Rt-1980-145

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-02-02
Publisert:	Rt-1980-145
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 11/1980
Parter:	Asta Rørvik (advokat Magne Spilde - til prøve) mot Staten v/ Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/ høyesterettsadvokat Arne Fliflet).
Forfatter:	Blom, Michelsen, Tønseth, Stabel. Mindretall: Holmøy
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §10, Skjønnsprosessloven (1917) §28

Dommer Blom: I forbindelse med anlegg av nytt ferjeleie ved Rørvik i Statsbygd tok veisjefen i Sør-Trøndelag på vegne av staten

Side:146

ved Samferdselsdepartementet ut begjæring om ekspropriasjonsskjønn mot flere grunneiere i Rørvik. Skjønn ble avhjemlet ved Midt-Trøndelag herredsrett 13. juni 1977. For takst nr. 9, Aasta Rørvik, ble det avgitt skjønn i to alternativer - med og uten innløsning av hennes enebolig med tilhørende tomt. For alternativet full innløsning ble det fastsatt en gjenervervserstatning på kr. 200.000 og en ulempeerstatning på kr. 2.000.

Aasta Rørvik påanket skjønnet til lagmannsrett. Under ankeforberedelsen ble det klarlagt at full innløsning ville finne sted, og anken ble derfor begrenset til å gjelde skjønnets alternativ 1. Frostating lagmannsrett, satt med to bygningskyndige domsmenn, avsa 9. mai 1978 dom med slik domsslutning:

«I. Midt-Trøndelag herredsretts skjønn av 13. juni 1977 stadfestes så langt det er påanket.

2. Erstatning for saksomkostninger idømmes ikke.»

Lagmannsrettens dom var avsagt under dissens for så vidt angår ulempeerstatningen.

Aasta Rørvik har påanket lagmannsrettens dom. Anken gjelder begge tapsposter og bygger prinsipalt på feil ved skjønnsrettens saksbehandling, idet skjønnsgrunnene hevdes å være så mangelfulle at rettsanvendelsen ikke kan prøves. Subsidiært angriper hun skjønnsrettens rettsanvendelse.

En tidligere anførsel om at skjønnet var vilkårlig er ikke opprettholdt for Høyesterett. Videre har hun frafalt en anførsel om at skjønnsretten ikke hadde vurdert om hun hadde krav på omsetningsverdien av eiendommen fordi denne var høyere enn gjenervervsverdien. Og etter at staten har tilbudt seg å betale de omkostninger hun vil få med flytning til det hus hun nå bygger seg, har hun også frafalt anken over ulempeerstatningen. Tilbake står da bare anken over skjønnsgrunnene og rettsanvendelsen for så vidt angår gjenervervserstatningen.

Hun har hatt fri sakførsel for Høyesterett og har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønn avhjemlet ved Midt-Trøndelag herredsrett 13. juni 1977 oppheves forsåvidt angår erstatningsfastsettelsen under t.nr. 9, alternativ l, Aasta Rørvik og hjemvises til nytt skjønn med ny sammensetning.

2. Aasta Rørvik tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Staten henholder seg til lagmannsrettens dom og har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Saksforholdet fremgår av skjønnet og av lagmannsrettens dom. Det samme gjelder partenes anførsler, som jeg senere kommer nær-

Side:147

mere tilbake til. Det er avhørt ett vitne ved bevisopptak og fremlagt en del nye dokumenter som ikke bringer saken i en annen stilling.

Jeg er kommet til at anken må tas til følge og skjønnet oppheves for så vidt angår fastsettelsen av gjenervervserstatningen.

Det fremgår av skjønnsgrunnene at eiendommen det gjelder var en boligeiendom på ca. 2,75 dekar, bebygd med enebolig i to fulle etasjer og støpt kjeller, oppført i 1938, godt vedlikeholdt. Om verdsettelsen skriver skjønnsretten:

«Ved alternativ l blir erstattet gjenerverv av hus med tomt etter Aasta Rørviks behov og med fradrag «nytt for gammelt» idet betingelsene etter erstatningslovens §10 foreligger.»

Ytterligere begrunnelse for skjønnsresultatet er ikke gitt.

