Rt-1980-485

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-03-27
Publisert:	Rt-1980-485
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 47B/1980
Parter:	Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot 1. A, 2. B, 3. C, 4. D, 5. E (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Elstad, Aasland, Syvertsen, Røstad, Bølviken
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §102, Straffeloven (1902) §35, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §66, §86, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964), Forvaltningsloven (1967) §41, §134, §377, §393, §63, §16, §17, §64, §37, Forvaltningsloven (1967)

Dommer Elstad: Politimesteren i Vest-Finnmark utferdiget 3. november 1978 forelegg mot A, B, C, D og E som samtlige er norske statsborgere og bosatt i X. Foreleggene gjaldt overtredelse av §1 nr. 1 i forskrifter om fiske for Finnmark fylke fastsatt 24. februar 1978 av

Side:486

Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk med hjemmel i lakseloven. Den faktiske gjerningsbeskrivelse gikk for de 4 først nevnte ut på at de i fellesskap 11. august 1978 hadde fisket med to laksegam i Lakselva ved Slåttenes. For Eklunds vedkommende var de stralfbare handlinger angitt å være at han 3. og 18. august 1978 hadde fisket med henholdsvis laksegarn fra sin egen eiendom ved elva, og med ørretgam et annet sted i elva. Foreleggene ble nektet vedtatt, og sakene ble av politimesteren sendt retten til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377.

Hammerfest herredsrett som forenet sakene til felles behandling etter straffeprosesslovens §134, avsa 26. april 1979 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1945, B, født xx.xx.1949, C, født xx.xx.1954 og D, født xx.xx.1942, dømmes for overtredelse av lov om laksefiske og innlandsfiske §86, jfr. §16, §17, §64 og §66, jfr. fiskeregler for Finnmark fylke av 24. februar 1978 §1 nr. 1, hver til en straff av bot til statskassen kr. 1.000.- kroner - ettusen 00/100-, subsidiært 10 - ti - dagers fengsel.

2. E, født xx.xx.1925, dømmes for overtredelse av lov om laksefisken og innlandsfiske §86, jfr. §16, §17, §64 §66, jfr. fiskeregler for Finnmark fylke av 24. februar 1978 §1 nr. 1,jfr. strl. §63 første ledd. til en straff av bot til statskassen kr. 600,- kroner - sekshundre 00/100-. subsidiaert 6 - seks - dagers fengsel.

3. I medhold av strl. §35 inndras hos A 2 stk. laksegarn og 2 stk. laks på tilsammen 13,8 kg.

4. I medhold av strl. §35 inndras et ørretgarn hos E.

5. A, B, C og D dømmes til hver å betale kr. 400,- kroner - firehundre 00/100 - i saksomkostninger.

6. E frifinnes for saksomkostninger.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Likevel nevner jeg kort: Etter lov av 6. mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket §66 kan Kongen sette forbud mot bruk av all annen redskap enn stang og håndsnøre i vassdrag hvor det går laks, sjøaure og sjørøye. Ved kgl.res. av 24. september 1965 er myndigheten til å treffe bestemmelser etter blant annet §66 delegert til Direktoratet for vilt og innlandsfisk som nå administrativt hører under Miljøverndepartementet. Direktoratet fastsatte 22. desember 1971 fiskeregler for Finnmark fylke. Disse inneholdt et generelt forbud mot fiske etter laks, sjøaure og sjørøye med wædre redskaper enn stang og håndsnøre. Etter reglenes avsnitt II A nr. 1 annet punktum skulle det likevel i Lakselva og Stabbm'selva være tillatt å fiske med settegram på privat grunn. De nye reglene av 24. februar 1978 som avløste reglene fra 1971, har ikke et tilsvarende unntak. Etter disse reglene vil det også i blant annet Lakselva være forbudt å anvende annen redskap enn stang og hindsnøre. Det er denne endringen i regelverket som dannerbakgrunnen for saken.

