Rt-1980-714
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1980-05-14 |
| Publisert: | Rt-1980-714 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 76B/1980 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Bølviken, Christiansen, Løchen, Elstad, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §3, Straffeprosessloven (1887) §375, §377, §31, §4 |
Dommer Bølviken: A, født xx.xx.1951, ble av politimesteren i Sunnmøre den 2. august 1979 forelagt en bot på kr. 3.000, subsidiært 20 dagers fengsel, for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §3 og §4 og trafikkreglenes §22 punkt 1 første ledd og punkt 2 første ledd bokstav d, i og l. Det straffbare forhold er i forelegget beskrevet slik:
Side:715
«derved at han mandag 22.01.1979 ca. kl. 14.05 i Ørskog kommune, da han som fører av kombinert vogn T-1336 kom kjørende østover riksveg 58 på Skarbø, ikke var tilstrekkelig aktsom og varsom, idet han i den delvis uoversiktlige svingen ved Skarbøhammaren, på isbelagt og meget glatt vegbane, holdt en for stor hastighet, slik at da han skulle bremse opp for å passere Frank Hanestadhaugen, 11 år og Lillian Petra Vestre, 8 år, som gikk langs høyre side av kjørebanen i bilens kjøreretning og leiet på henholdsvis en sykkel og sparkstøtting, fikk skrens på bilen slik at bilens bakpart slo ut til høyre og inn i glidekanten, hvor begge barna ble truffet, hvorved Lillian Petra Vestre ble drept på stedet av skaden hun ble påført og Frank Hanestadhaugen ble påført lettere skade.»
A nektet å vedta forelegget, og saken ble sendt Nordre Sunnmøre herredsrett til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377. Ved herredsrettens dom av 17. mars 1980 ble A frifunnet og tilkjent erstatning av statskassen for nødvendige utlegg til forsvarer. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for fellelse.
Sakens nærmere omstendigheter og A's personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Politimesteren i Sunnmøre har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen - domsgrunnene - som hevdes å være mangelfulle som begrunnelse for frifinnelsen.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Frifinnelsen er begrunnet med at flertallet ikke kan se bort fra at bilens høyre bakhjul hadde «hengt seg opp» etter at A hadde foretatt en lettere nedbremsing, og at bilen som følge herav fikk en ukontrollert skrens, uten at sjåføren hadde mulighet for å få bilen under kontroll. Dette bygger flertallet på tiltaltes og andre sjåførers forklaring om at høyre bakhjul hadde hatt en tendens til å henge seg opp. Flertallet har videre funnet at A ikke kunne bebreides i forbindelse med denne tekniske svikt, idet bilen kort før hadde vært på verksted for kontroll av bremsene.
Jeg er enig med påtalemyndigheten i at den begrunnelse flertallet har gitt, ikke er tilstrekkelig til å begrunne en frifinnelse, og ikke tilfredstiller de krav straffeprosesslovens §375 stiller også til frifinnende dommer.
Tiltalen gjaldt overtredelse av forskjellige bestemmelser i vegtrafikkloven og trafikkreglene ved at A under vanskelige kjøreforhold - blant annet helt islagt veibane - holdt en for stor hastighet. Dette sentrale moment i gjerningsbeskrivelsen har herredsrettens flertall ikke vurdert. Flertallet har verken tatt standpunkt til hvor stor fart A må antas å ha holdt, eller om den fart han holdt var uforsvarlig stor under de foreliggende forhold. Selv om flertallet ikke fant å kunne se bort fra den påståtte feil ved bremsene, og videre fant at en eventuell svikt ikke kunne bebreides A, kunne en slik feil ikke uten videre føre til frifinnelse dersom den fart det ble kjørt med, ikke var forsvarlig.
