Rt-1980-84

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-01-26
Publisert:	Rt-1980-84
Stikkord:	(Forsikringsforliks-dommen), Erstatningsrett, Forlik om personskade, Traumatisk epilepsi
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om et tidligere forlikt skadeoppgjør for personskade var et endelig oppgjør eller om det senere kunne gjøres gjeldende nye krav som følge av endret utvikling av helsetilstanden.
Saksgang:	Høyesterett HR-1980-11-B, L.nr. 11B/1980
Parter:	Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S (høyesterettsadvokat Gullbrand Kjos) mot John Ulland (advokat Frank Amundsen - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Elstad, Løchen, Skåre, Bølviken
Lovhenvisninger:

Dommer Endresen: Den 19. september 1962 fant det i Haugesund sted en kollisjon mellom en bil og en moped hvor føreren av mopeden, John Ulland, kom alvorlig til skade. Bilen var ansvarsforsikret i

Side:85

Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S.

Ulland anla ved stevning av 4. juni 1964 sak mot selskapet med krav om erstatning for tap han hittil hadde lidd og ville komme til å lide i fremtiden. Selskapet innrømmet ansvar, men påstod skyldfordeling. Under saksforberedelsen ble det oppnevnt to sakkyndige, professor dr. med. Kristian Stray som er kirurg og professor, overlege G. Frøvig som er nevrolog. Denne sistnevntes erklæring av 2. mars 1965 hadde denne sammenfattende vurdering og konklusjon:

«På bakgrunn av sykehistorie og funn under oppholdene i Nevrologisk avdeling mener man at pasientens aktuelle plager har en direkte sammenheng med ulykken den 19.9.1962 hvorunder han pådro seg en alvorlig hodeskade som blant annet førte til fraktur av cranieben. Ut fra et nevrologisk synspunkt var den umiddelbare følge en sannsynlig hjernerystelse. Senere har det utviklet seg en rekke plager som man oppfatter som betinget i en meningoencephalopathia traumatica. At hans plager er betinget i organiske cerebrale forandringer, derpå tyder de vake, men sikre klinisk-nevrologiske funn såvel som det elektroencefalografiske og det luftencefalografiske funn. Den psykologiske testing peker i samme retning.

Pasienten er sikkert betydelig invalidisert på grunn av følgetilstanden etter hodeskaden. Grovt skjønnsmessig vil en anslå den medisinske invaliditet til ca. 35%. I forhold til sitt tidligere yrke som spesialarbeider ved dreibenk i mekanisk verksted, ansees han for avgjort 100% invalid. Fra et generelt ervervsmessig synspunkt er det sannsynlig at han vil klare et enklere yrke med lite krav til konsentrasjon og teoretisk opplæring. Men her bør man eventuelt søke Attføringsinstituttets uttalelse.

Etter en hodeskade som denne, kan man ikke helt se bort fra muligheten av en opptreden av traumatisk epilepsi, en mulighet som man selvfølgelig av psykoterapeutiske grunner ikke har meddelt pasienten. Om en sådan skulle utvikle seg, må hans sak tas opp til revisjon.

Det er blant annet med siste mulighet for øye vanskelig å uttale seg om hans invaliditet i fremtiden, men en skulle anta at der fremdeles var mulighet for en viss bedring i hans tilstand.»

Professor Strays uttalelse omtaler ikke følgeskader innen dennes fagområde.

Ulland kunne ikke fortsette i sitt tidligere fag som dreier, men fikk etter sykehusopphold først noe akkvisisjonsarbeid for Falken Redningskorps, og ble så fra 1. oktober 1965 fast ansatt som inspektør i dette firma med en lønn som noe oversteg den lønn han hadde hatt i sitt arbeid forut for ulykken.

På den bakgrunn tok hans daværende prosessfullmektig opp med selskapet spørsmålet om å forlike saken. I et brev til selskapet av 30. desember 1965 viser han til at det arbeid Ulland nå hadde fått, syntes å være «et enklere yrke med lite krav til konsentrasjon og teoretisk opplæring» av den type de sakkyndige tenkte på, at han til nå hadde kunnet fortsette dette arbeid, og at det derfor nå var mulig å fiksere det tap Ulland hadde lidd frem til 1. oktober 1965. Ulland var derfor

Side:86

villig til å godta kr. 36.500 for det tap han var blitt påført til den 1. oktober 1965. Brevet avsluttes slik:

«Det blir da ikke tale om «tap i fremtidig erverv», men for ordens skyld må der tas forbehold om å komme tilbake til dette spørsmål såfremt slike følger som de sakkyndige nevner skulle opptre i fremtiden.»

