Rt-1980-819

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1980-06-06
Publisert:	Rt-1980-819
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 82B/1980
Parter:	1. Fru A, 2. B (advokat Leon Larsen - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Birger Svensson).
Forfatter:	Aasland, Christiansen, Bølviken, Sinding-Larsen, Stabel
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §384, Avtaleloven (1918) §33, §174, §180, §385, §386, §392, Tvistemålsloven (1915)

Dommer Aasland: Fru A og A inngikk sommeren 1973 en skifteavtale i forbindelse med oppløsning av ekteskapet mellom dem. Det eneste aktivum av betydning i skifteoppgjøret var boligeiendommen Fjeldheim, gnr. 54 bnr. 32 i x. Ved skifteavtalen ble det lagt til grunn at verdien av denne eiendom, overensstemmende med verditakst, utgjorde kr. 128.000, og det ble videre lagt til grunn at A hadde gjeldsforpliktelser, herunder skattegjeld og byggegjeld, på til sammen vel kr. 101.000. I henhold til skifteavtalen ble boligeiendommen overskjøtet til barna B og C, som skulle bli boende der sammen med sin far. Nettoen ved booppgjøret utgjorde ca. kr. 27.000, og fru A avstod sin halvdel av dette til B og C.

I 1975 ønsket A å selge eiendommen. Det oppstod da uenighet om hvordan skifteavtalen av 1973 var å forstå. Etter A's oppfatning var det reelle innhold i skifteavtalen at eiendommen ble overtatt av ham. Overføringen til B og C var en proformaordning begrunnet i partenes ønske om å holde eiendommen utenfor rekkevidden av A's kreditorer. C var for sin del enig med faren i at overføringen var proforma, mens fru A og B hevdet at den var reell. Med bakgrunn i den tvist som var oppstått, gav B 1976 skjøte til sin mor på sin ideelle halvdel av eiendommen.

A reiste derpå søksmål mot fru A og B og nedla prinsipalt påstand om å være eier av halvparten av eiendommen, og om at fru A skulle tilpliktes å overskjøte halvparten av eiendommen til ham. Subsidiært fremmet han overfor B krav om refusjon av utlegg han hadde hatt på eiendommen.

Eiker, Modum og Sigdal herredsrett gav i dom av 20. mars 1978 A medhold i hans prinsipale påstand. Dommen har slik domsslutning:

«1. A er eier av halvparten av eiendommen - - -, gnr. 54 bnr. 32 i X.

2. Fru A dømmes til innen en måned fra forkynnelsen av dommen å tilskjøte halvparten av eiendommen - - -, gnr. 54 bnr. 32 i X til A uten vederlag.

3. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen betaler B og fru A, in solidum, saksomkostninger til A med kr. 11.250, - kronerellevetusentohundreogfemti.»

Side:821

Fru A og B påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. De hevdet - som for herredsretten - at det i henhold til skifteavtalen hadde funnet sted en reell overføring av eiendommen til B og C. Subsidiært fremsatte de for lagmannsretten en ny påstand om opphevelse av skifteavtalen. De anså avtalen ugyldig i henhold til avtalelovens §33 eller som følge av bristende forutsetninger, idet de hevdet at A's gjeldsforpliktelser viste seg betydelig mindre enn fru A forutsatte da avtalen ble inngått. Skattegjelden var blitt ettergitt, og byggegjelden var sannsynligvis ikke reell.

A's prinsipale og subsidiære påstander for lagmannsretten var i hovedsak de samme som for herredsretten.

Også lagmannsretten gav A medhold i hans prinsipale krav. Dens dom av 30. april 1979 har slik domsslutning:

«1. A er eier av en ideell halvpart i eiendommen gnr. 54 bnr. 32 i X.

2. Fru A tilpliktes å tilskjøte A uten vederlag sin ideelle halvpart i eindom - - -gnr. 54 bnr. 32 innen 2 - to - måneder fra dommens forkynnelse.

3. Fru A og B tilpliktes in solidum å erstatte A dennes saksomkostninger for herredsretten med kr. 11.250,- og for lagmannsretten med kr. 18.096,-, tilsammen kr. 29.346,- - tjuenitusentrehundrefirtisekskroner.

Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Om sakens sammenheng og partenes anførsler for de tidligere instanser henviser jeg for øvrig til disses domsgrunner.

Fru A og B har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken er begrenset til saksbehandlingen. Det er påberopt to saksbehandlingsfeil.

