Rt-1980-1473

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-11-19
Publisert:	Rt-1980-1473
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 167/1980
Parter:	Petra Konstanse Aksdal (høyesterettsadvokat Karl Vikse) mot Magne Pedersen m.fl. (7 parter) (advokat Jan Peder Lindøe - til prøve).
Forfatter:	Christiansen, Løchen, Mellbye. Mindretall: Schweigaard Selmer, Hellesylt
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §51, §61, Arveloven (1972)

Dommer Christiansen: Bertha Louise Dalen, født xx.xx.1899, ble plutselig alvorlig syk 8. juli 1976. Hun døde på sykehuset den 17. samme måned. Saken gjelder spørsmålet om hun under oppholdet der opprettet et muntlig testament til fordel for sin søster Petra Konstanse Aksdal, jfr. arvelovens §51.

Haugesund byrett avsa dom i saken 27. juni 1978 med denne domsslutning:

«I henhold til muntlig testament fra Bertha Louise Dalen arver Petra Konstanse Aksdal Flotmyrgaten 182, Haugesund, samt bankinnskuddene

Side:1474

tilhørende Bertha Louise Dalen.

Innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom. betaler saksøkte saksøkerens saksomkostninger med kr. 4.580,00 - kronerfiretusen femhundreogåtti 00/100.»

Av de opprinnelig ni saksøkte slektsarvinger - nieser og nevøer av avdøde samt en nieses sønn - påanket sju saken til Gulating lagmannsrett. Lagmannsrettens dom av 12. oktober 1979 har denne domsslutning:

«1. I boet etter Bertha Louise Dalen godkjennes Petra Konstanse Aksdal ikke som enearving til eiendommen Flotmyrgt. 182, Haugesund, og til boets bankinnskudd i henhold til erklæring av 26.11.1976.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.»

Saksforholdet fremgår for øvrig av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Petra Konstanse Aksdal har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse. Ankemotpartene har godtatt lagmannsrettens avgjørelse om at Dalen var i en slik situasjon at hun kunne opprette muntlig testament under sykehusoppholdet. Tvisten for Høyesterett gjelder således alene om Dalen faktisk opprettet et slikt testament overfor minst to vitner som hun hadde godtatt, og hva som i tilfelle var testamentets innhold.

Den ankende part hevder som for de tidligere retter at avdøde under sykehusoppholdet overfor sin søster Regine Sørlie og dennes to døtre Gullborg Sørlie og Hildur Fykse på et klart og tydelig språk flere ganger gav uttrykk for hvordan hun ønsket sin formue fordelt om hun skulle dø. Eiendommen Flotmyrgaten 182 i Haugesund samt bankinnskuddene skulle da tilfalle søsteren Petra Konstanse Aksdal. Det er intet grunnlag for lagmannsrettens antakelse om at avdøde muligens bare refererte innholdet av et tidligere skriftlig opprettet testament. Testasjonen til fordel for søsteren var etter omstendighetene en fornuftig og forståelig disposisjon, og testamentsvitnene var godtatt i og med at avdøde nettopp ville meddele dem sitt testament. Testamentsvitnenes opptreden og utsagn i tiden etter dødsfallet og frem til den skriftlige oppsetting av testamentet 26.-30. november 1976, kan ikke tas til inntekt for at det ikke foreligger et muntlig testament. Den skyldes utelukkende uvitenhet om at også et muntlig testament kan være gyldig.

Petra Konstanse Aksdal har nedlagt slik påstand:

«1. Haugesund byretts dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilpliktes å betale Petra Konstanse Aksdal saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Magne Pedersen, Gerd Margit Brekke, Othilde Theodora Jacobsen, Kjell Gunnar Litangen, Harry Pedersen, Olav Theodor Larsen og Olaug Margrethe Skogen har tatt til gjenmæle og har for de

Side:1475

omtvistede spørsmål henholdt seg til lagmannsrettens dom. Det bestrides for øvrig at avdøde her i noe tilfelle hadde «godtatt» de tre slektninger som testamentsvitner, jfr. kravet i arvelovens §51 første punktum i.f.

Magne Pedersen m.fl. har nedlagt slik påstand:

«1. Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

2. Den ankende part plikter å betale ankemotpartenes saksomkostninger for alle retter.»

For Høyesterett er det ved bevisopptak innhentet forklaringer fra de parter og vitner som ble avhørt for lagmannsretten. Dessuten er det for Høyesterett innhentet rettslig forklaring fra Petra Konstanse Aksdal, som på grunn av sykdom ikke kunne avhøres for de tidligere retter. Med dette unntak foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er under tvil kommet til samme resultat som byretten i sin bevisbedømmelse, dvs. at det foreligger et gyldig muntlig testament til fordel for Petra Konstanse Aksdal med det innhold som påstått av henne.

Bertha Louise Dalen var enke og barnløs. Hun hadde hatt 8 søsken, men av disse var bare 3 søstre i live da hun ble syk. Søstrene bodde alle i Haugesund-distriktet. Hennes avdøde søsken hadde dels etterlatt seg barn. I motsetning til byretten legger jeg til grunn at avdøde også overfor disse slektninger hadde et alminnelig godt familieforhold, men hennes kontakt med dem var etter det opplyste sporadisk og beskjeden.

