Rt-1980-1558

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-12-05
Publisert:	Rt-1980-1558
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 174/1980
Parter:	A (advokat J. H. Christiansen - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Alf Nordhus).
Forfatter:	Løchen, Tønseth, Michelsen, Endresen, Mellbye
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §23, Skifteloven (1930) §50, Tvistemålsloven (1915) §378, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §64, §1, §25

Dommer Løchen: Under offentlig skifte ved Tønsberg skifterett av de separerte ektefeller fru A og A's bo oppstod skiftetvist om A hadde rett til å få utlagt på sin lodd den faste eiendom - - -stølen, i Hol, etter skiftelovens §50 første ledd. Videre oppstod tvist om den faste eiendom X i Nøtterøy, helt eller delvis skulle anses som mannens særeie, og om han hadde et vederlagskrav for midler han hadde mottatt ved salg av sin part av eiendommen Y i Hol, som substitutt for tidligere særeie etter lov om ektefellers formuesforhold §25 første ledd.

Tønsberg skifterett avsa 30. januar 1978 dom med denne domsslutning:

«1. A gis rett til å få utlagt eiendommen «- - -stølen». i Hol til seg for skiftetakst for kr. 157.650,-.

2. Eiendommen «x», i Nøtterøy, utlegges med 1/3-part til A som særeie.

3. A gis krav på vederlag kr. 10.000,- - titusenkroner 00/100 i felleseiemidler for andel av salgssum av eiendommen «Y», i Hol. Piano, sofagruppe og snescooter anses som hans særeie.

4. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Etter anke fra fru A avsa Agder lagmannsrett 9. april 1979 dom med denne domsslutning:

Side:1559

«1. A's krav om å få utlagt eiendommen «- - -stølen» til seg for skiftetakst kr. 157.650,- tas ikke til følge.

2. A's påstand om at eiendommen «X» i Nøtterøy utlegges med 1/3 part til A som særeie tas ikke til følge.

3. A's vederlagskrav på kr. 10.000,- tas ikke til følge.

4. Piano, sofagruppe og snescooter tilhører ektefellene i felleseiet.

5. I saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten betaler A til fru A kr. 6.500.- - sekstusenfemhundrekroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Saksforholdet og partenes anførsler for skifterett og lagmannsrett fremgår av de to dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at hytten ikke for det vesentlige er brakt inn i felleseiet av ham. De verdier mannen utenom hyttetomten hadde ved ekteskapets inngåelse i form av aksjer og bankinnskudd - til sammen over 58.000 kroner - har vært brukt til hytten. Lagmannsretten har også lagt for stor vekt på hustruens bidrag til familiens underhold og ikke tatt hensyn til at de bodde i tjenestebolig hvor det bare ble betalt rene driftsutgifter som strøm og fyring. Da hytten ble oppført, hadde ektefellene ikke barn, slik at husarbeidet ikke var særlig krevende. Det bestrides derfor at hustruens bidrag til familiens underhold var oppfylt ved at hun stod for husstellet. Hustruen har heller ikke - i motsetning til ham - noen tilknytning til det strøk hvor hytten ligger. Det er derfor heller ikke åpenbart urimelig at han får eiendommen utlagt til seg.

For eiendommene X og Y hevdes at hans foreldres overdragelser i realiteten er rene gaver til de tre barn - for Y på farens 60-årsdag. Barna betalte ikke noe for eiendommene, og det var heller ikke meningen at de skulle gjøre det. Alle utgiftene til eiendommene ble betalt av foreldrene så lenge de levde, likesom pantegjelden på X ble betalt av moren. Subsidiært hevdes det at det dreier seg om gavesalg og at det hele eller i alle fall gavedelen må være særeie. Det vises her til dansk rett.

A har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

Tønsberg skifteretts dom av 30. januar 1978 stadfestes, dog således at domsslutningens pkt. 1 skal lyde: «A gis rett til å få utlagt eiendommen «- - -stølen» i Hol til seg for skiftetakst.

