Hopp til innhold

Rt-1980-456

Fra Rettspraksis


Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1980-03-27
Publisert: Rt-1980-456
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 50/1980
Parter: Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Markus Andresen).
Forfatter: Skåre, Schweigaard Selmer, Michelsen, Hellesylt, Mellbye
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §112, §34, §37d, §52


Dommer Skåre: Salten hertedsrett avsa 28 september 1979 dom med slik domslutning:

«A, født xx.xx.1922, dømmes for overtredelse av straffelovens §112 til fengsel i 90 - nitti - dager, som gjøres betinget med 2 års prøvetid uten tilsyn, jfr. §52, samt til å betale en bot til Statskassen på kr. 2.500,- - totusenfemhundrekroner - eller hvis boten ikke betales, til fengsel i 15 - femten - dager.

Side:457

Han dømmes videre til å tåle inndragning til fordel for statskassen av kr. 14.800,- - fiortentusenåttehundrekroner - jfr. straffelovens §34 jfr. §37d.»

Fra påtalemyndighetens side var nedlagt påstand om at tiltalte også skulle fradømmes sin offentlige tjenestestilling, men denne påstand ble ikke tatt til følge.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til hertedsrettens dom.

Statsadvokaten i Nordland har anket over straffeutmålingen. Det hevdes at det i en sak som denne bør anvendes ubetinget fengselsstraff.

Jeg er kommet til at anken bør tas til følge.

Det er flere straffskjerpende momenter ved tiltaltes handling. Han mottok bestikkelser over et langt tidsrom, og samlet har han mottatt betydelige beløp. Dessuten ble vedkommende privatperson - båteieren - påvirket til å betale.

At en offentlig tjenestemann mottar bestikkelser forekommer ikke ofte, og forsvareren har antydet at det derfor ikke er nødvendig å anvende ubetinget fengselsstraff. Dette er jeg ikke enig i. For handlinger av så vidt samfunnsskadelig karakter er det også i denne situasjon naturlig å anvende ubetinget fengselsstraff med mindre det foreligger særlige omstendigheter.

Fra forsvarerens side er påpekt at det er gått forholdsvis lang tid siden det straffbare forhold opphørte. Dette bør etter mitt skjønn ikke tillegges avgjørende vekt i en sak som denne. Heller ikke for øvrig foreligger det omstendigheter som taler for at dommen gjøres betinget. Domfelte fikk beholde sin stilling og har hele tiden hatt full lønn. Han har nå fått en ny stilling i Forsvaret som passer bedre for hans helse, og som han derfor søkte.

Den ubetingede fengselsstraff finner jeg passende kan settes til 60 dager.

Statsadvokatens ankeerklæring ble mottatt ved Bodø politikammer 6. november 1979, men først 21. november 1979 ble anken sendt lensmannen i Fauske til forkynnelse. Dette er en forsinkelse som det er grunn til å beklage.

Jeg stemmer for denne

dom:

I herredsrettens dom giøres disse endringer:

1. Straffen settes til fengsel i 60 - seks ti - dager.

2. Botenfaller bort.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Hellesylt og Mellbye: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arve Opdahl med domsmenn):

Tiltalte A er født den 10.03.1922 i Meløy. Han bor i - - -. Han er arsenalformann, og er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han har oppgitt at

Side:458

han tjente ca. kr. 66.000,- i 1978, og hadde samme år en formue på ca. kr. 100.000,-. Formuen besto i andel av eget hus. Han er ikke tidligere straffet eller bøtelagt.

Statsadvokaten i Nordland har den 18. juni 1979 satt A under tiltale ved Salten herredsrett for overtredelse av

strl. §112 for som offentlig tjenestemann, for utførelse eller unnlatelse av en tjenestehandling for seg eller andre enten å ha krevd noen uberettiget fordel eller å ha mottatt noen fordel, eller løfte derom, vitende om at den gis eller tilsies for å øve innflytelse på hans opptreden i tjenesteanliggende,

derved at han i tiden høsten 1969 - høsten 1977 på X, som formann ved Arsenalet i - - -, i forbindelse med transport av ammunisjon for arsenalet fra Y til Z med B's fartøyer, gjorde rederen oppmerksom på at han mente seg berettiget til provisjon av brutto fraktbeløp, samtidig som han antydet at dette ville kunne få betydning for B's engasjement som befrakter, hvilket førte til at han av B fikk utbetalt provisjoner av godtgjørelsen for fraktene med et samlet beløp av ca. lot'. 50.000,

Tiltalte begynte å arbeide ved Arsenalet i - - -etter krigen. Han var stasjonert på X, men endel av hans oppdrag foregikk på Y. Han ble formann ved Arsenalet i 1972 eller 1973, og var tidligere seksjonsleder for ammunisjon, men jobben var stort sett den samme.