For det første er det etter de ankende parters oppfatning en feil at lagmannsretten ikke har foretatt noen døftelse av deres subsidiære påstand om opphevelse av skifteavtalen, men har begrenset seg til å gi uttrykk for at den ikke finner det nødvendig å vurdere de subsidiære påstander. Det innebærer at denne del av dommen fullstendig mangler domsgrunner, og dette er en saksbehandlingsfeil som uten videre må lede til opphevelse i henhold til tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5. Etter de ankende parters oppfatning må resultatet bli det samme om feilen vurderes på grunnlag av tvistemålslovens §384 første ledd. Slik saksforholdet ligger an, er det sannsynlig at lagmannsrettens unnlatelse av å drøfte deres subsidiære påstand kan ha innvirket på domsresultatet.

Den annen saksbehandlingsfeil består i at det i lagmannsrettens dom er sagt at advokat Kjell Fure bistod fru A under det skifteoppgjør som ledet frem til skifteavtalen av 1973. Dette er uriktig, idet advokat Fure var A's juridiske rådgiver. Det er etter de ankende parters oppfatning sannsynlig at man her står overfor en misforståelse som kan ha hatt betydning for resultatet.

De påberopte feil må, slik de ankende parter ser det, både enkeltvis og samlet føre til at lagmannsrettens dom oppheves i sin helhet.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

Side:822

«1. Eidsivating lagmannsretts dom oppheves, og hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.

2. Ankeparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten, A, bestrider at det foreligger saksbehandlingsfeil. Under ingen omstendighet kan mulige feil ha hatt betydning for det resultat lagmannsretten er kommet til.

Selv om lagmannsretten kunne ha gått mer utførlig inn på fru A og B's subsidiære påstand, kan det ikke være rimelig tvil om at retten har overveid påstanden og funnet at den ikke kunne føre frem. Når lagmannsretten har gitt en så vidt kortfattet begrunnelse, må det henge sammen med at den ved drøftelsen av det prinsipale spørsmål om forståelsen av skifteoverenskomsten har tatt standpunkt til de samme fakta som er avgjørende i forhold til den subsidiære påstand. Ankemotparten viser i denne forbindelse også til at lagmannsretten har tiltrådt herredsrettens begrunnelse, hvor det finnes uttalelser om A's skattegjeld og byggegjeld.

Etter ankemotpartens oppfatning kan en mulig feil ved domsgrunnene ikke gå inn under tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5. Hvis domsgrunnene er mangelfulle, kan det bare bli tale om opphevelse overensstemmende med tvistemålslovens §384 første ledd, altså dersom det er sannsynlig at feilen kan ha hatt betydning for domsresultatet. Det må imidlertid anses utelukket at en nærmere drøftelse i domsgrunnene kunne ha ledet lagmannsretten til å godta fru A og B's subsidiære påstand om opphevelse av skifteavtalen.

Når det gjelder lagmannsrettens omtale av den rolle advokat Fure spilte i skifteoppgjøret, er det etter ankemotpartens syn åpenbart tale om en ren skrivefeil. Det er utenkelig at lagmannsretten ikke skulle ha vært klar over at advokat Fure representerte A.

For tilfelle av at det foreligger saksbehandlingsfeil som må lede til opphevelse, bør opphevelsen begrenses til den del av dommen som feilen omfatter. Lagmannsrettens unnlatelse av å drøfte de ankende parters subsidiære påstand nærmere kan således bare føre til at lagmannsrettens dom oppheves for så vidt angår denne del av dommen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Anken forkastes.

Subsidiært: Saken hjemvises til ny pådømmelse/behandling i lagmannsretten.

I alle tilfelle: A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak for Eiker, Modum og Sigdal herredsrett, hvor fru A og A har gitt partsforklaring, og advokatene Kjell Fure og Leon Larsen har forklart seg som vitner. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Jeg er kommet til at anken delvis må føre frem.

Jeg behandler først spørsmålet om det er en relevant saksbehandlingsfeil at det i lagmannsrettens saksfremstilling uriktig heter at advokat Fure bistod fru A under skifteoppgjøret. Etter min

Side:823

oppfatning må det her være tale om ren skrivefeil uten reell betydning. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble det dokumentert en omfattende korrespondanse vedrørende skifteoppgjøret mellom advokat Fure som representant for mannen og advokat Leon Larsen som representant for hustruen. At Fure opptrådte for A, fremgår videre av herredsrettens saksfremstilling og av Fures forklaring i bevisopptak til bruk for lagmannsretten. På bakgrunn av disse forhold er det etter min mening utenkelig at lagmannsretten skulle ha misforstått advokat Fures posisjon under skifteoppgjøret.

Jeg går så over til de ankende parters angrep på lagmannsrettens domsgrunner for så vidt gjelder behandlingen av deres subsidiære påstand.

