Rt-1980-870

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-06-14
Publisert:	Rt-1980-870
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 94/1981
Parter:	Anne Johanne Skjulestad (høyesterettsadvokat Eilef Koslung) mot Vidar Skjulestad (advokat Per J. Hanisch - til prøve).
Forfatter:	Elstad, Christiansen, Holmøy, Aasland, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §215, Arveavgiftsloven (1964) §13, Arveloven (1972) §19

Dommer Elstad: Anne Johanne Skjulestad sitter i uskiftet bo etter ektefellen Peder Skjulestad, som døde i 1932. I en alder av 82 år var hun i desember 1972 utsatt for et uhell som førte til brudd av lårben og skulder med etterfølgende opphold på sykehus og pleiehjem. Våren 1973 ble hun utskrevet og flyttet tilbake til hjemmet sitt i Linbursdokka 2 i Notodden, men var så invalidisert at hun trengte hjelp. Dette var bakgrunnen for at datteren Noomi, som var i slutten av 50-årene, flyttet fra Oslo og tilbake til foreldrehjemmet. I den forbindelse ble eiendommen Linbursdokka 2 ved skjøte av 12. april 1973 overdratt til datteren. I skjøtet hadde moren sikret seg rett til å bo i huset så lenge hun levde, og til nødvendig stell og pleie fra datterens side. De fire sønnene i familien mente at det forelå en gavetransaksjon i strid med arvelovens §19, og gikk til søksmål for å få overdragelsen kjent ugyldig, men ved Notodden byretts dom av 21. mars 1974 ble Anne Johanne og Noomi Skjulestad frifunnet. Dommen er rettskraftig. Mor og datter bodde sammen i Linbursdokka 2 til datteren døde 16. juni 1976 etter en tids sykdom.

Noomi Skjulestad hadde 10. april 1973 - to dager før overskjøtingen av eiendommen - opprettet testament til fordel for sin langt yngre pleiebror, Vidar Skjulestad. Han var satt inn som enearving, og overtok eiendommen da pleiesøsteren var gått bort. Sommeren 1977 gikk Anne Johanne Skjulestad, nå nær 87 år gammel, til søksmål mot pleiesønnen med krav om at eiendommen skulle tilbakeføres til henne. På den tiden bodde hun fremdeles i Linbursdokka 2, men siden mai 1978 har hun hatt fast opphold på alders- og sykehjemmet i Notodden.

Notodden byrett avsa 10. november 1977 dom med denne domsslutning:

«1. Vidar Skjulestad tilpliktes å skjøte eiendommen Linbursdokka 2 i Notodden til Anne Johanne Skjulestad, og samtidig besørge avlyst panteheftelse, stor kr. 20.000,- på samme eiendom, mot at Anne Johanne Skjulestad betaler til Vidar Skjulestad kr. 17.600,- - syttentusensekshundrekroner

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Side:872

Vidar Skjulestad anket til Agder lagmannsrett, som 22. februar 1979 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Vidar Skjulestad frifinnes for Anne Johanne Skjulestads krav om tilbakeskjøting av eiendommen Linbursdokka 2, Notodden.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Anne Johanne Skjulestad til Vidar Skjulestad 6.110,- - sekstusenetthundreogti - kroner innen 2 - to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Anne Johanne Skjulestad har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Ved Justisdepartementets bevilling av 6. september 1979 er hun meddelt fri sakførsel for Høyesterett, slik tilfellet også var for byretten og lagmannsretten.

Når det gjelder det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Notodden byrett med avhør av Vidar Skjulestad og 12 vitner. Av vitnene er 8 nye for Høyesterett.

Anne Johanne Skjulestad tar utgangspunkt i at det forhold som i 1973 ble etablert mellom henne og datteren var av meget personlig karakter, og at de plikter Noomi skulle oppfylle må anses bortfalt ved hennes død. Således kan ikke hun, som var tilsikret pleie og stell fra datterens side, selv om det var blitt tilbudt og søkt oppfylt av andre, behøve å avfinne seg med slik hjelp. På denne bakgrunn hevdes det prinsipalt at Noomis eiendomsrett var betinget av at hun kom til å hjelpe sin mor fram til moren døde. Når det gikk som det gjorde, er forutsetningen for overdragelsen av eiendommen falt bort, og den må kunne kreves tilbakeskjøtet.

Dersom man skulle mene at Noomis bortgang ikke umiddelbart gir grunnlag for å kreve tilbakeskjøting, hevdes subsidiært at overdragelsen må gå om på grunn av etterfølgende mislighold. Når Vidar Skjulestad overtok som enearving etter Noomi, måtte han i hvert fall sørge for alt som med rimelighet kunne gjøres for å skaffe pleiemoren det stell og den pleie som hun trengte. Etter hennes mening har han ikke gjort det.

