Rt-1980-747

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-05-29
Publisert:	Rt-1980-747
Stikkord:	Spørsmål om sikring
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 80/1980.
Parter:	Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Skåre, Elstad, Mellbye. Mindretall: Røstad, Schweigaard Selmer
Lovhenvisninger:	Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §39, Straffeprosessloven (1887), §228, §229, §39b, Psykisk helsevernloven (1961) §5

Dommer Skåre: Statsadvokaten i Trondheim reiste ved tiltalebeslutning av 24. oktober 1979 sikringssak ved Trondheim byrett mot A, jfr. straffelovens §39b nr. 1. Tiltalte ble ansett å ha vært sinnssyk da de handlinger ble begått som lå til grunn for tiltalen. Trondheim byrett avsa 27. desember 1979 dom med slik domsslutning:

«Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler i medhold av straffelovens §39 nr. 1 a-e overfor A født xx.xx.1957, for et tidsrom av inntil 5 - - fem - - år.»

Tiltalte og hans verge har anket over dommen med påstand om at den oppheves, alternativt at påtalemyndigheten ikke gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler.

Når det gjelder saksforholdet og tiltaltes personlige forhold, viser jeg til byrettens dom.

Det anføres i anken at domsgrunnene er ufullstendige og inkonsekvente. Dette er jeg ikke enig i. Anken er videre angitt å gjelde rettsanvendelsen for så vidt angår anvendelsen av sikring. Det er imidlertid utvilsomt at lovens vilkår for å anvende sikring foreligger, og noe annet synes ikke å være hevdet i anken. Det saken reelt sett gjelder, er om straffelovens §39 bør anvendes, eventuelt om fullmakten bør være mer begrenset enn fastsatt i byrettens dom.

Jeg er kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig grunn til å gi påtalemyndigheten fullmakt til å anvende sikringsmidler. Jeg nevner innledningsvis at det slik denne saken ligger an, ikke kan anses å være noe aktuelt alternativ å begrense sikringen til tiltak som nevnt i §39 nr. 1 a-d. Mine synspunkter nedenfor gjelder spørsmålet om å anvende nr. 1 e, som blant annet gir anledning til anbringelse i sikringsanstalt.

Den tiltalebeslutning som ligger til grunn for sikringsdommen, omfatter ett tilfelle av legemsbeskadigelse og to tilfeller av legemsfornærmelse. I to av disse tilfellene var tiltalte beruset, og løsgjengerlovens §17 kom også til anvendelse.

Jeg vil ikke bagatellisere disse handlinger - - for de personer som ble rammet, var de alvorlige nok. De representerer imidlertid ikke den virkelig alvorlige voldskriminalitet. De er heller ikke av slik karakter at de gir holdepunkter for å si at tiltalte er en potensiell farlig voldsforbryter. Allerede av denne grunn taler de beste grunner etter min mening for at sikring ikke anvendes.

Jeg vil imidlertid også peke på at tiltalte, etter at han i tre måneder hadde vært til judisiell observasjon på Reitgjerdet sykehus, ble overført til Trøndelag psykiatriske sykehus, avdeling Rotvoll, i begynnelsen av juli 1979 og innlagt der i medhold av lov om psykisk helsevern §5. I en uttalelse fra slutten av august 1979 sier overlege Ugelstad at tiltalte «ikke har vist noen klare psykotiske symptomer» under oppholdet der. Det fremgår av samme uttalelse at tiltalte ikke hadde vært med i behandlingsopplegg ved sykehuset og hadde avslått medikamentell behandling. Jeg forstår det imidlertid slik at han nå tar de foreskrevne medikamenter, og overlege Ugelstad - - som av

Side:749

byretten ble oppnevnt som sakkyndig - - uttalte under hovedforhandlingen at han ikke anså tiltalte som sinnssyk i dag «under den forutsetning at han fortsetter å ta sine foreskrevne medisiner». Tiltalte har også operert inn en kapsel mot alkoholbruk. Han har bodd hjemme hos sine foreldre siden i desember 1979, og etter forsvarerens opplysning viser han god tilpassing.

På bakgrunn av de forhold jeg har pekt på, er sikring etter mitt skjønn et uforholdsmessig inngripende tiltak. Om tiltaltes situasjon skulle forverre seg, uten at det gis grunnlag for bruk av varetektsfengsel etter straffeprosesslovens regler, vil man eventuelt kunne benytte det tvangssystem man har i lov om psykisk helsevern.

Jeg stemmer for denne

dom:

Påtalemyndigheten gis ikke bemyndigelse til å anvende sikringsmidler mot A, født xx.xx.1957.

Dommer Røstad: Jeg ser annerledes på saken enn førstvoterende og er kommet til at anken ikke kan føre frem.