Det spørsmål som forelå for herredsretten - jeg ser da bort fra A' s subsidiære påstand som herredsretten etter sitt resultat ikke behøvde å ta standpunkt til - var hvordan skifteavtalen av 1973 var å forstå. Nærmere bestemt var spørsmålet om overføringen av boligeiendommen til B og C var reell, eller om A var den reelle eier. Under saksforberedelsen for lagmannsretten fremmet fru A og B en ny og subsidiær påstand om opphevelse av skifteavtalen for tilfelle av at de ikke skulle få medhold i sin forståelse av avtalen. Jeg ser det slik at det her i prosessuell henseende var et nytt krav som ble gjort gjeldende, samtidig som det også innebar en ny innsigelse mot A's krav på eiendommen. Jeg tilføyer for ordens skyld at både partene og lagmannsretten har lagt til grunn at lagmannsretten hadde prosessuell adgang til å ta påstanden om opphevelse av skifteavtalen under behandling.

Lagmannsretten var på samme måte som herredsretten enig i A's forståelse av skifteavtalen. Den gir i dommen en nærmere begrunnelse for sitt syn på dette spørsmål og anfører så:

«Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å vurdere de subsidiære påstander.»

Denne uttalelsen er vanskelig å forstå. Som før nevnt, var det for lagmannsretten nedlagt to subsidiære påstander, én fra A's side for tilfelle av at han ikke ble ansett som eier i henhold til skifteavtalen, og én fra fru A og B for tilfelle av at deres syn på forståelsen av skifteavtalen ikke førte frem. Lagmannsrettens bemerkning er treffende for så vidt gjelder A's subsidiære påstand, som ikke fikk betydning fordi lagmannsretten gav ham medhold i det prinsipale spørsmål. Men fru A og B's subsidiære påstand ble av samme grunn aktuell, og skulle ha vært drøftet av lagmannsretten. Det resultat lagmannsretten er kommet til, at A er eier av en halvdel av eiendommen, og at fru A tilpliktes å overskjøte sin ideelle halvpart av eiendommen til ham uten vederlag, er uforenlig med fru A's og B's subsidiære påstand, som altså ikke har ført frem. Men lagmannsretten har ikke gitt noen begrunnelse for dette ut over det jeg har gjengitt.

Slik jeg ser det, innebærer dette at lagmannsrettens dom mangler domsgrunner for så vidt gjelder avgjørelsen av det subsidiære krav

Side:824

som ble reist av fru A og B. Jeg kan ikke se at noen begrunnelse lar seg utlede av det lagmannsretten har uttalt om det prinsipale spørsmål om forståelsen av skifteavtalen, eller av herredsrettens premisser som lagmannsretten i det vesentlige har sluttet seg til. Spørsmålet om hvorvidt skifteavtalen er ugyldig i henhold til avtalelovens §33 eller på grunn av bristende forutsetninger som følge av mangelfulle opplysninger om A's skattegjeld og byggegjeld, krever både i faktisk og rettslig henseende en drøftelse av tvistepunkter som det ikke er tatt klart standpunkt til i herredsrettens eller lagmannsrettens domspremisser. For øvrig synes den uttalelse jeg har gjengitt fra lagmannsrettens premisser å måtte tyde på at lagmannsretten ikke har vurdert spørsmålet.

At lagmannsrettens dom, slik jeg oppfatter det, mangler domsgrunner for det subsidiære kravs vedkommende, er en klar saksbehandlingsfeil. Det kan imidlertid reises spørsmål om hvorvidt virkningen av feilen blir å vurdere på grunnlag av tvistemålslovens §384 første ledd, eller om feilen går inn under regelen i samme paragrafs annet ledd nr. 5. Dersom første ledd får anvendelse, vil spørsmålet om opphevelse avhenge av om det er sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold. En slik vurdering er ikke nødvendig etter annet ledd nr. 5, men et vilkår for opphevelse er her at det er tale om feil «som hindrer prøvelsen av anken».

I rettspraksis er spørsmålet om opphevelse på grunn av mangler ved domsgrunnene i sivile saker i enkelte tilfelle blitt avgjort på grunnlag av §384 første ledd, i andre tilfelle etter annet ledd nr. 5. Det er mulig at annet ledd nr. 5 er mest adekvat for avgjørelsen av slike spørsmål, jfr. Bahr i Tidsskrift for Rettsvitenskafødt xx.xx.40, men det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på om dette gjelder generelt. Iallfall i et tilfelle som det foreliggende, hvor det helt mangler domsgrunner for et krav, må det være naturlig å tillegge feilen virkning uten noen nærmere konkret prøving av hvorvidt den kan ha hatt betydning for domsresultatet. Skulle ankedomstolen foreta en slik prøving, måtte den som ledd i behandlingen av en saksbehandlingsanke gå inn på realiteten i et punkt som ikke er drøftet i underinstansen. Jeg finner støtte for å anvende §384 annet ledd nr. 5 i et slikt tilfelle i bestemmelsens forarbeider, jfr. Sivilprosesslovkommisjonens innstilling side 248 om den tilsvarende bestemmelse i §375 nr. 5 i kommisjonens lovutkast.

