Rt-1980-1692
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-12-19 |
| Publisert: | Rt-1980-1692 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 190/1980 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Tore Lindseth, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Hellesylt, Løchen, Schweigaard Selmer, Røstad, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §35, Straffeloven (1902) §52, Militærnekterloven (1965) §1 |
Dommer Hellesylt: Karmsund herredsrett avsa den 17. oktober 1980 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av militær straffelov §35, 1. ledd,jfr. §34 til en straff av fengseli 90 - nitti - dager. Fullbyrdelsen av straffen utstår med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn, jfr. strl. §52 nr. 1 og 3.
2. Han tilpliktes samtidig å erstatte det offentlige sakens omkostninger med kr. 500,- - femhundre kroner -»
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for ubetinget fengsel.
Statsadvokaten i Rogaland har anket dommen på grunn av straffutmålingen. Han hevder at det skulle ha vært ilagt ubetinget fengselsstraff.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Saken er, som fremholdt av herredsretten, ganske særegen.
Domfelte er ingen vanlig militærnekter. Han har i 1971-1972 avtjent full førstegangstjeneste i mannen, og - etter å ha blitt overført til Heimevernet - har han møtt ved to innkallinger henholdsvis i
Side:1693
1977 og 1978. Domfelte er ikke pasifist, og han er i og for seg motivert for å gjøre tjeneste i forsvaret.
Når han holdt seg unna heimevernsøvelsen fra 3. til 8. september 1979, er dette en reaksjon fra hans side mot at Stortinget har opphevet dødsstraffen i krig. Domfelte begrunner sitt standpunkt med at han finner det urettferdig at soldatene som forsvarer landet skal våge sine liv når femtekolonnister og andre forrædere ikke risikerer dødsstraff. Ved at disse ikke trues av dødsstraff, øker risikoen for at de som deltar i landets forsvar skal falle som offer for deres forræderi. Av disse grunner vil det stride mot hans moralske overbevisning å gjøre militærtjeneste. Han håper også at når hans sak kommer for retten, vil det kunne skape blest og ny diskusjon om lovendringen. For Høyesterett har domfeltes forsvarer videre gjort gjeldende at domfeltes oppfatning av Stortingets lovvedtak deles av brede befolkningsgrupper, og at synspunkter i tråd med dem han gjør gjeldende, kom til uttrykk i det overveiende antall av høringsinstanser som uttalte seg i forbindelse med behandlingen av lovforslaget.
Når det gjelder spørsmålet om hvilken straff som bør utmåles i denne saken, er det begrenset hvilken veiledning som kan finnes i dommer som gjelder tradisjonell militærnekting. Men allmennpreventive hensyn, som veier særlig tungt i saker om nekting av å utføre militærtjeneste, gjør seg også gjeldende for tilfelle som det foreliggende, selv om begrunnelsen for vegringen avviker fra det som ellers er vanlig. Domfeltes holdning kan også ses som utslag av en stigende tendens hos borgerne til å sette sin egen oppfatning av hva som er riktig over lovlige myndigheters rettmessige vedtak. Det kan ikke godtas at han nekter å gjøre militærtjeneste av den grunn at han er uenig i Stortingets lovvedtak.
Jeg finner at det av allmennpreventive grunner ikke bør bli tale om å gjøre fengselsstraffen betinget i sin helhet, slik herredsretten har gjort. Men i betraktning av at domfelte inntil vegringen i september 1979 har utført militærtjenesten til sine foresattes fulle tilfredshet og under hensyn til sakens spesielle karakter for øvrig', er jeg kommet til at det må være forsvarlig med en delvis betinget dom. Jeg finner i likhet med herredsretten at straffen bør være 90 dager, som er lovens minimum, men at 30 dager av straffen må fullbyrdes. Resten av straffen gjøres betinget med en prøvetid på to år.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at 30 - tretti - dager av fengselsstraffen blir å fullbyrde.
Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schweigaard Selmer, Røstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (kst. dommer Tron Egil Høyrem med domsmenn):
Side:1694
Tiltalte, A, er født xx.xx.1950 - - -. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde, industriarbeider, oppgir inntekten siste år til ca. kr. 74.000,-, men ellers å være uformuende.
