Rt-1980-322

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-03-07
Publisert:	Rt-1980-322
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 30/1980
Parter:	Alstahaug kommune med flere (6 parter) (advokat Michael Smith - til prøve) mot 1. Andreas Botn med flere (6 parter) (høyesterettsadvokat John Steen Holm).
Forfatter:	Aasland, Løchen, Michelsen, Røstad, Mellbye
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863), Jordskifteloven (1882) §1, §36, Jordskifteloven (1979)

Dommer Aasland: De 3 bruk under Botn, gnr. 29 i Alstahaug, ble utskiftet i 1831. Ved utskiftningsforretningen fikk hvert enkelt bruk tildelt «Hjemjorden og de forskjellige Engstykker og Skove» i teiger. Det ble vedtatt at «Udmarken fremdeles benyttes felleds til Fæedrift». Saken gjelder spørsmålet om hvorvidt retten til teigene for så vidt de angår utmark er en eiendomsrett til grunnen, eller om det bare er skogbestanden som er delt, mens grunnen fortsatt ligger i sameie mellom brukene.

Spørsmålet ble tatt opp i forbindelse med at Gottfred Nilssen, eier av bnr. 8, fremsatte begjæring til Midt-Helgeland jordskifterett om avløsning av beiterett i utmarken under Botn, mens Alstahaug kommune, eier av bnr. 4, 12 og 16, fremsatte krav for samme jordskifterett om «Hel utskiftning av felles utmark og endelig avgjørelse av eiendomsforholdene vedrørende de forskjellige teiger som de enkelte bruk disponerer». Kravene ble forent til felles behandling. Jordskifteretten fant det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om eiendomsretten til grunnen for å kunne avgjøre om jordskifte skulle fremmes, og avsa 20. juni 1977 kjennelse i medhold av §17 i jordskifteloven av 22. desember 1950. Kjennelsen har slik slutning:

« 1. Eigedomsretten til grunnen i den teigdelte utmarka er delt til full eigedom slik at kvar er grunneigar i sine skogteigar.

2. Eit ikkje teigdelt område mellom Botnfjorden og innmark, nokre holmar som ikkje er tillagt teigane og snaufjellet ovanfor skogsmarka ligg i sameige.

3. Beiteretten er felles i heile utmarka, også den teigdelte, med unnatak for dei område som er utlagt til slåtteland.

4. Verdien av tvistegrunnen for kvar av desse slutningane er verd over 500,- kr.»

Jordskifteretten avgjorde for øvrig samme dag at kommunens begjæring om jordskifte ikke skulle tas til følge.

En del av de parter som hevdet at grunnen lå i sameie, påanket punkt l i jordskifterettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett. Ankende parter for lagmannsretten var Andreas, Roald, Karl, Alf Reidar og Jan Frode Botn, samtlige som eiere av bnr. 1 og 17, og Ole Tysnes som eier av bnr. 6. Anken ble erklært overfor Alstahaug kommune (bnr. 4, 12 og 16), Hans Nordeng (bnr. 18), samt Arne

Side:324

Karlsen, Harry Johansen, Svein Otnes og Ole Karlsen som eiere av bnr. 10.

Lagmannsretten avsa dom i saken 30. juni 1978 med slik domsslutning:

«Grunnen i den teigdelte utmarken på gården Botn i Alstahaug ligger i sameie.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Alstahaug kommune, Hans Nordeng, Arne Karlsen, Harry Johansen, Svein Otnes og Ole Karlsen har erklært anke over lagmannsrettens dom og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

« 1. Midt-Helgeland jordskifteretts kjennelse i sak nr. 4/1975 stadfestes så langt den er påanket.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett hos ankemotpartene in solidum.»

Andreas, Roald, Karl, Alf Reidar og Jan Frode Botn samt Ole Tysnes har tatt til gjenmæle mot anken og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

« 1. Grunnen i den teigdelte utmarka på gården Botn, gnr. 29 i Alstahaug ligger i sameie.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

De andre eiere av bruk under Botn som for jordskifteretten opptrådte som parter, har ikke deltatt i ankesaken for lagmannsrett og for Høyesterett.

Saksforholdet og partenes tidligere anførsler fremgår av jordskifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Alstahaug herredsrett med avhør av en av de ankende parter, en av ankemotpartene samt tre vitner, hvorav to er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen få nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken foreligger for øvrig i samme skikkelse som for lagmannsretten.

De ankende parter har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som tidligere, og har ellers henholdt seg til jordskifterettens begrunnelse. De fremhever at spørsmålet om hvorvidt grunnen er delt, må avgjøres på grunnlag av en samlet, konkret vurdering med utgangspunkt i utskiftningen av 1831. Det som da ble utskiftet, var «Hjemjorden og de forskjellige Engstykker og Skove», mens det ble opprettholdt felles beite i utmarken. At utskiftningen av hjemjorden og engstykkene gjaldt deling av eiendomsretten til grunnen, må anses på det rene. Men det er ingen holdepunkter for at utskiftningen ikke skulle medføre det samme for skogens del. Tvert imot må det også her ses hen til at formålet med forretningen må ha vært å få grunnen utskiftet av fellesskap.