Som nevnt er det et vilkår for opphevelse etter §384 annet ledd nr. 5 at feilen hindrer prøvingen av anken. Det må selvsagt være prøvingen av en mulig anke over sakens realitet loven her sikter til. Vilkåret synes å være oppstilt med særskilt henblikk på den situasjon at ankeinstansens kompetanse til å prøve realiteten er begrenset til rettsanvendelsen, slik Høyesteretts kompetanse var tenkt begrenset i tvistemålslovens opprinnelige utforming av 1915, og slik ankeinstansens kompetanse etter gjeldende rett er begrenset i enkelte slags saker, først og fremst i skjønnssaker. At premissene her er tilstrekkelige, er en nødvendig forutsetning for at rettsanvendelsen kan prøves. Behovet for opphevelse på grunn av mangelfulle domsgrunner er derfor størst i slike saker, og det er her anke over

Side:825

saksbehandlingen på grunnlag av mangelfulle domsgrunner er mest praktisk. I vanlige sivile saker, som den foreliggende, hvor ankeinstansen har full kompetanse til å pøve sakens realitet dersom det er anket over denne, kan det ikke på samme måte sies at mangler ved domsgrunnene gjør prøving av ankens realitet umulig. Men også i slike saker vil mangler ved underinstansens domsgrunner kunne skape problemer for prøvingen av realiteten. Særlig gjelder dette ved anke til Høyesterett, fordi bevisførselen her i det vesentlige er middelbar og fordi det ofte vil være utilfredsstillende at Høyesterett må ta standpunkt til tvistespørsmål som ikke er tilstrekkelig utredet i de tidligere instanser. Disse hensyn har for øvrig i en noe annen sammenheng - når det gjelder anke over dommens innhold - nedfelt seg i tvistemålslovens §392 annet ledd om Høyesteretts adgang til i visse tilfelle å oppheve en dom av eget tiltak og hjemvise saken til underinstansen til fortsatt behandling av hensyn til bevisførselen.

Det som her er sagt, taler etter min oppfatning for at det iallfall ved alvorligere mangler ved domsgrunnene, som sterkt reduserer dommens verdi som utgangspunkt for prøving av realiteten i ankeinstansen, må være grunnlag for opphevelse som følge av saksbehandlingsfeil uansett om det hadde vært adgang til å anke over realiteten. Jeg kan ikke se at ordlyden i tvistemålslovens §384 annet ledd nr. 5 er til hinder for en slik forståelse. I den foreliggende sak finner jeg da at det forhold at lagmannsrettens dom mangler domsgrunner for så vidt gjelder fru A og B's subsidiære påstand, må lede til opphevelse.

Den saksbehandlingsfeil som foreligger, knytter seg imidlertid ikke til hele lagmannsrettens dom, men bare til avgjørelsen av fru A og B's subsidiære påstand om opphevelse av skifteavtalen. Jeg finner derfor at opphevelsen bør begrenses til denne del av dommen, jfr. tvistemålslovens §385 første ledds første punktum, mens avgjørelsen av det prinsipale spørsmål om forståelsen av skifteavtalen blir stående. Imidlertid må opphevelsen omfatte hele domsslutningen, da denne som tidligene nevnt er uforenlig med fru A og B's subsidiære påstand. Også spørsmålet om saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett bør sin helhet vurderes ved den nye behandling i lagmannsretten.

Så langt dommen blir opphevet, bør hovedforhandlingen for lagmannsretten gjentas, jfr. tvistemålslovens §386 tredje ledd.

Anken har bare delvis ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålslovens §174 første ledd jfr. §180 annet ledd antar jeg at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt angår domsslutningen og behandlingen av fru A og B's subsidiære påstand, og saken hjem vises for de opphevede deler til lagmannsretten til fortsatt behandling med ny hovedforhandling.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Side:826

Dommer Christiansen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bølviken, Sinding-Larsen og Stabel: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Bjarne Mathiesen med domsmenn):

A og fru A giftet seg i Bergen i 1948.

I ekteskapet er det tre barn: B, født xx.xx.1949, D, født xx.xx.1951 og C, født xx.xx.1956.

Mannen drev en svært konjunkturpreget bedrift i Bergen. For å sikre familien ble det kort før ekteskapet opprettet ektepakt datert 21.10.1948 hvor det ble bestemt at alt innbo og løsøre av ethvert slag, alt det hustruen ervervet ved arv, gave eller - annen måte, samt renter og avkastning skulle være hustruens særeie. Partene har erklært at denne ektepakt var proforma, og den skulle ikke legges til grunn ved skifteoppgjor mellom partene.

