Rt-1980-1679
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1980-12-18 |
| Publisert: | Rt-1980-1679 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 418K/1980 |
| Parter: | Myrtle Jung (høyesterettsadvokat Jon Tenden) mot Calmeyergate 14 A/S (advokat Bente Bendixen). |
| Forfatter: | Stabel, Bølviken, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Husleieloven (1939) §39, Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §3 |
Dommerne Stabel, Bølviken og Aasland.
Myrtle Junge hadde leiet lokaler av Calmeyergt. 14 A/S. I leiekontrakten var inntatt «utkastelsesklausul», jfr. tvangsfullbyrdelseslovens §3 nr. 9. Myrtle Junge var enestyre i firmaet Scottyplast A/S og hadde fremleiet lokalene til firmaet.
Da avtalt leie ikke ble betalt, sendte Calmeyergt. 14 A/S påkrav i medhold av husleielovens §39. Dette var stilet til Scottyplast A/S. Senere ble utkastelse begjært overfor Myrtle Junge under henvisning til påkravet og leiekontraktens utkastelsesklausul.
Oslo namsrett tok i kjennelse av 1. oktober 1980 utkastelsesbegjæringen til følge, og Eidsivating lagmannsrett stadfestet 12. november 1980 denne avgjørelse. I et videre kjæremål hevdet Myrtle Junge bl.a. at påkravet etter husleielovens §39 måtte være rettet til og uttrykkelig adressert til leietakeren. Hun mente lagmannsrettens lovtolkning var uriktig på dette punkt.
Kjæremålsutvalget uttalte bl.a.:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem.
Utvalgets kompetanse i denne sak er begrenset ved reglene i tvistemålslovens §404. Det kan derfor ikke prøve annet enn om lagmannsretten har tolket en lovforskrift uriktig eller gjort feil i saksbehandlingen.
Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket husleielovens §39 uriktig når den - i likhet med namsretten - har lagt til grunn at det skriftlige påkrav må anses rettsgyldig uten hensyn til at det formelt var adressert til det firma der den kjærende part var enestyre, og ikke til henne selv som leieboer i gården. Av lagmannsrettens begrunnelse og namsrettens kjennelsesgrunner, som lagmannsretten generelt har tiltrådt, fremgår utvetydig at den kjærende part oppfattet påkravet som rettet til seg selv i egenskap av leieboer, og at hun reagerte mot det i denne egenskap. Reelt sett forelå det bare en unøyaktig adressering som ikke har ført til noen misforståelse.»
Side:1680