De domfelte har anket over saksbehandlingen, lovanvendelsen og subsidiært også straffutmålingen. Anken over sakshehandlingen er begrunnet med at det skulle vært oppnevnt fortvarer etter straffepro-

Side:487

sesslovens §102, og at domsgrunnene er ufullstendige. Når det gjelder lovanvendelsen, hevder de domfelte at forskriftene av 24. februar 1978 er ugyldige i den utstrekning adgangen til å fiske med settegarn i Lakselva er falt bort. Lakselv Grunneierforening som representerer de fiskeberettigede, var ikke tatt med som høringsinstans under forberedelsen av de nye reglene. Dette er en saksbehandlingsfeil etter §37 annet ledd i forvaltningsloven og kan ha hatt betydning for utformingen av reglene, jfr. lovens §41. De domfelte mener at de av denne grunn skulle vært frifunnet. En anførsel om frifinnelse for straff på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse som var fremsatt for herredsretten, er ikke opprettholdt for Høyesterett. Selv om anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke skulle føre frem, mener de domfelte at det i hvert fall ikke burde vært reagert med inndragning og med mer enn markeringsbøter. Forsvareren for Høyesterett har utdypet de synspunkter som er gjort gjeldende i ankeerklæringene.

Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen og lovanvendelsen ikke kan gis medhold, men at reaksjonen bør være mildere enn herredsretten fastsatte.

Det sentrale spørsmål i saken er om forskriftene av 24. februar 1978, i den utstrekning de forbød fiske med settegarn i Lakselva, kan anses for å være gyldige. Jeg finner det hensiktsmessig først å behandle dette lovanvendelsesspørsmål.

Etter det som foreligger, sendte Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk i slutten av 1976 utkast til nye forskrifter til de forskjellige høringsinstanser. I utkastet var, etter det opplyste, ikke opprettholdt den adgang til fiske med settegarn i Lakselva som gjaldt etter forskriftene av 22. desember 1971. Utkastet ville således om det ble lagt til grunn ved fastsettelsen av nye forskrifter, i særlig grad berøre en bestemt avgrenset interessegruppe representert ved Lakselv Grunneierforening. Likevel ble utkastet ikke sendt foreningen til uttalelse. I likhet med Sivilombudsmannen som 7. mars 1979 gav uttalelse i anledning av en klage fra grunneierforeningen, mener også jeg at dette innebar en tilsidesettelse av påbudet i forvaltningslovens §37 annet ledd. Etter samme lovs §41 som i dette må gis analogisk anvendelse, vil imidlertid forskriftene likevel være gyldige når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på innholdet. Eller mer konkret og enkelt uttrykt: Er det en rimelig mulighet for at utkastets forbud mot fiske med annen redskap enn stang og håndsnøre også i Lakselva ikke ville blitt vedtatt om grunneierforeningen hadde gitt uttalelse? Jeg mener, og også her på linje med Sivilombudsmannen i hans uttalelse av 7. mars 1979, at det ikke er rimelig grunn til å anta at forskriftene ville fått et annet innhold om grunneierforeningen var tatt med som høringsinstans. I denne forbindelse nevner jeg særskilt:

Den 3. august 1978 gjorde Lakselv Grunneierforening en henvendelse til Miljøverndepartementet. I departementets svarbrev av 20. desember samme år, som ble dokumentert for hertedsretten, sies det blant annet:

Side:488

«Ifølge lakselovens § I skal fiskeforskrifter gis for å bevare laksestammene, og så vidt mulig bygge opp bestandene til den størrelse elvene har naturlige forutsetninger for, jfr. Ot.prp. nr. 3 (1962-63) 3. At laksestammene nå er overbeskattet er alminnelig akseptert, som illustrasjon kan f.eks. vises til Ot.prp. nr. 63(1977-78) og Innst. 0, nr. 3 (1978-79). I de siste årene har antallet av bundne redskaper i de nedre 15 km. av Lakselva vært foruroligende høyt. Fiskerikonsulenten i Finnmark har ved flere anledninger forsøkt å drøfte en regulering av garnfisket med Lakselv grunneierforening, uten at det lyktes å komme frem til noen enighet. En drastisk reduksjon av garnfisket var ifølge fiskerikonsulenten og fagekspertisen i direktoratet tvingende nødvendig, og ville ha tvunget seg frem under alle omstendigheter. Deler av de nedre 15 km. av Lakselva utgjør et uvanlig godt produksjonsområde for laks. Ved en fornuftig drift, som etterlater et tilstrekkelig antall stamfisk på gyteplassen om høsten, vil en tredobling i gjennomsnittlig årsavkastning være realistisk etter 10-15 år. Under dette punkt skal til slutt nevnes at forvaltningen nå også i lang tid har fulgt en prinsipiell linje om å få flest mulig elver over på stang og håndsnøre. Dette både ut fra biologiske hensyn, og for å åpne adgang til slikt fiske for befolkningsgrupper utenfor særrettighetshavernes krets. Departementet vil videre peke på at i den rådende ressurssituasjon, må alle grupper fiskere være forberedt på regulering av hensyn til laksebestanden.»

