Rt-1981-1006

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-09-04
Publisert:	Rt-1981-1006
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 100B/1981
Parter:	1. Knut Molland, 2. Per Molland (advokat Haakon I. Haraldsen - til prøve) mot John Molland (høyesterettsadvokat Sigmund Thue).
Forfatter:	Elstad, Røstad, Aasland, Løchen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §177, §41, §87, §97, Skjønnsprosessloven (1917) §65, §66, §74, Vergemålsloven (1927) §58, Odelsloven (1974), Odelsloven (1821) §9, Domstolloven (1915) §220, §301, §44, §66, §74, LOV-1973-01-26-3-§70, Odelsloven (1974) §79

Dommer Elstad: Saken gjelder krav på odelsløsning basert på lovverket slik det var før odelsloven av 28. juni 1974. Kravet er fremmet mot Knut Molland som eier gnr. 134 bnr. 4,5 og 33, og hans bror Per Molland som eier gnr. 134 bnr. 52 og 54, i Luster kommune. Odelsløseren er deres brorsønn John Molland som nådde myndighets-

Side:1007

alderen 20. november 1976. Forliksklagen ble tatt ut 29. juli 1975, takstbegjæringer fremsatt 8. oktober 1975 og stevninger tatt ut 22. juli 1976, alt av Unni Molland som verge for John Molland. Sakene mot Knut og Per Molland har vært forenet til felles behandling og avgjørelse.

Indre Sogn herredsrett avsa dom i saken 12. mai 1977 med slik domsslutning:

«1. Knut Molland og Per Molland vert frifunne.

2. Sakskostnader vert ikkje tilkjende.»

John Molland anket til Gulating lagmannsrett som 23. mai 1980 avsa dom med denne domsslutning:

«Sak 200/1977:

1. Knut Molland dømmes til å utstede skjøte til John Molland på eiendommene Ekrene, gnr. 134 bnr. 4, og Volland, gnr. 134, bnr. 5, og Tuftene, gnr. 134. bnr. 33, alle av Nes Søndre i Luster herred, og fravike eiendommene innen 14. april 1981, mot at John Molland tilsvarer løsningssummen kr. 100.000,-.

2. Per Mollands bruksrett til en del av våningshuset på gården avløses.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett.

Sak nr. 201/1977:

1. Per Molland dømmes til å utstede skjøte til John Molland på eiendommen Voldheim, gnr. 134, bnr. 52 og 54 av Nes Søndre i Luster herred, og fravike eiendommen innen 14. april 1981, mot at John Molland tilsvarer løsningssummen kr. 98.500,-, etter fradrag for kår, verdsatt i odelstaksten til kr. 3.500,-.

2. Knut Molland sin bruksrett til uthusene på gården avløses.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Knut og Per Molland har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens lovanvendelse.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er tvisten begrenset til å gjelde spørsmålet om virkningen av at det var forsømt innhentet samtykke fra overformynderiet etter §58 i vergemålsloven av 22. april 1927.

Saken foreligger for Høyesterett i faktisk henseende i samme skikkelse som for lagmannsretten. Således nevner jeg at det ikke er søkt ført bevis for, og heller ikke er påstått, at Knut og Per Molland og/eller deres prosessfullmektig før løsningsmøtet 3. november 1976 kjente til det manglende samtykke fra overformynderiet. Videre kan nevnes at forsømmelsen av å innhente slikt samtykke ikke påstås å skyldes en forsettlig feil. Endelig nevner jeg, fordi dette ikke fremgår klart av de tidligere dommer, at to-ukers fristen for å inngi stevning etter skjønnslovens §65 slik den tidligere lød, løp ut 9. august 1976. Da

Side:1008

stevningen ble tatt ut 22. juli 1976, stod således igjen vel to uker av fristen.

Knut og Per Molland hevder at vergemålslovens §58 ikke er en prosessregel i vanlig forstand. Bestemmelsen begrenser vergers selvstendige myndighetsområde med gyldighet også utenom rettssaker. De tar videre utgangspunkt i at det nødvendige samtykke måtte foreligge senest i forbindelse med at løsningssak ble reist. På denne bakgrunn hevder de på et prinsipalt og et subsidiært grunnlag at odelsretten er gått tapt for John Molland som følge av regelen i §74 nr. 2, jfr. §65 i skjønnsloven slik den var før.