Subsidiært:

1. A gis rett til å få utlagt eiendommen «- - -stølen» i Hol til seg for skiftetakst.

2. Eiendommen «X» i Nøtterøy utlegges med 1/6 - en sjettedel - til A som særeie.

3. A gis krav på vederlag kr. 11.500,- i felleseiemidler for andel av salgssum av eiendommen «Y» i Hol.

For begge tilfelle:

Side:1560

Fru A dømmes til å betale sakens omkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Høyesterett har etter å ha hørt den ankende parts fremstilling av saksforholdet og ankegrunnene og mottatt hans påstand, med hjemmel i tvistemålslovens §378 annet ledd avskåret den videre ankeforhandling for så vidt angår kravet vedrørende - - -stølen.

Fru A er enig i lagmannsrettens dom og har for øvrig stort sett anført det samme som for lagmannsretten. Den ankende parts søster B har ikke kunnet bekrefte at det forelå noen gave fra foreldrene vedrørende hyttene. Heller ikke foreligger noe gavesalg, idet omsetningsverdiene med de klausuler om bruksretter og forkjøpsrett til søsken til rimelig eller billig takst som heftet på eiendommene, ville være meget lave. Etter form og innhold dreier det seg om salg, og den ankende part har ikke godtgjort at det skulle være en gave.

Fru A har lagt ned slik påstand:

«1. Agder lagmannsretts dom av 9. april 1979 stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Tønsberg herredsrett og Oslo byrett, hvor partene og 10 vitner, hvorav 6 er nye for Høyesterett, har forklart seg. Det er fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg er når det gjelder - - -stølen kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan slutte meg til dens begrunnelse. Jeg vil dog tilføye:

Det er på det rene at fru A's lønn som lærer i Eidsvoll i skoleårene 1969-71, til sammen ca. kr. 30.000, ble satt inn på en bankkonto som mannen disponerte fra før ekteskapet og hvor en del av hans midler var satt inn. Kontoen ble benyttet av ham til å dekke utgiftene til hyttebyggingen. Hun har i bevisopptaket til bruk for Høyesterett forklart at det var avtalt mellom ektefellene muntlig at hennes lønn utelukkende skulle gå til hytten. Hennes forklaring er bekreftet av hennes venninne C og av hennes mor. I mannens forklaring under bevisopptaket er dette ikke bestridt. Mannen har hevdet at hytten ble betalt av hans egne midler fra før ekteskapets inngåelse, men har ikke på noen måte kunnet underbygge dette. Han har således ikke kunnet fremlegge noe regnskap som viser at hennes midler er brukt til andre formål enn hytten. Under disse omstendigheter må jeg legge til grunn at hennes lønn, ca. kr. 30.000, er innskudd i hytten. Sammen med egeninnsats på kr. 5.000 og hennes andel i nedbetaling av gjeld på kr. 11.500 som mannen erkjenner, blir hennes tilskudd til hytten så betydelig at det ikke kan sies at mannen for det vesentlige har brakt hytteeiendommen - - -stølen inn i felleseiet.

Jeg er også for særeiespørsmålene kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse.

Når det gjelder skjøtene på hytteeiendommene X og Y, fremtrer de begge som vanlige salgsdokumenter og nytter uttrykkene «selger», for X også «kjøper». Begge bruker betegnelsen «overdragelsessum»

Side:1561

og sier at den ene er ordnet, den annen delvis betalt, delvis avgjort ved overtagelse av pantegjeld. Den ankende part hevder at det her dreier seg om proformaformuleringer for å unngå arveavgift, og at det ikke skulle betales noe fra barnas side og heller ikke ble det.

Som utgangspunkt kan det ikke godtas at en og samme disposisjon skal anses å ha vesensforskjellig innhold alt etter den sammenheng den skal vurderes i. Det er bare det reelle forhold som kan legges til grunn. I denne sak må det da være naturlig å ta utgangspunkt i dokumentenes ordlyd og den bruk som tidligere er gjort av dem. Skal dette utgangspunkt fravikes, må det med overbevisende styrke godtgjøres at man da - i motsetning til før - står på det riktige forhold. Og det avgjørende vil her måtte være hva som var avtalt da skjøtene ble utstedt. Det er for avgjørelsen av dette bevisspørsmål ikke utslagsgivende om foreldrene på senere tidspunkter har betalt renter, avdrag på pantelån eller andre utgifter. Slike ytelser behøver ikke være annet enn selvstendige gaver, hver for seg.

