Rt-1981-1002
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-09-04 |
| Publisert: | Rt-1981-1002 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 98B/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Bjørn Pettersen). |
| Forfatter: | Aasland, Skåre, Røstad, Løchen, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §329, §353, §35, Straffeprosessloven (1887) §212, §215, §377, §387, §63 |
Dommer Aasland: Vestfinnmark politikammer utferdiget 14. januar 1981 forelegg på en bot på 3.000 kroner, subsidiært 20 dagers fengsel, mot A for overtredelse av straffelovens §329 første ledd:
«ved onsdag 14.01.1981 i Stilla i Tverrelvdalen i Alta uberettiget å ha tatt opphold på anleggsvei under opparbeidelse fram til Altaelva sammen med en rekke andre demonstranter og tross oppfordring fra politiet å ha nektet å fjerne seg fra området, men forblitt på stedet slik at vegarbeidet ble forhindret, eller å ha medvirket hertil.»
Videre utferdiget Vestfinnmark politikammer et nytt forelegg mot henne 4. februar 1981. Dette forelegg gjaldt overtredelse av straffelovens §353 og §329 første ledd. Det straffbare forhold etter §353, foreleggets post I, var beskrevet slik:
«ved den 4.2.1981 sammen med en rekke andre demonstranter å ha begitt seg nærmere anleggsveien Stilla-Jotka i Alta enn 300 m, til tross for at dette var forbudt av politimesteren i Vest-Finnmark ved kunngjøring av 13. januar 1981, eller medvirket hertil.»
Den gjerningsbeskrivelse som knytter seg til §329 første ledd, er sålydende:
Side:1003
«ved til tid og sted som nevnt under post I sammen med en rekke andre demonstranter å ha nektet å fjerne seg fra området etter at politiet hadde pålagt dem dette, eller medvirket hertil.»
I det siste forelegget var reaksjonen satt til en bot på 6.000 kroner, subsidiært 30 dagers fengsel, samt inndragning i henhold til straffelovens §35 annet ledd av et par Madshus treski med staver som siktede benyttet da hun begav seg inn til området ved anleggsveien.
Jeg innskyter at politiet ved innbringelsen av siktede 4. februar 1981 beslagla skiene og stavene, og derpå begjærte forhørsrettens stadfestelse av beslaget under henvisning til straffeprosesslovens §212 og §215. Alta forhørsrett stadfestet beslaget ved beslutning av 18. februar 1981.
Siktede nektet å vedta foreleggene, og politimesteren i Vestfinnmark oversendte derpå saken til Alta herredsrett med begjæring om at forholdene ble pådømt i henhold til straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.
Hovedforhandling ved Alta herredsrett ble holdt 5. mai 1981, og omfattet også 7 andre personer som var tiltalt for å ha overtrådt straffelovens §329 første ledd ved aksjonen i Stilla 14. januar 1981. Ved hovedforhandlingen møtte A og erkjente de faktiske forhold siktelsen gjaldt, men anså seg ikke straffskyldig. Herredsrettens dom, som ble avsagt samme dag, har for så vidt gjelder A slik domsslutning:
«1. ... dømmes for forseelse mot straffelovens §329 første ledd...
8. A født xx.xx.1954 dømmes for samme forseelse og forseelse mot straffelovens §353, alt sammenholdt med straffelovens §63 til en bot til statskassen stor kr. 6.000,-. Hvis boten ikke erlegges, inntrer en straff av fengsel i 35 dager.
Hun frifinnes for påstanden om inndragning av et par Madshus-ski med staver.
9. Hver av de forannevnte domfelte tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige med kr. 500,- - femhundre kroner -.»
Saksforholdet for øvrig og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.
Både domfelte og politimesteren i Vestfinnmark erklærte anke over dommen.
Domfeltes anke gjaldt blant annet saksbehandlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg opphevet i henhold til hennes anke den fellende del av dommen i medhold av straffeprosesslovens §387 tredje ledd ved kjennelse av 12. juni 1981. Opphevelsen var begrunnet med at det var gjort feil ved uttakingen av domsmenn, tilsvarende de feil som ledet til at Høyesterett ved fire kjennelser av 16. mai 1981 (L.nr. 83,84,85 og 86 for 1981) opphevet fellende dommer avsagt av Alta herredsrett i saker knyttet til aksjonene mot Altautbyggingen.
