut fra det. Når man skal finne grensene for eiendommen, må en gå tilbake til leiekontrakten av 1935 og fortsette videre med å se på den grenseoppgang jordskiftedommeren foretok i 1953 for så å tolke skylddelingsforretningen av 1969 på bakgrunn av grensebeskrivelsene i de to første dokumenter. Det kan da ikke være tvilsomt at grensen ifølge disse dokumenter er trukket slik at sjøområdet med de to skjær som det tvistes om, hører til saksøkerens eiendom. Leiekontrakten av 1935 inneholder en noe ufullstendig grensebeskrivelse på land, men det står at «tomten begynner i sjøen på østlig side i grensen til Albin Johannessens eiendom . .» og grensebeskrivelsen ender slik: «rett i sjøen ved Emanuelplassen, og følger så sjøen tilbake til utgangspunktet». Denne grensebeskrivelse er typisk for en sjøtomt, og den viser at tomten går så langt eiendomsretten strekker seg i sjøen, og videre at småskjær og øyer som naturlig hører til, er innbefattet.

I den grense-beskrivelse som jordskiftedommeren i Grenland har gitt i voldgiftssaka fra 1953 står bl.a. at grensen «begynner i sjøen sydvest av Hjalmar Jørgensens sjøbod . .» og beskrivelsen slutter slik: «over nedrammet jernbolt (10) i fjell 7,5 m nord-vest av sjøkanten og videre utover sjøen så langt privat eiendomsrett er undergitt». Ved dette er - hevdes det - ytterligere klarlagt at det gjelder en sjøtomt. Ved grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen av 1969 er grensene beskrevet den omvendte vegen av grensebeskrivelsene i de foran nevnte dokumenter. I skylddelingsforretningen står at grensen begynner «i tomtens søndre hjørne ved sjøkanten» og den slutter slik: «følger så denne tomts dele i syd-øst ret. 17 m til sjøen, følger så sjøen og dypet i vestlig ret. til utgangspunktet». Det hevdes fra

Side:1331

saksøkerens side at også skylddelingsforretningen beskriver en sjøtomt med strandrett og at de to skjær som ligger utenfor eiendommen hører med.

Grensene i sjøområdet er de samme for eiendomstomten som de var for leietomten. Det har aldri vært meningen å endre grensene i sjøen. Grensene fra land og ut i sjøen må trekkes etter analogi av reglene i vassdragslovens §4. Av den omstendighet at vi her har med en sjøtomt å gjøre følger at det til den hører strandrett med de rettigheter som det gir for eieren. Båer og skjær tilhører den eiendom som de er en naturlig fortsettelse av. - - -

Fra de saksøktes side er i det vesentlige anført følgende:

Det går klart fram av dokumentene som er lagt fram at eieren av hovedbruket, Melby, gnr. 89, bnr. 1 aldri har bortfestet eller solgt til saksøkeren eller hans forgjengere de to skjær som er omtvistet i denne sak.

De to skjær er ikke nevnt i grensebeskrivelsene og er ikke medtatt i det kart som jordskiftedommeren i Grenland satte opp i forbindelse med voldgiftsavgjørelsen i grensespørsmålet. Det er for øvrig bare skylddelingsforretningen - og ikke de andre dokumenter - som inneholder den grensebeskrivelse som gjelder mellom partene. På grunnlag av forutgående forhandlinger ble det ved denne foretatt endringer i de grenser som gjaldt for festetomten både på land og i sjøen. Grensene er beskrevet meget nøyaktig i skylddelingsforretningen. Det er klart at det er brukt målebånd. Et punkt i grensebeskrivelsen er avgjørende i denne sak. Det står at delet «tar sin begynnelse i tomtens søndre hjørne ved sjøkanten går derfra i nordvest ret. ca. 4,5 m til bolt 2». Grensebeskrivelsen slutter med å slå fast at den «følger sjøen og dypet i vestlig retning til utgangspunktet». I jordskiftedommerens grensebeskrivelse er det sagt at avstanden til sjøen fra den samme bolt var 7,5 m. Følgen av denne endring blir at de to skjær blir liggende utenfor saksøkerens eiendom når grensen fra land trekkes ut i sjøen. - - -

Retten ser saka slik:

Det avgjørende dokument når det gjelder grensebeskrivelsen er - etter rettens mening - skylddelingsforretningen av 9. juli 1969. Imidlertid har også grensebeskrivelsene i de andre dokumenter betydning for forståelsen av det som står i skylddelingsforretningen. I skylddelingsforretningen står at tomten «tar sin begynnelse i tomtens søndre hjørne ved sjøkanten». Etter at grensen i land deretter er beskrevet slutter så grensebeskrivelsen slik: «følger så denne tomts dele i syd-sydøst ret. 17 m til sjøen, følger så sjøen og dypet i vestlig ret. til utgangspunktet». I denne forbindelse skal bemerkes at det er dypt vann mellom land og skjærene bortsett fra en steinfylling som er lagt ut fra tomten til saksøkte nr. 3. Etter denne beskrivelse kommer da grensen mot sjøen til å gå innenfor skjærene. Dette utelukker imidlertid ikke at det til saksøkerens eiendom hører det som kalles strandrett med den rett dette vanligvis medfører til å disponere over sjøen og sjøgrunnen også utenfor den grenselinje mot sjøen som trekkes som foran nevnt. Dette er også erkjent av de saksøkte og de har derfor ikke hatt noe å innvende mot at punkt 1 i saksøkerens påstand tas til følge. Det er opplyst at de aldri har benektet at saksøkeren har vanlig strandrett utenfor sin eiendom. Av dette følger imidlertid ikke at saksøkeren er eier av de to skjær som er omtvistet i denne sak.

Grensebeskrivelsen i leiekontrakten av 12. juni 1935 synes å stemme godt med beskrivelsen av grensen mot sjøen i skylddelingsforretningen. I voldgiftsavgjørelsen av 27. oktober 1953 er derimot sagt at grensen går «videre utover sjøen så langt privat eiendomsrett er undergitt». Dette fører imidlertid

Side:1332

neppe til noe annet resultat hvis en legger til grunn at den private eiendomsrett etter vanlige regler ikke går lenger ut i sjøen enn til dypet mellom fastlandet og skjærene.

Hvordan grensene - om man følger prinsippet i vassdragslovens §4 - skal trekkes utover i sjøen, finner ikke retten under noen omstendighet avgjørende, og går derfor ikke nærmere inn på det spørsmålet.

Etter rettens mening synes det klart at Louise Melby ved overdragelsen av gnr. 89, bnr. 20 til saksøkeren ved skjøte av 3. juli 1970 ikke mente å overdra de to skjærene. Det framgår av skjøtet av 25. november 1969 fra henne til datteren, at hun allerede før skjøtet ble utstedt til saksøkeren 3. juli 1970, hadde disponert over disse skjær til fordel for den fritidseiendom som ble overdratt til datteren. I skjøtet av 25. november 1969 tinglyst 28. samme måned er inntatt følgende:

«Eieren av denne eiendom har rett til å benytte den felles badeplass beliggende ved sjøen syd for denne parsell. Videre har eieren av denne eiendom rett til akterfeste for båt på de 2 skjær beliggende øst for den felles badeplass og rett til å disponere disse».

Det skal videre bemerkes at skjærene ligger rett utenfor saksøkte nr. 3's hytte og hører naturlig til denne eiendom. Det er derfor helt rimelig at eiendommen fikk rett til båtplass m.v. som nevnt i skjøtet. Uten hensyn til om grensen ut mot sjøen går som påstått av saksøkeren, er det usannsynlig at noen kunne regne med at de to skjær skulle tilhøre saksøkerens eiendom. De ligger langt borte fra hytta på den eiendommen, og under enhver omstendighet helt på grensen. Det er vanskelig å forstå hvilken interesse saksøkeren skulle ha av å disponere disse skjær. I denne forbindelse skal bemerkes at han har ikke mindre enn 3 brygger på sin eiendom. Hadde det vært meningen at skjærene skulle ha fulgt med ved eiendomsoverdragelsen i 1970, må det antas at det hadde vært nevnt uttrykkelig i skylddelingsforretningen eller i skjøtet. Her står intet, til tross for at grensene i skylddelingsforretningen er meget nøyaktig beskrevet. Hovedbruket Melby har uten tvil brukt disse skjær i forbindelse med drift fra skogen og det er naturlig at Louise Melby ville beholde eiendomsretten til disse, selv om det ikke har vært drevet fra den aktuelle del av skogen på mange år.