Av de to vitner som har forklart seg om spørsmålet, støttes den ankende part av hans ene søster D. Men den annen søster, B, hvis forklaring er ny for Høyesterett, har forklart at hun ikke har noen klar erindring om hva som skjedde i forbindelse med overdragelsene. Hun mener imidlertid at hennes far ikke kan tenkes å ha valgt salgsformen fremfor gaveformen for å spare utgifter til arveavgift og andre skatter, og tilføyer at når faren valgte salgsformen for Y, tror hun at det var meningen at barna skulle betale i samsvar med skjøtets ordlyd.

Som lagmannsretten finner jeg at overdragelsesdokumentene, forstått etter sin ordlyd, i og for seg forfølger et naturlig og reelt formål, sett fra foreldrenes synsvinkel. Jeg finner etter dette at den ankende part ikke har godtgjort at transaksjonene innebar noe annet enn de etter sin form og sitt innhold utgir seg for.

Den ankende part har subsidiært anført at selv om skjøtene forstås etter sin ordlyd, innebærer de lave salgssummene et gavemoment som det er adgang til å knytte særeievirkninger til, for hele eiendommen eller for gaveverdien. Spørsmålet blir da først om det foreligger noen slik gave gjennom underpris.

Eiendommen Y ble kjøpt i 1932 for 6.000 kroner og overdratt til barna i 1953 for 8.000 kroner med følgende klausuler: Foreldrene skulle ha rett til å bruke hytten når de ønsker det, for sin levetid. Faren var den gang 60 år og moren 57, og de måtte etter en sannsynlig levealder forutsettes å kunne bruke hytten i mange år. Barnas rett til å bruke hytten var fordelt, og skulle stå tilbake for foreldrenes. I tilfelle salg hadde hvert av barna forkjøpsrett til rimelig pris.

Salg måtte, etter prisbestemmelsen for faste eiendommer av 19. desember 1947, i 1953 skje etter pristakst, og ved taksten skulle prisforholdene i distriktet for tilsvarende eiendommer i tidsrommet 1. januar-8. april 1940 legges til grunn med tillegg for senere forbedringer.

Eiendommen X ble overdratt til barna i 1963 for kr. 20.000. Faren var da død, men moren betinget seg i skjøtet gratis bruk av hytten

Side:1562

når hun måtte ønske det i sin levetid. Hun var da 67 år og måtte forutsettes ennå å kunne bruke hytten i mange år. Barnas rett til å bruke hytten var også her fordelt og skulle stå tilbake for morens. Ved salg skulle de øvrige barn ha forkjøpsrett til billig takst.

De heftelser som foreldrene tok forbehold om i de to skjøter, betød reelt at barna ikke oppnådde noen økonomisk fordel ved overdragelsene i 1953 og 1963. Bruksretten var fremdeles i realiteten hos de gamle, og uten den var det liten verdi i eiendomsretten. Overdragelsene tok etter min vurdering i første rekke sikte på å ordne overgangen til neste generasjon på et tidspunkt hvor det innbyrdes forhold mellom søsknene kunne reguleres ved avtale. Det var ikke noe formål å overføre verdier. Jeg kan derfor ikke se at det er godtgjort med en rimelig grad av sannsynlighetsovervekt at det i overdragelsene ligger noe gavemoment. Det var dermed heller ikke lovlig adgang til å knytte en særeieklausul til overdragelsene.

Jeg lar det dermed stå åpent om et eventuelt gavemoment utover de avtalte vederlag overhodet ville være tilstrekkelig til å legitimere en særeieklausul.

Jeg er etter dette enig i lagmannsrettens avgjørelse, og kan også slutte meg til dens avgjørelse i spørsmålet om saksomkostninger.

Etter sakens utfall må den ankende part betale saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotparten har fremlagt oppgave over advokathonorar inklusive omkostninger som ikke er spesifisert. Ankeforberedelsen har hatt et betydelig omfang, vesentlig knyttet til spørsmål av helt subsidiær betydning. Ankemotparten har i atskillig utstrekning ansvaret for dette, og de meromkostninger hun i den forbindelse har hatt, kan ikke med rimelighet kreves erstattet av den ankende part. Saksomkostningene settes inklusive utlegg skjønnsmessig til kr. 15.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til fru B 15.000 - femten tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Donimerne Michelsen, Endresen og Mellbye: Likeså. Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Steinar Talgø): - - -

Den omlag 15 mål store tomten til «- - -stølen». i Hol ble ervervet av saksøkeren i 1967. På grunn av reguleringsplaner ble skjøte først utstedt i mars 1969. Saksøkeren betalte kr. 10.000,- kontant, mens resten av kjøpesummen etter selgerens ønske skulle betales over 10 år.