Tiltalte har - - i psykotisk tilstand - - forøvd tre legemskrenkelser som isolert sett nok ikke kan karakteriseres som grovere voldsforbrytelser. Sett i sammenheng og ut fra den situasjon som har utløst dem, får handlingene imidlertid et særskilt preg, og gir uttrykk for en aggresjon som indikerer en ikke ubetydelig tilbakefallsfare.

Tiltalte har ved to anledninger følt seg forurettet av fremmede, og har i affekt og under alkoholpåvirkning forgått seg overfor dem. Den ene handling utspiltes utenfor en retaurant, den annen handling i en sporvogn. Det tredje tilfelle av legemskrenkelse som saken omfatter, er forøvd overfor moren. Det er i saken dokumentert opplysninger som viser at tiltalte i årenes løp ved en rekke anledninger har opptrådt voldsomt hjemme, med overgrep overfor faren og en yngre bror - - og med gjentatte overgrep overfor moren.

Det er i et slikt perspektiv og i lys av tiltaltes særegne sinnstilstand man må se de legemskrenkelser som tiltalen omfatter, for avgjørelse av spørsmålet om det bør gis bemyndigelse til anvendelse av sikringsmidler. Avgjørelsen av dette spørsmål kan - - etter min mening - - ikke begrenses til en vurdering av spørsmålet om også institusjonsanbringelse etter straffelovens §39 nr. 1 e bør tas med. Dette sikringsmiddel vil under enhver omstendighet representere et ytterste sikringstiltak som bare vil bli søkt iverksatt hvor forholdene synes å gjøre dette nødvendig.

Jeg legger til grunn at det fra 18-årsalderen har inntrådt gradvise psykiske forandringer hos tiltalte, blant annet med selvhenføring og aggressivitet som har gitt holdepunkter for en diagnose om en schizofren utvikling. Tiltaltes aggressivitet synes for øvrig å ha økt med en senere inntrådt tendens til alkoholmisbruk.

Også etter at de handlinger ble begått som omfattes av tiltalebeslutningen, har tiltalte opptrådt voldelig i hjemmet. Han ble således tatt hånd om av politiet 31. mars 1979 etter truende opptreden over-

Side:750

for moren. Han forgikk seg også mot moren under midlertidig fravær fra sykehuset 21. juli 1979. Da politiet ved denne anledning skulle ta hånd om ham, satte han seg kråftig til motverge og måtte legges i jern.

I den erklæring av august 1979 som førstvoterende har vist til, er det fremholdt at pasienten ikke har vært motivert for å være med i behandlingsopplegget ved sykehuset, og at han også hadde avslått medikamentell behandling. Det er også nevnt at han flere ganger har brutt avtaler i forbindelse med permisjon og da misbrukt alkohol og blitt høyrøstet og forstyrrende. Det heter videre i erklæringen at han kvelden før var blitt borte fra avdelingen og kom tilbake i beruset tilstand og opptrådte på en måte som gjorde at nattvaktpersonalet følte seg truet. Politi ble tilkalt og tok seg av ham, men brakte ham den følgende dag tilbake til sykehuset. Overlegen uttalte i erklæringen at han ikke anså pasienten i stand til å ta imot sykehusets behandlingstilbud, og at han burde gå over i politiets varetekt. Det er ikke dokumentert opplysninger om hvordan den tilspissede situasjon da ble løst. Det foreligger imidlertid opplysninger som viser at tiltalte også senere har oppholdt seg i sykehuset, som han for øvrig forlot 18. oktober 1979. Han drog da til utlandet, og ble tatt hånd om i Hamburg etter at han der hadde forlagt sitt pass. Han medgav at han under turen til Tyskland hadde drukket en del, og at det i Hamburg ble drukket atskillig.

Tiltalte har også senere oppholdt seg i Rotvoll sykehus, og han har - - som bemerket av førstvoterende - - nå i en viss tid oppholdt seg i foreldrehjemmet, uten at det synes å ha vært noe å bemerke ved hans forhold.

Hensett til den skiftende utvikling i tiltaltes sykdom, til de gjentatte utslag av aggressivitet, finner jeg at det kan være grunn til å treffe beslutning om sikring slik byretten har bestemt. Jeg har herunder ikke kunnet se bort fra at tiltalte nå gjennom noen tid har fulgt den foreskrevne medikasjon og at han også har tatt skritt til å motvirke trang til alkohol, ved å la innsy en kapsel som vil fremkalle sterkt ubehag ved bruk av alkohol. Ved forsømmelse av legens medisinforskrivning og ved eventuelt tilbakefall til alkoholbruk må det - - som også anført av de tre sakkyndige - - antas å foreligge fare for gjentagelse av straffbare handlinger. Av domspremissene fremgår for øvrig at de sakkyndige i retten har uttalt at «slike kapsler svært ofte faller ut av seg selv og at for en del pasienters vedkommende forhindrer ikke en slik innsydd kapsel bruk av alkohol».