Ved en tilbakeskjøtning vil Vidar Skjulestad ha krav på de verdier Noomi eventuelt måtte ha opparbeidet før sin død. Han overtok arv og gjeld etter pleiesøsteren, og således også forpliktelsene etter en pantegjeld påheftet eiendommen av Noomi, opprinnelig stor kr. 12.000,- og ved hennes død nedbetalt til ca. kr. 9.000,-. Anne Johanne Skjulestad mener at hun ved å overta denne restgjelden, vil ha ytet det som datteren hadde opparbeidet. Derimot må ny pantegjeld på kr. 20.000,- som er påheftet eiendommen av Vidar Skjulestad, besørges slettet ved tilbakeskjøtningen.

Anne Johanne Skjulestad har lagt ned slik påstand:

«1. Vidar Skjulestad tilpliktes å skjøte eiendommen Linbursdokka 2, Notodden, til Anne Johanne Skjulestad.

Side:873

2. Vidar Skjulestad tilpliktes å sørge for at det pant stor kr. 20.000,- som han har påheftet eiendommen blir slettet.

3. Vidar Skjulestad tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter og til den ankende part for bevisopptak ved Notodden byrett.»

Vidar Skjulestad viser til lagmannsrettens dom, som han mener er riktig i resultatet og begrunnelsen. Han er i prinsippet enig med pleiemoren i at den plikt til å yte stell og pleie som Noomi tok på seg, var av rent personlig karakter og må anses bortfalt ved hennes død. Men han er ikke enig i at bortfallet kan begrunne et krav på tilbakeskjøtning etter læren om bristende forutsetninger. Når det gjelder pleiemorens subsidiære anførsel, hevder han å ha gjort det som med rimelighet kan forlanges, hensyn tatt til den vanskelige situasjon som oppstod like etter Noomis bortgang. Pleiemoren bodde hjemme långt opp mot 2 år etterpå, hun fikk i denne tiden det nødvendige stell, og hennes tilstand i mai 1978 var slik at hun måtte på pleiehjem.

Vidar Skjulestad har lagt ned slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men vil begrunne det noe annerledes.

Etter min oppfatning må man ta utgangspunkt i hva Noomi Skjulestad hadde å etterlate seg. Når det gjelder Linbursdokka 2 som saken gjelder, er det avhengig av hvilken rett hun hadde i forholdet til sin mor. Ved skjøtet av 12. april 1973 hadde moren overdratt eiendommen til Noomi, men det kan være spørsmål om eiendomsoverføringen var knyttet til forutsetninger som i en gitt situasjon kunne gi moren adgang til å kreve tilbakeskjøtning. I skjøtet hadde moren forbeholdt seg rett til å bo i huset så lenge hun levde, og Noomi hadde forpliktet seg til «å gi min mor nødvendig stell og pleie». Dette siste var en forpliktelse av meget personlig karakter. Bak ordene som ble brukt, ligger - slik jeg oppfatter forholdet - noe mer enn det å utføre fysiske arbeidsoppgaver. Det var en datter som flyttet tilbake til barndomshjemmet for å ta hånd om sin gamle mor med alt hva det måtte innebære.

Jeg vil ikke se bort fra at moren, om Noomi av subjektivt tilregnelige årsaker skulle komme til å misligholde sin omsorgsplikt På vesentlig måte, ville ha kunnet kreve salget gjort om. Det som har interesse, er imidlertid hvilken posisjon Noomi ville hatt om hun av årsaker som ikke kunne tilregnes henne, ble satt ute av stand til å skjøtte om sin mor, for eksempel på grunn av sykdom eller ulykke. Ved vurderingen av slik tenkt situasjon må man ha for øye forholdene våren 1973. Moren ønsket å komme ut av pleieinstitusjonen og tilbake til sitt eget hjem. Det er mulig at dette var et lite fornuftig ønske slik storparten av hennes barn synes å ha ment. Men hun ville det, og må etter det som foreligger, ha hatt et intenst ønske om det. Slik jeg oppfatter opplysningene, var hennes eneste mulighet for å

Side:874

kunne realisere dette ønske at Noomi gav opp sitt bosted i Oslo for å bo sammen med henne i Linbursdokka 2. Under disse omstendigheter har jeg vanskelig for å se at en uforskyldt manglende mulighet for å kunne oppfylle omsorgsplikten som måtte inntreffe etter en ikke ubetydelig tid skulle kunne gi moren adgang til å kreve tilbakeskjøtning. Risikoen for at en slik mulighet skulle inntre, må - når man skal anvende juridisk mål på dette mor-datter-forholdet - med rimelighet plasseres hos moren. Vurderingen kunne kanskje blitt en annen om endringen var inntrådt kort tid etter skjøtningen. Men det er ikke tilfellet her.

Av det jeg har sagt, følger - etter mitt skjønn - at Noomis død ikke kan gi hennes mor et krav på å få eiendommen tilbakeskjøtet til seg fra hennes arving.