Det kan ikke være grunn til å tvile på at denne begrunnelse, som rett nok ble avgitt etter at forskriftene var vedtatt, var utslagsgivende for det standpunkt som ble tatt også ved utformingen av dem. Begrunnelsen som er sitert, må veie tungt. Det er vanskelig å forestille seg hva grunneierforeningen, om den var tatt med som høringsinstans, kunne tilført saken av nye momenter som kunne endret resultatet.

Et forhold til bør nevnes. Rett nok ble ikke Lakselv Grunneierforening tilstilt utkastet til nye forskrifter og formelt anmodet om å avgi uttalelse. Men foreningen var i alle fall fra våren 1977 kjent med at utkastet forelå, og at det inneholdt forslag til forandring i adgangen til å fiske med settegarn. For så vidt var det rikelig tid for foreningen til på eget initiativ å avgi uttalelse uten at dette ble gjort, bortsett fra et enkelt brev av 21. mars 1977 fra foreningens formann. Av dette forhold og også de henvendelser som etter vedtakelsen av de nye forskriftene ble rettet til blant annet Sivilombudsmannen, synes det nærliggende å trekke de slutning at foreningen neppe hadde noe vesentlig å anføre ut over det som var kjent. Foreningen hadde i sitt brev av 21. mars 1977 protestert mot bortfall av den adgang til å fiske med settegarn som de fiskeberettigede hittil hadde hatt, og uttalte at et forbud ville gå hardt utover dem.

Anken over lovanvendelsen kan således, etter min mening, ikke føre frem.

Jeg går så over til å behandle anken over saksbehandlingen, og kan på dette punkt være kort.

I saker som behandles etter straffeprosesslovens §377 har tiltalte ikke krav på å få forsvarer oppnevnt for det offentliges regning. Forsvarer kan likevel oppnevnes etter regelen i straffeprosesslovens

Side:489

§102 såfremt tiltalte søker om det. Noen direkte søknad kan ikke ses å være satt frem. Spørsmålet skal imidlertid ha vært fremme før hovedforhandlingen i en telefonsamtale mellom sorenskriveren og en advokat som opptrådte for en av partene. Og det kan også spørtes om saken var av så særegen beskaffenhet at retten selv burde tatt et initiativ. Jeg kan imidlertid ikke se det som en saksbehandlingsfeil som i tilfelle kan tillegges betydning, jfr. straffeprosesslovens §393 første ledd, at forsvarer ikke ble oppnevnt.

Herredsrettens domsgrunner er snaue for så vidt angår det forhold som under ankebehandlingen har fremstilt seg som det vesentlige - spørsmålet om forskriftenes gyldighet. Man står imidlertid her overfor et lovanvendelsesspørsmål hvor Høyesterett har full prøvelsesadgang, og den snaue begrunnelse kan etter min mening ikke tillegges betydning i dette tilfelle.

Det står igjen å behandle den subsidiært fremsatte anke over straffe- og inndragningsreaksjonen. Etter min mening er det rimelig å reagere noe lempeligere enn hertedsretten gjorde. Rett nok var de domfelte kjent med forbudet mot å fiske med settegarn. Deres anførsel for herredsretten om å ha vært i unnskyldelig rettsvillfarelse, kunne ikke føre frem, og er ikke blitt opprettholdt for Høyesterett. Likevel forelå det en særegen situasjon. Da det ulovlige fiske fant sted i august 1978, hadde Lakselv Grunneierforening på to måter søkt å oppnå en forandring i forbudet mot bruk av settegarn. I juni 1978 var det sendt klage til Sivilombudsmannen med påstand om at forbudet måtte underkjennes. Den 3. august samme år var rettet henvendelse til Miljøverndepartementet med søknad om dispensasjon fra forbudet. Og endelig minner jeg om at det under forberedelsen av forskriftene med sitt forbud mot bruk av settegarn, etter min mening var begått en klar saksbehandlingsfeil, om enn denne ikke medførte ugyldighet for forbudet. Under disse omstendigheter vil jeg finne det passende at bøtestraffene settes til halvparten av det herredsretten idømte. Inndragningene av garn mener jeg bør falle bort, men inndragningen av laksen som ble fisket, bør opprettholdes. Etter det syn jeg har på straffe- og inndragningsspørsmålene, mener jeg at det også vil være riktig å frita de 4 domfelte for det omkostningsansvar disse ble pålagt av hertedsretten.