I 1960 flyttet familien til - - -. I 1964 kjepte de en boligeiendom der, «- - -», gnr. 54 bnr. 32. Kjøpesummen var kr. 30.000.-. For å kunne betale kontantbeløpet som var nødvendig benyttet man en erstatningssum på kr. 10.000,- som datteren D hadde fått etter en bilulykke. Da A hadde stor skattegjeld ble det ordnet slik at D skulle stå som eier av eiendommen. og overformynderiet samtykket i dette. Partene er enige om at eiendommen bare proforma sto på D. eiendommen tlhørte i realiteten foreldrene.

Forholdet mellom ektefellene A var så bra gjennom årene frem til i 1971. I november det året var hustruen noe nedfor, hun hadde nylig mistet sin mor, og den 13.11.1971 reiste hun til Bergen. Mannen var hjemme da hun reiste, og det var egentlig ikke meningen at samlivet skulle være brutt. Mannen begjærte imidlertid separasjon, og partene har ikke bodd sammen etter at hustruen reiste til Bergen.

I separasjonsbegjæringen til fylkesmannen heter det:

«Vi er enige om at faren skal ha foreldremyndigheten over C.

Hustruen krever ikke underholdsbidrag for seg personlig. Det er videre enighet om at hustruen ikke skal betale oppfostringsbidrag til barnet.

Mannen overtar alene bruksretten til den felles bolig på - - -, idet hustruen skal fraflytte stedet og bosette seg i Bergen.»

B valgte å bo hos faren på - - -. Han bodde der frem til i mai 1975. Han var i denne tid delvis i arbeide. A og datteren C hevder at B aldri betalte noe til det felles underhold mens han bodde hjemme. Han holdt dog klær og sko selv. B selv hevder at han av og til kjøpte mat som han hadde med seg hjem.

C bodde hjemme til 15.2.l977. Hun hadde på det tidspunkt en hybel i Drammen for å kunne overnatte når hun hudde overtidsarbeide. Hybelen ble lite brukt og hun var for det meste hjemme hos faren.

Etter at familien flyttet til - - -drev faren et lite verksted i en sidebygning. Han kalte verkstedet og virksomheten «- - -» med formål produksjon, salg, reklame, souvenir. De produkter han laget reiste han selv rundt og solgte, og han var mye borte fra hjemmet.

Datteren D bodde hverken hos faren eller moren etter separasjonen. Hun hadde arbeide i Bergen og giftet seg der i desember 1974.

Ektefellene A ble skilt i august 1974.

Skifteoppgjøret mellom ektefellene ble ordnet uten skifterettens medvirkning. Ved skifteoppgjøret var A representert ved advokat Kjell Fure, Vikersund, og fru A ved advokat Leon Larsen, Bergen.

Side:827

Skiftet ble ikke ordnet umiddelbart etter separasjonen. Sommeren 1973 kom hustruen til - - - i anledning skiftet. Det var meningen hun skulle ha et møte med mannen og begge barna, men A møtte ikke opp. Hustruen hadde møte med begge barna, og siden hadde ektefellene et møte på advokat Fures kontor. Det var foreslått at eiendommen på - - - måtte føres over på de to andre barna, B og C, fra D. Bakgrunnen var den samme som tidligere: A hadde stor skattegjeld og annen gjeld, og han ville øyeblikkelig blitt utsatt for pågang fra kreditorer hvis eiendommen ble ført over på ham. A hevder at hustruen meget sterkt motsatte seg at eiendommen ble ført opp på B og C. Det ville ødelegge dem, sa hun, med hard pågang fra kreditorene slik som D hadde vært ute for. Fru A benekter å ha uttalt seg slik.

I anledning skifteoppgjøret ble det ført en lang korrespondanse mellom advokatene Fure og Larsen. Advokat Fure hadde begjært skiftetakst. Den ble holdt den 18.9.1972 og taksten, inklusive verkstedet, ble kr. 128.000,-.

Noe formelt skifteoppgjør ble imidlertid ikke satt opp. Advokat Larsen meddelte imidlertid i brev av 8.5.1973 til advokat Fure at fru A ville overdra sin andel av nettoen av den faste eiendom, kr. 13.437,- til barna. Han meddeler videre at dette måtte være en særdeles gunstig skifteordning for såvel A som for de av barna som bodde hos ham.

Med brev av 13.7.1973 meddelte advokat Fure:

«På vegne av min part aksepteres en skifteordning gående ut på - slik som foreslått av Dem - at den faste eiendom - - -, gnr. 54 bnr. 32 i X, overdras til B og C. Den «netto» som måtte være i boet vil således fra begge ektefellers side gå til de nevnte barn. Den gjeld som er i boet, slik som den tidligere er spesifisert, overtas av mannen.»