Selskapets prosessfullmektig besvarte denne henvendelse den 7. februar 1966 i et brev hvor det blant annet heter:

«All den stund herr Ulland nu er kommet i arbeide, og der således ikke vil bli spørsmål om erstatning for tap i fremtidig erverv, er sakens omfang blitt vesentlig redusert. slik at saken burde kunne gjøres opp i minnelighet.»

Selskapet frafalt på sin side påstanden om skyldfordeling, og partene ble enige om at hver part skulle bære sine egne omkostninger. Selskapet oversendte deretter differansen mellom det krevde og de tidligere à-kontoutbetalinger i sjekk «til fullt og helt oppgjør av saken».

Byrettsaken ble deretter hevet.

Ullands arbeid i Falken Redningskorps varte så i noen år, men han hadde stadig større vanskeligheter med å klare arbeidet. Den 30. mai 1971 ble han sagt opp fra sin stilling i firmaet. Han har senere forsøkt seg som ekspeditør i en sykkel- og sportsforretning, men klarte heller ikke den jobben, og ble igjen sagt opp. Etter et års sykemelding gikk han over på attføringspenger. Med virkning fra l. juni 1971 er han tilstått full uføretrygd.

Ved stevning av 29. mai 1973 anla så Ulland ny sak mot forsikringsselskapet hvor det med henvisning til det forbehold som var tatt i forliket, ble krevd erstatning for tap lidt etter 1. oktober 1965 og for tap i fremtidig erverv.

Selskapet bestred kravet og hevdet at det i 1966 var foretatt et endelig oppgjør med unntak for inntreffelse av traumatisk epilepsi, noe som ikke hadde funnet sted.

Haugesund byrett avsa den 19. desember 1975 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S frifinnes.

2. John Ulland dømmes til å betale Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S saksomkostninger med kr. 3.000,- - kronertretusen -. Oppfyllingsfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av byrettens dom.»

Denne dom ble av Ulland påanket til Gulating lagmannsrett.

For lagmannsretten ble dosent Johan A. Aarli oppnevnt som sakkyndig. Denne avgav erklæring den 15. februar 1978. Av denne erklæring fremgår at Ullands situasjon er forverret fra 1965 hva den medisinske uføregrad angår, fra 35 til 60-70%, og at dette er en følge av skaden i 1962. Ulland ble nå ansett som 100% yrkesmessig ufør.

Lagmannsretten avsa dom i saken den 22. september 1978 med slik domsslutning:

Side:87

«1. A/S Haugesund sjøforsikringsselskap dømmes til å betale erstatning til John Karl Ulland for lidt tap og renter med kr. 97.300,- - nittisyvtusentrehundrekroner -, og erstatning for tap i fremtidig erverv med kr. 83.500,- - åttitretusenfemhundre - kroner. -

2. A/S Haugesund sjøforsikringsselskap dømmes til å betale John Karl Ulland renter med 10% p.a. av kr. 163.500,- - etthundreogsekstitretusenfemhundrekroner - fra dommens avsigelse til betaling skjer.

3. Som erstatning for saksomkostninger betaler A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap til John Karl Ulland kr. 2.000,- - totusenkroner - og til det offentlige en halvdel av det beløp hvortil advokat Frank Amundsens salær endelig fastsettes.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Lagmannsrettens dom er enstemmig hva resultatet angår, men retten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder begrunnelsen. Flertallet bygger på den samme fortolking av det forbehold som ble tatt ved forliket i 1966, som byretten, men finner at det foreligger bristende forutsetninger. Mindretallet bygger resultatet direkte på en fortolking av det tatte forbehold.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens premisser.

Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bedømmelsen av de faktiske sider ved det inngåtte forlik.

Selskapet er enig i den fortolking som byretten og lagmannsrettens flertall har foretatt når det gjelder det forbehold forlikstilbudet inneholdt. Avtalen må fortolkes objektivt etter vanlige avtalerettslige prinsipper.