A er ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt. - - -
Rettens bemerkninger:
Tiltalte avtjente sin militære førstegangstjeneste i marinen årene 1971 / 1972 og ble ved fellesuttaket i 1976 overført fra Sjøforsvaret til Heimevernet. Han møtte punktlig til områdets øvelser i 1977 og 1978, og gjorde sin tjeneste til ledelsens fulle tilfredshet. Gjennom massemedia fulgte han i 1979 debatten om lovforslaget om opphevelse av bestemmelsen om dødsstraff i krig. Etter at forslaget ble vedtatt 8.6.1979 kom han i tvil om riktigheten av å fortsette i tjenesten i Heimevernet. For så vidt gjelder innholdet av og begrunnelsen for det standpunkt han etter hvert tok, vises det til hans egen forklaring ovenfor. Etter å ha fått innkalling til Heimevernsøvelse på Neset fort i Skudeneshavn i tiden 3. til 8. september 1979, meddelte han sin områdesjef dette standpunkt ved brev av 30.8. s.å. Retten finner bevist at han deretter på forsettlig måte og uten gyldig forfall unnlot å møte til øvelsen på tross av at det påla ham som militær plikt å være til stede. Hensikten var å unndra seg enhver form for militærtjeneste fordi han var uenig i lovendringen av 8.6.1979. Tiltalte ble etter dette oppfordret av sine overordnede i Heimevernet til å søke seg fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Han har imidlertid ikke fulgt opp henstillingen idet han var klar over at hans begrunnelse ikke var omfattet av lovens §1.
Tiltalte sier han var klar over det straffeansvar han pådro seg ved å unnlate å møte til øvelsen. Han står imidlertid fast på sitt standpunkt og vil heller ikke møte ved eventuell ny innkalling til slik øvelse.
Tiltalte må etter dette bli å dømme for overtredelse av den militære straffelov §35 første ledd, jfr. §34.
Ved straffutmålingen har retten i formildende retning lagt vekt på at tiltalte frem til øvelsen i september i fjor hadde utøvet sin heimevernsøvelse uten at det noensinne hadde vært noe å utsette på ham. Han gir inntrykk av å være forsvarsmotivert og pliktoppfyllende og har også på forhånd bekjentgjort at han ikke ville møte til øvelsen i september i fjor. Han har kommet fram til sitt standpunkt etter lengre overveielse og synes å handle etter en oppriktig overbevisning. Det er ikke grunn til å tro at han kun er ute etter å slippe de årlige heimevernsøvelser som påligger ham for fremtiden. 1 skjerpende retning finnes intet å bemerke. Straffen settes etter dette passende til lovens minimum - 90 dager, jfr. den militære straffelovs §35.
Rettens flertall - domsmennene - finner betingelsene i strl. §52 nr. 1 til stede idet verken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde tiltalte fra nye straffbare handlinger gjør det påkrevet å fullbyrde straffen. De har derfor stemt for utsettelse av fullbyrdelsen med 2 år uten tilsyn. Det vises til at Høyesteretts praksis riktignok går ut på ubetinget fengsel også i lignende saker hvor domfelte har unnlatt å møte under henvisning til overbevisningsgrunner. Nærværende sak er imidlertid så spesiell at denne praksis ikke uten videre kan få betydning. Det er også vist til det som ovenfor er nevnt om tiltaltes forsvarsvilje og tidligere oppførsel i Heimevernet. Rettens mindretall, formannen, har dissentert på dette punkt. Etter
Side:1695
formannens mening er det ikke større grunn til å reagere med betinget straff overfor tiltalte i denne sak enn overfor andre som av overbevisningsgrunner hevder ikke å kunne møte til militærtjeneste. Det vises herunder til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1977-1296. Selv om det her var fastslått ved dom at vilkårene for fritagelse etter lov av 19.3.1965 nr. 3 §1 ikke var til stede, må etter mindretallets oppfatning saken stille seg tilsvarende når tiltalte, som her, på forhånd var klar over at hans overbevisning ikke var omfattet av nevnte lovregel.
Dom blir imidlertid å avsi i henhold til flertallets votum. - - -