Mellom avdøde og Aksdal bestod det så vidt skjønnes et særlig forhold, blant annet fordi de var de to yngste søsken. I 1934 kjøpte de sammen eiendommen Flotmyrgaten 182 og bodde begge der inntil Aksdal i 1938 flyttet for å hjelpe en annen søster. Hun overdrog da sin halvpart av eiendommen til Dalen mot at denne overtok pantegjelden. Helt opp i 70-årene drev de to søstre et hjemmebakeri sammen, og de hadde omgang privat. Også Aksdal var nå enke og barnløs, og i motsetning til sine søstre uten noen god økonomi. Hun var videre sykelig.

To av Dalens søstre var selv syke da hun kom på sykehuset, og de fjernere slektninger ble ikke underrettet om sykehusoppholdet. Det var derfor bare søsteren Regine Sørlie og dennes to døtre Gullborg Sørlie og Hildur Fykse som besøkte Bertha Louise Dalen på sykehuset. På grunn av sykdommen var besøkene meget kortvarige. Regine Sørlie er nå død, og på grunn av sykdom kunne hun heller ikke avhøres for de tidligere retter. Fra hennes to døtre foreligger det imidlertid i det alt vesentlige samstemmige forklaringer om avdødes uttalelser under deres besøk ved sykesengen. Med enkelte korreksjoner som jeg senere kommer tilbake til, stemmer disse uttalelser med deres og deres mors skriftlige testasjonserklæring. Dalen skal således flere ganger ha uttalt at søsteren Petra skulle ha huset i Flotmyrgaten og bankinnskuddene, og at Hildur Fykse skulle ha hennes landsted. Bankinnskuddene skulle Aksdal ha for å kunne

Side:1476

reparere huset. Jeg innskyter at som det fremgår av de tidligere dommer, har Fykse frafalt et arvekrav, jfr. habilitetsregelen for testamentsvitner i arvelovens §61 første ledd. Senest da avdøde 17. juli skulle inn til sin annen operasjon - som viste seg å bli fatal - skal hun ha gjentatt de samme ønsker og innprentet vitnene at de nå visste hvordan hun ville ha det om hun skulle gå bort.

Det er på det rene at avdøde ikke hadde opprettet noe skriftlig testament. Også sett på den bakgrunn finner jeg det ikke tvilsomt at avdødes uttalelser - om de falt slik som jeg har referert - må forstås som en endelig testamentarisk disposisjon. At de øvrige tilstedeværende ikke selv har forstått dette, men antatt at avdøde alene refererte til et tidligere skriftlig testament, jfr. lagmannsrettens bemerkninger, kan ikke innvirke på disposisjonens gyldighet. Jeg kan heller ikke finne det tvilsomt at avdøde her hadde «godtatt» vitnene i samsvar med kravet i arvelovens §51. Dette krav må anses fyldestgjort ved at avdøde la for dagen at hun ønsket at de skulle overvære hennes testasjonshandling, nemlig ved faktisk å meddele dem sitt muntlige testament.

Det som skaper bevistvil i saken, er imidlertid testamentsvitnenes opptreden og uttalelser i tidsrommet etter dødsfallet og frem til de satte opp testasjonserklæringen 26./30. november 1976, dvs. ca. 4+ måned etter dødsfallet. Det kan med rette spørres om det ikke her kan ha funnet sted en erindringsforskyvning eller i det minste en fargelegging av det som fant sted på dødsleiet, slik at man ikke med tilstrekkelig sikkerhet kan gå ut fra at avdødes uttalelser har hatt det innhold som er gjengitt i testasjonserklæringen. Således kan det reises spørsmål om avdøde bare har tenkt på naturalutlegg av eiendommene mot innbetaling av kjøpesummene i boet.

Det er klarlagt at den nevnte erklæring - som er gjengitt i byrettens dom - på et par punkter ikke helt dekkende gjengir hva som fant sted på dødsleiet. Således er det enighet mellom vitnene om at avdøde aldri nyttet ordet «arve», men uttrykket skal ha. Erklæringens henvisning til avdødes skriftlige fullmakt av 16. juli i forbindelse med omtalen av Petra Aksdals arv er videre misvisende. Det er nemlig på det rene at denne fullmakten alene tok sikte på Dalens livsdisposisjoner.