Jeg stemmer for denne dom:

I herre ds re ttens dom giøres disse endringer:

1. Boten settes for A, B, C og D til 500 - fem hundre - kroner for hver av dem, subsidiærtfengsel i 5 - fem - dager, og for E til 300 - tre hundre - kroner, subsidiærtfengsel i 3 - tre - dager.

2. Inndragning foretas ikke av to laksegarn hos A og ett ørretgarn hos E.

3. Bestemmelsen om ilagte saksomkostninger går ut.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Syvertsen, dommerne Røstad og Bølviken: Likeså.

Side:490

Av herredsrettens dom (sorenskriver Knut Sandvik med domsmenn): - - -

Ved forelegg av 3.11.1978 fra politimesteren i Vest-Finnmark ble A, B, C, og D forelagt en bot til statskassen på kr. 1.000,- subsidiært 15 dagers fengsel samt inndragning i medhold av strl. §35 av 2 stk. laksegarn og 2 stk. laks på tilsammen 13,8 kg. for overtredelse av

Lov om laksefiske og innlandsflske §86. fjr. §16 §17. jfr. fiskeregler for Finnmark fylke §1, nr. 1,

hvoretter fiske etter laks, sjøørret og sjørøye kun er tillatt med stang og håndsnøre i vassdrag hvor det går laks, sjøørret, sjørøye og innlandsfisk, ved natt til fredrag den 11.8.1978 kl. 03.35 å ha fisket med to laksegarn ved - - -i Lakselva hvor elva ble sperret samtidig som man kastet stein i elva slik at to lakser gikk fast i gamlenken. - - -

E ble av politimesteren i Vest-Finnmark den 3.11.1978 forelagt en bot til statskassen på kr. 1.500,-, subsidiært 15 dagers fengsel samt inndragning av et ørretgarn i medhold av strl. §35 for overtredelse av

Lov om laksefiske og innlandsfiske §86, jfr. §16 §17, jfr. fiskeregler for Finnmark fylke §1 nr.i,

hvoretter fiske etter laks, sjøørret og sjørøye kun er tillatt med stang og håndsnøre i vassdrag hvor det går laks, sjøørret, sjørøye og innlandsfiske,

ved a) torsdag den 3.8.1978 kl. 23.15 å ha fisket med laksegarn fra sin egen eiendom i Lakselv,

b) den 18.8.1978 kl. 00.15 å ha fisket med ørretgarn som ble kastet i Lakselva ca. 300 m. ovenfor hengebrua. - - -

De tiltalte har erkjent at de har fisket med garn som beskrevet i foreleggene. A, B, C og D har imidlertid benektet at de sperret elven med fiskegarnene og at de kastet stein i elven. Retten finner bevist at de 4 sistnevnte tiltalte har forholdt seg som beskrevet i foreleggene av 3.11.1978, dog slik at ikke hele elven ble sperret. Det ble igjen en åpning på i høyden ca. 5 meter. Retten finner ikke bevist at disse tiltalte kastet stein i elven. Retten finner også bevist at E har forholdt seg som beskrevet i forelegget som ble utferdiget mot ham 3.11.1978.

De tiltalte har ikke erkjent seg straffeskyldige. De hevder at de må frifinnes på grunnlag av rettsvillfarelse. De nye fiskeregler for Finnmark fylke av 24.2.1978 som fratok grunneierne deres tidligere rett til å fiske med settegarn i lakselva var ikke forelagt Lakselv Grunneierforening til uttalelse før de ble iverksatt. Dertil var medlemmene ved vedtak på vårmøtet i foreningen i begynnelsen av juni 1978 oppfordret om å fortsette med settegarnfiske inntil grunneierforeningens klage over de nye fiskeredene var behandlet av Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk. De var derfor i god tro med hensyn til retten til å fiske med settegarn i Lakselva.