Den påfølgende utskiftning i 1857 brakte lite nytt i forhold til

Side:325

1831-forretningen, og har liten selvstendig betydning. Derimot er utskiftningen i 1898 av betydelig interesse, selv om den ikke omfattet mer enn «Indmarken og de nærmest denne beliggende udenge». Utskiftningen i 1898 må, slik de ankende parter ser det, bygge på en forutsetning om at de skogteiger som tidligere var utlagt til de enkelte bruk, var utlagt til full eiendom. Ved denne utskiftningen ble det tatt opp utskiftningskart og ført utskiftningsregnskap, som viser hvilke arealer innenfor utskiftningsfeltet som skrev seg fra de enkelte bruk. Utskiftningsfeltet omfattet enkelte arealer som i 1831 og 1857 ble utskiftet som utmarksteiger. I utskiftningsregnskapet er disse arealer godskrevet de bruk som tidligere hadde fått dem utlagt. Et område innenfor utskiftningsfeltet som i 1831 og 1857 ubestridt var blitt liggende i fellesskap mellom brukene, ble derimot i utskiftningsregnskapet behandlet som sameiegrunn. Den oppfatning av eierforholdene som således ligger til grunn for utskiftningsregnskapet, må også kaste lys over hva som ble ansett å gjelde for grunneiendomsretten til utmarksområder utenfor utskiftningsfeltet.

De ankende parter har videre pekt på at det ble fraskylddelt bruk fra utmarksteiger i 1897, 1915 og 1918, men påberoper seg ikke at skylddelingene nødvendigvis må anses som utslag av eiendomsrett til grunnen. De medgir at enkelte disposisjoner innenfor tvistefeltet i årene fra 1918 til 1948 må ses som uttrykk for at de berørte parter i denne periode har ansett utmarken for å ligge i sameie. Men etter en grensegangsforretning i 1948 foretok eieren av bnr. 18, Hans Nordeng, nærmere undersøkelser av eiendomsdokumentene. Han kom da til at eiendomsretten til grunnen i utmarken var delt, og gjennomførte denne oppfatning ved at han i 1957 fraskylddelte og solgte en hyttetomt i tvistefeltet. Eierne av en del andre bruk under Botn protesterte. De har imidlertid ikke fulgt opp denne protest på noen konsekvent eller energisk måte. Tvert imot gir disposisjonene over tvisteområdet i tiden siden 1957, hvor det har skjedd en utstrakt bortfesting av hyttetomter, uttrykk for at hvert bruk har rådet fritt over grunnen i sine utmarksteiger.

Ankemotpartene har i det vesentlige bygd på lagmannsrettens domsbegrunnelse, og har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Utskiftningsforretningen av 1831 gir isolert sett ingen klare holdepunkter for avgjørelsen av om teigdelingen i utmarken gjaldt eiendomsretten til grunnen. På bakgrunn av datidens behov og den praksis og terminologi som ellers gjorde seg gjeldende ved utskiftninger, er det ikke grunnlag for å forstå fortetningen slik at grunnen i utmarken ble delt. Avgjørende må iallfall være at den senere utvikling taler klart imot at en slik deling fant sted.

Ankemotpartene er ikke enige i at det kan utledes noe av det utskiftningsregnskap som ble ført ved utskiftningen i 1898. Det som da ble utskiftet, var hjemjorden og de nærmest liggende utenger. At grunnen til disse utenger ble ansett for å høre under de enkelte bruk, gir ikke holdepunkt for at tilsvarende gjaldt i selve utmarken. For øvrig inneholder fortetningen av 1898 bestemmelser som forutsetter at grunnen i utmarken ligger i sameie. Uten en slik forutsetning er det uforståelig at det ble foretatt utskiftning av en torvmyr i utmarken

Side:326

Bestemmelsen om at grunnen faller tilbake til havnegangen etter hvert som torven utstikkes, viser også at grunnen ikke tillå det enkelte bruk.

En rekke disposisjoner i tiden fra 1918 til 1948 gir uttrykk for at alle berørte parter i denne tid anså utmarken for å ligge i sameie. Denne samstemmige rettsoppfatning er egnet til å kaste lys bakover i tiden, og viser hvordan de omtvistede utskiftningene er å forstå. At Hans Nordengs fraskillelse av en hyttetomt i 1957 gav støtet til en endret praksis, kan ikke tillegges noen vekt. Det ble protestert, og det har i hele perioden siden 1957 vært på det rene at spørsmålet om eiendomsretten i utmarken var omtvistet.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Inntil 1831 var det, som nevnt av lagmannsretten, fullstendig fellesskap i all grunn under Botn. Et avgjørende spørsmål i saken er om utskiftningen i 1831, hvorved hjemjorden, engstykker og skog ble delt opp i teiger som ble fordelt på de enkelte bruk, medførte en deling av eiendomsretten til grunnen for utmarksstrekningenes vedkommende. Ordlyden i utskiftningsforretningen gir ikke klare holdepunkter for løsningen av dette spørsmål. Det ville også være lite tilfredsstillende å søke å utlede løsningen av en detaljfortolkning av uttrykksmåten i dokumentet. Sannsynligheten taler for at spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i utmarken sto fjernt for interessen da utskiftningen fant sted. Som det ofte er blitt fremhevet i Høyesteretts praksis vedrørende forståelsen av tilsvarende utskiftningsforretninger, må en gå ut fra at det er de forskjellige utnyttelsesmåtene som har hatt interesse for partene, mens spørsmålet om selve grunneiendomsretten på den tid har vært lite påaktet.

Utskiftningen i 1857 legger jeg - på samme måte som partene og de tidligere instanser - liten vekt på. Det står noe uklart hva som var årsaken til at det da ble holdt en utskiftning som langt på vei var en gjentagelse av utskiftningen fra 1831, men forretningen av 1857 gir under ingen omstendighet noe bidrag til forståelsen av det omtvistede rettsforhold.