Jeg går tilbake til utgangspunktet, - hva hadde Noomi å etterlate seg? I det foregående mener jeg å ha gjort rede for det. Fra dette kan man - slik jeg vurderer forholdet - trekke den konsekvens at plikten til å yte stell og pleie falt bort ved Noomis død. Det var en plikt av utpreget personlig karakter og knyttet til henne. Plikten gikk i hvert fall ikke over på hennes arving som en rettslig forpliktelse som - om den ble forsømt - kunne begrunne et krav på tilbakeskjøtning. Hvorvidt bortfallet av plikten ville kunne begrunne en eller annen form for økonomisk kompensasjon, har jeg ingen foranledning til å gå inn på.

Jeg er oppmerksom på at mitt syn på saken ikke helt ut deles av andre dommere. Derfor føyer jeg til:

Opplysningene tyder på at Vidar Skjulestads pleiesøsken nokså snart etter Noomis bortgang gav uttrykk for misnøye med at han skulle overta Linbursdokka 2, og at han ble søkt overtalt til å gi den fra seg. Pleiemoren - Anne Johanne Skjulestad - som helt fra 1973 hadde kjent til Noomis testament, sluttet seg til. Det søksmål hun anla i august 1977, må vel formodes å ha vært i emning en god stund før. Slik forholdene artet seg, må problemene i forbindelse med bistandshandlinger ha blitt vanskelige å håndtere. Opplysningene gir heller ikke noe entydig inntrykk av at det var behov for å vise initiativ. Med bistand fra hjemmehjelp bodde Anne Johanne Skjulestad i Linbursdokka 2 i nesten to år etter Noomis død. Det er ingen holdepunkter for å mene at hennes overflytning til pleiehjem i mai 1978 skyldtes forhold som kunne vært unngått om Vidar Skjulestad hadde trådt hjelpende til. For så vidt kan jeg godt slutte meg til lagmannsrettens syn på at han - om plikten til stell og pleie gjaldt for ham - i hvert fall ikke kan anses for å ha misligholdt den på vesentlig måte.

Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes, og er således også enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Jeg mener videre at Vidar Skjulestad må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Da jeg etter rådslagningen vet at flertallet har et annet syn på omkostningsspørsmålet, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Christiansen: Jeg er - bortsett fra saksomkostningsspørsmålet - kommet til samme resultat som førstvoterende, men ser

Side:875

for øvrig annerledes på saken.

Bakgrunnen for den avtale Anne Johanne Skjulestad inngikk med sin datter Noomi ved skjøtningen av huset, var utelukkende morens ønske om ikke å komme på pleiehjem, men bo i Linbursdokka 2 så lenge hun levde. Helsesvikt og alder medførte da at hun trengte stell og pleie i hjemmet. Hun nyttet derfor det eneste aktivum hun hadde av verdi - nemlig huset - til å skaffe seg slik hjelp i tillegg til den hjemmehjelp hun fikk fra kommunen eller mer tilfeldig fra sine slektninger.

Den av slektningene som i 1973 hadde praktisk mulighet for å inngå en slik avtale var datteren Noomi siden hun var enslig og uten fast arbeid. Det er imidlertid i saken intet holdepunkt for at fru Skjulestad da ene og alene ville akseptert Noomi som hjelper og pleier, slik at det her var tale om en helt personlig forpliktelse. Således ble også pleiesønnen Vidar i sin tid forespurt om han og hans familie ville flytte til Linbursdokka.

Det behov som hadde motivert avtaleinngåelsen fra morens side, bestod fortsatt etter datterens død. Jeg kan derfor ikke se at hennes død medførte at testamentsarvingen kunne kreve å overta huset uten å være bundet av den samme forpliktelse. Foruten at hans pleiemor fortsatt kunne kreve å bo i huset - hva hun også har gjort - hadde hun etter min mening krav på at Vidar Skjulestad - dersom han overtok huset - sørget for en ordning som så langt det var mulig, gav henne stell og pleie som da Noomi levde og var frisk. Hun måtte klarligvis jenke seg noe i den uforutsette situasjon som var oppstått. Vidar måtte således få noen tid på seg for å etablere slik hjelp, og pleiemoren måtte ha en rimelig grunn for å avslå en hjelp han måtte tilby. Men arvingen kunne ikke opptre så passivt som han her har gjort. Dette selv om situasjonen etter hvert ble så tilspisset i forhold til pleiemoren og hennes øvrige slektninger at hans praktiske muligheter for å oppfylle avtalen ble vanskeliggjort, fordi pleiemoren mente at hun hadde krav på å få huset tilbake.

Jeg er etter dette i det alt vesentlige enig med byretten i dens syn på saken så langt og i dens konklusjon om at Vidar Skjulestad ikke har oppfylt sine forpliktelser. Derimot er jeg ikke enig med byretten i dens syn på følgene av dette, med andre ord i at den manglende oppfyllelse her gav Anne Johanne Skjulestad rett til å heve avtalen om salget av huset og kreve dette tilbakeskjøtet til seg.