Grunnmuren til hytten ble satt opp høsten 1969, mens resten ble ført opp året etter. Det var en byggmester som var ansvarlig for bygget, men partene

Side:1563

hjalp til med forskjellige arbeider. Bygningens kostpris beløp seg til kr. 80.000,- + partenes egeninnsats.

Eiendommen «X» i Nøtterøy ble ervervet av saksøkerens foreldre i 1949 for tilsammen kr. 20.000.-. 11963 ble eiendommen skjøtet over til saksøkeren og hans 2 søsken med like deler på hver. Skjøtet har følgende ordlyd: «Undertegnede, fru E født xx.xx.1896, skjøter og overdrar herved sin eiendom «X» i Nøtterøy herred til D født xx.xx.1925, B født xx.xx.1928 og Afødt xx.xx.1932. Overdragelsessummen for eiendommen er kr. 20.000,- - kronertyvetusen - som er avgjort ved at kjøperne har betalt kr. 6.000,-, samt overtatt den påhvilende pantegjeld som for tiden er kr. 11.500,-. Selgeren betinger seg rett til gratis bruk av hytten når hun måtte ønske det i sin levetid, samt at det hver av kjøperne erverver skal være deres særeie. Hver av kjøperne skal selv ha rett til å bruke hytten minst 14 dager hver sommer i tidsrommet 23. juni til 4. aug., dog slik at selgerens benyttelsesrett går foran. Kjøperne velger etter tur tidsrommet. Bortleie eller lån krever enighet blant kjøperne. Skulle noen av kjøperne noen gang ønske å selge eller på annen måte avhende sin andel, skal sameierne ha forkjøpsrett til billig takst. Eiendommen overtas pr. d.d. i den stand den nå er.

Bergen. den 17. aug. 1963.

E/s/».

Ved skjøte av 21. desember 1969, tinglyst 3. januar 1970 overdro B sin tredjedel til sine to søsken. I skjøtet ble overdragelsessummen satt til kr. 9.000,-. Saksøkeren står således som eier av en ideell halvpart av eiendommen.

Eiendommen «Y» i Hol ble ervervet av saksøkerens foreldre i 1932 for kr. 6.500,- hvorav kr. 500,- for løsøret. På farens fødselsdag den 10. november 1953 ble eiendommen skjøtet over til saksøkeren og hans 2 søsken. Skjøtet hadde følgende ordlyd: «Undertegnede E, født xx.xx.1893, skjøter og overdrar herved min eiendom «Y», Hol i Hallingdal, med påstående hytte og inventar til mine barn D, B og A. Overdragelsessummen for hytten er ligningstaksten kr. 8.000,- - åttetusenkroner - som er ordnet. Inventarets motverdi er avgjort ved at selgeren og hustru har rett til å bruke hytten når de ønsker det i sin levetid. Hva hvert av barna erverver på denne måte skal det være deres særeie. Hvert av barna har rett til å bruke hytten hver 3. jul, hver 3. påske og hver 3. sommer og ellers etter innbyrdes avtale. I tilfelle salg har hver av medeierne forkjøpsrett til rimelig takst. Selgeren bærer alle omkostningene ved overdragelsen. Eiendommen overtas pr. d.d. i den stand den nå er. - - -»

Saksøkeren ønsket å selge sin ideelle del av eiendommen og i den sakens anledning ble det utstedt skjøte. Skjøtet ble imidlertid ikke tinglyst idet også en av de øvrige sameierene ønsket å selge.

Den 7. september 1973 ble det ved Hallingdal herredsrett holdt overskjønn over eiendommen og rimelig takst ble der satt til kr. 64.000,-. Etter dette mottok saksøkeren kr. 23.000,- som oppgjør for sin del av eiendommen. - - -

Retten vil først ta stilling til spørsmålet om «- - -stølen» i Hol kan utlegges saksøkeren i medhold av skiftelovens §50 første ledd.

Side:1564

Det er enighet om at tomten ble innbrakt av saksøkeren før ekteskapet for kr. 30.000,- hvorav kr. 10.000,- ble betalt kontant. Hyttens kostpris var kr. 80.000,- + egeninnsatsen som skjønnsmessig er anslått til kr. 10.000,-.