Jeg kommer så frem til utskiftningen i 1898, og tar først for meg spørsmålet om betydningen av det som fremgår av utskiftningsregnskapet. Utskiftningsfeltet i 1898 omfattet mer enn det som i 1831 og 1857 ble utskiftet som hjemjord. Om dette heter det at «Forrætningen tænkes at omfatte Indmarken og de nærmest denne beliggende Udenge». Det er på det rene at i utskiftningsregnskapet vedrørende den grunn som skulle gjøres til gjenstand for fordeling, ble de teiger som var etablert gjennom de tidligere utskiftninger, fullt ut godskrevet de bruk de var utlagt til. Dette gjaldt således også for teiger utenfor den egentlige innmark. Men etter min oppfatning gir dette ikke tilstrekkelig grunnlag for å godta de ankende parters anførsel om at fortetningen av 1898 bygger på en forutsetning om at grunnen i utmarken var undergitt eksklusiv eiendomsrett. Det er nærliggende å tro at utengene i nærheten av innmarken var slåttemark allerede i 1831, og i så fall er det mye som taler for at grunneiendomsretten til dem ble delt allerede da. Men uansett hvordan dette måtte forholde

Side:327

seg, er det en naturlig utvikling at de utenger som hørte under de enkelte bruk i 1898, og som var gjenstand for eksklusiv utnyttelse fra disse bruks side, ble ansett for å tilligge brukene med grunneiendomsrett. Jeg kan ikke se at dette gir grunnlag for noen slutning om at tilsvarende gjaldt de utmarksarealer som ble utnyttet til felles beite. For øvrig finner jeg det mest nærliggende å anta at utskiftningsretten i 1898 ut fra en ureflektert, praktisk fremgangsmåte har godskrevet de enkelte bruk for de arealer som hørte under disse innenfor utskiftningsfeltet uten noen nærmere tanke på spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i utmarken.

Det er mulig at det som står i forretningen av 1898 om utskiftning av en torvmyr i utmarken, i noen grad kan tale for at grunnen i utmarken lå i sameie. Jeg finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette, og nøyer meg med å trekke den foreløpige konklusjon at ingen av de tre utskiftningsforretningene, fra 1831, 1857 og 1898, etter min oppfatning gir noe sikkert grunnlag for løsningen av tvistespørsmålet i saken.

Derimot finner jeg - på samme måte som lagmannsretten - avgjørende holdepunkter i de disposisjoner som ble truffet innenfor tvistefeltet i tidsrommet 1918-l948, og den rettsoppfatning disse disposisjoner tilkjennegir. Ved vannverksskjønnet som ble holdt i 1918 og som gjaldt avståelse av grunn, opplyste oppsitternes prosessfullmektig at det utmarksområde som ble berørt innenfor Botn, var ubestridt felleseie for oppsitterne. Erstatningsfastsettelsen ble basert på dette, og erstatningen ble fordelt mellom oppsitterne uavhengig av hvem som hadde teiger innenfor ekspropriasjonsfeltet. Videre ble det i tiden 1935-1937 inngått iallfall tre kontrakter om bortfeste av hyttetomter i den utmarken som nå er omtvistet, og samtlige oppsittere opptrådte som bortfestere. Festeavgiften ble fordelt mellom dem. Endelig peker jeg på at det i en grensegangsforretning på Botn i 1948 uimotsagt ble opplyst at grunnen i utmarken lå i sameie mellom brukene. At dette var en samstemmig rettsoppfatning blant oppsitterne i den periode jeg nå har gjort rede for, er ikke bestridt av de ankende parter. Det er for øvrig - slik jeg ser det - ingen grunn til å anta at oppfatningen tidligere har vært en annen, men spørsmålet synes ikke å ha vært aktuelt før ved vannverksskjønnet.

Selv om spørsmålet om eiendomsretten til de teigdelte utmarksstrekningene under Botn ikke er klart løst i utskiftningen av 1831 eller de etterfølgende utskiftninger, finner jeg således at rettsforholdet ble klarlagt gjennom senere disposisjoner og samstemmig rettsoppfatning derhen at grunnen lå i sameie mellom brukene. Da Hans Nordeng fraskylddelte og solgte en hyttetomt i 1957, var dette altså en overskridelse av hans rett som sameier i utmarken. Spørsmålet er så om denne disposisjon og den endrede praksis den gav støtet til fra de andre sameieres side etter at en del av dem først hadde protestert, kan ha ført til at sameieforholdet er opphørt. Jeg kan ikke se at rettsoverskridelsen i 1957 og den senere utvikling kan ha en slik konsekvens, og slutter meg til lagmannsrettens begrunnelse for dette. Det må i hele perioden siden 1957 ha vært klart at Nordengs syn ble bestridt fra andre berørte parters side.

Side:328

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter resultatet må de ankende parter imidlertid betale saksomkostninger for Høyesterett. Ankemotpartenes prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave, hvorav fremgår at utgifter utgjør kr 7.250. Saksomkostningsbeløpet settes til kr 27.250.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Alstahaug kommune, Hans Nordeng, Arne Karlsen, Harry Johansen, Svein Otnes og Ole Karlsen, én for alle og alle for én, til Andreas Botn, Roald Botn, Karl Botn, Alf Reidar Botn, Jan Frode Botn og Ole Tysnes i fellesskap 27.250 - tjuesjutusentohundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Røstad og Mellbye: Likeså.

Av jordskifterettens dom (jordskiftedommer Oskar Hegnes med jordskiftemenn): - - -

Jordsktfteretten sin merknad:

I utskrift frå protokollen for ekstra forlikskommisjon som vart halden den 15. juli 1821 står det at formålet ved saka var: «for om mulig ved mindelig Forlig at faae Jorden utskiftet af Fællesskab - - -». Lenger ute i forretninga står det: «Da det befantes umuligt at udskifte Jorden saaledes at enhver Opsidder kunde faae sin Andel samlet, dels fordi Huusene ligger tæt sammen og ingen fantes villig, eller ansaae det tjenlig at udflytte, dels fordi Jorden bestaaer af forskjellige fra hverandre liggende Enge og Skove, var man nødsaget til at udskifte Hjemjorden og de forkjellige Engstykker og Skove i teige, hvorimod blev vedtaget at Udmarken fremdeles benyttes felles til Fædrift.»