Ved vurderingen av om tilbakeskjøtning kan kreves må man legge til grunn den faktiske situasjon som forelå etter Noomis død. Hun hadde ved sin død' vært reell eier av huset i over 3 år og i løpet av denne tid gjennom sin arbeidsinnsats gitt motytelser for en betydelig del av kjøpesummen, foruten at hun hadde betalt en del av denne kontant. I de siste levemåneder hadde hun riktignok vært så syk at hun ikke hadde kunnet oppfylle sine plikter overfor moren, men denne hadde likevel fått nødvendig stell og pleie ved at andre slektninger trådte inn i tillegg til den kommunale hjemmehjelp. Ved dødsfallet fortsatte hjelpen uavhengig av Vidar Skjulestads manglende innsats, slik at morens pleiemessige situasjon så vidt skjønnes var

Side:876

uendret og tilfredsstillende helt frem til hun i mai 1978 ble innlagt på alders- og sykehjem. Etter lagmannsrettens bevisvurdering er det urealistisk å anta at fru Skjulestad - som nå er 90 år - vil kunne bli så frisk at hun kan flytte tilbake til hjemmet, noe som også er bekreftet i bevisopptakene for Høyesterett. Det må således antas at det ikke lenger er praktisk mulig å oppfylle vilkårene for skjøtningen i 1973. Med i det faktiske bilde hører også at Linbursdokka er Vidars barndomshjem, hvor han har bodd som en sønn i huset fra han var 3 måneder gammel til han var 24-25 år.

Vidar Skjulestads manglende oppfyllelse har ikke satt Anne Johanne Skjulestad i noen slik situasjon at det har vært nødvendig for henne å komme ut av avtalen. Hans opptreden kan videre som alt nevnt på mange måter unnskyldes slik forholdet til hans slektninger utviklet seg. Selv om det kan synes tvilsomt hvor langt det ved vurderingen av Vidars manglende oppfyllelse kan tas hensyn til at pleieforpliktelsen ble oppfylt av andre, må det legges vekt på at oppfyllelse fra Vidars side må ha fremstått som problematisk med den holdning pleiemoren og pleiesøsknene inntok. Etter en totalvurdering av forholdene finner jeg det lite rimelig at følgene av den manglende oppfyllelse av denne personlig pregede avtale mellom nærstående da skal bli at Anne Johanne Skjulestad nå kan kreve eiendommen tilbake. Mitt standpunkt blir derfor at lagmannsrettens avgjørelse her bør stadfestes.

Etter mitt syn på saken bør det ikke tilkjennes saksomkostninger for noen instans.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1 - stadfestes.

2. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Elstad.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Christiansen.

Justitiarius Ryssdal: Også jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Christiansen, og tilføyer:

Byretten har nevnt at Vidar Skjulestad etter Noomi Skjulestads død i 1976 var av den mening at han måtte få et menneske til å bo i huset mot å yte hjelp til Anne Johanne Skjulestad, og at han gjorde et enkelt forsøk på å få dette ordnet. Etter det som er opplyst i saken, var det sikkert ikke lett å finne en ordning som fru Skjulestad ville godta. Det hun først og fremst krevde, var å få eiendommen tilbake. Vidar Skjulestad har forKlart at han etter hvert mistet motet på grunn av fru Skjulestads kritiske innstilling og de stadige krav om tilbakeskjøtning av eiendommen. Han har anført at dette var grunnen til at han ikke gjorde ytterligere forsøk på å skaffe hjelp til fru Skjule-

Side:877

stad, og jeg finner at han må høres med dette. Under disse omstendigheter kan Vidar Skjulestads unnlatelse av å oppfylle plikten til stell og pleie etter min mening ikke anses som et mislighold som gir Anne Johanne Skjulestad rett til å kreve eiendommen tilbake.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (sorenskriver Rolv Hovden):- - -

Noomi Skjulestad døde 16.6.1976. Hennes bo ble i henhold til testament av 10.4.1973 overtatt av Vidar Skjulestad som enearving. Vidar Skjulestad har på dette grunnlag fått grunnbokshjemmel til Linbursdokka 2 i Notodden og har som hjemmelsinnehaver påheftet eiendommen en pantegjeld på kr. 20.000,- - - -

Rettens merknader:

Skjøtet av 12.4.1973 lyder slik:

«Undertegnede Anne Johanne Skjulestad, født xx.xx.1892, i uskiftet bo etter tidligere avdøde ektefelle Peder Robert (aug. 1932) som eier av Linbursdokka 2, Notodden, skjøter og overdrar herved denne eiendom til min datter Noomi Kristine Skjulestad, født xx.xx.1915, for en omforenet kjøpesum stor kr. 35.000,- som er avgjort på følgende måte:

Fru Anne Johanne Skjulestad har rett til så lenge hun lever å bo i huset, og kjøperen er forpliktet til å gi sin mor nødvendig stell og pleie. Verdien av disse ytelser ansettes efter beste skjønn til kr. 22.000,-. Fru Anne Johanne Skjulestad vil ikke komme til pleiehjem, og må ikke så lenge hun lever flyttes fra eiendommen.