Jeg tilføyer at begrunnelsen for frifinnelsen også for øvrig er meget knapp. Flere forhold av vesentlig betydning for vurderingen av aktsomheten er ikke nevnt av flertallet. Blant annet har flertallet ikke vurdert den påståtte feil ved bremsene i relasjon til hendelses-
Side:716
forløpet og funnene på åstedet. Heller ikke er den påståtte feil vurdert på bakgrunn av den bilsakkyndiges kontroll av bilen umiddelbart etter ulykken, og på ny en uke senere med sikte spesielt på undersøkelse av den påståtte feil. Den bilsakkyndige fant ved første undersøkelse ingen tekniske mangler eller feil som kunne ha vært en medvirkende årsak til uhellet, og fant ved siste undersøkelse ingen feil ved bremsene som kunne ha betydning for bilens stabilitet. Om eller i hvilken utstrekning også disse omstendigheter ved domsgrunnene kan anses som mangler i relasjon til straffeprosesslovens §375 som kan lede til opphevelse av den frifinnende dom, er det imidlertid ikke nødvendig for meg å gå inn på.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Løchen, Elstad og Stabel: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Terje S. Mår med domsmenn):
A er født xx.xx.1951 - - -. Han er sjåfør av yrke - - -.
Etter det som er kommet frem under hovedforhandlingen vil en samlet rett legge flg. faktum til grunn:
Mandag 22.1.1979 tidlig på ettermiddagen, kjørte tiltalte kombinert vogn T-1386 på riksveg 58 fra Sjøholt med retning Vaksvik. Vognen var en varebil med egenvekt på mellom 8 og 9 tonn. Lasteevnen var 572 tonn og bilen var denne dagen lastet med 31/2 tonn. Topphastigheten på bilen er ca. 85 km/t, bilen er utstyrt med 5 gear herav 1 krabbegear. Det var delvis overskyet vær, noe sne i terrenget, vegbanen var iset i sin helhet med noe varierende bredde på istykkelsen. Det var minus 1xC og meget glatt. Tiltalte er sjåfør av yrke og har vært ansatt ved Stordal rutebilselskap siden 1973. Han har kjørt strekningen Sjøholt-Vaksvik adskillige ganger med samme bil og lignende biler, og hadde senest samme dag, ca. kl. 07.00, kjørt strekningen SjøholtVaksvik og retur. Ca. 500 meter øst for Skarbø barneskole skulle tiltalte passere Frank Hanestadhaugen, 11 år, og Lillian Petra Vestre, 8 år, som gikk langs høyre side av kjørebanen i bilens kjøreretning og leiet på h.h.v. en sykkel og en sparkstøtting. Barna befant seg i svingen ved Skarbøhammaren. Denne strekningen er ikke angitt ved hastighetsskilt, og retten antar at lovlig maksimal hastighet var 80 km/t. Like forut for denne svingen er det først en høyrekurve som går over en bakketopp, hvorpå det er ca. 100 meters sikt fremover før venstre-svingen skjules av Skarbøhammaren. Da tiltalte kom over bakketoppen så han barna nede i Skarbø-svingen like før de ville forsvinne ut av sikten. Vegstrekningen holder normalt en bredde på 6,6 meter i dette området, mens vegbredden i Skarbø-svingen var opp til 8-10 meter. Langs høyre side av svingen går det et autovern. Svingen er riktig dosert. Idet tiltalte kom over bakketoppen, gearet han bilen ned fra 5. til 4. gear, og trykket forsiktig inn bremsepedalen. Tiltalte var klar over at det var små barn langs vegkanten. Da avstanden frem til barna ble ca. 40 meter, begynte bilen å skrense utover mot høyre side av vegen. Bilen traff autovernet og ble slått ut i vegbanen igjen, hvoretter den krysset banen og kom opp i
Side:717
skråningen på motsatt side og ble til slutt stående drøye 30 meter etter treffpunktet. Begge barna ble truffet av bilen da den skled inn i autovernet, hvorved Lillian Petra Vestre ble drept på stedet av skadene hun ble påført og Frank Hanestadhaugen ble påført lettere skade. Barna hadde gått ca.,2 meter fra ytterkant av vegen da ulykken skjedde.
Retten har delt seg i spørsmålet om årsakene til ulykken.
Rettens flertall, Olav O. Brunstad og Ole A. Storheim, finner at en sannsynlig årsak kan ha vært at bilens høyre bakhjul hang seg opp etter den lette nedbremsingen. Som en følge herav har bilen fått en ukontrollert skrens, uten at sjåføren hadde noen mulighet til å kontrollere bilen. Flertallet bygger her på at tiltalte har uttalt at den samme bilen ved flere anledninger har hatt en tendens til å «henge» på høyre bakhjul, samtidig som det har fremgått av vitneutsagnene at også andre sjåfører har hatt tilsvarende erfaringer. Bl.a. med tanke på å utbedre denne feilen, var bilen til reparasjon på et verksted. Bilen var kommet tilbake fra verkstedet under en uke før ulykkesturen.