Etter ekspropriasjonserstatningsloven av 26. januar 1973 nr. 4 §10 første ledd kan erstatning fastsettes på grunnlag av «utgiftene til gjenerverv av eiendom for tilsvarende bruk såframt gjenerverv må anses påkrevd for at ekspropriaten skal holdes skadesløs». Og §10 tredje ledd bestemmer: «Ved erstatningsfastsettingen skal gjøres fradrag for fordeler som gjenerverv av annen eiendom i tilfelle vil medføre, så som ved mer moderne utstyr, lengre levetid, mer rasjonell drift eller lavere vedlikeholdskostnader.»

I det foreliggende tilfelle dreiet det seg om et bolighus på 123 m2 gulvflate, og partene var enige om at erstatning for gjenerverv skulle gis. Det var fremlagt for skjønnsretten en privat takst hvoretter bygningens nyverdi ble ansatt til kr. 246.000 med tillegg av kr. 15.000 for opparbeidet hage og et eget vannverk. Verdien uten tomt ble anslått til kr. 261.000.

Aasta Rørvik har fremholdt at ved fastsettelse av gjenervervserstatning må skjønnsretten ta standpunkt til hva slags bolig som skal gjenerverves, hva denne bolig vil koste og hva det skal gis fradrag for. Hun mener at hun, selv om hun nylig var blitt enke, og ikke lenger hadde hjemmeværende barn, måtte ha krav på erstatning for et hus som i standard og størrelse svarte til det hun bodde i. Hennes boligmessige stilling må med andre ord bli slik den var før ekspropriasjonen. Skjønnsgrunnene er imidlertid ikke tilstrekkelige til å vise at erstatningen er fastsatt på dette grunnlag.

Staten har på sin side hevdet at hun ikke hadde krav på et identisk hus med samme antall kvadratmeter og at et mindre hus ville tilfredsstille hennes boligbehov slik det var etter at hun var blitt alene.

Et nytt hus vil sikkert ha en bedre standard enn et hus oppført i 1938, og fradrag for dette må gis rent skjønnsmessig. Selv om skjønnsgrunnene er knappe, er de tilstrekkelige til å vise at skjønnsretten har bygd på det riktige rettslige grunnlag. Selve de skjønnsmessige vurderinger behøver ikke å begrunnes.

Jeg ser det slik at i og med at partene var enige om at gjenervervserstatning skulle gis, var det ikke nødvendig for skjønnsretten nærmere å begrunne dette. Men når skjønnsretten bare henviser til Aasta Rørviks «behov» og til at det er gitt «fradrag nytt for gammelt»,

Side:148

er dette ikke tilstrekkelig.

Etter skjønnslovens §28 slik den lyder etter endringen i 1973 skal det gjøres greie for det rettslige grunnlag skjønnet er bygd på og faktiske omstendigheter og andre forhold av vesentlig betydning for avgjørelsen.

Det som sies i skjønnsgrunnene, er etter min mening uklart og ikke tilstrekkelig til å vise at skjønnsretten har bygget på en riktig rettsanvendelse. Det står åpent om man har villet gi erstatning basert på et hus av noenlunde tilsvarende størrelse som det ekspropriaten avstod, eller om skjønnsretten har ment at hun måtte finne seg i en reduksjon av sin boligstandard. I siste tilfelle burde dette være særskilt begrunnet, men den stikkordmessige henvisning til hennes «behov» gir her ingen veiledning. På bakgrunn av at huset var betegnet som godt vedlikeholdt, gir heller ikke henvisningen til fradrag «nytt for gammelt» tilstrekkelig holdepunkt for hvilke fordeler ved det nye hus skjønnsretten har ment å gjøre fradrag for.

Jeg antar derfor at skjønnet må oppheves og hjemvises til ny behandling, men finner ikke grunn til å bestemme at skjønnsretten ved denne skal ha ny sammensetning.

Etter det resultat jeg er kommet til, må kravet om saksomkostninger for lagmannsrett tas til følge. Omkostningene settes på grunnlag av fremlagte oppgave til kr. 5.000,-, hvorav for utlegg kr. 500,-. Da den ankende part har hatt fri sakførsel for Høyesterett i sak mot staten, er saksomkostninger for Høyesterett ikke påstått.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Skjønnet oppheves for så vidt angår fastsettelsen av gienervervserstatning for takst nr. 9 Aasta Rørvik og hjem vises til ny behandling for skjønnsretten.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten ved Samferdselsdepartementet til Aasta Rørvik 5000-fem tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Holmøy: Jeg finner at det ikke er grunnlag for å oppheve skjønnet.