I 1831 var det tre brukarar på garden Botn. Skiftefeltet var delt i fleire teiglag. Sørparten, Nordparten, Aspbakken, Stranden, Ildshaugen, Bjørkmoåsen, Heimfjellet og Aspneset vart kvar delt i 3 teigar, ein på kvart bruk. Forslien og Nordfjellet vart delt i 6 teigar. Det låg att eit område mellom sjølve innmarka og fjorden i sameige. Truleg var dette området skogsnautt og bare nytta til beiteland. Vidare er nokre holmar i Botnfjorden ikkje tekne med i teigane. Ein må således gå ut frå at desse låg att i sameige.

I 1857 vart det halde ny utskifting på garden Botn. I denne forretninga står det: «Derefter blev den egentlige Hjemjord delt i tvende Dele, Sørparten og Nordparten.» Sørparten vart delt i 3 teigar, det same vart Nordparten. Vidare vart teiglaga Trøen, Nordenget, Aspbakken, Remmen og Bjerkmoåsen delt i 3 teigar. Forslien vart delt i 4 teigar og fjellet frå Breimomerket til Selvågmerket vart delt i 12 teigar. Ein mindre holme som elva hadde delt i frå vart tillagt Gabriel Olsen sin teig i Nordparten. Vidare vart Kvitholmen

Side:329

tillagt Petter Andersen sin teig ved Selvågmerket. Under den 3. av Trøteigane står det at «Fæveien holdes for Eftertiden østenfor Bækken på Fælles mark». Denne vegen går såleis over det området som ikkje vart teigdelt i 1831 og heller ikkje i 1857.

Ved delingsforretning i 1863 vart bnr. 4 delt ifrå bnr. 3. Denne delinga var truleg ei arvedeling mellom Anders Petterson og Elen Marie Pettersdotter. Både innmarka og utmarka vart skift mellom dei. Alle teigane som bnr. 3 åtte i utmarka vart delt, bortsett frå teigen mot Selvåg. Om den teigen står det: «Fjeldets østlege Deel hvilket strækker seg til Hovedmerket Selvaag til og med Hvidholmen som Eng, blev partene enige at bruke fremdeles i Fællesskab.» Vidare vart «Kolbeinteigen delt i to, saaledes at enken fik den søndre og Anders den Nordre, med tillægg af Lamholmen som Eng.»

Ved delingsforretning i 1864 vart bnr. 2 delt frå bnr. 1. Så vidt ein kan sjå tok dei for seg teig for teig og delte. Noko opplysning om eigedomsretten til grunnen i utmarka gjev ikkje dette dokument.

I 1885 vart bnr. 6 delt ifrå bnr. 5. Eigar den gongen var Andreas Nilsen. Om Tortenvikteigen som tilfalt Andreas Nilsen sin part står det: - «er begrenset av Storvandet og følger samme Elv til Søen. Det bemerkes at på vestre Ende af Vandet gaaer Mærket tvers over Fjeldet.» Heller ikkje i denne forretninga kan ein finne noko om grunnspørsmålet. Kva som er meint med «tvers over Fjeldet» er uklårt.

I 1898 vart det på ny halde utskifting på garden Botn. Den gongen over innmarka og utenger. Utskiftingsfeltet vart kartlagt, bonitert og skifteutrekna på vanleg måte.

I 1918 den 21. august vart det halde skjønsforretning i samband med bygging av vassverk i Sandnessjøen. I dette dokument står det: «Foreløbig skulle comp. bemerke at eiendomsforholdene stillet seg således: «Østsiden av dette fra Heimlyfossen til og med Grytvand var ubestridt fælleseie for opsidderne på Botten.» Av dette skulle det gå fram at i 1918 hadde partane det synet at det var felles grunn i det området der vassverket vart bygt.

Den 1. september 1957 vart det halde skylddeling for ei hyttetomt som vart delt frå Hans Nordeng sin teig. Olgar Moe, Anders Botn ofl. protesterte imot denne skylddeling då dei meinte at grunnen i utmarka låg i sameige. Sorenskrivaren i Alstahaug har i brev den 9. september 1957 avvist protesten og bedt partane søkja rettshjelp og prøva få skylddelinga omstøypt. Dette gjorde dei ikkje. Seinare er det bygt mange hytter i Botn utmark.

I grensegangssak slutt 20. juni 1970 står det: «Retten har ikkje funne at han har heimel for å løyse tvisten om grunneigedomsretten i denne saka.» Om grensa mellom gnr. 29 bnr. 5 og 12 står det at ho går over Storvatnet og til fjells. Skrivemåtar som; Oppetter fjellet, op til fjellet, til fjells, må tolkast slik at grensene går til felles fjellmark.

Korleis har så rettsoppfatninga vore på garden? Korleis har teigane vore brukt?

Olgar Moe ofl. har påstått at grunnen er udelt i utmarka og såleis er sameige. Beitet har dei alltid nytta felles. Før i tida, når dei leigde bort hyttetomter i det teigdelte området, så gjekk pengane inn i ei felleskasse. Vedlikehaldet av Botnvegen vart betalt av denne felleskassa.

Hans Nordeng og Egil Karlsen har eit anna syn. Dei hevdar at kvar er grunneigar i sine teigar.

Etter dei framlagte dokument går det fram at i eldre tid vart deler av

Side:330

fjellteigane ved Botnfjorden nytta til slåtteland.

Som regel er det svært vanskeleg å finna ut kva som er utskifta ved eldre delingsforretningar. Ja vi kan seie at dette er eit vanleg tvisteemne. Dette er truleg grunnen til at i §36 i utskiftingslova frå 1882 er det sagt at det skal skrivast i forretninga kven som er grunneigar.