Jeg finner ingen grunn til å foreta begrensning i den sikringsramme eller lengstetid byretten har fastsatt. Utformingen av sikringen vil - - som antydet av byretten - - kunne baseres på en konkret vurdering av tiltaltes sykdomstilstand. Etter det opplyste vil sikringen i den nåværende fase således kunne utformes med sikringstiltak i frihet, i medhold av straffelovens §39 nr. 1 a-c.

Jeg stemmer således for at anken forkastes.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Røstad.

Side:751

Dotrtmer Elstad: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Skåre.

Dommer Mellbye: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterende konklusjon.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Harald Krogstad med domsmenn):

A, født xx.xx.1957, rørlegger, uten inntekt siste år, kr. 60.000,- i 1978, - - -, ugift uten forsørgelsesbyrde, erkjente riktigheten av bøteregisteret, tidligere ikke domfelt, er av statsadvokaten i Trondheim den 24.10.1979 satt under tiltale ved Trondheim byrett etter straffelovens §39b nr. 1 jfr. straffelovens §39, idet han i sinnsykdom har begått en ellers straffbar handling nemlig forbrytelse mot

I. Straffelovens §229 første ledd, 1. straffalternativ, - - -

ved at han lørdag 16. desember 1978 ca. kl. 21.10 utenfor Bajazzo restaurant i Søndre gate 15 i Trondheim tilføyde Trygve Finseth et spark i lysken samt et knyttneveslag i ansiktet, slik at Finseth fikk skadet 4 tenner,

II. Straffelovens §228 første ledd, - - -

ved at han:

a. torsdag 1. februar 1979 ca. kl. 17.40 inne i en sporvogn i Olav Trygvasons gate i Trondheim tilføyde passasjer Stein Arna et knyttneveslag i ansiktet,

b. en gang i mars 1979 (antagelig onsdag 28. mars) på hans mor, fru A's bopel i - - -, tok kvelertak på fru A.

III. Drukkenskapslovens §17, - - -

a. til tid og på sted som nevnt under post I forholdt seg som der beskrevet i beruset tilstand,

b. til tid og på sted som nevnt under post II a forholdt seg som der beskrevet i beruset tilstand.

c. til tid og på sted som nevnt under post II b forholdt seg som der beskrevet i beruset tilstand. - - -

Politilege Karl-Ewerth Horneman og reservelege Børre Husebø, har avgitt rettspsykiatrisk erklæring datert 26.6.1979 etter undersøkelser av tiltalte. Erklæringen har vært forelagt den rettsmedisinske kommisjon og ikke gitt grunn til forføyning fra kommisjonens side.

De sakkyndiges erklæring konkluderer slik:

«1. Vi anser A 04.01.1957 som sinnsyk nå.

2. Vi antar at han også var sinnsyk på tiden for de påklagede handlinger.

3. Vi antar at han lider av varig svekkede sjelsevner.»

Fra erklæringen hitsettes videre:

«Bedømmelse.

Det dreier seg her om en 22 år gammel mann som i barne- og oppvekstårene har utviklet seg normalt. Intellektuelt er han alminnelig bra utrustet. Personlighetsutviklingen for øvrig har også foregått normalt inntil en alder av 18 år. Videre har han gradvis vist en utvikling som i følge sykdomsbildet og komparentopplysninger frembyr holdepunkter for at det dreier seg om en schizofren utvikling. Under hans siste opphold i psykiatrisk sykehus ble det funnet holdepunkter for en slik utvikling. De sinnsykelige symptomer han har røpet er selvhenføring, forfølgesestanker og hallusinose.

I observasjonstiden har han vært tildekkende og har benektet vrangidéer og sansebedrag, men helhetsbildet viser schizofrent atferdsmønster. Det er

Side:752

derfor grunnlag for å anse ham som sinnsyk nå.

Hans alkoholmisbruk har vist et normalt hovedmønster, ingen holdepunkter for a-typisk rus. Videre ansees alkoholmisbruket som sekundært til hans sinnslidelse, noe han debuterte med før misbruket startet.

I gjerningstiden, når det gjelder legemsfornærmelse/legemsbeskadigelse, antas han å ha handlet under påvirkning av sine sinnsykelige symptomer, idet han har feilvurdert situasjonen da han har følt seg forurettet og sjikanert. Det er derfor grunnlag til å anta at han også i gjerningstiden har vært sinnsyk.