Det var av de sakkyndige kun nevnt en eneste mulig følgeskade, nemlig traumatisk epilepsi. Det er på det rene at slik epilepsi ikke er inntruffet. Når det i tilbudet ikke var brukt denne betegnelse, men «slike følger som de sakkyndige nevner», kan det skyldes at faren for epilepsi av psykoterapeutiske grunner ikke var nevnt for Ulland. Det var nødvendig å ta dette forbehold også av den grunn at Ulland derfor heller ikke hadde kunnet vurdere denne risiko.

Det var således et fullt og endelig oppgjør som fant sted. Forliket innebar at begge parter oppgav standpunkter. Selskapet frafalt kravet om skylddeling, og Ulland sitt krav om erstatning for tap i fremtidig erverv. Ved inngåelse av et slikt forlik spiller ikke bare prosessrisikoen inn, men også hensynet til et raskt oppgjør for skadelidte.

Det er Ullands prosessfullmektig som har formulert forbeholdet, og en tolkingstvil må gå ut over den som har ført det i pennen. Når det så fra selskapet ble oversendt det omforenede beløp som «fullt og helt oppgjør», måtte det fra den annen side vært protestert. Selskapet hadde lite å oppnå ved et forlik dersom dette skulle forstås slik som Ulland hevder. Med den inntekt han hadde og ville ha når saken kom opp, ville Ulland hatt små utsikter til å få noe særlig erstatning for tap i fremtidig erverv.

Læren om skjult dissens kan kun komme til anvendelse hvis ved en objektiv fortolking to eller flere muligheter står åpne, noe som

Side:88

ikke kan være tilfelle her.

Forutsetningslæren kan heller ikke komme til anvendelse. At Ullands situasjon kunne forverres, var en mulighet som ikke var upåregnelig, den måtte heller fortone seg som realistisk. Begge parter kjente forut for forliket professor Frøvigs vurdering. At det skjer endring i forutsetningene i saker av denne karakter, er nærmest det normale, og ikke på noen måte ekstraordinært. Det er en logisk inkonsekvens når det på den ene side hevdes at det av hensyn til faren for følgeskader måtte tas et generelt forbehold, og det på den annen side prosederes på bristende forutsetninger, forutsetninger som ikke kunne forutses.

Dersom Høyesterett skulle tolke forbeholdet annerledes enn byretten og lagmannsrettens flertall har gjort, gjøres ingen innvendinger mot lagmannsrettens erstatningsberegning.

Selskapet har lagt ned slik påstand:

«Byrettens dom stadfestes.»

Ankemotparten, John Ulland, har henholdt seg til lagmannsrettens dom. Han er enig i at avgjørelsen må skje ut fra en objektiv fortolking av forbeholdet, men mener i likhet med lagmannsrettens mindretall at en slik fortolking må føre til at han ikke er avskåret fra å ta saken opp igjen når utviklingen er blitt som skjedd.

Det er i hans advokats brev til selskapet presisert at det gjelder oppgjør frem til den 1. oktober 1965, og at oppgjøret gjaldt for hittil lidt tap. Hans prosessfullmektig mente å ta et generelt forbehold for tap i fremtidig erverv. Slik hadde Ulland selv ment og forstått det. Han var uvitende om faren for en eventuell traumatisk epilepsi. Han hadde heller intet behov for et hurtig oppgjør, og mente seg helt uten skyld i ulykken. Noen skyldfordeling fryktet verken han eller hans prosessfullmektig. Når selskapets advokat brukte uttrykket «helt og fullt oppgjør», anså han dette for å gjelde for tiden frem til 1. oktober. I og med at det var tatt et forbehold, kunne det ikke med sikkerhet dreie seg om et endelig oppgjør.

Det var i forbeholdet nevnt «slike følger», og dette måtte knytte seg til den forutsetning at han virkelig kunne klare seg i arbeidslivet. Da forliket ble inngått, hadde han bare vært i sin nye stilling i en kort tid, og det var uklart om dette var en slik stilling som de sakkyndige mente han kunne klare. Etter Ullands mening skulle enhver forringelse av hans ervervsevne gi ham rett til å ta kravet opp. En tvil om hva det lå i forliket måtte forsikringsselskapet være nærmest til å bære risikoen for.

Subsidiært hevder Ulland at hvis partene skulle ha lagt noe forskjellig i forbeholdet, må reglene om «skjult dissens» gjøre at han ikke er bundet.