Foruten gjelden på kr. 20.000,- til selgeren av tomten, ble det opptatt et lån på kr. 25.000,- til finansiering av hytten. Den samlede gjeld beløp seg således til kr. 45.000,- hvorav kr. 22.000,- ble nedbetalt under ekteskapet. Ved formuesfellesskapets opphør var således eiendommens nettoverdi (netto kostpris) kr. 97.000,- når gjelden på kr. 23.000,- er trukket i fra.

Når retten skal ta stilling til hvor stor del hver av partene har innbrakt i eiendommen, finner retten det riktig å ta utgangspunkt i nevnte kr. 97.000,- og se hvor meget av dette som kommer fra hver av partene. Gjeld som ikke er betalt holdes derfor utenfor.

Retten legger til grunn at begge parter, hver etter sine evner, tok del i egeninnsatsen. Så lenge det ikke foreligger holdepunkter for annet må hver av partene godskrives halvparten av denne, m.a.o. kr. 5.000,-. l den tiden under ekteskapet hvor saksøkte arbeidet ved ungdomsskolen fikk partene utbetalt netto kr. 4.500,- pr. måned. Av dette utgjorde hans lønn kr. 3.000,- og hennes lønn kr. 1.500,-. Men på bakgrunn av at saksøkte også arbeidet i hjemmet, finner retten at begge parter også må godskrives halvparten av lånene som ble nedbetalt med kr. 22.000,-, m.a.o. kr. 11.000,- hver.

Eiendommens netto kostpris, kr. 97.000,- med fradrag for egeninnsats og nedbetalte lån, utgjør kr. 70.000,-. Av dette refererer kr. 10.000,- seg til tomten som det er på det rene at saksøkeren har betalt. Derimot er det ikke mulig å si sikkert med hvilke midler de resterende kr. 60.000,- er betalt.

Det er riktig som anført av saksøkte at saksøkeren ikke kunne bestemme hvilke midler som skulle anvendes hvor, bare fordi han disponerte over kontoen som hennes lønn ble satt inn på.

Retten finner imidlertid at det her må sondres mellom midler som er oppspart av den ene ektefellen før ekteskapet, og midler som erverves under ekteskapet, enten ved arbeid i hjemmet eller inntektsgivende arbeid utenfor hjemmet.

Retten legger til grunn at inntekten til begge parter var tilstrekkelig til å dekke de alminnelige leveomkostningene. Det var således ikke nødvendig for saksøkeren å tære på de oppsparte midler for å tilfredsstille underholdsplikten i ektefellelovens §1.

Under denne forutsetning finner retten at saksøkte ikke kan motsette seg at saksøkeren benyttet de oppsparte midler til å investere i hytten, mens hans lønn ble benyttet til å dekke alminnelige leveomkostninger, innkjøp av inventar samt til dekning av sin del av renter og avdrag på gjelden. Uttrykt på en annen måte kunne hustruen ikke forlange at hennes egen inntekt skulle investeres i hytten samtidig som han måtte benytte sine oppsparte midler til å dekke de alminnelige leveomkostninger.

Saksøkeren gikk inn i ekteskapet med omlag kr. 65.000,- i oppsparte midler som er mer enn det som var nødvendig for å dekke den resterende del på kr. 60.000,- av hyttens kostpris. Etter dette anses han å ha innbrakt kr. 60.000,- + kr. 11.000,- + kr. 5.000,- som er lik kr. 76.500,-. Hustruen har på sin side innbrakt kr. 11.000,- + kr. 5.000,-, lik kr. 16.500,-. Av den samlede netto kostpris utgjør dette 17%. Som det imidlertid vil fremgå nedenfor, vil kr. 10.000,- som saksøkeren mottok for «Y» bli å betrakte som

Side:1565

særeiemidler benyttet til å forøke felleseie («X»). Saksøkeren kan derfor ikke godskrives nevnte kr. 10.000,- når det skal regnes ut hvor stor del han har innbetalt, samtidig som han gis vederlag på kr. 10.000,-. Netto kostpris må derfor reduseres med kr. 10.000.- til kr. 87.000,-. Av dette har hustruen innbrakt kr. 16.500,-, lik 19%.