Retten finner ikke grunn til å komme inn på partenes påståtte bruk av skjærene i de seinere år til båtfeste m.v., idet dette under enhver omstendighet ikke kan tillegges avgjørende vekt. Det skal imidlertid bemerkes at det særlig er de saksøkte som har brukt skjærene.

Etter det foran anførte blir de saksøkte å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ola Rygg, Harald Holfeldt Roscher og sorenskriver Jan-Erik Aarsland Olsson):- - -

Både Furuto og Gunvor Framnes's eiendom bnr. 16 er bebygde hytteeiendommer som er utskilt fra bnr. 1. Begge eiendommene har strandlinje mot sjøen og de grenser til hverandre. De to omtvistede skjær ligger forholdsvis nær grensen mellom Furuto og bnr. 16, slik denne er beskrevet og avmerket på land. Det nøyaktige punkt hvor denne grensen støter mot sjøen er omtvistet. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

De to såkalte «skjær» som tvisten gjelder, er toppen av noen steinformasjoner på sjøbunnen ganske nær strandlinjen. Skjærene er ikke større enn at

Side:1333

de omtrent er helt overskyllet ved høyvann. Den bruksmessige interesse av dem knytter seg etter det opplyste til bruk som fortøyningsfeste for båter.

Lagmannsretten legger til grunn at eiendomsretten til skjær av denne type følger samme regler som eiendomsretten til sjøgrunnen omkring - de er ikke å anse som særlige eiendomsobjekter i tingsrettslig forstand. Dette innebærer at skjærene tilhører den eiendom på land som de ved middels vannstand ligger nærmest, jfr. Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett 89. Dette gjelder dog bare for så vidt ikke annet følger av særskilt hjemmel, jfr. vassdragslovens §4 som antas å gjelde analogisk.

Skylddelingsdokumentet av 9.7.1969 må etter lagmannsrettens mening forstås slik at grensen mellom Furuto og bnr. 16 skal gå i rett linje helt til sjøkanten. Det er såvidt skjønnes uomtvistet at festetomtens grense gikk slik etter festekontrakten av 1935, og i hvert fall er det fastslått rettlinjet grense helt til sjøen i voldgiftsdommen av 1953. Dersom meningen i 1969 hadde vært å endre grenseforløpet på den korte strekningen mellom nærmeste bolt og sjøkanten, måtte dette ha kommet klarere til uttrykk i grensebeskrivelsen enn tilfelle er. Der står intet i skylddelingsdokumentet om noe knekk i grensen her - der står tvertimot at grensen skal gå i samme retning på begge sider av bolten. Dette kan vanskelig forstås annerledes enn at festetomtens tidligere rette grenselinje helt til sjøen skulle bestå uendret. Uoverensstemmelsen når det gjelder avstanden kan ikke gi tilstrekkelig grunnlag for å slutte at det ved skylddelingen i 1969 ble foretatt noen endring av den tidligere grense på dette sted. Det er også høyst uklart hva som eventuelt skulle ha foranlediget en slik grenseendring, utover det å regulere det nå oppståtte tvistespørsmål om retten til skjærene. Men det siste kunne i tilfelle ha vært gjort enklere og klarere ved uttrykkelig å si at skjærene ikke skulle følge med.

Med et slikt grenseforløp til strandlinjen som lagmannsretten legger til grunn, fører den deklaratoriske regel i vassdragslovens §4 til at skjærene tilhører Furuto og ikke bnr. 16 - de ligger nærmere Furutos strandlinje enn bnr. 16's.

Det avgjørende spørsmål for løsningen av tvisten blir etter dette om atkomstdokumentene gir grunnlag for å slutte at skjærene har vært holdt utenfor festeforholdet og/eller salget, slik at de fortsatt må anses å tilhøre hovedbruket gnr. 89 bnr. 1.