I utskiftingsforretninga frå 1831 er det sagt kva som var formålet med saka. Formålet var å «faa Jorden udskiftet af fællesskab.» Det går klart fram at innmarka, utenger og skogen er skifta i teiger, og dei er skildra heilt likt. At kvar åtte grunnen i sine heim- og utengteigar går klårt fram av rekneskapen for utskiftinga frå 1898 (sjå dok. nr. 35).

Lovheimel for utskiftinga i 1831 var utskiftingslova av 18. aug. 1821. I paragraf nr. 1, formålsparagrafen til denne lova står det: «Hvor fællesskab i jord eller skog på landet finder sted, skal enhver loddeier være berettiget til at fordre av den der har andel i sameiet at bli utskiftet - - -.» Etter denne paragrafen gjeld lova bare sameigejord, men av 2 paragrafar lenger ut i lova går det fram at den også skal gjelde for jord i teigskifte og årkast.

Den neste utskiftingslova er frå 12. oktober 1857. sett i kraft 1. januar 1859. Utskiftinga i Botn frå 13. juli 1857 vart såleis også halden med heimel i lova frå 1821.

I ein høgsterettsdom frå 27. juni 1924 står det i premissene til domen: «Naar saaledes ved udskiftning de enkelte lodder er blitt adjudicert loddtagerne til eiendom, antages den at være en almindelig regel, eller præsumtion for, at der under denne adjudikasjon er fulgt med alle loddernes aktuelle eller eventuelle naturherligheter, forsaavidt ikke disse enten ved utskiftningsrettens uttrykkelige bestemmelse derfra er undtatte, eller ifølge avgjørende omstendigheter kan klarligen skjønnes at ville ha været ment undtatte. Dette synes at skulde gjelde saavel herligheter ved eller i selve grunden, f.eks. i sten eller skifferforekomster, som vandherligheter. For dislike undtagelser fra den almindelige eiendomsoverførelse vil det fra den som gjør samme gjeldende utkræves tilveiebrakt en viss grad av bevis, ikke alene usikre og løse formodninger.» (Adjudikasjon= tilkjennelse av ein gjenstand). (Præsumption = formodning).

Denne domen gjeld tolking av ei utskifting frå 1894-95. Lovheimelen for det skiftet er altså lov om utskiftning frå 13. mars 1882. Vidare hadde vi også då fått skoglova frå 22. mars 1863. Jordskifteretten har vore merksam på dette, og såleis ikkje lagt for stor vekt på høgsterettsdomen frå 1924. Likevel finn ein det rett å ta med dei synspunkt som har kome fram.

Korleis område har vore brukt kan syne korleis partane sjølv har tolka utskiftinga. Jordskifteretten er i stor tvil om bruken kan skape eigedomshevd i dette høvet. Vi har ingen lovheimel for å føra grunn som ein gong har vore skifta ved offentleg utskifting attende til fellesskap. Det vil også stride imot formålsparagrafen i våre utskiftingslover.

Jordskifteretten har lagt stor vekt på det som står i utskiftinga frå 1831 at formålet med saka var å få jorda utskifta av fellesskap. Skiftet må såleis også gjelde grunnen i teigane. Det er ikkje i forretninga gjort nokon skilnad på teiglaga på heimjorda, utengar eller skogsmarka. Dei er i forretninga skildra likt.

Ved utskiftinga i 1898 over «Indmarken og de nærmeste Udenger» går det klårt fram av kartet kva område saka galt. I tillegg til det området som i utskiftinga 1857 vart kalla «Den egentlige Hjemjord» så er teiglaga Aspbakken,

Side:331

Remmen, Nordenget og Ildshaugen tekne med i skiftet. Vidare er grensa for skiftefeltet lagt slik at Forsliteigane og Trøteigane er delt på tvers. Etter utskiftingsrekneskapen så er nordre delen av desse teigane kartlagt, verdsett og godskrivne teigeigarane som full eigedom. Det er ikkje gjort noko frådrag for felles grunn. Felles grunn skal etter utskiftingslova delast etter skylda.

Under utskiftinga i 1898 vart det utskifta ei torvmyr som låg i det området som vart teigdelt i 1831 og 1857. Denne delinga galt bare torven og er ikkje teken med i utskiftingsrekneskapen. Truleg vart denne delinga utført etter forlik, utan bonitering og skifteutrekning. Til slutt om «torvmyra» står det: «Etter kvart som torven udstikkes falder Grunden tilbake til Havnegangen». Jordskifteretten har tolka dette vedtaket slik at da torva var utspadd så skulle området takast i bruk som felles havning. Det må vera hamnegangen dei har tenkt på med dette vedtaket og ikkje eigedomsretten til grunnen.

Eit mindre område mellom Botnfjorden og innmarka vart ikkje teigdelt ved utskiftingane i 1831 og 1857 og ligg såleis i full sameige. Dei holmane i Botnfjorden som ikkje er nemnt i utskiftingane i 1831 og 1857 og tillagt teigane da må også ligge i sameige. Vidare har jordskifteretten funne at sjølve snaufjellet må vera sameige. Det er ikkje rimeleg at dette store skogsnaue området vart teke med i skogteigane.

På dette grunnlag har jordskifteretten funne at eigedomsretten til grunnen er delt i den teigdelte utmarka og at kvar er grunneigar i sine teigar.

I utskiftinga frå 1831 står det: «var man nødsaget til at udskifte Hjemjorden og de forskjellige Engstykker og Skove i Teige, hvorimod ble vedtaget at Udmarken fremdeles benyttes fælles til Fædrift.»

Etter utskiftingane i 1831 og 1857 er garden Botn delt slik:

1. Heimjorda.

2. Ymse engstykker (utenger)

3. Den teigdelte skogsmarka

4. Felles utmark.

Spørsmålet er om fellesbeitet gjeld bare den felles utmarka eller om det også gjeld den teigdelte skogsmarka. At deler av skogteigane har vore nytta som slåtteland kan tyde på at det var fellesbeite bare i den felles utmarka.