De uoverensstemmelser jeg har påpekt, rokker neppe alvorlig ved troverdigheten av vitneutsagnene. De kan naturlig forklares ved at erklæringen antakelig er satt opp på høyesterettsadvokat Vikses kontor. Men den taushet testamentsvitnene bevarte om avdødes ønsker helt frem til den skriftlige testasjonserklæring, forekommer meg eiendommelig. Falt nemlig avdødes uttalelser slik som det senere er blitt hevdet, var det etter min mening naturlig å bringe disse ønsker videre til alle arvinger i boet uten hensyn til hva man måtte mene om ønskenes rettslige gjennomslagskraft til en eventuell arvetvist. Det er ikke noe ukjent forhold at en avdød kan ha kommet med ønsker og direktiv om fordelingen av sine etterlatenskaper uten at disse er gitt i en testamentarisk gyldig form. Likevel er det under normale familieforhold ikke uvanlig at man følger slike ønsker ved bodelingen uten å reise noen arvetvist. I nærværende sak kan jeg

Side:1477

ikke se at det forelå slike motsetningsforhold innen familien at man på forhånd måtte regne med at bodelingen måtte følge lovens regler. Tvert om har en av ankemotpartene for Høyesterett uttalt at det neppe hadde blitt noe av rettssaken om alle arvingene fra første stund hadde fått orientering om de ønsker som Dalen hadde gitt uttrykk for. Slik booppgjøret nå utviklet seg, mistet medarvingene tilliten til Gullborg Sørlie og Hildur Fykse, som hadde fått fullmakter til privat skifte av dødsboet.

I sin vitneforklaring opplyser Aksdal at hun umiddelbart etter begravelsen ble orientert av testamentsvitnene om avdødes ønsker om bofordelingen. Hun skal da ha etterlyst et skriftlig testament, og fikk beskjed om at et sådant ikke fantes. Hun skal så i spørsmåls form ha uttalt at da gjaldt vel ikke avdødes ønsker, slik at boet måtte deles likt. Med dette slo Sørlie og Fykse seg til ro. Fykse skal riktignok ha orientert sin nå avdøde mann om Dalens ønsker, men ingen av de øvrige arvinger ble orientert.

Ved skjøte av 10. november 1976 overdrog skiftefullmektigene 5/6 av Flotmyrgaten 182 til Petra Konstanse Aksdal for kr. 50.000 (Aksdal var selv arving for 1/6). Overdragelsessummen svarte til såkalt «familietakst». Med det menes så vidt skjønnes en billig takst. Kjøpesummen er ikke innbetalt til boet. Overdragelsen ble tinglyst på grunnlag av skiftefullmakten. Da fullmektigene senere utstedte skjøte til Fykses mann på landsstedet for kr. 20.000, nektet imidlertid sorenskriveren å tinglyse uten samtykke fra samtlige arvinger. Som svar på henvendelsene om slikt samtykke skrev 4 av ankemotpartene den 20. november 1976 til Gullborg Sørlie og uttrykte sin misnøye med at de ikke fikk opplysninger om bobehandlingen. Blant annet ønsket de å vite takstene på boets faste eiendommer for å kunne avgi bud, med andre ord kjente de ikke til at byeiendommen på dette tidspunkt alt var solgt til en særlig takst. Ankemotpartene avsluttet sitt brev med at de ville kreve offentlig skifte om de ikke fikk tilfredsstillende opplysninger.

Henvendelsen ble besvart av fullmektigene i et lengre brev av 24. november 1976. I brevet nevnes for første gang avdødes ønsker, dog alene derhen at hun ønsket at Aksdal skulle flytte inn i Flotmyrgaten 182 og at landstedet ikke måtte selges offentlig, men at fru Fykse og hennes familie skulle overta stedet. Boets kontanter er overhodet ikke omtalt, og brevet kunne oppfattes derhen at avdøde bare hadde ytret ønsker om naturalutlegg.

Antydningen om krav om offentlig skifte ledet til at testamentsvitnene tok kontakt med høyesterettsadvokat Vikse, som orienterte dem om reglene om muntlig testament. Deretter ble testasjonserklæringen opprettet.

Testasjonserklæringen må etter dette sies å være fremkommet i en tilspisset situasjon, hvor skiftefullmektigene skulle rettferdiggjøre sine disposisjoner overfor arvingene. Selv om jeg er enig med lagmannsretten i at saken bevismessig byr på tvil, er jeg imidlertid blitt stående ved at det ikke er tilstrekkelig grunn til å sette testasjonserklænngen til side.

De tre testamentvitner - hvorav to ble valgt som skiftefullmekti-

Side:1478

ger - må nemlig bedømmes på grunnlag av sine forutsetninger. De trodde alle at alene et skriftlig testament hadde rettslig gyldighet, og handlet ut fra denne forutsetning. Denne forutsetning var, slik de så det, akseptert av Aksdal. Man kan bebreide fullmektigene at de ikke forsøkte å orientere de øvrige arvinger bedre, men ut fra sine forutsetninger handlet de så vidt jeg kan se adekvat. De gikk ut fra at avdødes ønsker ikke kunne oppfylles i sitt fulle omfang, men forsøkte i den utstrekning det syntes praktisk mulig å gjennomføre ønskene. Således er det etter min mening intet som tyder på at skjøteutstedelsene ikke hadde sin bakgrunn nettopp i ønsker fra avdøde. Ved å nytte takster av utenforstående mente skiftefullmektigene at de ikke gikk de øvrige arvingers rettigheter for nær. Videre gir referansen til Petra Aksdals dårlige økonomi og behovet for å utbedre huset en sterk presumsjon for at det her var spørsmål om arv. Det har også vist seg at utbedringen av huset har blitt meget kostbar.