Påtalemyndighetens anke retter seg mot herredsrettens frifinnende avgjørelse i inndragningsspørsmålet. Denne anken er av Høyesteretts kjæremålsutvalg henvist til behandling i Høyesterett.
Etter påtalemyndighetens oppfatning etterlater herredsrettens begrunnelse i inndragningsspørsmålet tvil om retten har bygd på riktig
Side:1004
lovforståelse. Det kan synes som om retten har ment at de rettslige vilkår for inndragning etter straffelovens §35 annet ledd ikke forelå, og dette er i tilfelle uriktig. Under enhver omstendighet tar herredsretten, slik påtalemyndigheten ser det, feil i at inndragning i dette tilfelle ikke må anses påkrevd av hensyn til formålet med den straffebestemmelse det gjelder.
Jeg finner at anken må føre frem.
Innledningsvis bemerker jeg at saken for Høyesterett står i en særegen prosessuell stilling. Herredsrettens dom er, som allerede nevnt, opphevet for så vidt gjelder domfellelsen for overtredelse av straffelovens §329 første ledd og §353 på grunn av feil ved rettens sammensetning. Når herredsrettens avgjørelse av inndragningsspørsmålet ikke ble opphevet av samme grunn, skyldes det at denne del av dommen er frifinnende og at påtalemyndigheten ikke anket på grunnlag av den nevnte saksbehandlingsfeil. I og med at inndragning etter straffelovens §35 annet ledd forutsetter en straffbar handling og at den fellende del av dommen er bortfalt, er det klart at Høyesterett under ingen omstendighet kan treffe den avgjørelse at det skal foretas inndragning. Det Høyesterett kan prøve, er om herredsretten, ut fra det saksforhold retten har ansett bevist og lagt til grunn for sin avgjørelse, har gitt en holdbar begrunnelse for å forkaste påtalemyndighetens påstand om inndragning av ski og staver.
Herredsretten har gitt følgende begrunnelse for ikke å ta inndragningspåstanden til følge:
«Påstanden fra aktor om inndragning av et par Madshusski med staver tas ikke tilfølge. Skiene er riktignok brukt i forbindelse med en straffbar handling, men de er dog ikke «bestemt til å brukes» ved en straffbar handling. Inndragning finnes heller ikke påkrevet av hensyn til formålet med strl. §329 og 353.»
Denne begrunnelse er etter min oppfatning uklar og for snau. Påtalemyndighetens påstand om inndragning bygde, som før nevnt, på straffelovens §35 annet ledd, hvoretter «ting som har vært brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling», kan inndras under de forutsetninger som følger av bestemmelsens første ledd, det vil si «såframt det finnes påkrevd av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen». Jeg forstår dommen slik at herredsretten har lagt til grunn at siktede brukte skiene og stavene da hun begav seg inn i det område ved anleggsveien som politimesteren hadde forbudt adgang til, altså ved det forhold som ledet til domfellelse etter straffelovens §353. Når dette legges til grunn, har skiene og stavene vært brukt ved en straffbar handling, slik også herredsretten gir uttrykk for. At de da også skal være «bestemt til å brukes» ved en straffbar handling, er ikke noe vilkår for inndragning. UttaleIsen i domsgrunnene om at skiene ikke var bestemt til dette, gir således grunn til å tvile på om retten har forstått loven riktig.
Forsvareren for Høyesterett har imidlertid gjort gjeldende en annen begrunnelse for at det ikke kan foretas inndragning av skiene og stavene etter straffelovens §35 annet ledd. Han har hevdet at skiene og
Side:1005
stavene, i den situasjon siktede befant seg i, var personlig utstyr av en slik karakter at det ikke kan inndras. Det må, hevder forsvareren, trekkes en parallell med klær som en siktet var iført ved utførelsen av en straffbar handling, og som det ikke kan være adgang til å inndra med den begrunnelse at de er brukt ved handlingen.
Jeg er ikke enig i dette syn. Etter min mening må ski og staver som er brukt som fremkomstmiddel ved utførelsen av en straffbar handling, kunne inndras med hjemmel i straffelovens §35 annet ledd.