Jeg er imidlertid enig i at skjønnsrettens begrunnelse er kort og til dels lite dekkende sett i forhold til de vilkår som gjelder for erstatning etter gjenervervsprinsippet. Skjønnsgrunnene må imidlertid forstås på bakgrunn av de faktiske forhold i saken.

Jeg nevner da først at den bolig som løses inn, og som er nærmere beskrevet i skjønnsgrunnene, er en enebolig av alminnelig standard og moderat størrelse. Boligarealet - 123 m2 - er ikke oppgitt i skjønnsgrunnene, men dette er et åpenbart faktum som skjønnsretten må ha vært kjent med.

Videre peker jeg på at skjønnsgrunnene utrykkelig uttaler at Aasta Rørvik skal ha erstattet nytt hus med tomt. Det er på dette punkt at skjønnsgrunnene burde vært mer fullstendige. Henvisningen i denne forbindelse til Aasta Rørviks behov, er også misvisende. Men

Side:149

i betraktning av at skjønnsretten forutsetter at erstatningen skal baseres på nytt hus med tomt, noe som må forstås som en enebolig, og videre i betraktning av hvordan slike hus i alminnelighet bygges, er det etter min mening usannsynlig at skjønnsretten har forvtsatt en reduksjon av Aasta Rørviks tidligere boligstandard. Det prinsipielle spørsmål om gjenervervserstatning kan baseres på det aktuelle boligbehov også når dette objektivt sett vil være en reduksjon i forhold til tidligere boligstandard oppstår etter min mening ikke i denne sak.

At det - slik skjønnsretten har gjort - skal gjøres fradrag for fordeler ved nytt hus, har hjemmel i ekspropriasjonserstatningslovens §10 tredje ledd. Slik forholdene ligger an i denne sak, kan man etter min mening ikke kreve noen nærmere begrunnelse for hvordan dette fradrag er beregnet.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommerne Tønseth og Stabel: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herre ds rettens skjønn (sorenskriver Paul Hjelm-Hansen med skjønnsmenn):- - -

Takst nr. 9. Aasta Rørvik. Stadsbygd, (6), eier av gnr. 4 bnr. 9 Strandly i Rissa. Boligeiendom på ca. 2,75 dekar bebygd med enebolig. Grunnerklæring 27. januar 1977, se foran side 7. Spesielle skjønnsforutsetninger:

Alternativ l.

1. Hele eiendommen erverves i sin helhet.

2. Fraflytningsfrist innen 1 år fra rettskraftig skjønn. - - - Påstand: «Alternativ 1.

1. Innløsning av eiendommen i sin helhet.

2. Anleggsulemper, støy m.v. i den tid eiendommen benyttes.

3. Utgifter for flytting midlertidig og permanent.» - - -

Retten bemerker:

Bolighus, enebolig i to fulle etasjer og støpt kjeller, oppført 1938, godt vedlikeholdt. Den gamle veg mellom tomten og sjøen nedlegges. Den nye riksveg skal gå på motsatt side av huset og her sprenges inn i skråning. Arbeid ble igangsatt 5. februar 1977. På grunn av dårlig grunnforhold og risiko for utglidninger i grunnen avtalte partene midlertidig fraflytning, og saksøkte flyttet 6. mai 1977 til sin sønn, som har bolig i nærheten. Det ble her foretatt innredning av en sokkelleilighet for henne. Ifølge anførsel i saksøkerens prosesskrift 28. april 1977 (dok. nr. 13) skal hennes utgifter ved den midlertidige fraflytning erstattes.

Ved alternativ 1 blir erstattet gjenerverv av hus med tomt etter Aasta Rørviks behov og med fradrag «nytt for gammelt» idet betingelsene etter erstatningslovens §10 foreligger. Utgifter for saksøkte ved midlertidig flytning erstattes ved begge alternativ.

Senere flytning til permanent bosted ved alternativ l erstattes ikke. - Anleggsulemper betinger ikke erstatning utover saksøktes husleie på det

Side:150

midlertidige bosted.

Hun kan ikke høres med at innredningen i sokkeletasjen hos hennes sønn skal betales av saksøkeren utover godtgjørelsen for husleie. - - -

Erstatning: Alternativ l.

Full innløsning.