Min konklusjon blir etter dette at selv om bevisvurderingen i saken byr på tvil, er ikke tvilen av den styrke at tvisten må løses i favør av ankemotpartene. Men tvilen bør medføre at det ikke tilkjennes saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Byrettens dom stadfestes, dog så at saksomkostninger ikke tilkjennes.

2. Saksomkostninger tilkjennes heller ikke for lagmannsrett og Høyesterett.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, idet jeg som den finner at den bevismessige tvil som her foreligger, må gå ut over den som hevder at et muntlig testament er opprettet.

Selv om de eventuelle testamentsvitner trodde at bare et skriftlig testament var bindende, finner jeg likevel ikke at denne tro og fru Aksdals reaksjon gir noen tilfredsstillende forklaring på deres opptreden etter dødsfallet og frem til testasjonserklæringen. Etter min mening opptrådte de lite adekvat da de unnlot å orientere andre arvinger enn fru Aksdal om fru Dalens ønsker. Etter hele deres handlemåte i tiden som var gått og omstendighetene ellers da testasjonserklæringen ble nedtegnet, finner jeg ikke å kunne se bort fra at en erindringsforskyvning da kan ha gjort seg gjeldende.

For øvrig er jeg i det vesentlige enig med førstvoterende.

Dommer Hellesylt: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Schweigaard Selmer.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Christiansen.

Dommer Mellbye: Likeså.

Side:1479

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Ove Kjell Hove):

Etter begjæring datert 27. november 1976 overtok Haugesund skifterett boet etter Bertha Louise Dalen til offentlig skifte. På forhånd hadde arvingene forsøkt å gjennomføre privat skifte, men dette lyktes ikke. Under den offentlige bobehandlingen oppsto det en tvist om hvorvidt Bertha Louise Dalen hadde avgitt et muntlig testamente. Hun ble syk den 8. juli 1976. og ble straks innlagt på Haugesund Sykehus der hun døde 17. juli 1976. Under sykehusoppholdet uttalte hun angivelig at Petra Konstanse Aksdal skulle overta Flotmyrgaten 182 og hennes penger. Dessuten skulle Hildur Fykse overta landstedet «Haugatun». Disse ønskene kom angivelig til uttrykk overfor søsteren Regine Sørlie og dennes to døtre Gullborg Sørlie og Hildur Fykse. heretter kalt de tre damene. - - -

Retten legger følgende til grunn:

Bertha Louise Dalen var født xx.xx.1999. Hun hadde alltid meget god helse og var en meget initiativrik dame. Alt så sent som på forsommeren 1976 deltok hun i en selskapsreise til Tyskland. Den 8. juli 1976 reiste hun til Haugesund sammen med sin søster, Regine Sørlie, og dennes datter Hildur Fykse. De tre kjørte med Bertha Louise Dalens personbil og hun selv førte bilen. Bertha Louise Dalen parkerte sin bil bak hovedpostkontoret hvoretter de tre gikk mot sentrum. Etter at de hadde gått et kort stykke, ble Bertha Louise Dalen plutselig syk og falt om i armene på Hildur Fykse. Regine Sørlie tok seg av Bertha Louise Dalen mens Hildur Fykse tilkalte en drosje, hvoretter Bertha Louise Dalen ble kjørt til Haugesund Sykehus.

Bertha Louise Dalen ble samme dag operert på Haugesund Sykehus for et mageonde. angivelig for en utposning av magesekken. Etter operasjonen ble hun overført til overvåkingsavdelingen på sykehuset, og der lå hun frem til 16. juli 1976.

Mens Bertha Louise Dalen lå på overvåkingen, var hun slapp og dårlig, og hun fikk bl.a. blodoverføring. I denne tiden mottok hun daglig besøk av sin søster Regine Sørlie og hennes to døtre, Hildur Fykse og Gullborg Sørlie. De tre damene måtte hver gang på forhånd avtale besøkstiden med sykehuspersonalet. Besøkene måtte alltid foregå om formiddagen, og hvert besøk hadde en varighet av kun 10 minutter.

Den 16. juli 1976 ble Bertha Louise Dalen overført til sykehusets pleieavdeling. Da de tre damene den 17. juli kom på pleieavdelingen for å besøke Bertha Louise Dalen, fikk de beskjed om at hun var blitt sykere og på nytt var overført til overvåkningsavdelingen. De oppsøkte straks overvåkningsavdelingen og fikk der besøke henne en kort tid. Besøket foregikk ute i gangen mens Bertha Louise Dalen lå i en seng som ble rullet ut på gangen. Bertha Louise Dalen hadde fått beskjed om at hun umiddelbart skulle opereres på nytt. Hildur Fykse og Gullborg Sørlie hadde inntrykk av at Bertha Louise Dalen nå virket oppgitt. Hun ble operert samme dagen, og hun avgikk ved døden under operasjonen.