Atter subsidiært hevder han at reglene om bristende forutsetninger må komme til anvendelse. Det var helt upåregnelig at det skulle inntre fullstendig ervervsudyktighet. Dette var noe helt ekstraordinært, og forutsetningen om at han skulle kunne klare et enklere yrke, var synbar og kausal. Det foreligger her særegne forhold

Side:89

i og med den totale svikt i ervervsevne. Dertil kommer den omstendighet at det i det foreløpige oppgjør intet er inkludert for å dekke en slik risiko, noe som i seg selv er ekstraordinært. Den omstendighet at han ikke var informert om faren for epilepsi, og at det her foreligger en situasjon så fjernt fra det normale, gjør at han må ha sitt krav i behold.

En under saksforberedelsen for Høyesterett fremsatt anførsel om at Ullands daværende prosessfullmektig skulle ha gått utenfor sin fullmakt, er frafalt i skranken.

Ulland har lagt ned slik endelig påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Haugesund Sjøforsikringsselskap A/S tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett og Høyesterett og saksomkostninger til John Ulland for byrett og for bevisopptak til bruk for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak for Haugesund byrett hvor ankemotparten og tre vitner har avgitt forklaring.

Det er fremlagt skriv datert 11. januar 1980 fra Rikstrygdeverket til ankemotpartens advokat hvorved Rikstrygdeverket frafaller det i lagmannsrettens dom omtalte regresskrav mot A/S Haugesund Sjøforsikringsselskap.

For øvrig foreligger saken for Høyesterett i samme stilling som for byretten og lagmannsretten.

Jeg er under tvil kommet til samme resultat som lagmannsretten og bygger som mindretallet i lagmannsretten på en fortolking av forbeholdet.

Når det forlik som ble inngått i 1966, og herunder det omtvistede forbehold, skal fortolkes, må det skje under en helhetsvurdering. De opplysninger hver av partene satt inne med, og de øvrige formuleringer i det brev som innledet den avsluttende skriftlige del av forliksforhandlingene, kommer da inn i bildet. Partene er enige om at den muntlige kontakt det hadde vært forut, ikke kan bidra til å belyse spørsmålet.

For selskapet var forholdet at også det hadde de sakkyndiges erklæringer. Av disse måtte det være klart at man her hadde for seg en meget alvorlig skadet person, og at skadedes ervervsevne i fremtiden måtte fortone seg som særdeles problematisk. At en erfaren advokat etter at hans klient hadde gjort store anstrengelser for å skaffe seg arbeid etter ulykken, uten videre og uten reservasjon for annet en traumatisk epilepsi, skulle frafalle sin klients krav om tap i fremtidig erverv, måtte for selskapet fremstille seg som uvanlig. Dette så meget mer som Ulland da bare hadde forsøkt seg i sin nye stilling en kort tid.

I det brev hvor forlikstilbudet fremsettes, heter det først at: «Det er derfor nå mulig å fiksere det tap John Ulland er blitt påført - frem til 1. oktober d.å....», og «John Ullands krav når det gjelder tapt arbeidsfortjeneste frem til 1. oktober d.å.», og endelig presiseres at han er villig til å godta et oppgjør «for det tap han er blitt påført til

Side:90

den 1. oktober d.å.». I denne presisering må det legges mer enn bare en dato som utgangspunkt for erstatningsberegningen.

I det samme brev heter det etter at det er redegjort for den stilling Ulland hadde hos Falken Redningskorps: «Han har til nå kunnet fortsette i dette arbeide.» Disse formuleringer tyder etter mitt syn ikke i retning av at det skulle fraskrives noen mulighet for å kunne ta saken opp igjen dersom det skulle inntreffe alvorlige følgeskader. På den annen side kunne ikke, som ankemotparten hevder, enhver endring i hans ervervsevne gi ham en slik mulighet. Det må som her ellers en viss styrke til.

