Rt-1980-883
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1980-04-10 |
| Publisert: | Rt-1980-883 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 99K/1980 |
| Parter: | A's dødsbo v/B og C (advokat Kristian Huser jr.) mot B og hennes barn og C (advokat Nic B. Aall). |
| Forfatter: | Christiansen, Løchen, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§24, Domstolloven (1915) §181, Tvistemålsloven (1915) §407, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0-§21, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956)0, Lov om born i ekteskap (1956) §24, Lov om born i ekteskap (1956) |
Ved Sunnhordaland herredsretts dom av 7. september 1971 ble den da avdøde A kjent å være far til det barn B fødte 24. juni 1970. Dommen ble stadfestet av Gulating lagmannsrett 11. november 1972.
Fylkesmannen i Hordaland begjærte 28. november 1975 gjenopptagelse av lagmannsrettens dom. Lagmannsretten forkastet gjenopptagelsesbegjæringen ved kjennelse av 27. desember 1979.
A's dødsbo påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble innledningsvis vist til at de tidligere dommer bygget på at det ikke forelå noe holdepunkt for at barnets mor hadde hatt samleie med andre menn i den kritiske periode. I 1974 fremkom imidlertid opplysninger som tydet på at dette ikke var riktig, idet D opplyste at han hadde hatt samleie med barnets mor i det aktuelle tidsrom. Det ble tatt blodprøver av mor, barn og D. Om dette anførte den kjærende part:
«Rettsmedisinsk Institutt konkluderer på bakgrunn av blodtypestatistiske undersøkelser foretatt i de ordinære systemer med at D's blodtypestatistiske farskapsindeks er ca. 11. Det opplyses videre at dersom de to nye systemene SP og GPT inkluderes, øker indeksen til ca. 31. Etter anmodning fra den kjærende part foretas så utvidede undersøkelser, og Rettsmedisinsk Institutt konkluderer i brev til lagmannsretten av 18.09.1978 med at det fortsatt intet er i veien for at D kan være far til barnet. Hans blodtypestatistiske farskapsindeks er økt til ca. 56. I brev av 14.11.1979 til Gulating lagmannsrett fra Vevstypelaboratoriet ved Rikshospitalet konkluderes det så endelig med at det på basis av HLA - typebestemmelse intet er i veien for at D er far til C. Rettsmedisinsk Institutt regner deretter en endelig indeks inklusive HLAsystemet til ca. 245. Dette innebærer at det statistisk sett er en sannsynlighet på 99,59% for at D er far til barnet, idet det legges til grunn at nærværende sak er en slik «enmannssak» hvor det finnes minst en farskapsmulighet til i saken som nevnt i Justisdepartementets rundskriv om «blodtypebestemmelser i farskapssaker» av 21.02.1973».
Kjæremålsutvalget bemerket:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.
Utvalget er for det første enig i lagmannsrettens forståelse av
Side:884
gjenopptagelsesbestemmelsen i lov om born utanom ekteskap §24 annet ledd. I tillegg til det som er uttalt av lagmannsretten, skal utvalget bemerke:
De krav som stilles til styrken av de nye bevis etter §24 første ledd i lov om born utanom ekteskap, og som innebærer en lempning av kravene i tvistemålslovens §407 nr. 6, gjelder det tilfelle at den som er idømt farskap ikke har vært til stede under sakens behandling og hvor dommen er forkynt etter de spesielle regler i domstollovens §181. I denne situasjon fant Barnevernkomiteen, som avgav innstilling til loven om bom utanom ekteskap, at gjenopptagelsesadgangen burde «utvides noe», jfr. innstilling II av 1951 32, hvor lovforslagets §22, som ble §24 i loven, er kommentert.
Lovforslagets §22 annet ledd, lovens §24 annet ledd, gjelder en annen situasjon: gjenopptagelse etter fylkesmannens begjæring når offentlige interesser - samfunnsgagnet - gjør det påkrevd. En slik gjenopptagelse kan begjæres ubundet av tvistemålslovens vanlige frister. Om denne bestemmelse sies det i Barnevernkomiteens innstilling II side 32:
«Det synes hensiktsmessig at fylkesmannen får anledning til å kreve gjenopptagelse uten å være bundet av tvistemålslovens frister. Retten vil likevel være bundet av det vilkår for gjenopptagelse som er satt i tvistemålslovens §407 nr. 6 jfr. merknadene ovenfor under første ledd.»
Det fremgår av Ot.prp. nr. 56 for 1956 32-33 og Innst. O XXIII for 1956 14 at lovens §24 svarer til Komiteinnstillingen §22.
Utvalget kan heller ikke se at reelle grunner taler for at den lempning i vilkårene for gjenopptagelse som gjelder for dem som er idømt farskap i situasjon som nevnt i §24 første ledd, bør gjelde for gjenopptagelse etter fylkesmannens begjæring uavhengig av vanlige frister.
De kjærende parter har spesielt gjort gjeldende at lovens §24 første ledd også bør gis anvendelse i det tilfelle at den som er idømt farskap er avgått ved døden. Utvalget er ikke enig i en slik analogisk anvendelse.
Utvalget finner således - som lagmannsretten - at spørsmålet om gjenopptagelse må vurderes ut fra tvistemålslovens alminnelige bestemmelse i §407 nr. 6.
Når det gjelder vurderingen etter denne bestemmelse, er utvalget likeledes enig med lagmannsretten. Utvalget tiltrer lagmannsrettens begrunnelse, og skal for sin del tilføye:
Det som er fremkommet om hva som skjedde mellom barnemoren og D ved den omhandlede anledning i september 1969, kan klart ikke lede til den konklusjon at resultatet i farskapssaken åpenbart måtte ha blitt et annet om opplysningene hadde foreligget dengang. Det må, slik utvalget ser det, gjelde både i relasjon til lov om born utanom ekteskap §21 første og annet ledd.
Det som skaper tvil, er den høye farskapsindeks som er beregnet for D's eventuelle farskap. Utvalget ser imidlertid også dette spørsinåI på samme måte som lagmannsretten. Farskapsindeks bygger på
Side:885
blodtypestatistiske sannsynlighetsberegninger. Det er ikke nok at indeksen er høy dersom farskapskonklusjonen ikke har tilstrekkelige holdepunkter i de faktiske opplysninger om barnemorens forhold til vedkommende mulige barnefar. I det foreliggende tilfelle antas det også å være en avgjort mangel at man bare har helt utilstrekkelige opplysninger om de blodegenskaper som A kan ha tilført barnet. Slik saken ligger an, kan utvalget ikke finne at resultatet i farskapssaken i 1972 åpenbart måtte ha blitt et annet om opplysningene om Ds farskapsindeks hadde foreligget dengang.
Etter sakens art finnes ikke grunnlag for å tilkjenne saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.»