Rt-1980-1677
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1980-12-11 |
| Publisert: | Rt-1980-1677 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 415K/1980 |
| Parter: | A (advokat Knud Try) mot B (advokat Helge Lochner). |
| Forfatter: | Stabel, Bølviken, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Skifteloven (1930) §22, §151, §383, §404, §58, Tvistemålsloven (1915) |
Dommerne Stabel, Bølviken og Aasland.
Ektefellene inngikk ekteskap i Pakistan 31. januar 1975. Mannen som tidligere hadde bodd vel 1 år i Norge, flyttet tilbake til Norge en måned etter ekteskapsinngåelsen. Hustruen flyttet etter i juli 1975. Ektefellene ble separert ved dom av Strømmen herredsrett 5. februar 1979. Den 14. februar 1979 begjærte mannen offentlig skifte i partenes bo. Under skiftebehandlingen oppsto tvist om hvilket lands rettsregler som skulle legges til grunn for skiftet, Pakistans rettsregler eller Norges.
Strømmen skifterett avsa 11. september 1980 kjennelse for at boet skulle skiftes på grunnlag av norske rettsregler. Eidsivating lagmannsrett stadfestet 14. oktober 1980 denne kjennelse.
Mannen påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som bemerket:
«Det er under det offentlige skifte av partenes bo oppstått tvist om hvorvidt pakistanske eller norske rettsregler skal legges til grunn. Skifteretten har skilt dette spørsmål ut til særskilt avgjørelse, og har avsagt kjennelse for at boet skal skiftes på grunnlag av norske rettsregler. Det fremgår av kjennelsesgrunnene at skifteretten med dette ikke har tatt standpunkt til hvorvidt den ekteskapskontrakt partene inngikk i Pakistan, må tillegges virkning som en bindende avtale om formuesordningen.
Utvalget finner av eget tiltak å måtte drøfte om skifteretten hadde prosesuell adgang til å avsi en slik særskilt kjennelse om lovvalgsspørsmålet. Skifteretten har, uten å ta standpunkt til noen av de enkelte krav partene måtte gjøre gjeldende under booppgjøret, tatt opp til særskilt påkjennelse et rettsanvendelsesspørsmål som har prejudisiell betydning for avgjørelsen av disse krav. Det avgjørelsestema skifteretten har formulert i sin kjennelse, faller utenfor hva
Side:1678
det kan avsies fastsettelsesdom for etter tvistemålslovens §54. Kjennelsen gjelder ikke et rettsforhold eller en rettighet, slik disse begreper etter rettspraksis er å forstå. Under vanlig rettergang ville det ikke ha vært adgang til å treffe særskilt avgjørelse om et slikt avgjørelsestema. Dette gjelder selvsagt selv om avgjørelsen har prejudisiell betydning for det eller de krav partene tvistes om, jfr. for øvrig tvistemålslovens §58 nr. 1 og §151 første ledd som viser at vilkårene i §54 gjelder også i et slikt tilfelle.
Spørsmålet er så om det kan sees bort fra vilkårene i tvistemålslovens §54 fordi kjennelsen er avsagt under skiftebehandling. De ovennevnte bestemmelser i tvistemålsloven finnes i lovens første del, og får etter skiftelovens §22 første ledd tilsvarende anvendelse på tvister for skifteretten «for så vidt de passer, og ikke annet er bestemt». Avgjørende er etter dette om det kan sies at vilkårene i tvistemålslovens §54 ikke passer i et tilfelle som det foreliggende.
Utvalget innser at det rent umiddelbart kan synes praktisk å få en særskilt og bindende avgjørelse om lovvalgsspørsmålet på et tidlig stadium under skiftebehandlingen, slik at dette spørsmål er avklart med henblikk på avgjørelsen av de enkelte krav partene måtte reise under skiftet. Men dette hensyn gir etter utvalgets oppfatning ikke tilstrekkelig grunnlag for å tilsidesette den begrensning som følger av tvistemålslovens §54, at det ikke kan treffes særskilt avgjørelse om fakta eller rettssetninger løsrevet fra de krav som bygges på dem.
En slik særskilt og preliminær avgjørelse av lovvalgsspørsmålet som skifteretten har foretatt, har flere betenkelige sider. Det er en fare for at rettens vurderingsgrunnlag blir mangelfullt når spørsmålet ikke kommer til avgjørelse i sammenheng med de enkelte fordelingsspørsmål skiftebehandlingen måtte reise. Man kan heller ikke uten videre på forhånd se bort fra at en nærmere vurdering av de enkelte skiftespørsmål kan vise at lovvalget ikke kan avgjøres under ett for alle disse spørsmål, men må løses mer nyansert. En preliminær kjennelse om lovvalget vil også kunne skape tolknings- og avgrensningsproblemer under den videre skiftebehandling. Dette illustreres for øvrig i den foreliggende sak, hvor skifteretten - slik utvalget forstår det - har holdt muligheten åpen for å anvende pakistansk rett når det gjelder konsekvensene for formuesforholdet av den ekteskapskontrakt partene inngikk i Pakistan.
Skifteretten har således bygd på en uriktig forståelse av tvistemålslovens §54, jfr. skiftelovens §22 første ledd. Lagmannsretten har ved å stadfeste skifterettens kjennelse bygd på samme uriktige lovforståelse. Det er her tale om en feil som utvalget kan prøve etter tvistemålslovens §404 nr. 3. Feilen må etter tvistemålslovens §383 annet ledd, som får tilsvarende anvendelse ved kjæremål, sammenholdt med skiftelovens §22 første ledd, føre til at skifterettens og lagmannsrettens kjennelse blir å oppheve.
Utvalgets kjennelse er enstemmig.»