I selve forbeholdet hvor det anføres: «Det blir da ikke tale om «tap i fremtidig erverv»», tas det forbehold om å komme tilbake til saken «såfremt slike følger som de sakkyndige nevner skulle opptre i fremtiden». Når det om følgene brukes flertallsformen, og selskapet som hadde studert de sakkyndiges erklæringer selv ikke kunne finne nevnt mer enn en slik følgeskade, måtte det etter mitt syn hatt oppfordring til å få presisert nærmere hvilke følger det var tenkt på. Professor Frøvig konkluderer, etter å ha nevnt faren for traumatisk epilepsi, med at «Det er blant annet med siste mulighet for øye vanskelig å uttale seg om hans invaliditet i fremtiden». Jeg er på denne bakgrunn tilbøyelig til å se på uttrykket «slike følger» som følger som knytter seg til risikoen ved den yrkesmessige invaliditet i fremtiden.

En fortsatt prosess ville neppe heller vært i selskapets interesse. Noen særlig forventning om å oppnå skyldfordeling synes etter politidokumentene å være noe fjern. Ulland hadde gjort prisverdige anstrengelser for å oppnå et arbeid han håpet å kunne klare, og for selskapet måtte det være en fordel gjennom et forlik å bidra til at han lyktes i dette. En fortsatt prosess kunne bidratt til å utvikle en erstatningsnevrose som igjen kunne ledet til ervervsuførhet.

Jeg er derfor kommet til at det forbehold som ble tatt sett i sammenheng med omstendighetene for øvrig, ved en objektiv fortolking må forstås som omfattende mer enn traumatisk epilepsi, og at Ulland når utviklingen har ført med seg 100% yrkesuførhet, må gis medhold i sitt krav.

Jeg har som nevnt funnet saken tvilsom, og når den har vært det, må dette i vesentlig grad tilskrives den lite presise utforming av forbeholdet som skadelidte prosessfullmektig må bære hovedansvaret for.

På denne bakgrunn er jeg kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

D O M :

1. Lagmannsrettens dom, punktene 1 og 2, stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:91

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Løchen, Skåre og Bølviken: Likeså.

Av byrettens dom (dommerfullmektig Helge J. Talmo):

Retten velger ved sin avgjørelse å ta utgangspunkt i den avtalen som ble inngått i 1965 mellom partene. Den omtvistede passus har følgende ordlyd: «Det skal da meddeles at John Ulland er villig til å godta kr. 36.500,- minus de beløp han har mottatt av konto som oppgjør for det tap han er blitt påført til den 1. oktober d.å.

Det blir da ikke tale om i tap i framtidig erverv, men for ordens skyld må det tas forbehold om å komme tilbake til dette spørsmål såfremt slike følger som de sakkyndige nevner skulle opptre i framtiden.»

Partene hevder å ha lagt hver sin mening i forbeholdet. Det avgjørende her blir da hva saksøkte med rimelighet kan legge i ovennevnte utsagn slik det framtrer etter sitt innhold og etter hele situasjonen. Dette spørsmålet må løses på grunnlag av avtalerettslige regler. Hovedregelen er da at utsagnet skal tolkes objektivt. Hvis første avsnitt i utsagnet referert foran blir lest isolert skulle en tro at det kun er forholdet fram til 1. oktober 1965 som ble regulert. Imidlertid refererer andre avsnitt seg til tiden etter, og avtalen må ses slik at den regulerer spørsmålet i sin helhet hva angår erstatning som følge av skaden. Hva angår fortolkningen av ord og uttrykk i andre avsnitt skal bemerkes at utsagnet: «Det blir da ikke tale om tap i framtidig erverv» er presist formulert og kan kun ha en mening. Hva så angår forbeholdet er det kun traumatiske epilepsi som de sakkyndige nevner som en mulighet som kan inntre i framtiden. Traumatisk epilepsi er et medisinsk begrep med en bestemt betydning, og det må som utgangspunkt fortolkes slik. Denne tolking støttes av at saksøkeren ved forbeholdet henviser til de medisinske sakkyndiges erklæringer. I alle tilfeller burde saksøkeren ha uttrykt seg på en annen måte, hva han lett kunne ha gjort, hvis han ville legge noe annet i traumatisk epilepsi enn dets medisinske betydning. Etter rettens mening kan en ikke med rimelighet forlange at saksøkte skulle forstå forbeholdet på en annen måte enn et forbehold om traumatisk epilepsi i dets medisinske betydning, spesielt på bakgrunn av at avtalen er inngått av særlig kyndige folk på begge sider som skulle være vel kjent med terminologien innen disse forhold. Saksøkerens prosessfullmektig har gjort gjeldende at han ikke har meddelt sin part muligheten av inntreden av traumatisk epilepsi, dette da det i professor Frøvigs erklæring står: «Etter en hodeskade som denne, kan man ikke helt se bort fra muligheten av en opptreden av traumatisk epilepsi, en mulighet som man selvfølgelig av psykoterapeutiske grunner ikke har meddelt pasienten.» Retten finner ikke å legge noen vekt på denne manglende kommunikasjon mellom prosessfullmektigen og hans part. For det første da saksøkeren selv bør bære risikoen for dette. For det andre ut fra det forhold at det ikke hadde vært nødvendig å nevne traumatisk epilepsi hvis saksøkerens prosessfullmektig hadde formulert forbeholdet slik han påstår han mente det skulle være, nemlig endret forhold hva angår ervervsevne.