1. For gjenerverv kr. 200.000.

2. Ulemper.

For påstandspost 2 og 3 kr. 2.000. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Diesen, Erik Sølberg og byrettsdommer Bernt Aug. Jenssen med to bygningskyndige domsmenn):

Lagmannsretten bemerker:

Etter at skjønnsretten har nevnt at Aasta Rørviks eiendom var en boligeiendom på ca. 2,75 da bebygget med enebolig, uttaler retten:

«Bolighus, enebolig i to fulle etasjer og støpt kjeller, oppført 1938, godt vedlikeholdt. - - - Ved alternativ 1 blir erstattet gjenerverv av hus med tomt etter Aasta Rørviks behov og med fradrag «nytt for gammelt» idet betingelsene etter erstatningslovens §10 foreligger.»

Aasta Rørvik la for skjønnsretten frem en privat takst avgitt av murmester Lund, Trondheim. Av denne taksterklæring fremgikk bl.a. at boligen var ferdig oppført i 1940, at den var ombygget og modernisert i 1975 og at bebygget grunnflate var 61,50 m2 i 2 etasjer, tilsammen 123 m2 gulv brutto. Murmester Lund takserte eiendommen uten tomt til kr. 261.000. Murmester Lund ble ført som sakkyndig vitne for skjønnsretten av Aasta Rørvik. Det samme ble statsautorisert eiendomsmegler Per Nylander, Trondheim.

Partene var enige om at erstatningen skulle baseres på gjenervervsverdi. Dette er også gjort. De faktiske omstendigheter var på det rene. Kravet til skjønnsgrunnene må vurderes på bakgrunn av at det ikke var tvil om de rettssetninger eller de faktiske omstendigheter skjønnet skulle bygge på. Etter erstatningslovens §10 skulle skjønnsretten ta standpunkt til hvilken bolig det etter forholdene var naturlig og rimelig at Aasta Rørvik skaffet seg til erstatning for den enebolig hun ble fratatt ved ekspropriasjonen. Lagmannsretten forstår skjønnsgrunnene slik at det nettopp er en slik vurdering skjønnsretten har foretatt, jfr. uttalelsen om Aasta Rørviks behov. Skjønnsretten fant at vilkårene for fradrag etter erstatningslovens §10 tredje ledd, var til stede. Erstatningssummen fremkommer derfor etter at det er gjort et skjønnsmessig fradrag «nytt for gammelt». At det er foretatt et slikt fradrag, viser at skjønnsretten som utgangspunkt har vurdert hva det ville koste Aasta Rørvik å bygge ny bolig svarende til hennes behov. Selv om skjønnsgrunnene er knappe, er de etter lagmannsrettens mening tilstrekkelige til å fastslå at skjønnsretten har bygget på en riktig forståelse av gjenanskaffelsesprinsippet.

Anførselen om at skjønnet er vilkårlig, kan ikke føre frem. - - -

Når det gjelder flytteutgifter, uttaler skjønnsretten:- - -

Lagmannsretten forstår skjønnsgrunnene slik at posten kr. 2.000 foruten anleggsulemper, er ment å dekke de totale flytningsutgifter, jfr. skjønnsrettens erstatningsfastsettelse hvor kr. 2.000 uttrykkelig refererer seg til påstandens pkt. 2 og 3 uten reservasjon, og beløpet synes forsvarlig.

Et mindretall, bestående av lagdommerne Diesen og Sølberg, mener at

Side:151

skjønnet må oppheves forsåvidt gjelder erstatning for anleggsulemper og flytting, som er slått sammen i ett beløp. - - -

Lagdommer Diesen finner imidlertid å burde gjøre følgende tilføyelse i sakens hovedspørsmål:

Aasta Rørvik påanker skjønnet også fordi hun mener at dette bygger på en uriktig rettsanvendelse, og jeg antar at hun da sikter til at retten har undergitt hennes behov for ny bolig en fri vurdering ut fra hennes nåværende stilling som enslig. Hun er forholdsvis nylig blitt enke, og har ingen hjemmeværende barn. Etter hennes egen oppfatning skulle dette imidlertid være saken uvedkommende, idet hun har krav på å kunne gjenanskaffe en like stor bolig som den hun må avgi.

Aasta Rørvik berører her en rettslig side av skjønnet, idet det spørres om den riktige fortolkning av erstatningslovens §10. Hennes oppfatning på dette punkt er imidlertid uriktig, idet skjønnet må kunne bedømme hennes boligbehov ut fra dagens situasjon hvor hensynet til hennes tilvante romsituasjon bare er et enkelt moment i vurderingen. Skjønnet bygger altså ikke her på noen uriktig forståelse av lovens §10. - - -