Jordskifteretten har likevel funne at det er fellesbeite også i den teigdelte skogsmarka med unnantak av dei område som har vore nytta til slåtteland. Retten har lagt stor vekt på det Olgar Moe ofl. har forklara om korleis beitet har vore brukt før i tida. I samband med utskiftinga i 1898 vart det halde bruksordning for hamnegangen, men det står ikkje kva område ordninga gjeld. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Jon Fjalstad, lagdommer Bård Gaarder og kst. lagdommer Astrup Rindahl): - - -

Lagmannsrettens bemerkninger:

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten.

Lagmannsretten legger til grunn at det inntil utskiftningen i 1831 besto fellesskap på Botn mellom de tre daværende oppsitterne, både når det gjaldt innmark og utmark. Formålet med utskiftningen var ifølge utskiftningsdokumentet å få jorden utskiftet i fellesskap. Det er nok så at ordlyden kan gi inntrykk av at «hjemjorden», engstykkene og sko g en var sidestilt hva ut skiftningsformålet angår, mens det - tilsynelatende motsetningsvis - om det

Side:332

som er betegnet som utmarken, er sagt at den fremdeles benyttes til felles fedrift. Iallfall i 1898, da det også ble holdt utskiftning, men nå vesentlig av innmarken og «de nærmest denne beliggende utenger,» er det lagt til grunn at de her nevnte områder hva grunnen angår var undergitt eksklusiv eiendomsrett, med andre ord ikke lå i sameie. På denne bakgrunn kan det, iallfall når en tolker uttrykkene ut fra mer moderne språkbruk og rettsoppfatning, være nærliggende å trekke den slutning at også grunnen i skogteigene var blitt delt i 1831. Lagmannsretten ser det imidlertid slik at utskiftningsforretningen av 1831 ikke gir sikre holdepunkter for en slik slutning. Etter vanlig rettsoppfatning den gang, så langt tilbake som i 1831, har det heller formodningen for seg at utskiftningsmennene og oppsitterne ikke har hatt i tankene spørsmålet om eiendomsretten til grunnen i teigene. Det er sannsynlig at det «bare» er de forskjellige former for bruksutøvelse som har vært gjenstand for utskiftning i 1831, hva utmarken, herunder skogen, angår. Lagmannsretten finner støtte for et slikt syn i professor Robberstads artikkel i Lov og Rett, 1963 62, om «Kløyvd eigedomsrett.» Når det spesielt gjelder bemerkningen i 1831-utskiftningen om utmark og felles beiterett der, kan bemerkes at det uomtvistet også har vært beitet - og av brukene i fellesskap - i en rekke av skogteigene. For øvrig finner lagmannsretten grunn til å nevne at skogen så å si utelukkende besto av bjerk, det vil si vedskog, og den har hovedsakelig vært nyttet til å dekke oppsitternes eget brenselsbehov.

Konsekvensen av disse betraktninger skulle da bli at man i 1831 hva skogteigene angår bare utskiftet selve skogbestanden, slik det for øvrig har vært lagt til grunn i en rekke andre av de mange rettsavgjørelser i slike saker.

Lagmannsretten kan ikke finne at de senere utskiftninger av 1857 og 1898 gir grunnlag for å trekke den slutning at eiendomsretten til grunnen nå tilfalt de bruk som hadde fått tillagt de respektive teiger. 1857-forretningen gjaldt rett nok både inn- og utmark. Men denne forretning inneholder ikke opplysninger som etter lagmannsrettens vurdering kaster lys over det nå aktuelle tvistespørsmål.

Utskiftningsforretningen av 1898, som lagmannsretten allerede har omtalt foran, gjaldt som nevnt ikke skogen. Dette skulle da tilsi at det ved denne forretning ikke er truffet bestemmelser eller avgjørelser av selvstendig betydning for eiendomsforholdene til grunnen i teigene. Det eneste spørsmål som kan reises, er om uttrykksmåte eller lignende i 1898-forretningen kaster lys over forståelsen av 1831-forretningen, eventuelt forteller noe om rettsutvikling i tiden mellom 1831-1898. Lagmannsretten har allerede vært inne på at den omstendighet at man i 1898 la til grunn at innmark og utenger var undergitt eksklusiv eiendomsrett, ikke gir grunnlag for sikre slutninger om at også grunnen i skogteigene allerede var utskiftet i 1831. Formodningen går nærmest i motsatt retning, jfr. bemerkningene foran.

Om 1898-utskiftningen er det ellers å bemerke at også en torvmyr, som lå i enkelte skogteiger, ble utskiftet. Men av dette kan det, såvidt lagmannsretten forstår, ikke trekkes slutninger av betydning for vår sak. Når det gjelder den omtvistede passus om at grunnen i torvlandet etterhvert faller tilbake til havnegangen, kan lagmannsretten ikke finne at den gir støtte for det ene eller det andre resultat.

Spørsmålet blir da om det ved andre rettslige disposisjoner eller lignende er lagt til grunn eller i det hele er kommet til uttrykk noen rettsoppfatning om eiendomsforholdene til grunnen i skogteigene, eventuelt om en rettsoppfatning

Side:333

ning i den ene eller andre retning kan få avgjørende betydning i saken.

For først å ta de fremlagte skylddelingsforretninger fra tiden mellom utskiftningene av 1857 og 1898, er lagmannsretten enig med de ankende parter i at forretningene av 1863 og 1864 ikke kaster lys over problemet. Ankemotpartene synes for øvrig å være enig i det. - Skylddelingen av 1897 over bnr. 10 omfatter en teig i tvistefeltet. Men isolert sett kan denne forretning ikke tillegges nevneverdig betydning. Det gjelder en vanskelig tilgjengelig teig på sørsiden av fjorden, med sparsom skogbestand og med begrensede beitemuligheter. Det kan vel være et spørsmål om de øvrige oppsittere har kjent til at denne skylddelingsforretning ble holdt.