Observanden har tidligere vist normal personlighetsutvikling og intellektuell utvikling. Det er derfor ingen holdepunkter for at han lider av mangelfullt utviklede sjelsevner, men utviklingen i den sinnsykelige prosess har ført til personlighetsskade i form av interesseløshet, følelsesavflating og mangelfull innsikt i sin situasjon og sin tilstand. Det er derfor holdepunkter til stede for å anta at han lider av varig svekkede sjelsevner. Det kan heller ikke sees bort fra at hans relativt store alkoholkonsum har bidratt til å skade personligheten.»

Under hovedforhandlingen har begge de sakkyndige fastholdt sin konklusjon, og har uttalt at det er fare for gjentagelse av straffbare handlinger.

Overlege Endre Ugelstad, overlege ved Rotvoll sykehus, som har hatt tiltalte som pasient, og som under hovedforhandlingen ble oppnevnt som sakkyndig, ga uttrykk for at tiltalte led av en stor mental forstyrrelse, en grensepsykose, men vek tilbake for å karakterisere sykdommen som alvorlig sinnslidelse. Han mente videre at det i tilslutning til bruk av alkohol var fare for gjentagelse av straffbare handlinger.

For så vidt gjelder de sakkyndige, Karl-Ewerth Horneman og Børre Husebøs erklæring, sa Ugelstad seg enig i konklusjonens pkt. 2 og 3. For pkt. I's vedkommende konkluderte overlege Ugelstad med at tiltalte ikke er å anse som sinnsyk i dag, dog under den forutsetningen at han fortsetter å ta sine foreskrevne medisiner.

Under hovedforhandlingen ble det videre opplyst, og retten legger dette til grunn, at tiltalte nå i noen uker har bodd hjemme hos sine foreldre uten at dette har bydd på spesielle problemer og at tiltalte frivillig har latt sy inn en kapsel som vil fremkalle sterkt ubehag ved bruk av alkohol. Til dette siste har de sakkyndige uttalt at slike kapsler svært ofte faller ut av seg selv og at for en del pasienters vedkommende forhindrer ikke en slik innsydd kapsel bruk av alkohol.

Retten legger til grunn at tiltalte har begått de handlinger som er beskrevet i tiltalen, dog slik at den handling som er beskrevet under tiltalens pkt. II b ikke er begått i beruset tilstand, tiltalens pkt. III c går med andre ord ut. Tiltalte har erkjent handlingene og har også beklaget at de har funnet sted, men har på den annen side forsøkt å bagatellisere dem, ved bl.a. å si at det var bare tull. På spørsmål om hvorfor han foretok handlingene har tiltalte gitt temmelig uklare svar.

Etter de sakkyndiges erklæringer og uttalelser må det legges til grunn at tiltalte fortsatt er sinnsyk og at hans sjelsevner derigjennom er varig svekket, og at det selv med den behandling han nå mottar kan ta lang tid før han blir kvitt sine vrangforestillinger.

Det må videre legges til grunn at det på grunn av sykdommens karakteristiske trekk, at han føler at folk ser på ham, ler av ham og at han selv ikke

Side:753

alltid er herre over hva han foretar seg, er en fare ut over det normale for gjentagelse av straffbare handlinger, jfr. de sakkyndiges konklusjon.

Vilkårene for å anvende sikringsmidler etter straffelovens §39 nr. 1 er således til stede.

Retten er videre kommet til at det, alle forhold tatt i betraktning ikke kan sies å være et uforholdsmessig inngrep mot tiltalte å tillate påtalemyndigheten å anvende sikringsmidler mot tiltalte slik som påstått. Riktignok synes tiltalte å ha innrettet seg bra i dag, han bor hos sine foreldre, tar sin medisin og har frivillig fått innsydd en kapsel for å verne seg selv mot bruk av alkohol. Retten har imidlertid lagt avgjørende vekt på at det synes å være en bedre løsning for tiltalte og hans foreldre at påtalemyndigheten tillates å anvende de sikringsmidler som er nevnt i straffelovens §39 nr. 1 a-e, enn at foreldrene, slik som tidligere, skal ha som eneste mulighet å begjære ham tvangsinnlagt, dersom forholdene på nytt skulle bli vanskelige. Retten har videre lagt vekt på, at de handlinger det er fare for gjentagelse av er voldshandlinger, og at det hensett til hans kraftige fysikk og fortid som amatørbokser, kan gi alvorligere resultater enn de handlinger han i dag står tiltalt for har gitt.

Under henvisning til foranstående har retten kommet til at påtalemyndigheten må gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffelovens §39 nr. 1 a-e, og at bemyndigelsen, under hensyntagen til sykdommens art og helbredelighet, må gis anvendelse i et tidsrom av inntil 5 år.

Det forutsettes imidlertid at påtalemyndighetens anvendelse baserer seg på en konkret vurdering av tiltaltes sykdomstilstand, sammenholdt med eventuelt nye straffbare forhold. - - -