Videre het det i brevet:

«Ved gjennomføringen av denne ordning kan jeg ikke se at det skulle være nødvendig med noen skifteoverenskomst. Skulle det imidlertid være ønske om dette imøteser jeg utkast fra Dem.»

Skjøte fra D til B og C ble så utferdiget av advokat Leon Larsen den 7.11.1973 og dagbokført den 13.12.1973. Begge foreldrene samtykket i skjøtningen, og overformynderiets samtykke ble innhentet av advokat Fure. I skjøtet ble kjøpesummen etter overenskomst satt til kr. 62.000,-.

Advokat Fure ordnet med opptak av lån i X Sparebank på tilsammen kr. 63.000,-. D's fordring - som med renter utgjorde kr. 16.000,- ble dekket i sin helhet, men A hadde tidligere betalt en del av beløpet i mindre avdrag.

A har senere betalt byggegjelden kr. 10.300,- og han har betalt renter og avdrag på pantegjelden til X Sparebank. I alt har han betalt kr. 44.009.29 i renter og avdrag. Han har videre betalt alle forsikringspremier på huset med tilsammen kr. 1.587,-. Videre alle vedlikeholdsutgifter anslått til ca. kr. 4.000,-. Han har også foretatt investeringer på eiendommen som han anslår til ca. kr. 25.000,-. Investeringen består i utskifting av vinduer, støping av søyle for terasse og laget gelender for terassen. Han har modernisert kjøkkenet, lagt vegg til vegg-teppe i stuen og tapetsert i salongen. Han har videre malt i stuen, kjøpt altantrapp og han har lagt inn elektrisk oppvarming i stuen med 5 panelovner. Hans totale utgifter på eiendommen etter skifteoppgjøret utgjør kr. 74.596,29.

A hadde det vanskelig økonomisk. For å kunne utløse barna i henhold til skifteoppgjøret ville han selge eiendommen. Han betraktet hele tiden

Side:828

eiendommen som sin idet han mente at overdragelsen til B og C bare var proforma. Det var han selv som sto som eier etter forutsetningene for skifteoppgjøret. Han ga Eikas A/S i Drammen i oppdrag å selge eiendommen, og den ble utlyst til salgs i begynnelsen av 1975.

Fra skifteoppgjøret og frem til denne tid hadde A ingen forbindelse med sin tidligere hustru. A forsørget både B og C. Ingen av barna betalte noen av utgiftene vedkommende eiendommen. - - -

C og hennes far fikk høre «på bygda» at B gikk rundt og fortalte at eiendommen var hans. Begge reagerte på dette. Sammen konsiperte de en erklæring som de ville forelegge B. Faren ba C ordne med underskrift på erklæringen fra B. Han reiste selv bort. C ba B komme og hun forela ham erklæringen. B har selv som part forklart at han leste den igjennom og at han skrev under på anmodning fra C.

Erklæringen er datert 16.4.1975 og lyder slik:

«Bekreftelse:

Herved bekrefter vi B og C at eiendommen - - -er overført på oss søsken etter ønske av vår far, A fra datter D ved obligasjon kr. 10.000,-.

Vi er innforstått med at dette ble gjort på denne måte ad proforma, grunnet fars skatterestanser.

Våre krav ved evt. salg av - - - gnr. 54 bnr. 32 bortfaller.»

B(sign.) C(sign.)»

B har den 27.11.1976 overdratt sin ideelle halvpart av eiendommen til moren vederlagsfritt. Av hensyn til stempel m.v. ble verdien satt til kr. 31.000,-. Skjøtet er dagbokført 1.12.1976. Både B og moren har forklart at overdragelsen var proforma. Bakgrunnen angis å være at moren ville stå sterkere overfor faren enn B. - - -

Retten skal bemerke:

Retten finner enstemmig at det er ført klart bevis for at det her dreier seg om en proforma overdragelse fra D til hennes to søsken, B og C. D sto tidligere proforma som eier av eiendommen. Det var gjort av hensyn til familien, for å beskytte mot kreditorene. Tidligere hadde ekteparet også innrettet seg slik med ektepakten, også da ut fra det samme formål. Det er ikke rettens sak her å bebreide partene for dette. Det var på det rene at A hadde stor gjeld og at han var utsatt for pågang fra kreditorene. Denne pågangen hadde også rettet seg mot D som sto som hjemmelsinnehaver.

Det var da naturlig at man ved skifteoppgjøret også vurderte de samme forhold. A hadde økonomiske vanskeligheter. Han hadde en skattegjeld på over 20.000,- som han forgjeves hadde forsøkt å få ettergitt. Han hadde byggegjeld på over kr. 10.000,- og en pantegjeld på eiendommen på over kr. 50.000,-. Dessuten skyldte han datteren D kr. 10.000 med tillegg av renter.