Kjøperen har ved dette skjøtes underskrift betalt kontant kr. 3.000,- og for restkjøpesummen utsteder hun til selgeren en pantobligasjon stor kr. 10.000,- og obligasjonen forfaller til betaling senest den 15/6-73. Selgeren innfrir den på eiendommen hvilende pantegjeld.»

Skjøtet er undertegnet av Anne Johanne Skjulestad som selger, og av Noomi Skjulestad som kjøper.

Samme dag avga Noomi Skjulestad følgende skriftlige erklæring:

«Undertegnede Noomi Skjulestad, f. 6/7 1915, erklærer herved at jeg i forbindelse med kjøpet av eiendommen Linbursdokka nr. 2, Notodden, av min mor Anne Johanne Skjulestad, i tillegg til kjøpesummen kr. 35.000,- også har overtatt ansvaret for restlånet i forbindelse med installasjon av oljekamin i eiendommen, som skal være noe over kr. 4.000,- og overtar rente- og avdragsbetalingen fra og med i dag.»

En del av bakgrunnen for den omtalte eiendomsoverdragelse var at Anne Johanne Skjulestad i desember 1972 var utsatt for et uhell som medførte et benbrudd og en skulderskade. Etter opphold på Notodden Sykehus og Notodden Aldersheim ønsket hun sterkt å komme hjem, og dette ble ordnet hovedsaklig ved at datteren Noomi flyttet fra sitt daværende bosted i Oslo til Notodden for å stelle for moren. I tiden fram til Noomi Skjulestads død bodde mor og datter i Linbursdokka 2. Spesielt i den første tiden etter at Anne Johanne Skjulestad kom hjem fra aldersheimen, var hun på grunn av sykdom sterkt avhengig av datterens stell og pleie.

Noomi Skjulestads testament hvorved Vidar Skjulestad ble gjort til enearving, er datert 2 dager forut for skjøtet. Til opprettelse av såvel skjøte

Side:878

som testament ble benyttet samme advokat. Etter det retten finner å måtte legge til grunn, var begge deler ledd i et opplegg som var diskutert med og bifalt av Anne Johanne Skjulestad. Hvorvidt man i denne forbindelse tok i betraktning den mulighet at Noomi Skjulestad skulle dø før moren, kan ikke sees å være blitt klarlagt under saken. Retten finner det nærliggende å anta at denne mulighet ikke ble drøftet. Det er imidlertid opplyst at på et tidspunkt før Noomi Skjulestad flyttet til Notodden for å pleie moren, var det på tale at Vidar Skjulestad skulle flytte inn i Linbursdokka 2 for å ta hånd om Anne Johanne Skjulestad. Dette ble det ikke noe av, visstnok fordi Vidar Skjulestads daværende ektefelle motsatte seg det.

Det må i det hele tatt antas at forholdet mellom Vidar Skjulestad og Anne Johanne Skjulestad på dette tidspunkt var meget godt. Vidar Skjulestad er født xx.xx.1944. Han kom i sitt første leveår som slektning til Anne Johanne Skjulestad i Linbursdokka 2 hvor han ble oppfostret. Han bodde i huset sammen med henne i 25 år og betrakter henne som sin mor.

Etter Noomi Skjulestads død kan det ikke sees at Vidar Skjulestad har foretatt seg større anstrengelser for å sørge for tilsyn og hjelp hos Anne Johanne Skjulestad. Hans mening var å få et menneske til å bo i huset mot å yte hjelp. I denne forbindelse svarte han på en annonse fra en som søkte husrom, dog uten at dette førte til noe. Det må dessuten antas at forholdet mellom partene etterhvert var blitt langt mindre hjertelig enn før. Dette synes i første rekke å være forårsaket av at Vidar Skjulestad brøt med sin ektefelle, noe som later til å ha gått sterkt inn på Anne Johanne Skjulestad.

Skjøtet av 12.4.1973 antas å ha hatt to hovedformål. For det første å gjøre det mulig for Anne Johanne Skjulestad å flytte tilbake til sitt hjem og bo der så lenge som mulig.

Dernest har det åpenbart vært meningen å sikre Noomi Skjulestad både et sted å bo og en form for godtgjørelse for det hun ydet. Retten kan ikke se at det foreligger omstendigheter som kunne være til hinder for at Noomi Skjulestad foretok en testamentarisk disposisjon over det hun på denne måte kan anses å ha opparbeidet.

Som anført ovenfor, er det noe uklart om man hadde tatt i betraktning den mulighet at Noomi Skjulestad skulle dø før moren. Slik situasjonen var mellom partene da skjøtet og testamentet ble opprettet, og tatt i betraktning den situasjon Anne Johanne Skjulestad befant seg i, kan det være tvilsomt om hun hadde en bevisst forutsetning om at Noomi skulle overleve henne, og likeledes om en slik forutsetning i tilfelle var kausal. For å illustrere dette forholdet, vil retten framholde som sin oppfatning at Anne Johanne Skjulestad neppe ville ha gjort innvendinger dersom Vidar Skjulestad etter Noomis død hadde sørget for tilfredsstillende stell og pleie, og forholdet mellom dem for øvrig hadde vært som i 1973. Retten finner således ikke å kunne anse Noomi Skjulestads død som en bristende forutsetning som kan medføre krav på omgjøring av eiendomsoverdragelsen.