Av betydelig større interesse for saken er etter lagmannsrettens mening de senere disposisjoner som de ankende parter har påberopt. Det gjelder for det første skjønnsforretningen av 1918, som gikk ut på å fastsette erstatning for erverv av rettigheter for anlegg av kommunalt vannverk, nærmere bestemt da rettigheter - grunn - i blant annet tvistefeltet. I den fremlagte utskrift av forretningen, som gjaldt erstatning for selve grunnavståelsen, er protokollert det sitat som er gitt i premissene til jordskifterettens kjennelse, og som er et utsagn fra prosessfullmektigen til oppsitterne blant annet på Botn. Utsagnet i seg selv må sies å være et utvetydig uttrykk for den rettsoppfatning som ligger til grunn for de ankende parters påstand. Selve erstatningsfastsettelsen ved skjønnet, som er inntatt lenger ute i skjønnsutskriften, er også basert på at grunnen i tvistefeltet lå i sameie mellom brukene. Det kan tilføyes at det under parts- og vitneforklaringer uimotsagt fra ankemotpartene er opplyst at erstatningene til oppsitterne på Botn ble delt mellom dem, og da slik at også de oppsittere som bare hadde teiger utenom ekspropriasjonsfeltet, var med på fordelingen. Det fremgår intet, av skjønnsutskriften eller av bevisførselen for øvrig, om at det ved den aktuelle anledning i 1918 kom fram andre synspunkter med hensyn til eiendomsforholdene til grunnen.

Videre er det fremlagt tilsammen tre kontrakter, inngått i 1935-37, om bortfeste av hyttetomter i tvistefeltet. På grunneiersiden opptrådte som kontrahenter samtlige oppsittere, deriblant ankemotparten Hans Nordengs hjemmelsmann (Anna Fjeldeng). Det er på det rene at den avtalte, rett nok beskjedne, årlige festeavgift (varierende for de forskjellige tomter fra kr 12,- til kr 24,-) ble fordelt likt mellom oppsitterne. I jordskifterettens kjennelse er gjengitt opplysninger om at avgiftsbeløpene ble brukt blant annet til vegformål i Botn. Dette er imidlertid ikke påberopt for lagmannsretten.

I tiden utover til 1957 er det såvidt skjønnes ikke foretatt salg eller bortfeste av hyttetomter i tvistefeltet av noen oppsitter på egen hånd, det vil si uten at de andre oppsitterne er blitt koblet inn.

I 1948 ble det etter forlangende av Toral Fiskum, daværende eier av bnr. 1, holdt grensegangsforretning for å få oppgått, avmerket og beskrevet skoggrensene i Botn. Som parter møtte alle eierne av hovedbrukene, deriblant nåværende ankemotpart Hans Nordeng, oppgitt da som eier av både bnr. 4 og 18. I grensegangsforretningen er gjengitt et utsagn fra rekvirenten, Fiskum, om at «hamnen og grunnen er fortsatt i sameie mellom brukene.» Utsagnet knytter seg etter sammenhengen til grunnen i skogteigene. Også Nordeng var til stede. Det fremgår ikke av forretningen noe om at han eller andre hadde motforestillinger med hensyn til den siterte rettsoppfatning. Nordeng har da også i sin partsforklaring for lagmannsretten uttalt at han så

Side:334

sent som ved forretningen i 1948 delte den oppfatning som både Fiskum og alle de andre private oppsitterne da og i det forutgående tidsrom hadde, nemlig at grunnen i teigene lå i sameie. Det var først etter denne grensegangsforretning, men visstnok samme år, at han ga seg til å lese de gamle utskiftningsforretningene med videre vedkommende Botn. Og det var denne lesning, forklarer han selv, som fikk ham til å skifte mening, slik at han ble overbevist om at grunnen i teigene var delt. Denne nye rettsoppfatning var det så han baserte seg på, da han i 1957 traff avtale om overdragelse av en hyttetomt i sin teig.

Om det som skjedde i 1957 er ellers å nevne at Hans Nordeng, etter det som de ankende parter uimotsagt har opplyst under ankeforhandlingen, til å begynne med støtte på en noe avvisende holdning hos de instanser som tok standpunkt til hans krav om skylddeling av tomten, men at han oppnådde å få gjennomført skylddelingen. Straks skylddelingen var holdt, protesterte eierne av bnr. 1, 2, 3, 5 og 6 (bnr. 4 eides av kommunen) i brev av 1. september 1957 til sorenskriveren i Alstahaug, mot forretningen. De påberopte i brevet at all grunn i Botn utmark og skogteiger er felleseie. I sorenskriverens svarbrev av 9. september samme år heter det at Nordeng overfor skylddelingsmennene hadde sannsynliggjort at såvel innmark som utmark var delt, idet han hadde påberopt seg skylddeling av 1863. Sorenskriveren meddelte derfor, som det også er redegjort for i den påankede kjennelse, at protesten ble avvist, idet han som tinglysningsdommer savnet materiale til å avgjøre hvem av partene som hadde rett. Grunneierne ble, som bemerket av jordskifteretten, av sorenskriveren henvist til å søke tvisten avgjort ved domstolene.

I et nytt brev, datert 14. oktober 1957, fra noen av oppsitterne, nærmere bestemt Olgar Moe (bnr. 5), Anders Botn (bnr. 3) og Leif Moen (bnr. 6), til sorenskriveren, heter det at de etter tilråding av jordskiftedommeren i Midt-Helgeland fortsatt protesterer mot all skylddeling av hyttetomter i Botns utmark og skogteiger.