Verken festekontrakten av 1935, voldgiftsdommen av 1953. skylddelingsdokumentet av 1969 eller skjøtet til Jarre av 1970 har noen uttrykkelige bestemmelser om retten til skjærene. Skal de anses holdt utenfor, må da grunnlaget i tilfelle være at dette har vært en still-tiende forutsetning mellom partene - enten mellom Knut Melby og Kristine Abrahamsen da tomten ble bortfestet i 1935, eller mellom Louise Melby og lvar Jarre da den ble tilskjøtet Jarre til eiendom i 1969-70. Det er som nevnt ikke grunnlag for å anta at det skjedde noen endring med hensyn til retten til skjærene ved overgangen fra festetomt til eiendomstomt, eller ved at Jarre trådte inn som fester i Kristine Abrahamsens sted (dette skjedde etter det opplyste i 1954). Jarre kan på den annen side ikke påberope seg å ha ervervet noen større rett til skjærene enn Kristine Abrahamsen hadde, idet legitimasjonsregelen i tinglysningslovens §27 ikke gjelder faktiske opplysninger om grenser etc. (jfr. dom i RG-1969-21 flg.)

Lagmannsretten er ikke enig med byretten i at uttrykket «sjøen og dypet»

Side:1334

i skylddelingsdokumentet av 1969 tar sikte på den ikke særlig dype renna mellom strandlinjen og skjærene. Det ligger etter lagmannsrettens mening nærmere å forstå dette som en henvisning til den alminnelige grense for privat eiendomsrett utover mot sjø, slik festetomtens grense også er beskrevet i voldgiftsdommen av 1953. Tilsvarende gjelder forståelsen av uttrykkene «i sjøen» og «følger så sjøen» i festekontrakten av 1935. Slik lagmannsretten leser disse dokumentene, er det samsvar i grensebeskrivelsen utover mot sjøen både i festekontrakten, voldgiftsdommen og skylddelingsdokumentet. Men det er bare i voldgiftsdommen at meningen er kommet helt klart og utvetydig til uttrykk. Det bemerkes i denne sammenheng at voldgiftsdommen av 1953 ikke ble fremlagt i forbindelse med skylddelingsforretningen i 1969, ifølge opplysning fra formannen ved nevnte skylddeling, vitnet Hans Trosby.

Lagmannsretten er enig med byretten i at Louise Melby trolig ikke har ment at festetomten omfattet skjærene, og følgelig heller ikke har ment at de skulle følge med ved salget til Jarre i 1969-70. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å anse dem unntatt, idet bevisførselen for lagmannsretten ikke gir grunnlag for å slutte at verken Kristine Abrahamsen eller Jarre har vært innforstått med at skjærene fortsatt skulle tilhøre hovedeiendommen bnr. 1. Den i saken omtalte vedhugst på bnr. 1, hvor skjærene ble benyttet som feste for føringsbåt, fant etter opplysning fra Isak Melby sted i 1932-33 - altså før tomten ble bortfestet til Kristine Abrahamsen. Det er ikke opplyst at skjærene har vært brukt i næringsmessig sammenheng fra bnr. 1 s side etter 1935.

Det kan etter dette, slik lagmannsretten ser det, ikke kreves at skjærene skulle ha vært særskilt nevnt i skylddelingsdokument eller skjøte for at de skal anses medtatt ved salget til Jarre i 1969-70. Når situasjonen var den at skjærene lå innenfor tomtens grenser etter foreliggende beskrivelser sammenholdt med ulovfestet rett om grenser i sjøen, og det ikke foregikk bruk eller forelå andre ytre omstendigheter som viste at de var regnet å tilhøre bnr. 1. måtte det etter lagmannsrettens mening tvertimot sies uttrykkelig i dokumentene dersom de ikke skulle følge med. Lagmannsretten kan ikke se at byggeforbudet i pkt. 3 i Jarres skjøte på tilstrekkelig klar måte tilkjennegir noen forutsetning fra Louise Melbys side med hensyn til fremtidig bruk av skjærene.

At skjærene ikke er inntegnet på den kartskisse over tomten som ble opptatt i forbindelse med voldgiftssaken i 1953, er ett av flere momenter som kan sies å skape begrunnet tvil om spørsmålet, men anses i seg selv ikke avgjørende.

Lagmannsretten kommer etter dette til et annet resultat enn byretten, idet Jarres påstand pkt. 1 blir å ta til følge. - - -