På bakgrunn av formålet med overdragelsen kan retten ikke betrakte Noomi Skjulestads plikt til stell og pleie som en personlig forpliktelse som er falt bort ved hennes død. Utgangspunktet blir således at Vidar Skjulestad ved å overta arv og gjeld etter testamentet også har overtatt avdødes plikt til nødvendig stell og pleie. Denne plikten kan retten ikke se at Vidar Skjulestad har oppfylt. Riktignok ble hans forsøk på å få et menneske til å bo i huset visstnok ikke særlig velvillig mottatt av Anne Johanne Skjulestad. Hun skal i

Side:879

denne forbindelse ha uttalt at hun ikke ville ha hvem som helst i huset, noe som forøvrig etter rettens mening ikke var noen urimelig betingelse å stille. Vidar Skjulestad synes å ha slått seg til ro med dette uten å prøve å finne fram til andre løsninger. I mellomtiden har Anne Johanne Skjulestad fått nødvendig stell og pleie ved andres hjelp, i første rekke av datteren Asta Kville.

Saksøkte har anført at ved bedømmelsen av i hvilken grad han har misligholdt sine eventuelle forpliktelser, må det tas hensyn til at Anne Johanne Skjulestad har mottatt kontantytelsene i følge skjøte og erklæring av 12.4.1973, samt at hun hele tiden har kunnet utøve boretten over eiendommen. Likeledes må det tas hensyn til at Noomi Skjulestad pleiet moren i mer enn 3 år, og at verdien av dette i seg selv langt overstiger de kr. 22.000,- som skjøtet nevner.

Retten er enig i at misligholdets omfang må vurderes på grunnlag av hele kontraktsforholdet. Retten til stell og pleie må her dog anses å være det vesentligste element. At pleieforpliktelsene er tilfredsstillende oppfylt i flere år, kan i prinsippet tale mot å la Anne Johanne Skjulestad få eiendommen tilbakeskjøtet til seg, men 3 år kan i denne sammenheng neppe sies å være lang tid.

Det antas å være adgang for Anne Johanne Skjulestad til å kreve tilbakeskjøtning av eiendommen dersom Vidar Skjulestads mislighold kan anses vesentlig. Vedrørende selgerens hevningsrett i sin alminnelighet ved kjøpers mislighold av kårforpliktelser vises til Sugdahls Den Norske obligasjonsretts almindelige del (4. utg.) 196.

Retten er under en viss tvil blitt stående ved at Anne Johanne Skjulestad kan kreve eiendommen tilbakeskjøtet til seg på grunn av Vidar Skjulestads mislighold av pleieforpliktelsen. En finner det imidlertid klart at Vidar Skjulestad når overdragelsen omgjøres, må kunne kreve tilbake det som er ytet fra kjøpers side i henhold til avtalen. Det beløp som er nevnt i saksøktes subsidiære påstand, kr. 17.600,-, antas å framkomme ved å legge sammen pengeforpliktelsene i henhold til skjøtet, kr. 13.000,-, og restlånet i forbindelse med installasjon av oljekamin, kr. 4.600,-. Retten finner det tilstrekkelig bevist at disse beløp faktisk ble dekket av Noomi Skjulestad. Anne Johanne Skjulestads rett til å kreve eiendommen tilbakeskjøtet er således betinget av at hun betaler kr. 17.600,- til Vidar Skjulestad. En kan ikke se at det er rettslig grunnlag for å kreve at hun skal betale renter av beløpet.

Retten finner videre at Anne Johanne Skjulestad som følge av partenes gjensidige restitusjonsplikt, kan kreve at Vidar Skjulestad besørger avlyst panteheftelsen på kr. 20.000,-. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kåre Berg, Harald Holfeldt Roscher og W. Wahrfareth):

Ankesaken gjelder spørsmålet om Vidar Skjulestad er forpliktet til å tilbakeskjøte den faste eiendom Linbursdokka 2, Notodden, til Anne Johanne Skjulestad.

Notodden byrett, dommerfullmektig Steffen Torsnes som enedommer, avsa den 10. november 1977 dom i saken med sådan domsslutning: « 

1. Vidar Skjulestad tilpliktes å skjøte eiendommen Linbursdokka 2 i Notodden til Anne Johanne Skjulestad, og samtidig besørge avlyst panteheftelse, stor kr. 20.000,- på samme eiendom, mot at Anne Johanne

Side:880

Skjulestad betaler til Vidar Skjulestad kr. 17.600,- - syttentusensekshundrekroner

2. Saksomkostninger ilegges ikke.» Partenes anførsler for byretten samt rettens begrunnelse fremgår av dommen.

Vidar Skjulestad v/advokat Per J. Hanisch har påanket byrettens dom ved ankeerklæring av 12.1. 1978.