Etter dette anses saksøkeren å ha innbrakt omlag 81% av eiendommens netto kostpris og etter omstendighetene finner retten at dette tilfredsstiller skiftelovens §50 første ledd's krav om at han for det vesentlige skal ha brakt eiendommen inn i felleseiet. Det er ved vurderingen også lagt vekt på at tomten ble innbrakt av saksøkeren, samt at det var hans oppsparte midler som dannet grunnlaget for ervervet av hytten. Saksøkerens påstand på dette punkt blir etter dette å ta til følge.

Eiendommen «X», i Nøtterøy ble ervervet av saksøkerens foreldre i 1949 for tilsammen kr. 20.000,-. I 1963 ble eiendommen overført til saksøkeren og hans 2 søsken for samme beløp, kr. 20.000,-.

Ifølge skjøtet av 17. august 1963 fant overdragelsen sted i form av et salg fra moren og til barna samtidig som det ble bestemt at eiendommen skulle være kjøperens særeie. Dette var i strid med ektefellelovens §23 første ledd, idet vilkår om særeie bare kan knyttes til gave.

Da eiendommen ble ervervet av foreldrene i 1949 for kr. 20.000,-. må det forventes at eiendommen hadde en høyere verdi 14 år senere selv om bruksretten og forkjøpsretten tas i betraktning. Den del av eiendommen hvis verdi oversteg kr. 20.000,- må under enhver omstendighet betraktes som gave, og for denne delen må vilkåret om særeie være gyldig.

Om hele eiendommen skal betraktes som mottagerens særeie, vil bero på om overdragelsen fant sted ved et reelt salg, eller om overdragelsen i realiteten var en ren gave.

Retten er enig med saksøkte i at saksøkeren ikke kan velge formen salg/gave ettersom i hvilken relasjon dette anses mest lønnsomt. Såfremt det forelå et reelt salg, må dette få virkning i alle relasjoner. På den annen side kan det ikke være avgjørende at det i skjøtet ble brukt formen salg dersom dette ikke dekker sakens realitet.

På bakgrunn av det som fremkom under hovedforhandlingen finner retten bevist at overdragelsen fra moren til barna i 1963 var en ren gave ved at mottagerne ikke betalte noe kontantbeløp eller overtok pantegjelden. Dette var også forutsatt ved overdragelsen slik at det ikke har funnet sted noen senere ettergivelse av gjeld fra morens side.

Formen «salg» ble således benyttet for å føre arveavgiftsmyndighetene bak lyset, men dette kan ikke være avgjørende for spørsmålet om klausulen om særeie er gyldig. Det avgjørende er det reelle forhold, nemlig at overdragelsen fant sted som en ren gave. Men dette må nå legges til grunn i alle relasjoner, også overfor arveavgiftsmyndighetene.

Etter dette blir 1/3 av eiendommen å betrakte som saksøkerens særeie.

Saksøkeren overtok i 1969 1/6 av eiendommen fra sin søster som solgte sin 1/3 til medeierne. Skjøtet ble utstedt direkte fra søsteren og til de sistnevnte. På bakgrunn av det som fremkom under hovedforhandlingen finner retten ikke bevist at saksøkerens mor kjøpte sin datters sameiedel og at denne delen ble gitt videre til bl.a. saksøkeren med 1/6 med det vilkår at dette skulle være hans særeie. 1/6 av eiendommen blir således å betrakte som felleseie.

Side:1566

Eiendommen «Y». i Hol ble overdratt fra faren til saksøkeren og hans søsken i 1953 for kr. 8.000,-. Idet faren overtok eiendommen i 1932 for kr. 6.500,- hvorav kr. 500,- for innbo, må det antas at eiendommens verdi i 1953 oversteg kr. 8.000,-.

Også denne overdragelsen fant sted i form av et salg, selv om dette ikke utrykkelig er nevnt i skjøtet. Som for eiendommen «X» ble overdragelsesformen salg benyttet for å unngå arveavgift.

Også her finner retten bevist at overdragelsen i realiteten var en ren gave fra faren til barna, idet det allerede på overdragelsestidspunktet var klart for alle parter at det ikke skulle ydes noen form for vederlag. Retten viser for øvrig til det som er anført for eiendommen «X».

I skjøtet var det tatt med klausul om at det hver av mottagerne ervervet skulle være særeie. Klausulen blir etter dette å opprettholde.