Flertallet vil gi uttrykk for tvil når det gjelder muligheten for at det høyre bakhjul hadde hengt seg opp i forbindelse med ulykken, men finner ikke å kunne se bort fra at så har skjedd. Flertallet finner at et slikt hendelsesforløp er så vidt sannsynlig at man må legge seg på den for tiltalte gunstigste mulighet. På bakgrunn av at bilen nylig var kommet ut fra verkstedet etter å ha vært der for reparasjon av bl.a. bremsene, finner flertallet videre at tiltalte ikke kan bebreides for denne tekniske svikt. Tiltalte blir derfor å frifinne.
Rettens mindretall. formannen, har et annet syn på årsaksforholdet. Utover tiltaltes egen forklaring, samt et av vitnenes om at han hadde opplevd at bakhjulet «hang» på samme måte en eller to ganger tidligere, er det intet for øvrig som tyder på at dette har skjedd i forbindelse med ulykken. For det første finner mindretallet det lite sannsynlig at bremsene var i uorden få dager etter at bilen var kommet ut fra verkstedet hvor den sto inne til reparasjon for nettopp bremsene. Ut fra de fotografier og de sakkyndige uttalelser som foreligger om årsaksforholdet, er det intet som tyder på at skrensen kan ha vært forårsaket av, eller kommet 1 forbindelse med at det høyre bakhjul hengte seg opp. Det har vært foretatt grundige undersøkelser og avmerkninger på åstedet like etter ulykken, med det for øyet å klarlegge årsaksforholdet. De sporene som har tegnet seg etter bilens ferd, viser at skrensen som oppsto var en sideskrens med en svak bremsevirkning på bakhjulene, en bremsevirkning som antageligvis må tilskrives bremsing på gearet. Dersom det også hadde vært tale om en skrens i forbindelse med at høyre bakhjul var låst, ville dette avtegnet lange sammenhengende striper etter «piggene» i dekkene, og ikke som nå - diagonale avbrutte striper på ca. 15 cm. lengde. Heller ikke forut for de sammenhengende skrensesporene er det funnet spor som tyder på at et av bilens hjul har vært låst. Mindretallet finner da å måtte se bort fra muligheten av at det høyre bakhjul har låst seg, og vil i overensstemmelse med de sakkyndige uttalelser anta at skrensen oppsto på grunn av for høy hastighet, enten alene, eller i kombinasjon med en for sterk venstrevridning av rattet. Ut fra de sakkyndige undersøkelser som er foretatt, herunder en undersøkelse av friksjonen i vegbanen med det for øyet å konstatere hvor stor hastighet som er nødvendig for at dekkene skal slippe vegbanen, finner mindretallet at tiltalte må ha holdt en hastighet av minst 42 km/t. Kravet til aktsomhet må, etter mindretallets mening,
Side:718
skjerpes fordi tiltalte er sjåfør av yrke og fordi han kjenner ruten meget godt, både med henblikk på vegbanens beskaffenhet og på at det var skoleveg. Etter det som er kommet frem under forhandlingene vil mindretallet også legge til grunn at tiltalte visste at det nettopp på det tidspunktet da ulykken skjedde var skoleslutt. Svingen der ulykken skjedde er en meget vanskelig sving, hvor det også tidligere har vært flere ulykker. Vegbredden er etter hvert blitt øket betraktelig, og er nå på det bredeste opp imot 10 meter. Svingen er krapp og uoversiktelig og ligger i en helling på 1:15. Det er ikke fortau eller gangveg langs denne delen av Vegen. Føreforholdene ulykkesdagen var ekstremt vanskelige, vegbanen var bortimot totalt dekket av isbelegg i forskjellig tykkelse og må karakteriseres som meget glatt. På denne bakgrunn finner mindretallet at en hastighet i svingen på 42 km/t må karakteriseres som alminnelig uaktsomt.
Mindretallet finner etter dette at tiltalte har overtrådt bestemmelsene i trafikkreglene av 26.4.1957 §22. pkt. 2 første ledd. bokstav d, i og 1.
I samsvar med flertallets votum blir tiltalte å frifinne. - - -