Anne Johanne Skjulestad v/høyesterettsadvokat Eilef Koslung har tatt til motmæle og dessuten erklært motanke. I «tilsvar og erklæring om motanke» er det nedlagt prinsipal påstand om avvisning av anken.

Ankeforhandlingen er avholdt i Notodden den 15. februar 1979. Vidar Skjulestad var til stede og avga partsforklaring. Anne Skjulestad var avskåret fra å gi forklaring på grunn av sykdom. Hennes sønn; Bjarne Skjulestad og datteren, Aasta Kville, som med rettens tillatelse og etter samtykke fra den ankende part, jfr. tvistemålslovens §215, begge var til stede under ankeforhandlingen, avga vitneforklaringer. For øvrig ble det avhørt 4 vitner, hvorav et vitne er nytt for lagmannsretten. Forklaringen fra dette vitnet vedrørte imidlertid bare avvisningsspørsmålet. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Når det gjelder det faktiske forhold, skal dog nevnes at Anne Skjulestad har vært på pleiehjem siden 13.5. 1978.

Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Byretten har tatt feil når den er kommet til at Vidar Skjulestad har misligholdt sine forpliktelser. Den forpliktelse til stell og pleie som Noomi Skjulestad påtok seg ved skjøte av 12.4. 1973 fra moren, var av rent personlig art og må anses bortfalt ved Noomis død.

Det vesentlige for Anne Skjulestad måtte i denne forbindelse være at hun fikk anledning til å bo i huset så lenge hun ønsket det. Vidar Skjulestad har aldri bestridt at denne bruksretten var i behold etter Noomis død. Han gjorde derfor ingen innvendinger mot at Anne Skjulestad ble boende i huset til hun kom på pleiehjem den 13.5. 1978.

For øvrig hevder den ankende part at han har gjort det som med rimelighet kan forlanges for å skaffe hjelp til Anne Skjulestad. Det har ikke vært mulig å skaffe noen til å ta på seg denne oppgaven. Hun hadde imidlertid hjemmehjelp 2-3 dager i uken med ca. 3 timer pr. dag. Denne ordningen fungerte utmerket. Utgiftene ble i sin helhet dekket av Notodden kommune.

Saken er kommet i en helt annen stilling etter at fru Skjulestad kom på pleiehjem i mai 1978. Det er urealistisk å tro at det er noen mulighet for at hun kan flytte tilbake til huset. Slik forholdene nå ligger an må det i hvert fall være klart at det ikke foreligger noe mislighold fra Vidar Skjulestads side.

I ankeerklæringen er det som en subsidiær anførsel gjort gjeldende at et eventuelt krav som ankemotparten måtte ha på Vidar Skjulestad måtte gå ut på et pengekrav for et eventuelt fremtidig utlegg til stell og pleie og ikke krav på tilbakeskjøtning av eiendommen.

Den ankende part har for lagmannsretten nedlagt sådan påstand:

«1. Vidar Skjulestad frifinnes i Anne Johanne Skjulestads krav om tilbakeskjøtningen av eiendommen Linbursdokka 2, Notodden.

2. Vidar Skjulestad tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.» Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er i prinsippet enighet mellom partene om at Noomi Skjulestads plikt

Side:881

til pleie og stell av moren var av personlig art. Byretten har imidlertid vurdert riktig når den har funnet at denne plikt ikke var av en slik karakter at den falt bort ved Noomis død. Når Vidar Skjulestad har overtatt arv og gjeld som enearving etter Noomi Skjulestad, har forpleiningsforpliktelsen derved gått over på ham.

Noomi har ikke betalt noe for eiendommen. Beløpet på kr. 3.000,- som er nevnt i skjøtet gjaldt penger som tilhørte andre og som ble tilbakelevert den virkelige eier umiddelbart etter at skjøtet var skrevet.

Når det gjelder Noomis pleie av moren, er å bemerke at Noomi ikke var sterk. Hun var avhengig av hjelp fra slektninger for å kunne klare husstellet på en skikkelig måte. Det siste året før hun døde var Noomi meget skrøpelig og hennes muligheter for å oppfylle sine forpliktelser var spesielt i denne tiden sterkt redusert. Hun døde den 16.6. 1976.

For øvrig har ankemotparten vist til bestemmelsen i skjøtet om fradrag med kr. 22.000,- vedrørende forpliktelsen til stell og pleie. Det er ikke angitt noe i skjøtet om hvorledes beløpet er beregnet. Man kan da ta utgangspunkt i arveavgiftslovens §13 om beregning av inntektsnytelser i forbindelse med arv og gave. Disse bestemmelser regner med at en 80 år gammel kvinne som skal ha rettigheter for resten av livet vil nyte godt av disse i 7 år. På bakgrunn av disse regler har ankemotparten beregnet at Noomi hadde tjent opp kr. 7.048,- av fradragsbeløpet på kr. 22.000,-. Ifølge denne beregning sto det ved Noomis død uoppfylt innsats for kr. 14.952,-.