Fra slutten av 1950-tallet foregikk det transport av ammunisjon og annet materiell fra Y til andre steder i Nord-Norge. Transporten ble foretatt med båt, og til å begynne med var det en X-båt som ble brukt. Etter en tid kom B inn i denne trafikken med sin båt, og han ble alene om den da eierne av de to andre aktuelle båter sluttet. Retten legger til grunn at det var arsenalforvalteren som ordnet med hvilke båter som skulle brukes, men at det ikke forelå kontrakter, og avtalene ble inngått ved hver enkelt tur. Til å begynne med var det ikke fastsatt priser for slike frakter, men prisene ble etter hvert satt til 3 ganger prisen for sementfrakt.

Tiltalte hadde ansvaret for å ta kontakt med båteieren for å avtale et passende tidspunkt når ny frakt var ventet sørfra med tog. Han ledet videre overføringen av lasten fra jernbane til skip, og fylte ut og attesterte dokumenter i forbindelse med skipningene.

Tiltalte har innrømmet at han første gang i slutten av 1950-årene mottok penger av B. Det skal da ha dreiet seg om noen hundrede kroner, og tiltalte har ansett disse pengene for å være en gave. I løpet av 60-årene fikk tiltalte flere pengegaver av samme person.

I løpet av den perioden som tiltalebeslutningen omhandler, nemlig fra høsten 1969 til høsten 1977, har tiltalte innrømmet å ha mottatt ca. kr. 14-15.000,- av B. Beløpets størrelse er omtvistet, idet påtalemyndigheten ut fra B's forklaring mener at beløpet har vært på ca. kr. 50.000,-.

Det er under hovedforhandlingen fremlagt en oversikt som spesifiserer kr. 14.882,66 i tidsrummet mellom 18.6.1975 og 2.10.1977. Denne oversikten har B som vitne bekreftet at var i overensstemmelse med hans notater i en egen notisbok. B har også forklart at det har foregått andre størte utbetalinger til tiltalte, men han har hatt vanskelig for å slpesffisere disse. B har imidlertid ment at de samlede utbetalinger i tidsrummet må ligge over kr. 50.000,-. Retten har funnet bevist at B har betalt de lot'. 14.882,66 som er nøyaktig spesifisert, og endel penger i tillegg, men har ikke funnet bevist at den samlede sum i løpet av det tidsrum som er omhandlet i tiltalebeslutningen

Side:459

har vært høyere enn kr. 15-20.000,-.

Endelig finner retten bevist at B høsten 1977 tok kontakt med sjefen for Arsenalet, kaptein C, og meddelte ham at utbetaligene hadde skjedd, og at B hadde følt seg presset til å betale tiltalte.

Saken ble tatt opp med høyere militære myndigheter, og bl.a. ble tiltaltes ansettelse tatt opp i tilsetningsrådet ved 6. divisjon. Tiltalte ble imidlertid ikke oppsagt fra sin stilling. Anmeldelse ble foretatt til påtalemyndigheten, og politiet har foretatt den videre etterforskning.

Retten skal bemerke:

Retten vil først slå fast at den har funnet at tiltalte må betegnes som offentlig tjenestemann. Retten viser i den anledning til at tiltalte har ledet og hatt selvstendig ansvar for ammunisjon-transporter og lagring, og han har vært betrodd å utstede og attestere dokumenter i denne forbindelse.

Som foran nevnt har retten funnet bevist at tiltalte har mottatt diverse pengesummer av B. Spørsmålet blir da hvorvidt tiltalte har krevet disse pengene eller på annen måte mottatt dem vitende om at pengene ble gitt for å øve innflytelse på hans opptreden i tjeneste-anliggende. Retten har ikke kunnet tro tiltalte når han har hevdet at han har fått kontanter fra B helt fra slutten av 1950-tallet til 1977, og hele tiden trodd at dette var gaver B ønsket å gi ham fordi B selv var en velstående mann. Retten har funnet å måtte legge B's versjon til grunn, og finner bevist at tiltalte har skjønt at de kontanter han mottok ble gitt for å øve innflytelse på hans opptreden i tjenesteanliggende. Retten viser da til at B har forklart at han regnet med at tiltalte hadde vesentlig innflytelse over hvilken båt som skulle brukes til fraktene, og at det i alle fall kunne være skjebnesvangert for ham hvis tiltalte overfor sine overordnede kom med ufordelaktige opplysninger om B. B har også forklart at det har vært tiltalte som har henvendt seg til ham, idet tiltalte har følt seg berettiget til provisjon i forbindelse med det ekstra arbeide han hadde ved ammunisjons-skipningene.

Retten finner også å måtte tro B når han har fortalt at tiltalte en gang skal ha sagt til B at «hvis de ikke kunne samarbeide, fantes det andre båter».

Retten har følgelig funnet bevist at tiltalte, som offentlig tjenestemann har mottatt fordeler, vitende om at disse var gitt for å øve innflytelse på hans opptreden i tjeneste-anliggende.