Det er på det rene at det etter dette tidspunkt har vært bygd mange hytter i Botn utmark, jfr. bemerkningene i jordskifterettens kjennelse. Nærmere materiale om omfanget av denne hyttebygging, og om i hvilken utstrekning den knytter seg til foretatte skylddelinger og fra hvilke bruk, er ikke fremlagt i saken. Men lagmannsretten legger til grunn at Nordengs «aksjon» i 1957 har ført til en endret praksis, i forhold til bortfestene i 1930-årene, i den forstand at festeavgift for de hyttetomter det gjelder, nå innkasseres av den enkelte teig-eier.

Oppsitterne, deriblant de ankende parter, fulgte ikke protesten med noe søksmål. Lagmannsretten finner ikke grunn til å tvile på at de oppfattet jordskiftedommer Standnes slik at spørsmålet om eiendomsretten til grunnen kunne tas opp senere ved et passende høve. At de hadde vært i kontakt med ham i sakens anledning, fremgår av det foran omtalte brev av 14. oktober 1957.

Det er på det rene at det etter krav fra Alstahaug kommune, som eier av bnr. 4 og 12, ble holdt grensegangsforretning på Botn i 1970. Kravet var fremmet overfor eierne av bnr. 1, 2, 5 og 10. Det var særlig de daværende eierne av bnr. 5, representert ved Olgar Moe, som var engasjert ved denne forretning, for så vidt som det var tvist mellom ham og kommunen om hvor grensen mellom bnr. 5 og kommunens bruk skulle trekkes. Men lagmannsretten

Side:335

oppfatter det slik, jfr. således side 8 i utskriften av grensegangsforretningen, at samtlige parter, deriblant også de øvrige saksøkte, ønsket - og nedlagt påstand om - at jordskifteretten skulle avgjøre «meiningsskilnad om eigedomsretten til grunnen i Tortenvik-Storvatn-området.» Lagmannsretten forstår det slik at det nettopp var det nå aktuelle tvistespørsmål som partene i 1970 - riktignok for et begrenset område - ønsket avgjort. Som det fremgår av gjengivelsen foran av de ankende parters anførsler, kom jordskifteretten i 1970 til at den ikke hadde adgang til å avgjøre dette tvistespørsmål. Men 1970-forretningen viser iallfall at de fleste oppsitterne fortsatt stod på det standpunkt de hadde tilkjennegitt i 1957.

Situasjonen er da den at det iallfall fra 1918 og uavbrutt til etter 1948 - har gjort seg gjeldende den oppfatning blant oppsitterne at grunnen i teigeiene var sameie. Denne oppfatning har også hatt praktiske følger, jfr. opplysningene foran om vannverkskjønnet i 1918 og festekontraktene i 1930- årene. Det dreier seg etter det opplyste om en samstemmig oppfatning, såvidt skjønnes inntil 1948. Hans Nordeng skiftet mening etter en gjennomlesing og en vurdering av gamle dokumenter, det vil si materiale som etter lagmannsrettens bemerkninger foran ikke gir grunnlag for sikre slutninger i den ene eller andre retning for såvidt angår tvistespørsmålet. Etter en del år, nemlig i 1957, var det så at Nordeng fulgte opp sin rettsoppfatning, slik det er redegjort for foran. Når Alstahaug kommune og eierne av bnr. 10 (Arne Karlsen) første gang ga uttrykk for sine standpunkter i tvistespørsmålet, foreligger det ikke opplysninger om i saken.

De ankende parters passive holdning etter 1957 kan nok i noen grad sies å svekke betydningen av den rettsoppfatning som tidligere var kommet til uttrykk. Det samme kan sies om deres endrede praksis med hensyn til innkassering av festeavgifter med videre etter 1957. Men det er forståelig at de kvidde seg for å ta rettslige skritt i saken, og at de i det hele stilte seg avventende, etter den beskjed de mente å ha fått av jordskiftedommer Standnes. Det synes ikke rimelig å stille strenge krav med hensyn til aktiv opptreden i rettsforhold som disse. Og når først protesten i 1957 overfor sorenskriveren ikke førte frem, bør det ikke tillegges vesentlig vekt at oppsitterne i årene som fulgte på sett og vis avfant seg med den nye situasjon. Etter en helhetsvurdering av saken er lagmannsretten kommet til at den rettsoppfatning som ble praktisert over et meget langt tidsrom inntil 1957, bør få avgjørende gjennomslagskraft i saken. På bakgrunn av at de gamle utskiftningsforretningene fra forrige århundre ikke gir noe klart svar på det omtvistede spørsmål, bør den nevnte rettsoppfatning og de disposisjoner som står i forbindelse med den, føre til at grunnen i skogteigene anses fremdeles å ligge i sameie. De ankende parter vil således bli gitt medhold.

Selv om eierne av bnr. 2, 3 og 5 ikke er parter i ankesaken, og eierne av bnr. 3 heller ikke ser ut til å ha vært parter i tvisten for jordskifteretten, antar lagmannsretten at det i domsslutningen ikke bør gjøres noen reservasjon i forhold til de nevnte bruk. Praktisk sett vil det i et tilfelle som dette ikke la seg gjøre innenfor ett og samme område å operere med forskjellige former for eiendomssystem mellom forskjellige bruk, avhengig av om de har vært parter i saken eller ikke. Hvilke bruk domsslutningen har reell betydning for, er for øvrig et spørsmål som ikke har vært brakt inn i saken hverken for jordskifte- eller lagmannsretten. Lagmannsretten finner grunn til å presisere at dommen ikke vil være bindende i forhold til hytteeiere som har etablert

Side:336

seg i tvistefeltet etter avtale bare med en/enkelte av de respektive teigbrukere.

Det kan tilføyes at prosessgrunnlaget for samtlige ankemotparter er det samme. Ingen av dem påberoper for eksempel hevd som særskilt grunnlag for sin påstand om eiendomsrett. - - -