Om de tiltaltes anførsel om frifinnelse på grunnlag av rettsvillfarelse skal retten bemerke:

Etter de tidligere fiskeforskrifter for Finnmark av 22. desember 1971 avsnitt II a nr. 1, 2. punktum var Lakselv og Stabburselv i Porsanger kommune unntatt fra et generelt forbud etter forskriftene mot laksefiske med annen redskap enn stang og håndsnøre. Grunneierfoneningens ca. 80 medlemmer hadde således frem til fiskesesongen 1978 adgang til å drive laksefiske med settegarn på privat grunn i Lakselva. Etter lov om laksefiske og innlandsfiske av 6. mars 1964 §66 ble unntaket ikke opprettholdt i de nye

Side:491

fiskeforskrifter av 1978. Utkastet til de nye fiskeforskriftene ble 16. november 1976 sendt ut på høring til flere organisasjoner og instanser, deriblant Porsanger kommune, men ikke Lakselv Grunneierforening. I brev av 21. mars 1977 til Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk gjorde formannen i foreningen Direktoratet oppmerksom på at de nye forskrifter ikke var sendt foreniinigen til uttalelse, og ba om at realitetsbehandlingen av saken ble utsatt. Formannen i foreningen som hadde lest gjennom utkastet til forskrifter som var oversendt Porsanger kommune gjorde i brevet til Direktoratet kjent at det ikke uten videre kunne godtaes at de private grunneiere ble fratatt retten til å fiske med settegarn i Lakselva. Grunneierforeningen fikk ikke utkastet til forskrifter til høring før forskriftene ble vedtatt. På grunneierforeningens årsmøte 14. mars 1978 ble de nye regler vedr. fiske med settegarn i Lakselva diskutert og en representant fra fiskerikonsulenten i Finnmark redegjorde for saken. Grunneierforeningen sendte den 5. mai 1978 klage til Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk over de nye reglene. På medlemsmøtet i foreningen 2. juni 1978 ble det vedtatt å fortsette fiske med settegarn inntil Direktoratet hadde tatt standpunkt til klagen fra foreningen. I Direktoratets brev av 12. juni 1978 mottatt av foreningen angivelig 18. juni s.å. ble foreningen bl.a. gjort kjent med at overtredelse av forskriftene var straffbare og undergitt offentlig påtale.

På bakgrunn av Direktoratets brev underrettet formannen og styret i foreningen medlemmene enkeltvis, ved å oppsøke hvert enkelt medlem, om at medlemmene ikke måtte fortsette å fiske med settegarn da dette var ulovlig. Foreningen har klaget til sivilombudsmannen over saksbehandlingen. Sivilombudsmannen har i sin uttalelse av 7. mars 1979 kritisert Direktoratet for vilt- og ferskvannsfisk for at grunneierforeningen ikke ble tatt med blant høringsinstansene ved utferdigelsen av fiskeforskriftene. Sivilombudsmannen anser imidlertid forskriftene for å være gyldige da han ikke kan se at Direktoratets unnlatelse i forhold til grunneierforeningen kan ha virket bestemmende på fiskeforskriftene.

Retten legger også til grunn at fiskeforskriftene er gyldige. De tiltalte kan etter dette ikke bli å frifinne på grunnlag av aktsom rettsvillfarelse. Samtlige tiltalte kjente til de nye reglene som var kunngjort i lokalavisene i Finnmark og eksemplarer av forskriftene var også utlagt på lensmannskontorene i fylket. De tiltalte kjente også til styrets henstilling om å stoppe fisket med settegarn. De tiltalte blir etter dette å domfelles for overtredelse av lov om laksefiske og innlandsfiske §86, jfr. §16, §17, §64 §66, jfr. fiskeregler for Finnmark fylke §1 nr. 1.

Ved straffutmålingen legger retten for samtlige tiltaltes vedkommende i skjerpende retning vekt på at de kjente til forbudet mot å fiske med garn i Lakselva. I formildende retning vites intet spesielt å anføre. Retten finner en bot til statskassen på kr. 1.000,-, subsidiært 10 dagers fengsel passende som straff for hver av de tiltalte unntatt for E. På grunn av E's lave inntekt settes boten for hans vedkommende til kr. 600,-, subsidiært 6 dagers fengsel. For E er straffelovens §63 første ledd anvendt.

Av hensyn til en effektiv håndhevelse av reglene om redskapsbruk ved fiske finner retten det påkrevet å inndra i medhold av strl. §35 2 stk. laksegarn og 2 stk. laks på tilsammen 13,8 kg. hos A, samt et ørretgarn hos E.

Side:492