Tiltalte har hevdet at han ikke har vært klar over noe reglement eller bestemmelser som skulle gjøre det ulovlig for ham å motta gaver. En eventuell slik oppfatning hos tiltalte kan ikke få betydning for skyldspørsmålet i denne saken, idet tiltalte etter rettens skjønn overhodet ikke kan påberope seg undskyldelig rettsvillfarelse.

Retten har objektivt sett funnet bevist at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningen, dog slik at retten ikke har funnet bevist at tiltalte har mottatt mere enn 15-20.000,- kroner. Når det gjelder de subjektive straffbarhetsvilkår, finner retten bevist at tiltalte har handlet forsettlig, og retten peker i denne forbindelse på at tiltalte selv mer eller mindre åpent har fremsatt krav om penger overfor B.

Retten bemerker for ordens skyld at straffelovens §112 ikke stiller krav om at fordelen den offentlige tjenestemann har mottatt rent faktisk skal ha ført til vinning for giveren. Ut fra den forklaring sjefen for Arsenalet har gitt, finner retten ikke bevist at A rent faktisk har latt sin tjeneste påvirke av gaver til fordel for B.

Side:460

Når det gjelder straffeutmålingen, mener retten at det av almenpreventive hensyn må reageres relativt strengt på slike saker. Offentlige tjenestemenn bør ha, og har, sin lønn fra det offentlige for å utføre sin tjeneste, og det kunne få katastrofale følger for hele samfunnets oppbygning om offentlige tjenestemenn mottok fordeler av utenforstående, i den grad fordelene var gitt for å påvirke vedkommende tjenestehandlinger. I dette konkrete tilfelle vil retten i skjerpende retning legge vekt på at forholdet synes å ha pågått over en lengere tid, og at det ikke er ubetydelige pengesummer som er blitt overført i løpet av denne tiden.

Imidlertid synes det som om det i denne konkrete sak kun dreier seg om et forhold overfor én bestemt person, og den offentlige tjenestemann har ikke søkt å utnytte eller blitt utnyttet av andre. Det er heller ikke klargjort hvem som var initiativtaker til det straffbare forhold som oppsto, og dette kan ha vært giveren og ikke mottakeren. Retten har også i formildende retning lagt vekt på tidsmomentet, idet forholdet synes å være avsluttet 2 år før saken pådømmes, og endel av forholdet strekker seg tilbake til 10 år før rettens behandling.

Individualpreventive hensyn synes ikke å kreve at tiltalte får en ubetinget straff. Under stor tvil har retten funnet at heller ikke almenpreventive hensyn i denne konkrete sak krever at ubetinget fengselsstraff skal benyttes. Retten har derfor funnet at straffen passende kan settes til 90 dagers fengsel, som gjøres betinget med 2 års prøvetid uten tilsyn, jfr. straffelovens §52, samt en ubetinget bot på kr. 2.500,-, subsidiært 15 dagers fengsel.

Det er fra påtalemyndighetens side påstått at tiltalte skal fradømmes sin stilling som arsenalformann ved Arsenalet i - - -. Det er i sin tjeneste at tiltalte har begått sin straffbare handling, og det vil prinsipielt være betenkelig om han fortsatte.

Det er imidlertid opplyst at tiltalte nå er beordret til en annen stilling ved Arsenalet, og følgelig ikke lengere har noe med ammunisjonstransportene å gjøre. Det er heller ikke fremkommet noe ufordelaktig om tiltaltes øvrige opptreden i tjenesten utover det som er omhandlet i denne saken.

Retten har også lagt vekt på at tilsetningsrådet ved 6. divisjon enstemmig har gjort vedtak den 17. mars 1978 om at tiltalte ikke skal gis avskjed fra sin stilling ved Arsenalet i - - -. Ut fra det overstående har retten ikke funnet det nødvendig å fradømme tiltalte stillingen i forbindelse med straffesaken.

Påtalemyndigheten har videre påstått inndragning av kr. 50.000,- i medhold av straffelovens §34. Retten finner at vilkårene for en slik inndraging er tilstede, og finner videre at det er en slik sammenheng mellom den vinning tiltalte har skaffet seg og hans straffbare forhold, at inndraging bør finne sted. Inndragningssummen må imidlertid i denne saken fastsettes skjønnsmessig. Ut fra at kr. 14.882,66 er det eneste beløp som er nøyaktig tidfestet og nærmere spesifisert, finner retten at størrelsen på den sum som skal inndras, ikke bør settes høyere enn kr. 14.800,-.

Retten mener at det ikke foreligger noe misforhold mellom det skjønn som er anvendt i forbindelse med inndragningen og det som ovenfor er nevnt om at retten anslår den samlede overføring til å være ks,. 15-20.000,-. De kr. 14.800,- inndras til fordel for Statskassen i medhold av straffelovens §34 jfr. §37d, idet det under saken ikke er fremsatt begjæring om at de inndradde midler skal gå til andre. - - -