Det er på det rene at man ved skifteoppgjøret ikke noen gang har vært inne på uttrykkene reelt eller proforma. Advokat Fure hevder i sin vitneforklaring, avgitt ved bevisopptak til bruk for hovedforhandlingen, at overdragelsen var reell. Men det er ikke gitt noen nærmere forklaring på situasjonen. Advokat Larsens brev til advokat Fure viser imidlertid at man nettopp har vært inne på at eiendommen, av hensyn til barna, ikke måtte gå i A's navn. Han ville straks bli utsatt for pågang fra kreditorer. Heri ligger etter rettens mening et nokså avgjørende bevis for at ordningen var proforma i likhet med den tidligere ordning.

Både A og datteren C har da også gitt klart uttrykk for at ordningen var

Side:829

proforma og at alle var innforstått med det. C var riktignok umyndig da skifteoppgjøret fant sted - hun var snart 18 år - men det svekker ikke troverdigheten. C har hele tiden inntatt det standpunkt at hun ikke var eier av noen halvpart i eiendommen, og dette standpunktet har hun opprettholdt under hovedforhandlingen.

Til dette kommer bekreftelsen fra B og C av 16. april 1975. Foranledningen til den var morens brev til B kort forut. Da moren fikk høre at A ville selge eiendommen, og at han ville oppnå en langt høyere pris enn hva man hadde lagt til grunn ved skiftebehandlingen, reagerte hun, ikke ved å gjøre krav på noe selv, men ved å prøve å få B til å ta det standpunkt at overdragelsen til ham og C var reell. Det samme forsøket gjorde hun overfor C. Likevel skrev B under den bekreftelsen som faren hadde utformet sammen med C, og som C forela ham. Det må legges vekt på at da erklæringen ble skrevet var B 25 år, C bare vel 19. Likevel lot B seg overbevise av C. Faren var overhodet ikke inne i bildet. Han holdt seg borte med hensikt. Det er mulig at B var lett å lede, han hadde hatt nerveproblemer, en forlovelse var gått over styr og han hadde vært utsatt for en bilulykke 3 år tidligere. Men han har selv under hovedforhandlingen gitt uttrykk for at han var kommet over dette da han skrev under. Tidligere hadde han brukt mye beroligende piller, men det var det slutt med.

Etter de opplysninger som foreligger må retten legge til grunn at bekreftelsen gir uttrykk for hva B selv mente på det tidspunktet.

Det er også betegnende at B ikke senere har gjort noe for å avkrefte bekreftelsen. Han nektet riktignok å skrive under de nødvendige papirer for en eventuell eiendomsoverdragelse, men foretok seg ellers intet positivt. Men han lot seg overtale av moren til å overdra eiendommen proforma til henne, stikk i strid med det standpunkt han tidligere hadde inntatt. Retten finner det på det rene at B inntil han fikk morens brev av mars 1975 hadde inntatt nøyaktig det samme standpunkt som C.

Også i partenes handlingsmønster ligger det avgjørende bevis for at overdragelsen var proforma.

Hvis overdragelsen til B og C skulle være reell, overtok A på skifte bagatellmessige løsøre uten særlig verdi, på samme måte som hustruen, men dessuten en betydelig gjeld alene samt underholdsplikt for to snart voksne barn. Hustruen overtok ingen forpliktelser i det hele tatt. Det måtte være et aldeles ugunstig skifteoppgjør, ikke et særdeles gunstig som advokat Larsen hevder i sitt brev av 8. mai 1973. Advokat Larsens uttalelse kan i det hele ikke forklares på annen måte enn at A også overtok eiendommen, men at den proforma skulle stå i barnas navn.

På dette har da også A innrettet seg. Han har etter skifteoppgjøret betalt alle utgifter vedkommende eiendommen, renter og avdrag på pantegjelden, byggeutgiftene, vedlikeholdet, og han har investert i hvert fall kr. 25.000,- i påkostninger og forbedringer.

B har intet betalt av disse utgifter. Han har heller aldri tilbudt seg å betale noe til tross for at han var i lønnet arbeide. Det kan bare forklares ut fra det standpunkt at han ikke hadde noen plikt til å betale, at det var farens gjeld og utgifter det dreide seg om.

Etter separasjonsavtalen skulle A ha borett på eiendommen. Spørsmålet om leie har aldri vært nevnt før under saksforberedelsen. Også det viser at A var den reelle eier.

Side:830

Når denne sak er kommet opp, kan det neppe skyldes annet enn at fru A ville forsøke å få en andel i den inflasjonsgevinst A ville oppnå ved eventuelt salg av eiendommen. Hennes overtakelse av B's ideelle halvpart i eiendommen tyder på det, likeså hennes brev til B. Men noen slik inflasjonsgevinst har hun ikke noe krav på. Fellesboet var gjort opp.