Saksøkeren har ikke ført bevis for at det foreligger traumatisk epilepsi, og saksøkte blir da å frifinne.

Retten har vært i noe tvil om den skulle drøfte å avgjøre om det foreligger

Side:92

bristende forutsetninger. Det hadde vært naturlig om dette hadde vært påberopt i denne saken. Saksøkeren har imidlertid ikke uttrykkelig påberopt seg dette, og det framgår heller ikke av prosedyren at han ønsket dette tatt i betraktning. På bakgrunn av ovennevnte og det faktum at partene har fri rådighet over sakens gjenstand, tilligger det ikke retten å ta standpunkt til dette spørsmålet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arnt Haarberg, Bjarne Danielsen og Einar Solberg):

Lagmannsretten kommer til et annet resultat enn byretten og bemerker innledningsvis at foreldelsesinnsigelse ikke er reist. For så vidt angår Ullands prinsipale og subsidiære anførsel er lagmannsrettens flertall, lagdommerne Haarberg og Danielsen, enig med byretten og kan i det vesentlige tiltre dennes premisser. Flertallet er således enig med byretten og selskapet i at den avtale som fremgår av brevene fra Caspersen og Lothe synes å tilsikte et fullt og endelig oppgjør av Ullands erstatningskrav, med unntak av de følger en etterfølgende traumatisk epilepsi måtte medføre. Det synes heller ikke å være grunnlag for å anta at h.r.advokat Caspersen hadde ment noe annet. Flertallet begrenser seg for så vidt til å vise til byrettens premisser.

Derimot finner flertallet at man står overfor et tilfelle av bristende forutsetninger og at disse er så vesentlige og av en slik ekstraordinær art at de må få virkning for rettsforholdet mellom partene.

Da advokat Caspersen skrev sitt brev den 30. desember 1965 var der således hengått ca. 10 måneder fra Ulland hadde vært innlagt til observasjon i forbindelse med professor Frøvigs erklæring. Etter denne tid hadde Ulland vært i arbeid i Falken redningskorps A/S, og hadde etter å ha vært ansatt der som fritidsagent oppnådd å bli fast ansatt som inspektør fra 1. oktober 1965. Det synes å fremgå klart av 2. avsnitt i h.r.advokat Caspersens brev av 30. desember 1965 at Caspersen, da han fremsatte forlikstilbud, gikk ut fra at Ullands tilstand var vesentlig forbedret, og flertallet finner å måtte legge til grunn at Caspersen hadde grunnlag for å anta at hans klients økonomiske stilling var bedre enn den gang han ble skadet, og at det arbeide han hadde hos Falken var et arbeid som man kunne gå ut fra at han ville klare å opprettholde i fremtiden. H.r.advokat Caspersen måtte ha grunn til å anta at Falken ellers ikke ville ha ansatt Ulland i den stilling han da hadde fått.

Denne forutsetning hos h.r.advokat Caspersen synes å være klart oppfattet av selskapets advokat Lothe. Flertallet viser for så vidt til 2. avsnitt i Lothes brev av 20. februar 1966 hvor grunnen til at det ikke blir spørsmål om erstatning for tap i fremtidig erverv direkte er knyttet til det forbehold at Ulland nå var kommet i arbeide.

Denne forutsetning viste seg dessverre ikke å holde, og flertallet finner det for så vidt tilstrekkelig å vise til den fremstilling av sykdomsforløpet som er gitt i byrettens dom.

