Rt-1980-1490
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-11-21 |
| Publisert: | Rt-1980-1490 |
| Stikkord: | Spørsmål om sikring, Anke etter vedtagelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 176B/1980 |
| Parter: | Statsadvokat Lars Frønsdal, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Røstad, Schweigaard Selmer, Elstad, Hellesylt, Mellbye |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §147, §257, §258, §291, §49, §62, Fengselsloven (1958) §12, Legemiddelloven (1964) §20, §22, §43 |
Dommer Røstad: Sandefjord byrett avsa 5. september 1980 dom med denne domsslutning:
«1. A født xx.xx.1954 i Sandefjord, dømmes for overtredelse av straffelovens §147, samme lovs §257, jfr. §258, samme lovs §257, jfr. §258, jfr. §49. samme lovs §257, samme lovs §291, lov om legemidler og gifter av 20.06.1964 §43,annet og tredje ledd, jfr. §20 og §22, jfr. forskrifter om narkotika m.v. gitt av Sosialdepartementet 30.06.1978, jfr. kgl.res. av 16.12.1977 §2 og §3, jfr. Narkotikalisten fastsatt av Helsedirektøren 30.06.1978, og samme lov og forskrifter §43, 1. og tredje ledd, jfr. §20 og §22, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd til en straff av fengsel i 10 - ti - måneder med fradrag pr. 5. september 1980 av 172 - etthundreogsyttito - dager utholdt varetektsarrest.
2. I medhold av straffelovens §39 nr. 1, besluttes at påtalemyndigheten i et tidsrom av 5 - fem - år kan bruke slike sikringsbestemmelser som nevnt i bestemmelsens bokstav a-f.
3. A frikjennes for plikten til å betale sakens omkostninger til det offentlige.»
Side:1491
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Dommen ble forkynt for domfelte 11. september 1980. Han ble spurt om han vedtok dommen og ble orientert om adgangen til å angripe dommen og om fristene for å anvende rettsmiddel. Han erklærte at han frafalt retten til å benytte seg av betenkningsfrist, og vedtok dommen på stedet. Han underskrev forkynnelsespåtegningen med følgende erklæring: «Dommen erkjennes vedtatt.»
Ti dager senere erklærte han anke over dommen for så vidt den gav påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor ham. I brev - datert 21. september 1980 - anførte han at han ved forkynnelsen verken så eller ble fortalt om sikringen.
Forsvareren har fremholdt at i det foreliggende tilfelle bør domfeltes erklæring om vedtakelse ikke tillegges slik virkning at den utelukker senere anke. Ved forkynnelsen av dommen befant domfelte seg i en noe særegen sinnstilstand. Han var på det tidspunkt primært opptatt av spørsmålet om hvilken straff han var ilagt, og når han eventuelt kunne bli løslatt på prøve. Først noen dager etter vedtakelsen forstod han hva sikringsfullmakten innebar, og han reagerte raskt mot avgjørelsen ved å påanke denne del av dommen.
I spørsmålet om anvendelse av sikring bestrider ikke forsvareren at vilkårene for sikring er oppfylt slik de er fastsatt i loven. Han hevder imidlertid at sikringsbemyndigelse her ikke burde ha vært gitt, ut fra det syn på sikring som rettspraksis i de senere år har lagt til grunn. Domfelte er dømt for en type vinningskriminalitet som ikke kan gi tilstrekkelig grunnlag for bruk av sikring. Domfelte kan heller ikke anses som residivist av den kategori som det kan være aktuelt å anvende sikring overfor, ut fra et særskilt vernesynspunkt. I denne sak står man overfor en lovbryter som nok har begått en rekke straffbare handlinger, til dels av klart skadelig art - men handlingene har et markert særpreg. De er sprunget ut av en dyptgående krisetilstand hos en person, som da åpenbart var meget syk. Domfelte må sies å være i sterkt behov for behandling, men denne må søkes dekket gjennom helsevesenet uten at strafferettsapparatet kobles inn for å søke slik behandling gjennomført. Forsvareren har lagt ned påstand om at det ikke gis fullmakt til å anvende sikringsmidler overfor domfelte.
Aktor har prinsipalt påstått anken avvist. Han har hevdet at domfeltes vedtakelse av dommen er å anse som en bindende viljeserklæring. Det er ikke legitimert noen omstendigheter som viser at erklænngen om vedtakelse led av slike mangler som rettspraksis krever for å anse viljeserklæringen for uforbindende.
Angående realitetsspørsmålet har aktor gjort gjeldende at sikringsfullmakten bør opprettholdes. Domfelte er funnet skyldig i 17 hytteinnbrudd og 1 innbrudd i en bil, i 1 grovt tyveri og 1 forsøk på grovt tyveri, i 2 simple tyverier og 17 tilfelle av skadeverk, derav 15 skadeverk i hytter som han ved straffbar handling hadde banet seg adgang til. Ved disse skadeverk har domfelte påført enkelte hytteeiere ganske betydelige tap, og han har tilgriset flere av hyttene - i
Side:1492
et omfang og på en måte - som gir skadeverkene en meget særpreget karakter. Rettens bemyndigelse til å anvende sikringsmidler må - har aktor videre hevdet - også vurderes i lys av den sterkt avvikende atferd domfelte har vist under fengselsoppholdet.