Overlege Kåre Ohma, kir. avd., Haugesund Sykehus, har i brev datert 22.12.1976 avgitt følgende uttalelse:

«Jeg behandlet avdøde fra hun ble overført til kirurgisk avdeling 8.7.1976 til hun døde.

Side:1480

Jeg kan ikke huske at jeg ble kontaktet i forbindelse med opprettelse av testamente.

Mellom de to operasjonene var fru Dalen klar men slapp. Jeg vil anta at det ville ha vært svært vanskelig for henne selv å skrive testamente, men hun var helt klar til å diktere et ev. testamente, til å få det lest opp for seg og til å undertegne det. Et annet spørsmål er om hun under slike omstendigheter ville tenke så formelt.»

Retten anser det som bevist at straks etter at Bertha Louise Dalen var innlagt på Haugesund Sykehus, begynte hun å snakke om fordelingen av sitt bo. Hun ønsket at hennes søster, Petra Aksdal, skulle overta Flotmyrgt. 182 og hennes penger. Hun uttrykte omsorg for Petra Konstanse Aksdal fordi hun var mye syk og angivelig hadde lite penger. Bertha Louise Dalen ønsket at Petra Konstanse Aksdal skulle få flytte tilbake til byen på sine gamle dager og bo i Flotmyrgt. 182. Enn videre skulle hun få overta hennes penger fordi huset trengte reparasjon og dette ville ikke Petra Konstanse Aksdal ha økonomisk evne til å gjennomføre.

Samtidig ønsket hun at Hildur Fykse skulle overta hennes landsted «Haugatun». Dette ønsket var motivert ut fra at Hildur Fykse tidligere hadde oppholdt seg mye på «Haugatun», og at ekteparet Fykse likte å stelle med jorden.

Retten anser det som bevist at Bertha Louise Dalen jevnlig gjentok disse ønskene. Riktignok er det ikke bevist at Bertha Louise Dalen brukte ordene «testament» eller «testasjon». Imidlertid fikk Hildur Fykse og Gullborg Sørlie begge inntrykk av at Bertha Louise Dalen ga uttrykk for et oppriktig ønske, og at det var hennes siste vilje med hensyn til fordelingen av hennes bo. Under besøket den 17. juli 1976 gjentok hun sine ønsker. I tillegg sa hun at dersom det skulle tilstøte henne noe, «så vet dere hvordan jeg vil ha det». Mens hun sa dette holdt hun Hildur Fykse i hånden.

Bertha Louise Dalen var også opptatt av at hennes regninger m.v. ble betalt, deriblandt et skattekrav. Hun ba om at de tre damene måtte utarbeide en fullmakt slik at de kunne ivareta hennes daglige økonomiske anliggender. Retten anser det som bevist at de tre damene opptrådte reservert overfor Bertha Louise Dalens ønsker om fordelingen av hennes bo, og overfor hennes ønske om at det ble utstedt en fullmakt. Årsaken til at de opptrådte reservert, var at de betraktet hennes helsetilstand som alvorlig, og de syntes at det var vemodig når hun begynte å snakke om fordelingen av sitt bo. Til slutt forfattet Hildur Fykse en fullmakt, og den ble forelagt for Bertha Louise Dalen til undertegning den 16. juni under besøket på pleieavdelingen.

Petra Konstanse Aksdal besøkte ikke Bertha Louise Dalen på sykehuset, fordi hun selv var syk i dette tidsrommet. Heller ikke andre av Bertha Louise Dalens slektninger enn de tre damene besøkte henne på sykehuset, fordi de visste ikke om at hun var syk. Retten vil anse det som bevist at Bertha Louise Dalen følte at hun sto i et visst motsetningsforhold til enkelte av de saksøkte. Riktignok har de saksøkte benektet dette, men retten finner å måtte legge avgjørende vekt på de vitneutsagn som Hildur Fykse og Gullborg Sørlie har kommet med på dette punkt.

Hildur Fykse og Gullborg Sørlie har forklart at de trodde på bakgrunn av Bertha Louise Dalens uttalelse på sykehuset at der måtte foreligge et skriftlig testament. Etter begravelsen lette de i Flotmyrgt. 182 og i avdødes bankboks etter et slikt testament uten å finne noe. De oppsøkte også forgjeves Hauge-

Side:1481

sund byfogdkontor for å høre om der var innlevert noe testament. Til slutt fortalte de til Petra Konstanse Aksdal om avdødes ønske, og at de ikke hadde funnet noe skriftlig testament. Petra Konstanse Aksdal ga da uttrykk for at alle fikk dele likt siden der ikke forelå noe skriftlig testament.

Etter oppfordring fra Haugesund byfogdkontor påtok Hildur Fykse og Gullborg Sørlie seg å være fullmektiger for de selvskiftende arvinger. De øvrige arvingene samtykket i dette. Hildur Fykse og Gullborg Sørlie tok sikte på at Petra Konstanse Aksdal skulle få overta Flotmyrgt. 182 for kr. 50.000,- og at Olaf Fykse skulle få overta «Haugatun» for kr. 20.000,-. På denne måten ville de oppnå en løsning som lå nær avdødes ønske.

