Hopp til innhold

Rt-1980-1670

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1980-11-11
Publisert: Rt-1980-1670
Stikkord: Tvistemålslovens kap, 33
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 381K/1980
Parter: A (advokat Johan Widerø) mot Staten ved Sosialdepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Frode Grotmol).
Forfatter: Mellbye, Elstad, Skåre
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §55, Tvistemålsloven (1915), §373, §383, §384, §474, §482, §48, §52, Barnevernloven (1953) §53, Barnevernloven (1953)


Dommerne Mellbye, Elstad og Skåre.

I medhold av lov om barnevern §53 første ledd, hadde A reist sak ved Trondheim byrett etter reglene i tvistemålslovens kap. 33 til overprøving av fylkesmannen i Sør-Trøndelags vedtak om å stadfeste vedtak av barnevernsnemnda om å opprettholde omsorgen for hennes datter B, samt nemndas vedtak om regulering av hennes samværsrett med datteren.

Trondheim byrett avsa 18. juni 1980 dom hvor fylkesmannens vedtak vedrørende omsorgen for datteren ble stadfestet, mens retten til samvær med datteren ble fastsatt noe anderledes enn etter fylkesmannens vedtak. A aksepterte avgjørelsen om omsorgsvedtaket, men anket til Høyesterett for så vidt angikk spørsmålet om samværsretten. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:

«Tvistemålslovens kapittel 33 som inngår i lovens femte del om «Særlige rettergangsmåter» gir en rekke særlige rettergangsregler for

Side:1671

visse saker «om overprøving av administrative vedtak om frihetstap og andre tvangsinngrep». Særreglene gjelder prosessdyktigheten, oppnevnelse av prosessfullmektig, tempoet i saksforberedelsen, stedet for hovedforhandlingen, rettens sammensetning, dokumentinnsikten, rettens kompetanse som gjelder alle sider av saken, rettens forhold til partenes anførsler og påstander, kostnadene, instansrekkefølgen, formen for anke og rettskraftvirkningen.

Dette sett av særregler gjelder etter tvistemålslovens §474, «søksmål som etter særskilt lovføresegn kan reises mot offentlig myndighet til overprøving av administrative vedtak om frihetstap eller andre administrative tvangsinngrep».

A's sak er reist med hjemmel i barnevernloven av 17. juli 1953 og gjelder overprøving av vedtak av fylkesmannen i Sør-Trøndelag av 23. november 1979. Dette vedtak gikk ut på dels stadfestelse av Trondheim barnevernsnemnds vedtak av 24. april 1979 om å opprettholde omsorgen for B i fosterheim, dels stadfestelse av barnevernsnemndas samtidige vedtak om at A's besøk i fosterhjemmet begrenses til to ganger i året etter forutgående avtale.

Om overprøving av fylkesmannens vedtak i klagesak bestemmer barnevernlovens §53 første ledd at fylkesmannens vedtak kan bringes inn for retten etter reglene i tvistemålslovens kapittel 33 når det går ut på blant annet «at nemndsomsorgen ikke skal opphøre, jfr. §48 tredje ledd». I bestemmelsens annet ledd står det at «andre vedtak som fylkesmannen gjør etter klage i medhold av §52 første punktum, kan klages inn for departementet». Dette siste må da blant annet gjelde vedtak om samværsrett som ikke er med i oppregningen av vedtak som kan overprøves av retten.

Etter lovens regelverk er det således ikke gitt «særskilt lovføresegn» om at fylkesmannens vedtak om samværsrett kan overprøves av domstolene. Skal et slikt vedtak innbringes for retten må det skje i de ordinære prosessformer og da ikke med adgang for retten til å prøve alle sider av saken. Retten må holde seg innenfor den vanlige ramme som gjelder for den rettslige prøving av administrative vedtak.

I den uttalelse som regjeringsadvokaten har gitt til kjæremålsutvalget er det opplyst at Sosialdepartementet forstår tvistemålslovens §482 slik at når et vedtak som etter barnevernlovens §53 punktene a-e innbringes for domstolene til overprøvelse vil retten i sammenheng med dette måtte kunne prøve også alle andre sider av saken, herunder sidekrav som samværsrett, tilsyn og annet. Sosialdepartementet anfører at praktiske hensyn taler for dette, særlig fordi en annen ordning vil føre til en dobbeltsporet behandling av klagespørsmålene.

Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at loven gir hjemmel for en slik ordning. Den vil, som nærværende anke viser, kunne medføre at samværsspørsmålet i en delanke gjøres til gjenstand for en vesentlig mer vidtgående rettslig overprøvelse enn det ellers er hjemmel for, og det vil også være nærliggende å bringe omsorgsspørsmålet inn for retten alene i den hensikt derigjennom å oppnå adgang til en fullstendig overprøvelse av de sekundære spørsmål som

Side:1672

angrepet egentlig gjelder.

Kjæremålsutvalget antar at kravet om overprøving av omsorgsvedtaket og kravet om overprøving av samværsvedtaket er to forskjellige krav som ikke kan forenes i en sak, da de skal behandles i forskjellige prosessformer, jfr. tvistemålslovens §55. A's søksmål skulle således, for så vidt det retter seg mot fylkesmannens vedtak om samværsrett, vært avvist av byretten når kravet som her reises i en sak etter tvistemålslovens kapittel 33. Denne saksbehandlingsfeil må retten av eget tiltak tillegge virkning, jfr. tvistemålslovens §383 annet ledd jfr. §384 nr. 2.

Høyesteretts kjæremålsutvalg finner derfor med hjemmel i tvistemålslovens §373 første ledd nr. 2 å måtte oppheve byrettens dom for så vidt angår avgjørelsen av kravet om samværsrett, domslutningens punkt 2, og å avvise saken fra byretten for så vidt.

Kjennelsen er enstemmig.»