Ankemotparten hevder at det selvsagt er uten betydning for saken at fru Skjulestad har vært på pleiehjem siden mai 1978.

Ankemotparten har nedlagt sådan påstand:

«Prinsipalt:

Anken avvises.

Subsidiært:

1. Vidar Skjulestad tilpliktes å skjøte eiendommen Linbursdokka 2, Notodden, til Anne Johanne Skjulestad.

2. Vidar Skjulestad tilpliktes å sørge for avlesning av den panteheftelse stor kr. 20.000,- som han har påheftet eiendommen Linbursdokka 2, Notodden.

I begge tilfeller:

Vidar Skjulestad tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten.»

Som det vil fremgå av rettsboken ble avvisningspåstanden avgjort under ankeforhandlingen. Påstanden ble ikke tatt til følge.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Det er på det rene at fru Skjulestad hadde et særdeles sterkt ønske om å komme hjem, etter at hun i slutten av januar 1973 var overflyttet fra Notodden sykehus til sykestuen ved aldershjemmet. For å kunne flytte hjem var hun imidlertid avhengig av å ha et menneske boende i huset som kunne gi henne nødvendig pleie og tilsyn. Av barna var det så vidt skjønnes bare datteren Noomi Skjulestad som kunne og ville ta på seg denne oppgaven. Hun var ugift og var på den tiden bosatt i Oslo. Noomi sa opp leiligheten i Oslo og flyttet hjem til moren.

Under disse omstendigheter måtte det fremstille seg som rimelig at Noomi skulle sikres en viss godtgjørelse for sin innsats. Det var av

Side:882

rende betydning for fru Skjulestad å få et tilsagn om pleie og tilsyn for resten av levetiden. Etter lagmannsrettens oppfatning representerte den inngåtte avtale om overføring av huset en rimelig løsning. Det kan således ikke med rette hevdes at overføringen sto i noe misforhold til den forpliktelse som Noomi hadde påtatt seg. I denne sammenheng vises til at det ved rettskraftig dom er fastslått at fru Skjulestad ved denne transaksjon ikke gikk ut over den disposisjonsrett som gjelder for gjenlevende ektefelle i uskiftet bo.

Skjøtet eller testamentet som ble opprettet av Noomi kort før skjøtets utstedelse, inneholder ingen bestemmelser om hvorledes det skulle forholdes dersom Noomi avgikk ved døden før moren. På bakgrunn av morens alder og helsemessige tilstand, måtte det anses som helt usannsynlig at Noomi skulle falle bort før henne. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at spørsmålet så vidt ble berørt i en av de samtaler som gikk forut for opprettelsen av skjøtet. Det ble den gang antydet at Vidar Skjulestad med sin familie eventuelt kunne flytte inn i huset og overta forpliktelsene til pleie og stell. Det anses imidlertid klart at det ikke ble inngått noen avtale med Vidar Skjulestad om denne løsning.

Ankemotpartens krav om tilbakeskjøtning kan bare føre frem dersom det foreligger vesentlig mislighold fra den annen side. Lagmannsretten legger til grunn at det var et meget godt forhold mellom fru Skjulestad og Noomi, og at Noomi stelte for sin mor så lenge hun var i stand til det på en måte som moren var meget tilfreds med.

Under de foreliggende omstendigheter anses det unødvendig å ta standpunktt il om plikten til pleie og stell var av en slik karakter at den uten videre falt bort ved Noomis død. Vidar Skjulestads forpliktelser kunne i hvert fall ikke gå lenger enn til å gjøre det som var rimelig for å skaffe en person som kunne flytte inn og yte fru Skjulestad nødvendig tilsyn og pleie. Ved Noomis død var Vidar Skjulestad i den situasjon at det var utelukket for ham å flytte inn der med familien. Det anses på det rene at han har forsøkt å skaffe en som kunne påta seg pleie og tilsyn mot å få bo i huset, uten at det lykkedes. Selv om det hadde vært mulig å finne en som ville påta seg oppgaven, ville det vært helt uvisst om fru Skjulestad hadde akseptert vedkommende. Det vises i denne forbindelse til at fru Skjulestad uttalte at hun ikke ville ha hvem som helst i huset. På grunnlag av bevisførselen antar lagmannsretten at ordningen med hjemmehjelp virket tilfredsstillende inntil fru Skjulestad ble så dårlig at hun måtte overføres til pleiehjem i mai 1978.

Lagmannsretten er enig med den ankende part i at det er urealistisk å anta at fru Skjulestad vil kunne bli så frisk at hun kan flytte tilbake til hjemmet, selv om det var mulig å få en person til å ta seg av tilsyn og pleie.

Lagmannsretten er således kommet frem til at det ikke foreligger noe mislighold for så vidt angår skjøtets bestemmelser om stell og pleie av Anne Skjulestad.

Etter dette blir den ankende parts påstand å ta til følge. - - -

Side:883