Rt-1980-1675
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1980-12-05 |
| Publisert: | Rt-1980-1675 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 411K/1980 |
| Parter: | Nils Petter Heisholt (advokat John Isak Lunde) mot Porsgrunn kommune (advokat Arne Nærum). |
| Forfatter: | Stabel, Bølviken, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §36, §38, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Dommerne Stabel, Bølviken og Aasland.
I forbindelse med utpantning for skatt hevdet saksøkte (skattyteren) at skattleggingen berodde på feilaktig formuesansettelse for angjeldende år. Det var etter saksøktes mening uriktig å formuebeskatte ham for et utestående krav på 266.400 kroner som utgjorde vederlaget for overdragelse av hans regnskapskontor. Beløpet skulle betales over 72 terminer. Som begrunnelse viste saksøkte særlig til punkt 5 i den inngåtte kontrakt hvor det het:
«Ved eventuell misligholdelse av avtalen - kfr. spesielt pkt. 3 foran - kan kjøper velge en av følgende 2 alternative oppgjørsformer:
a. Tilbakelevering av forretningen uten formaliteter og uten mer betaling enn å bringe de oppgitte månedsterminer a jour - forskuddsmessig - til overleveringspunktet - eller
Side:1676
b. Oppgjør av rest - terminene - til i alt 72 terminer - som dermed anses forfalt i sin helhet mot å beholde forretningen.»
Saksøkte viste bl.a. til at han bare kunne kreve forfalte avdrag og få forretningen tilbake, hvis kjøperen benyttet seg av alternativ a i punkt 5. Han kunne ikke inndrive fordringen ved rettens hjelp. Det han eventuelt ville få tilbake var forretningens goodwill, noe som ikke var gjenstand for formuebeskatning.
Porsgrunn og Skien namsrett tok ved kjennelse av 27. mai 1980 ikke hans innsigelser til følge, og Agder lagmannsrett stadfestet 9. oktober namsrettens kjennelse og uttalte:
«Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og kan tiltre dens begrunnelse.
Ved kjøpekontrakten ble salgssummen for forretningen fastsatt til kr. 266.400,-. Etter det opplyste er de fastsatte månedlige avdrag betalt ved forfall. Det beløp som til enhver tid gjenstår representerer en utestående fordring. I henhold til skattelovens §36, første ledd, er utestående fordringer som hovedregel skattepliktig formue. Lagmannsretten er enig med namsretten i at unntaksbestemmelsen i skattelovens §38 bokstav a ikke kan komme til anvendelse i det foreliggende tilfelle, idet Heisholts krav på restkjøpesummen er betinget av at en uviss begivenhet ikke inntrer.
Det er fra den kjærende parts side fremholdt at kjøperen ikke har noen rettslig forpliktelse til å yte penger og at han bare kan pålegges å levere forretningen tilbake. Det er i denne sammenheng gjort gjeldende at det er høyst tvilsomt om forretningen vil ha noen goodwill ved eventuell tilbakelevering og at goodwill under enhver omstendighet er fritatt for formuebeskatning.
Det er i og for seg korrekt at goodwill ikke skal regnes med ved formuesligningen. Nærværende sak gjelder imidlertid en utestående fordring og således ikke goodwill.»
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Innledningsvis skal understrekes at utvalgets kompetanse i denne sak er begrenset ved tvistemålslovens §404 til prøving av om lagmannsretten har tolket skattelovens §36 første ledd, jfr. §38 litra a uriktig når den i likhet med namsretten er kommet til at den kjærende parts krav på resterende avdrag kan formuebeskattes hos ham.
Utvalget er enig i lagmannsrettens tolking av bestemmelsen og presiserer:
Heisholt har ytet sitt etter kontrakten ved å overføre sin forretning til Stein Foss. Denne er i kontrakten betegnet som «kjøper». Kravet på ikkebetalte avdrag har klart karakter av utestående fordring som beskattes som formue etter skattelovens §36 første ledd uten hensyn til senere mulig mislighold av avdragsbetalingen. Den form kontraktens punkt 5 i dette tilfelle har fått, kan etter utvalgets mening ikke frata kravet denne karakter. Ved tolkingen av skattelovens §38 litra a er det da heller ikke naturlig å anse krav på
Side:1677
restkjøpesum av denne art som en rettighet «hvis oppnåelse er avhengig av en betingelse».
Utvalget tilføyer at det foreliggende tolkingsspørsmål ikke kan ses å være løst i tidligere rettspraksis. Man finner imidlertid støtte for resultatet i Rt-1968-510.
Etter dette må kjæremålet forkastes.»