Jeg er kommet til at anken må tas under behandling og gis medhold.
Domfeltes vedtakelse av dommen og hans senere anke må, slik jeg bedømmer forholdet, ses i nøye sammenheng med hans særegne sinnstilstand - et moment jeg vil komme nærmere inn på i forbindelse med spørsmålet om anvendelse av sikringsmidler. Jeg er tilbøyelig til å anta at domfelte i den særegne sinnstilstand han har befunnet seg i under store deler av fengselsoppholdet, ikke har hatt full forståelse for dommens rekkevidde da han vedtok denne. Han erklærte anke temmelig omgående da han forstod at sikringsbemyndigelse ville kunne innvirke på varigheten av fengselsoppholdet. Under disse omstendigheter - og da det her gjelder et spørsmål av vidtrekkende betydning for domfelte - vil jeg godta hans anke over den dom han tidligere hadde vedtatt. Foranlediget av en uttalelse i domfeltes ankeerklæring, vil jeg bemerke at forkynnelsen av dommen synes å være utført i fullt samsvar med gjeldende regler.
I forbindelse med denne saken har det vært utført judisiell observasjon. I den rettspsykiatriske erklæring er uttalt at observanden var relativt upåfallende frem til pubertetsalderen. Han ble da svært tilbakeholden og kontaktfattig. Han begynte også å misbruke narkotika og alkohol. Det oppstod problemer i skole- og arbeidsforhold, og siste år kom det til brudd med familien, som han ved enkelte anledninger har opptrådt truende overfor. Siden 1975 har han hatt flere opphold ved psykiatrisk sykehus - han har således vært innlagt i Lier sykehus fem ganger. Diagnosen schizofreni har vært anvendt. Observanden har senere vært oppfattet som personlighetsavvikende - schizoid personlighet med alkohol- og medikamentmisbruk. Under fengselsoppholdet har han vært meget spesiell i sin oppførsel. Han har tilgriset celler og ødelagt inventar, og det har vært tilløp til trusler og vold overfor fengselstjenestemenn. De sakkyndige har funnet trekk i utviklingen og tilstanden hos observanden som kan tyde i retning av schizofreni. De har pekt på at det skjedde en markant forandring i pubertetsalderen, og at det har vært visse holdepunkter for vrangforestillinger. I erklæringen er det pekt på at tilgrisingen med ekskrementer er noe som vanligvis forbindes med alvorlig psykose. «På den annen side har de sinnsykelige trekk vært vage og sporadiske». Etter de sakkyndiges oppfatning befinner observanden seg «i et grenseland hvor differensialdiagnosen schizofreni-schizoidi er subtil, men de juridiske konsekvenser er store».
De sakkyndige avgav denne konklusjon, som Den rettsmedisinske kommisjon har godtatt:
«1. A oppfattes ikke som sinnsyk eller bevisstløs, verken på tiden for de påklagede handlinger eller senere.
2. Han oppfattes som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner.»
Side:1493
Begge de sakkyndige avgav forklaring for retten, hvor de fastholdt sin konklusjon. I spørsmålet om mulig tilbakefallsfare uttalte de sakkyndige ifølge domspremissene at det nok var en sammenheng mellom handlinger tiltalen gjaldt og tiltaltes mangelfullt utviklede sjelsevner.
På bakgrunn av de sakkyndiges erklæring, tiltaltes fremgangsmåte i forbindelse med de straffbare handlinger og den iherdighet tiltalte hadde utvist samt tiltaltes oppførsel i fengslet, fant retten at det var fare for at tiltalte på grunn av at han er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, igjen vil begå en straffbar handling.
Det er ikke fremkommet noe som er egnet til å trekke riktigheten av denne antakelse i tvil. Jeg finner det således godtgjort at vilkårene for å anvende sikringsmidler her er til stede, jfr. regelen i straffelovens §39nr. 1.
Jeg er likevel kommet til at det - slik saken nå foreligger - ikke er tilstrekkelig grunn til å gi påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler. Jeg har da lagt vekt på at domfelte verken nå eller tidligere er dømt for voldsforbrytelse eller annen alvorlig forbrytelse. Han er tidligere domfelt bare én gang. Han ble i 1974 for tyvsforbrytelser dømt til fengsel i 60 dager, hvorav 30 dager ble gjort ubetinget. Ved kgl. resolusjon av 23. januar 1976 ble den ubetingede del av straffen gjort betinget. Frem til dommen i denne sak har det ikke vært anvendt annen strafferettslig reaksjon overfor domfelte - men det har under ankeforhandlingen vært uttalt at politiet ved enkelte anledninger har grepet inn overfor domfelte ved bråk i hjemmet.