I anledning skjøte av «Haugatun» forlangte Karmsund sorenskriverembete fullmakt fra alle arvingene til dette, og da oppsto det problemer. Dette resulterte i at en del av arvingene begjærte offentlig skifte. Retten anser det som bevist at i anledning nevnte fullmakt uttalte Gullborg Sørlie til Othilie Jacobsen at der ikke forelå noe testament. Gullborg Sørlie har hevdet at hun sa dette fordi hun mente at kun et skriftlig testament var gyldig, og hun ville ikke fortelle om avdødes ønske fordi de egentlig handlet i strid med dette. I en telefonsamtale med Jenny Pedersen sa hun heller ikke noe om at der forelå et testament.

I denne sammenheng vil retten bemerke at Gullborg Sørlie har gitt en plausibel forklaring på sin opptreden. Under hovedforhandlingen gav hun et troverdig inntrykk og hennes ovenfor nevnte opptreden kan etter rettens skjønn ikke svekke hennes vitneprov. Retten vil dessuten legge vekt på at Gullborg Sørlies opptreden i en viss grad også kan forklares ut fra det standpunkt Petra Konstanse Aksdal opprinnelig inntok i saken. Hertil kommer at den 24. november 1976 sendte Hildur Fykse ut et rundskriv til arvingene, og i dette rundskrivet er Bertha Louise Dalens ønske omtalt, selv om det ikke er betegnet som noe testament.

Etter at det var begjært offentlig skifte, oppsøkte Gullborg Sørlie h.r.advokat Karl Vikse for å få rede på om det kunne fremsettes slik begjæring når boet allerede var overtatt til privat skifte. Under konferansen fortalte hun også om avdødes ønske, og hun ble gjort kjent med at under visse omstendigheter kan et muntlig testament være gyldig. Følgende erklæring ble utarbeidet:

«Undertegnede Gullborg Sørlie, født xx.xx.1918 og Regine Sørlie født xx.xx.1891, begges adresse Svehaugrinda 26, Haugesund samt Hildur Fykse, født xx.xx.1926, adresse Ålvik, erklærer herved at Bertha Louise Dalen mellom hennes to operasjoner ved Haugesund Sjukehus i tiden 9.-17. juli d.å. flere ganger uttalte i vårt nærvær at dersom hun skulle avgå ved døden skulle Petra Konstanse Aksdal arve eiendommen Flotmyrgt. 182, Haugesund. Hun uttalte dessuten at eiendommen trengte større reparasjoner, at Petra Konstanse Aksdals økonomi etter hennes mening ikke var så god, og at Petra Konstanse Aksdal derfor også skulle arve de penger hun hadde. Hun underskrev i denne forbindelse også en fullmakt som gav Gullborg Sørlie og Hildur Fykse rett til å ta penger ut av hennes bankbok og heve hennes pensjon.

Ved de samme anledninger uttalte også Bertha Louise Dalen at fru Hildur Fykse skulle arve landstedet «Haugatun» hvis hun skulle avgå ved døden.

Undertegnede Gullborg Sørlie og Regine Sørlie kan dessuten bekrefte at Bertha Louise Dalen rett før hun ble innlagt på sykehuset hadde vært på en tur til Tyskland. Før hun la ut på denne reisen uttalte hun til oss at dersom

Side:1482

det skulle tilstøte henne noe skulle Petra Konstanse Aksdal arve eiendommen Flotmyrgaten 182. Haugesund.

Haugesund. den 26. november 1976.

Gullborg Sørlie Regine Sørlie

(sign.) (sign.)

Hildur Fykse

(sign.)

Ålvik. den 30. november 1976.

I tillegg til ovenstående bekreftes at fru Bertha Louise Dahlen da hun lå på sykehuset var så dårlig at hun ikke kunne opprette testament skriftlig. Vi besøkte henne hver dag, men de fleste besøk var bare av noen minutters varighet p.g.a. hennes helbredstilstand.

Gullborg Sørlie Regine Sørlie Hildur Fykse»

(sign.) (sign.) (sign.)

Retten anser det som bevist at verken Hildur Fykse eller Gullborg Sørlie var kjent med at et muntlig testament kan være gyldig. Retten har ikke hatt anledning til å eksaminere Petra Konstanse Aksdal og Regine Sørlie. men finner å måtte legge til grunn at heller ikke de var kjent med at et muntlig testament kan være gyldig. Da Petra Konstanse Aksdal ble kjent med at et muntlig testament kan være gyldig, bestemte hun seg for at hun ville gjøre sin rett gjeldende etter testamentet. Hildur Fykse har som nevnt ovenfor frafalt kravet etter testamentet.