Ut fra det saksforhold herredsretten har bygd på, finner jeg således at lovens vilkår om at tingen må være brukt til en straffbar handling, er oppfylt. Herredsrettens domsgrunner gir, som før nevnt, grunn til å tvile på om den har bygd på riktig lovanvendelse på dette punkt. Imidlertid går herredsrettens begrunnelse videre ut på at inndragning ikke finnes påkrevd av hensyn til formålet med straffelovens §329 og §353. Av disse to bestemmelser er det, som jeg før har sagt, §353 som er av interesse i forhold til inndragningsspørsmålet.
Spørsmålet om inndragning kan anses påkrevd av hensyn til straffebestemmelsens formål, må bero på en totalvurdering hvor det må legges særlig vekt på hvilke preventive hensyn som tilsier inndragning. Om de hensyn som etter påtalemyndighetens oppfatning gjør seg gjeldende i det foreliggende tilfelle, er det i ankeerklæringen anført følgende:
«Sakens alvorlige bakgrunn er at det såkalte «0-punktet» ved Stilla i Alta ble ryddet for 475 demonstranter den 14. januar 1981. Dette krevde innsats av en stor politistyrke. Antydning fra demonstranthold om nye demonstrasjoner og demonstrasjonsmåter gjorde det påkrevet å holde en betydelig politistyrke i Alta over lengre tid for å sikre gjennomføringen av Stortingets og Regjeringens vedtak om utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget, og ikke minst den lovlige virksomhet entreprenøren utførte på anleggstraseen. Politiets nærvær gjorde på den annen side det påkrevet for demonstrantene å legge sine baser forholdsvis langtfra det området som var belagt med ferdselsrestriksjoner og forbud mot teltslagning m.v. ved kunngjøringer av 6. og 13. januar 1981 fra politimesteren i Vestfinnmark. Demonstrantene som ankom til anleggsområdet natt til den 21. januar 1981 hadde tilbakelagt ca. 20 km på ski fra leiren ved Gargia Fjellstue, og i ly av nattemørket, en tur som neppe kunne vært gjennomført uten nettopp ved hjelp av ski. Innrykket var nøye planlagt og velorganisert hvilket også vises av det faktum at demonstrantene ved ankomsten spredte seg til forskjellige punkter i anleggstraseen for å hindre anleggsmaskinene i å starte dagens arbeid.
Slike massedemonstrasjoner har hittil vært ukjent her til lands, og formålet med inndragning av utstyr er å vise grupper og enkeltpersoner så vel i den aktuelle sak som senere saker av samme og omfattende art at samfunnet verken kan eller vil akseptere slike aksjoner mot gjennomføringen av lovlige vedtak. Det vises til Andenæs «Alminnelig Strafferett» 467-468. Retten burde ha drøftet ønskeligheten av inndragning og foretatt en avveining mellom hensynet til effektiv håndhevelse av lovbestemmelsene og rimeligheten av at inndragning blir foretatt. Det er ikke vanlig å foreta inndragning ved overtredelse av Strl. §329 og §353. Nærværende sak er imidlertid spesiell.»
Side:1006
Forsvareren har på den annen side anført at det etter en samlet vurdering ikke kan fremstille seg som påkrevd med inndragning av ski og staver, og har særlig fremholdt at det ved vurderingen bør tas utgangspunkt i situasjonen i dag, ikke på det tidspunkt da skiene ble beslaglagt.
På grunn av sakens særegne prosessuelle stilling finner jeg ikke grunn til å uttale meg bestemt om denne side ved inndragningsspørsmålet, hvorvidt inndragning bør skje. Jeg nøyer meg med å fastslå at herredsrettens domsgrunner iallfall må anses utilstrekkelige som begrunnelse for å forkaste inndragningspåstanden. I og med at Høyesterett - som tidligere nevnt - under ingen omstendighet kan treffe den avgjørelse at det skal foretas inndragning slik saken nå står, antar jeg at den nærmere vurdering i tilfelle bør skje ved en ny behandling for herredsretten.
Min konklusjon blir etter dette at det foreligger slike mangler ved herredsrettens begrunnelse i inndragningsspørsmålet at dommen for så vidt må oppheves.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves i forhold til A for så vidt gjelder avgjørelsen av inndragningsspørsmålet.
Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Røstad, Løchen og justitiarius Ryssdal: Likeså.