Videre peker flertallet på at også selskapet kjente innholdet av de to spesialisterklæringene og det måtte etter den skadebeskrivelse som der var inntatt ikke være upåregnelig for selskapet at Ullands tilstand på lengere sikt kunne forverre seg selv om situasjonen ved årskiftet 1965-66 så relativt lys ut.

Etter dette finner flertallet at Ulland har rett til å kreve erstatning for tap i fremtidig erverv uavhengig av den avtale som ble inngått mellom prosessfullmektigene

Side:93

i 1966 og uavhengig av det faktum at han senere ikke er blitt rammet av traumatisk epilepsi.

Mindretallet, lagdommer Solberg. er enig med flertallet i resultatet, men bygger dette på forliket direkte. Mindretallet er såleis kommet til at forbeholdet i advokat Caspersens brev av 30.12.1965 om å kunne komme tilbake til spørsmålet om erstatning for tap i fremtidig erverv, var ment å skulle gjelde dersom det siden skulle vise seg at Ulland som følge av ulykken ikke kunne klare seg i arbeidslivet. Ulland har for retten forklart at dette var innholdet i den muntlige avtale han hadde med sin daværende advokat, og at det var på dette grunnlag han hadde godkjent forliket. Mindretallet antar at den noe uklare formulering i forliket kan gi rom for en slik tolkning, og at det følgende resultat ikke kan sies å virke særlig overraskende eller urimelig for forsikringsselskapet, som for øvrig bør være den nærmeste til å bære ansvaret dersom oppgjøret ikke var klart nok begrunnet.

Den totale erstatning er begrenset til kr. 200.000,- og selskapet har for så vidt ikke bestridt at Ullands tap overstiger dette beløp, selv om selskapet riktignok i forbindelse med prosedyren om bristende forutsetninger har hevdet at Ullands tap ikke var vesentlig. Som følge herav har heller ikke partene i sin prosedyre for lagmannsretten gjort nærmere rede for hvor stort Ullands tap i fremtidig erverv i alt vil løpe opp i, men det er på det rene at Ulland nå er 100% yrkesufør. Differansen mellom den vanlige lønn han måtte ha kunnet påregne hvis han hadde vært frisk og de trygdeerstatninger han mottar er da så vidt stor at hans samlede tap - lidt skade og tap i fremtidig erverv - langt overstiger kr. 200.000,-, og det synes derfor klart at Ulland bare vil få sine tap delvis erstattet fra selskapet. Ulland vil som erstatning bli tilkjent kr. 200.000,- med fradrag kr. 36.500,-, netto kr. 163.500,-, og dette beløp må da skjønnsmessig fordeles mellom lidt skade og tap i fremtidig erverv. I mangel av andre holdepunkter finner da lagmannsretten å burde fordele erstatningen mellom lidt tap frem til domsavsigelsen og tap i fremtidig erverv noenlunne likt, således ar erstatning for lidt tap settes til kr. 80.000,- og erstatning for tap i fremtidig erverv settes til kr. 83.500,-.

I den utstrekning Rikstrygdeverket har krav på regress i en erstatningsutbetaling som bare dekker en del av skadelidtes tap, vil da Rikstrygdeverkets regresskrav være innkorporert i den forannevnte erstatning kr. 80.000,- for lidt skade.

Rentespørsmålet:

I tillegg til de tilkjente erstatningsbeløp har Ulland krav på renter selv om disse går ut over maksimalbeløpet kr. 200.000,-.

Lagmannsretten legger til grunn at Ulland har krav på prosessrente fra stevningen av det på stevningstiden allerede lidte og udekkede tap. Han vil videre ha krav på rente av resten av det ved domsavsigelsen konstaterte tap, regnet fra de respektive tidspunkter da tapene oppstod. Som en gjennomsnittsberegning - i mangel av sikrere grunnlagsopplysninger - regner da retten med rente av det nevnte restbeløp fra midt i perioden mellom stevningen og domsavsigelsen.

Begge renteberegninger regnes frem til domsavsigelsen. Beløpene settes samlet til kr. 17.300,- - syttentusentrehundrekroner -

Videre har Ulland krav på rente av det samlede erstatningsbeløp kr. 163.500,- fra domsavsigelsen til betaling skjer. Rentesatsen settes under henvisning til kgl.res. av 21.10.1977 til 10% p.a. - - -

Side:94