Det første retten må ta standpunkt til, er om Bertha Louise Dalen ble «hindret av en brå og farlig sykdom eller annet nødstilfelle» fra å opprette skriftlig testament, jfr. A. §51. Ifølge lovens ordlyd og innstillingen til arveloven er det et vilkår at hindringen har oppstått plutselig. Bertha Louise Dalen hadde alltid hatt god helse, og hun ble 8. juni 1976 brått syk på gaten. Riktignok var hun 76 år gammel, men denne omstendighet kan ikke tillegges relevans i denne sammenheng fordi hun var ikke på forhånd klar over at hun var syk. Sykdommen var så alvorlig at hun straks måtte opereres, og ni dager senere avgikk hun ved døden under en ny operasjon. Etter rettens skjønn må dette utvilsomt karakteriseres som en plutselig og farlig hindring.

Vedvarte denne hindringen i løpet av de ni dagene sykeleiet varte? Etter rettens skjønn er det avgjørende kriterium hvorvidt det ville være uforholdsmessig vanskelig for Bertha Louise Dalen under sykeleiet å underkaste seg de anstrengelser som det er å opprette et skriftlig testamente. Bertha Louise Dalen hadde gjennomgått en operasjon og var slapp. Dessuten lå hun nesten hele tiden på sykehusets overvåkningsavdeling og fikk kun i beskjeden utstrekning motta besøk. På denne bakgrunn må det antas at det var svært vanskelig for henne å skrive eller diktere noe testament. Riktignok underskrev hun en fullmakt den 16. juli 1976, men denne fullmakten var forfattet av Hildur Fykse. Retten har som nevnt ovenfor inntrykk av at de tre damene var noe reservert overfor Bertha Louise Dalens ønske om fordelingen av boet fordi de betraktet hennes situasjon som alvorlig. Verken Gullborg Sørlie eller Hildur Fykse kunne tenke seg å bebyrde Bertha Louise Dalen med å opprette noe skriftlig testament. De som hadde daglig kontakt med henne, viste således ikke noe initiativ for å hjelpe henne med å opprette noe testament. Etter en helhetsvurdering er retten kommet til at Bertha Louise Dalen under hele sykeleiet befant seg i en nødsituasjon som utelukket henne fra å opprette et skriftlig testament.

Side:1483

Avga Bertha Louise Dalen noen endelig, siste viljeserklæring mens hun lå på Haugesund Sykehus? Riktignok er det ikke ført bevis for at hun brukte ordet testament, men det er helt klart at hennes ønske gjaldt fordelingen av hennes bo etter døden. Gjennom vitneprovene fra Gullborg Sørlie og Hildur Fykse anser retten det som godtgjort at Bertha Louise Dalen ga uttrykk for sin siste vilje. Dette ønsket ble jevnlig gjentatt, endatil like før hun skulle opereres andre gangen. Ifølge erklæringen fra overlege Kåre Ohma var hun helt klar og således fullt i stand til å avgi en siste viljeserklæring. På denne bakgrunn legger retten til grunn at Bertha Louise Dalen ga uttrykk for en testamentarisk disposisjon under sykeleiet på Haugesund Sykehus.

Ifølge A. §51 må det muntlige testament være avgitt i nærvær av to vitner som arvelateren har godtatt. I det foreliggende tilfelle var det tre vitner til stede samtidig da Bertha Louise Dalen meddelte sitt muntlige testament. Spørsmålet er om Bertha Louise Dalen hadde godtatt disse vitnene. Riktignok var ingen av vitnene særskilt innkalt for å overvære testasjonen, men likevel finner retten å måtte legge til grunn at Bertha Louise Dalen hadde godtatt vitnene. Hun hadde alltid hatt et godt forhold til de tre damene, og under sykeleiet hadde hun kun besøk av disse. Det var således naturlig og nærliggende for henne å bruke dem som vitner. Hennes uttalelse om at «så vet dere hvordan jeg vil ha det» må betraktes som et klart tilkjennegivende om at hun har godtatt vitnene.

Hvilken betydning skal det tillegges at det gikk så lang tid før de tre damene skrev ned det muntlige testamentet, jfr. A. §51 første ledd, 2. pkt.? Egentlig er regelen kun en ordensforskrift, men ved tvistigheter vil regelen få betydning. Tvistigheten må regelmessig løses i favør av slektsarvingene dersom det er tvil om det er meddelt noe muntlig testament eller om et slikt testaments innhold, (se innstillingen til arveloven side 216). Det muntlige testamentet ble ikke nedtegnet fordi verken testamentsvitnene eller den begunstigede var klar over at et muntlig testament kan være gyldig. Enn videre befant testamentvitnene seg i den villfarelse at de trodde at avdøde hadde opprettet et skriftlig testament. Imidlertid er dette omstendigheter som knytter seg til vitnenes oppførsel, og etter rettens skjønn har ikke vitnenes oppførsel medført at det har oppstått noen uklarhet om hvorvidt det eksisterer et muntlig testament og om dets innhold. Som nevnt ovenfor gir heller ikke den etterfølgende oppførsel av testamentsvitnene grunnlag for å betvile deres troverdighet. Etter rettens skjønn er det overhodet ikke tvil om eksistensen av det muntlige testamentet og om dets innhold, slik at saksøker har oppfylt sin bevisbyrde. Retten finner ikke at de saksøkte på noen måte har kunnet påpeke omstendigheter som medfører at det kan reises tvil om det muntlige testamentet.