Eiendommen ble i 1973 overtatt av den ene av søstrene og saksøkeren ble utløst med kr. 23.000,-. Han hadde tidligere mottatt kr. 10.000,- som ble investert i «- - -stølen» og bidro på denne måten til å øke felleseiet. Retten finner at nevnte kr. 10.000,- må betraktes som særeie idet det var en klar sammenheng mellom ydelsen fra søsteren og det forestående salget. Det kan da ikke ha noen avgjørende betydning hvorvidt ydelsen betraktes som forskudd eller som et lån som skulle tilbakebetales når utløsningen skulle finne sted. Etter ektefellelovens §25 kan han på skifte kreve vederlag for kr. 10.000,-.

For den resterende utløsningssum, kr. 13.000,- ervervet saksøkeren et piano, en sofagruppe. og en snescooter. Disse gjenstandene må anses som hans særeie. Saksøkerens påstand vedrørende dette punkt blir således å ta til følge.

Saksøkeren har etter dette vunnet frem med unntak av punkt II idet 1/6 av eiendommen «X» må anses som felleseie. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristen Syvertsen, lagdommer Ola Rygg og kst. lagdommer Kaare Hageler): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn skifteretten.

Retten behandler først spørsmålet om A «fullt eller for det vesentlige» har bragt hytteeiendommen - - -stølen inn i felleseiet, jfr. skiftelovens §50. Tomten kostet kr. 30.000,- og selve hyttebygningen kr. 80.000,-. Partene er enige om egeninnsats på tilsammen kr. 10.000,- med kr. 5.000,- på hver. Ved separasjonen var det en gjeld på eiendommen på kr. 23.000,-. Kontantutlegget til da var altså kr. 87.000,-. Fru A hadde i skoleårene 1969/70 og 1970/71 lærerpost og tjente tilsammen ca. kr. 30.000,-. Disse pengene ble innsatt på en konto som mannen disponerte. Hun fikk av mannen utbetalt kr. 750,- pr. måned til husholdningen, klær og husets og hennes egne utgifter for øvrig. Det var Fru A's oppfatning at det hun tjente som lærer, gikk direkte til hytta. Uansett hvorledes mannen disponerte hennes konto, må lagmannsretten gi henne medhold i det. Retten mener at hennes bidrag til familiens underhold, jfr. lov om ektefellers formuesforhold §1, var oppfylt ved at hun sto for husstellet. Mannens bidrag til familiens underhold var hans inntekt som banksjef. De kr. 30.000,- som hustruen tjente og som mannen har disponert, må derfor anses å ha gått med ved reisingen av hytta på - - - stølen. Til dette kommer hennes egeninnsats på kr. 5.000,-. Det bemerkes at selv om en del av hennes lønn er opptjent etter at hytta var ferdig, må

Side:1567

allikevel hele lønnen regnes med, idet kr. 22.000,- av gjelden ble betalt etter at hytta var ferdig, men før separasjonen. A kan etter dette ikke sies å ha bragt inn - - -stølen i felleseiet, verken fullt eller for det vesentlige. Han kan derfor ikke kreve å få eiendommen utlagt på sin lodd etter skiftelovens §50.

Ved skjøte av 17. august 1963 solgte A's mor. fru E. eiendommen X. i Nøtterøy til sine barn, D, B og A. Kjøpesummen er i skjøtet oppgitt til kr. 20.000,- som er oppgjort ved at kjøperen har overtatt pantegjelden, kr. 11.500,- og betalt kr. 6.000,- kontant. Selgeren betinger seg rett til gratis bruk av hytta når hun måtte ønske det i sin levetid.

Ved skjøte av 10. november 1950 solgte A's far, E, eiendommen Y, i Hol til de samme barn. I dette skjøte er anført at overdragelsessummen er ligningstaksten kr. 8.000,- «som er ordnet». Selgeren betinger seg rett til å bruke hytta for seg og sin hustru når de ønsker det i sin levetid. I begge skjøter heter det at det hvert av barna erverver, skal være deres særeie.

I og med at en slik klausul ikke gyldig kan avtales ved salg blir spørsmålet om de 2 skjøter gir utrykk for salg, eller om det i virkeligheten dreier seg om gaver fra henholdsvis fru E og E til barna.