Den dom som nå foreligger til prøvelse, omfatter - som jeg tidligere har nevnt - en lang rekke forbrytelser. Enkelte av dem er - bedømt etter utførelse og omfang - av en nokså graverende karakter. Alle forgåelser tilhører imidlertid kategorien «vinningsforbrytelser», som etter Høyesteretts praksis gjennom de senere år, ikke har begrunnet anvendelse av sikring.
Vurdert på denne bakgrunn finner jeg at sikringsbemyndigelsen ikke bør opprettholdes. Men jeg vil ikke unnlate å bemerke at vurderingen av spørsmålet om bruk av sikring vil kunne få et annet utfall, dersom domfelte igjen skulle bli felt for slike forbrytelser. Overfor forbrytelser med en utpreget karakter av hærværk og grov tilgrising kan det bli påkrevd å gi påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler, særlig dersom det skulle vise seg ugjørlig å få iverksatt behandlingstiltak gjennom helsevesenet.
Da anken utelukkende er rettet mot sikringsbemyndigelsen, skal det ved behandlingen av anken ikke treffes noen bestemmelse om fradrag for varetekt. Det er for Høyesterett opplyst at domfelte i oktober ble overført til fullbyrdelse av straff.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres denne endring:
Side:1494
Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å an vende sikringsmidler etter straffe lovens §39 nr. 1.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Elstad. Hellesylt og Mellbye: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Johan Kjetil Høgwold med domsmenn): - - -
Når det gjelder straffeutmålingen finner retten i skjerpende retning å måtte legge vekt på at de innbrudd og skadeverk som retten har funnet tiltalte skyldig i er begått i en meget kort periode og at han ved skadeverket har påført hytteeierne store tap. En hytteeier opplyste i retten at han hadde brukt kr. 25.000,- for å få sine to hytter i stand igjen. Videre finner retten å legge vekt på at tiltalte da han begikk de ovenfor nevnte innbrudd og skadeverk akkurat hadde sluppet ut av varetektsarrest og at sosialkontoret både hadde skaffet ham penger og et sted å bo. Videre legger retten i skjerpende retning vekt på at tiltalte en gang tidligere, i 1974, er dømt for grovt tyveri.
I formildende retning legger retten vekt på at tiltalte befinner seg i en meget vanskelig situasjon og at han er karakterisert som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner. - - -
Det er fra Påtalemyndighetens side lagt ned påstand om sikring i 5 år etter strl. §39 nr. 1 a-f.
Tiltalte har vært underkastet rettspsykiatrisk observasjon av dr. Ole Bratfos og dr. Øyvind Flåtten begge ved psykiatrisk avdeling, Vestfold sentralsykehus, Tønsberg. - - -
Retten finner enstemmig å legge de sakkyndiges uttalelse til grunn når det gjelder avgjørelsen av om tiltalte har mangelfullt utviklede sjelsevner.
De sakkyndige har ikke uttalt seg om det på grunn av denne tilstanden er fare for at tiltalte igjen vil begå straffbare handlinger. De sakkyndige uttalte i retten at det nok var en sammenheng mellom de handlinger tiltalte sto tiltalt for å ha gjort og at han led av mangelfullt utviklede sjelsevner.
Retten antar på bakgrunn av de sakkyndiges erklæring, tiltaltes fremgangsmåte i forbindelse med de omtalte innbrudd og skadeverk og den iherdighet tiltalte utviste samt tiltaltes oppførsel i fengslet at det er fare for at tiltalte på grunn av at han er en person med mangelfullt utviklede sjelsevner igjen vil begå en straffbar handling.
Retten er av den oppfatning at tiltalte har behov for behandling og at tiltalte ikke av eget tiltak kan bringe seg ut av den situasjon han nå befinner seg i. Retten er av den oppfatning at det ikke er noen mulighet for å påvirke tiltalte ved noen fremgangsmåte som forutsetter hans frivillige medvirkning. Retten kan heller ikke se at det i hans hjem eller i hans omgangskrets for øvrig skulle være noen mulighet for å hjelpe tiltalte ut av den situasjon han befinner seg i.
Retten har vurdert om det er riktig å anvende sikringstiltak overfor en person som ikke har begått alvorligere lovovertredelser enn straffelovens §147, §257, §257, jfr. §258 og §291. Retten er kommet til at sikring selv på denne bakgrunn er påkrevet i et tilfelle som dette. Det er en meget massiv forbrytelse tiltalte har utført og han har vist en slik anormal oppførsel både
Side:1495
før, under og etter de omhandlede handlinger at sikring finnes påkrevet i dette tilfellet.
Retten har på denne bakgrunn blitt stående ved at det må være riktig å gi påtalemyndigheten bemyndigelse til å anvende sikringsmidler. Slik situasjonen er bør denne bemyndigelse omfatte alle virkemidler etter strl. §39 nr. 1 a-f hvis sikringen skal ha utsikt til å få noen effektiv virkning.
Retten vil på bakgrunn av det ovennevnte be tiltalte i medhold av fengselsl. §12 overført fra fengsel til et egnet behandlingssted for den tiden tiltalte har igjen å sone. - - -