På grunnlag av det som er anført ovenfor, er retten kommet til at det muntlige testamentet som Bertha Louise Dalen avga på Haugesund Sykehus, er gyldig i medhold av A. §51. Dette innebærer at Petra Konstanse Aksdal har krav på Flotmyrgt. 182 og Bertha Louise Dalens penger. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars Sollesnes, E. Melander og byfogd Asbjørn Sæverås): - - -

Lagmannsretten har funnet saken atskillig tvilsom og er kommet til et annet resultat enn byretten.

Lagmannsretten antar at Bertha Louise Dalen under oppholdet på sykehuset

Side:1484

8.-16. juli 1976 befant seg i en slik situasjon at det må legges til grunn at en «brå og farleg sjukdom eller anna nødstilfelle» hindret henne i å opprette et vanlig skriftlig testament og at betingelsene etter arveloven §51 for opprettelse av muntlig testament således var til stede. Lagmannsretten kan for så vidt i det vesentlige tiltre byrettens domsgrunner og ankemotpartens anførsler.

Lagmannsrettens tvil knytter seg til spørsmålet om det ved omhandlede anledning ble foretatt en testamentarisk disposisjon fra Bertha Louise Dalens side, og til spørsmålet om hvilket innhold en slik disposisjon i tilfelle hadde. Det som i særlig grad skaper en slik tvil hos lagmannsretten er det forhold at de 3 personer som skulle ha vært testamentsvitner - Regine Sørlie, Hildur Fykse og Gullborg Sørlie - i ca. 4+ måned etter dødsfallet opptrådte som om intet testament forelå. Lagmannsretten kan vanskelig godta at de nevnte personers uvitenhet om reglene om muntlig testament kan sies å gi en fullgod forklaring på deres opptreden i tiden frem til 26.11.1976. Om ikke annet kunne det ha vært foranledning til å referere de uttalelser som fru Dalen skulle ha kommet med for de øvrige slektsarvinger (de ankende parter). Hva som måtte være uttalt til ankemotparten, Petra Konstanse Aksdal, lar seg ikke kontrolleres gjennom dennes forklaring, idet hun ikke har avgitt møte for byretten eller under ankeforhandlingen. Forklaringene til Gullborg Sørlie og Hildur Fykse, slik de er avgitt for lagmannsretten, synes å støtte riktigheten av erklæringen av 26.11.1976, men synes på den annen side ikke uforenlig med den oppfatning at frv Dalen refererte innholdet av et tidligere opprettet skriftlig testament, og at det derfor ikke var foranledning til en selvstendig testamentarisk disposisjon. Som en konsekvens herav ble det da også etter dødsfallet foretatt inngående undersøkelser for å finne det testament som man trodde forelå. - Lagmannsretten har også festet seg ved det som anføres i skriv av 24.11.1976 fra Hildur Fykse og Gullborg Sørlie til Othilde Jacobsen. Det nevnes her bl.a. at det hadde vært avdødes ønske at «tante Petra» skulle flytte inn og bo i Flotmyrgaten 182 og at dette var grunnen til at en såkalt familietakst ble holdt. Om landstedet «Haugatun» heter det at avdøde hadde uttalt at hun ønsket at Hildur Fykse med familie skulle slå seg ned der og stelle med stedet. - Det som her er gjengitt fra nevnte brev synes å kunne forstås slik at det var fru Dalens uttalte vilje at boets faste eiendommer skulle utlegges henholdsvis til Petra Konstanse Aksdal og Hildur Fykse. I samsvar med en slik oppfatning ble det da også disponert under skiftet av Gullborg Sørlie og Hildur Fykse. Denne oppfatning av innholdet av en eventuell testamentarisk viljeserklæring fra fru Dalens side avviker imidlertid vesentlig fra et utsagn om at eiendommene skulle tilfalle de nevnte personer som arv.

Lagmannsretten kan ikke helt utelukke at den fremstilling av fru Dalens uttalelser som fremgår av erklæringen av 26.11.1976 i noen grad kan være påvirket av det motsetningsforhold som da var oppstått mellom Gullborg Sørlie og Hildur Fykse på den ene side og de øvrige slektsarvinger (de ankende parter) på den annen side.

Et moment som også bidrar til å skape tvil er det forhold at det muntlige testament som eventuelt skulle foreligge under enhver omstendighet er ugyldig i forhold til Hildur Fykse på grunn av manglende habilitet hos vedkommende testamentvitner. Dersom Gullborg Sørlie og Hildur Fykse mente at fru Dalen traff bestemmelse om fordelingen av sine eiendeler syntes det

Side:1485

naturlig at man hadde fått til stede habile vitner, f.eks. personell fra sykehuset.

Lagmannsretten finner at den tvil som foreligger må gå ut over dem som hevder at det foreligger et muntlig testament. Denne bevisbyrderegel har som anført av de ankende parter, støtte i Arnholms arverett (utg. 1974) 197-198, jfr. arvelovkomiteens innstilling 216. - - -