Begge skjøtene fremstiller seg som vanlige salgsdokumenter. A må derfor ha bevisbyrden for at de er proformadokumenter, og at de to eiendommene er overdratt ved gaverettshandel fra foreldrene.

Til støtte for dette syn har A anført at når det ble opprettet skjøter med en bestemt kjøpesum, var det for å føre myndighetene bak lyset og på den måten spare arveavgift. Retten finner det usannsynlig at avdøde E og hans hustru fru E ville opptre på en slik klanderverdig og ulovlig måte. Retten antar at motivet til de to overdragelsene er følgende: I 1953 var E 60 år. I 1963 var fru E 67 år. Da de opprettet de 2 skjøtedokumentene begynte de således begge å trekke på årene. De hadde 3 voksne barn og 2 hytter. Ved skjøtene, slik de er utformet, sikret de seg selv gratis bruk av hyttene når de måtte ønske det så lenge de levet, samtidig som de kvittet seg med ansvaret for vedlikehold med videre. Samtidig ble bruksretten til hver av de 3 barna nøyaktig beskrevet, for at det ikke skulle oppstå konflikter mellom barna ved bruken. At dette siste var nødvendig fremgår av at til tross for foreldrenes forutseenhet og ordning av bruken av hyttene, er det blitt konflikter mellom barna. Retten kan etter dette ikke finne noe motiv for at skjøtene ikke skulle gi utrykk for det virkelige forhold.

A og hans søster D har forklart at barna fikk begge hyttene gratis, og at det således aldri har vært betalt noe for dem. Til støtte for sine forklaringer har de fremlagt en erklæring, datert 8. juli 1977, underskrevet av D og fru E, angående salget av Y. Ifølge erklæringen var overdragelsen av Y en gave fra E til hans 3 barn, og barna har ikke hatt noen utgifter i noen form så lenge han levet.

Retten finner ikke å kunne tillegge denne erklæring noen særlig vekt. Den er åpenbart skrevet for å brukes i nærværende sak. Fru E var da hun underskrev den 80 år. Retten har fått opplyst at hun ikke er i en slik helsetilstand at hun kan møte i retten. - Etter dette kan retten ikke se at de bevis den har fått forelagt, er tilstrekkelig til å sette de to skjøtene til side som proformadokumenter. Retten antar at i tilfelle det er riktig at kjøpesummen for hyttene ikke er erlagt må det dreie seg om en etterfølgende ettergivelse av gjeld fra foreldrenes side, som ikke kan være avgjørende for spørsmålet om det foreligger salg eller gave ved de to overdragelsene.

Side:1568

A har subsidiært anført at salgene er skjedd til så billig pris at de i hvert fall inneholder skjulte gavetransaksjoner.

Retten antar at selv om dette skulle være riktig, fører ikke dette til at noe av eiendommene blir særeie og noe felleseie. Forholdet må rettslig sett stå i samme stilling som selgerens forbehold om at utlegg ikke skal tas i salgsgjenstanden, jfr. tvangslovens §64. Retten viser til Altens kommentar til tvangsloven 3. utgave, side 98, hvoretter utleggsforbud er utelukket også når mottakeren skal yte delvis vederlag. Retten er enig i Altens syn på tvangslovens §64. Dette fører til at det ikke har noe betydning om barna ved de to skjøter fikk eiendommene til billig pris. Særeieklausulen er allikevel ugyldig også for den del av eiendommens verdi som overstiger kjøpesummen.

Selv om det således ikke har noen betydning vil retten tilføye at det kan stilles spørsmålstegn ved om salgene er skjedd til påfallende billig pris. Det må her tas i betraktning at det var en særdeles beklippet eiendomsrett kjøperne fikk. I realiteten var det en bruksrett som til en hver tid sto tilbake for foreldrenes rett. Slik som disse dokumenter er formet, er prisen ikke sammenlignbar med vanlige salg.

Retten er etter dette kommet til at særeieklausulen i de to skjøtene er ugyldig. Det følger av dette at A's andeler i X og Y var deler av ektefellene A's felleseie. Den salgssum A fikk for sin andel i Y kr. 23.000,-, var derfor også en del av felleseiet. A's vederlagskrav på kr. 10.000,- kan derfor ikke tas til følge. og piano, sofagruppe og snøscooter, som han kjøpte for resten av disse pengene, tilhører felleseiet. - - -