Etter dette blir A's prinsipale påstand å ta til følge. A overtok eiendommen på skifte med den påhvilende gjeld. Dette er det reelle forhold. Bare proforma skulle B og C stå som eiere. Det kan derfor ikke bli tale om at eiendommen tilhører fellesboet.

Det er etter dette ikke nødvendig å komme inn på den subsidiære påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars L'Abée-Lund, Odd Friberg og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Knut Løken): - - -

Advokat Kjell Fure som hadde bistått fru A under det langvarige skifteoppgjør, møtte ikke som vitne. Hans forklaringer under bevisopptak 27.1.1978 og 27.2.1979 ble dokumentert. Den øvrige dokumentasjon fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige slutte seg til dennes saksfremstilling og premisser.

Lagmannsretten finner at saken er blitt unødig vidløftig gjort.

Tvisten gjelder om A ved overdragelsen i 1973 fikk den reelle eierrådighet over - - -gnr. 54 bnr. 32 i X, da skjøtet på eiendommen ble utstedt til B og C.

Alle 5 familiemedlemmer er enige i at faren ved kjøpet i 1964 ble den reelle eier. Eiendommen tilhørte fellesboet, var familiens hjem og basis for næringsvirksomheten.

Bruddet mellom ektefellene i 1971 da moren flyttet til Bergen med den etterfølgende administrative separasjon i 1972 førte til langvarige forhandlinger om skifteoppgjør. Partene hadde i sin separasjonsbegjæring erklært at oppgjøret skulle skje privat. Retten finner det godtgjort at partene med disse forhandlinger var enige om at faren fortsatt skulle være den reelle eier av eiendommen, den var fortsatt både hans hjem og arbeidsbase. Den økonomiske situasjon var fortsatt stadig anstrengt og partene var derfor også enige om at eiendommen formelt burde stå på barna. D var imidlertid bosatt i Bergen og det var derfor naturlig å overføre den formelle hjemmel til eiendommen til de to søsken B og C.

Mellom de tidligere ektefeller - skilsmisse bevilget i 1974 av fylkesmannen - ble situasjonen etter hvert mer tilspisset samtidig som A i begynnelsen av 1975 besluttet seg til å få ordnet sine økonomiske forhold ved å realisere eiendommen ved salg. Fru A reagerte på dette. A fikk 16.4.1975 en formell bekreftelse fra de formelle hjemmelsinnehavere, barna B og C, om at eiendommen var overført til dem proforma «grunnet fars skatterestanser». Som vitne har datteren C entydig erklært at det var «ingen tvil om at pappa eiet eiendommen». Faren hadde bedt henne forelegge «bekreftelsen» for broren B og han underskrev den etter hennes anmodning. B var helt klar over hva han gjorde.

Retten tillegger de ankende parters anførsler om at B var kuet av og/eller «redd» for faren liten vekt. For lagmannsretten har sønnen gitt uttrykk for at han ga sin underskrift av frykt for faren, men har innrømmet at han visste at

Side:831

faren ikke ville kunne selge eiendommen uten hans (B's) signatur. Sønnens forklaring har avveket noe fra den han ga i herredsretten. Lagmannsretten er av den oppfatning at «bekreftelsen» var og er uttrykk for sønnens reelle oppfatning av situasjonen, men at han har vært og er utsatt for press fra morens side.

Fra de ankende parters side er det ført som vitne om farens angivelige dominans overfor sønnen, Einar Johnsen, spesiallege i psykiatri. I retten måtte legen innrømme at hans vurderingsgrunnlag var sparsomt og ikke kontrollert. Legen bygget sin hypotese om farens dominans på tre konsultasjoner foretatt i september, oktober og november 1978.

Lagmannsretten finner også grunn til å påpeke at fru A i sin partsforklaring ikke har kunnet grunngi på noen overbevisende måte hvorfor hun overtok sønnens ideelle halvpart i desember 1976.

Ved en samlet vurdering av de 5 familiemedlemmers forklaringer for lagmannsretten finner retten i likhet med herredsretten at hjemmelstransaksjonene i 1964 og 1973 har vært proforma for å beskytte mot kreditorene. Retten tillegger advokat Fures forklaring ved bevisopptaket om at overdragelsene var reelle, liten verdi. Lagmannsretten er som herredsretten enig i at når denne sak er kommet opp skyldes den fru A's forsøk på å få en andel i den inflasjonsgevinst A ville kunne oppnå ved salg av eiendommen. Morens overtakelse av sønnens ideelle halvpart indiserer dette.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å vurdere de subsidiære påstander.

Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Fru A og B's anke har ikke ført frem og de bør derfor tilpliktes å erstatte A hans omkostninger også for lagmannsretten.