Stevning i løsningssaken ble tatt ut 22. juli 1976 uten at samtykke fra overformynderiet var innhentet. Det bestrides ikke at denne mangel kunne vært avhjulpet om det var skaffet tilveie et samtykke innen 9. august 1976. Herredsretten kan ikke bebreides i denne forbindelse. Det var ingen grunn til å anta at odelsløseren, som var representert ved advokat, skulle ha forsømt seg, og ingen foranledning for retten til av eget tiltak å ta affære etter tvistemålslovens §41, jfr. §97 og §301. Odelsløseren må selv ta ansvaret for forsømmelsen. For øvrig er det ren gjetning når lagmannsretten synes å mene at mangelen, om den var oppdaget umiddelbart etter at stevning var uttatt, rent faktisk kunne vært rettet opp i løpet av den korte tid som stod til rådighet. Under enhver omstendighet ble ikke forsømmelsen avhjulpet innen 9. august 1976. Det må føre til at stevningen ikke var egnet til å avbryte fristen i §65. Det kan ikke gis oppreisning for oversittelse av den, og det ville være dårlig harmoni i regelverket om det samme resultat skulle kunne oppnås ved å gi adgang etter tvistemålslovens §41 annet ledd eller §97 til å avhjelpe mangelen. Disse bestemmelser kan ikke antas å ha gjennomslagskraft overfor skjønnslovens §65.

Subsidiært hevdes det at utsettelse etter tvistemålslovens §41 eller §97 i hvert fall ikke kunne vært gitt på det sene tidspunkt da forsømmelsen av å innhente samtykke fra overformynderiet kom for dagen. Det skjedde først i løsningsmøte 3. november 1976. Etter den eldre ordningen som gjelder for denne saken, var odelssaker ment å skulle kunne avgjøres på løsningsmøtene, og regelmessig dannet de også avslutningen på sakene. I det konkrete tilfelle var det utelukket. Utsettelse av løsningsmøter kunne bare besluttes i de tilfelle som var spesielt nevnt i skjønnslovens §66, jfr. Rt-1938-737. Rettspraksis for at kortvarige avbrudd i et løsningsmøte er akseptabelt, er uten interesse. Skulle mangelen rettes opp, måtte det en virkelig utsettelse til.

For Høyesterett er det, uten innsigelse fra ankemotparten, ytterligere fremmet en ny anførsel. Den går ut på at odelsretten er gått tapt for John Molland som følge av regelen i skjønnslovens §74 nr. 3, jfr. §66. Anførselen begrunnes med at odelsløseren etter §66 på løsningsmøte skal «forevise og tilby» takstsummen. I dette tilfelle ble rett nok forevist bankerklæringer tilsvarende takstbeløpene, men vergen var avskåret fra å tilby utbetaling. Det manglende samtykke fra overformynderiet var til hinder for det. Den protokollasjon som ble foretatt i rettsmøtet, må oppfattes slik at brødrene Molland aksepterte forevisningen som isolert sett lovlig, men uten derved å avskjære seg

Side:1009

adgangen til å påberope det manglende samtykke i relasjon til så vel skjønnslovens §74 nr. 3 som nr. 2.

Knut og Per Molland har lagt ned slik felles påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes, bortsett fra pkt. 2 i domsslutningen.

2. John Molland tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

John Molland har for Høyesterett i hovedtrekk anført det samme som tidligere for lagmannsretten. Jeg viser til gjengivelsen i lagmannsrettens dom, og nøyer meg med kort å gjengi hovedpunktene.

Det hevdes at vergemålslovens §58 er en prosessuell bestemmelse. Unnlatelsen av å innhente samtykke fra overformynderiet innebar at en nødvendig prosessforutsetning manglet fra saken ble innledet og frem til mangelen ikke lenger eksisterte fordi John Molland 20. november 1976 ble myndig omtrent samtidig ble meddelt samtykke. Den manglende prosessforutsetning kunne på de forskjellige stadier av saken ha ledet til avvisning hvis det ikke var funnet grunn til å gi utsettelse etter tvistemålslovens §41 annet ledd eller §97 for å få mangelen avhjulpet. Disse bestemmelser gjaldt også i odelsprosessen. En eventuell avvisning ville imidlertid ikke ført til at odelsretten gikk tapt, men at det måtte reises ny sak. Selv om preskribsjonsfristen i den tidligere odelslovens §9 var løpt ut, ville virkningen av det eldre saksanlegg være i kraft om slik sak ble reist innen 3 måneder, jfr. tvistemålslovens §66 annet ledd. Her ble mangelen avdekket i løsningsmøte 3. november 1976. Siden John Molland ble myndig et par uker senere, ville det rasjonelle og riktige vært å utsette rettsmøtet. Det ville det vært anledning til. Avgjørelsen i Rt-1938-737 som gjaldt en helt annen situasjon, kan ikke gi støtte for annen oppfatning. Herredsretten kunne også ha avvist saken. Preskribsjonsfristen etter odelsloven løp først ut i mars 1977, og odelsløseren ville hatt rikelig tid til å starte på ny. Derimot var det klart uriktig av herredsretten i mai 1977 å gi dom for frifinnelse av Knut og Per Molland basert på et grunnlag som inntil et halvår før kunne ha begrunnet avvisning.

Når det gjelder den nye anførsel for Høyesterett, blir vist til det som ble protokollert i rettsmøtet 3. november 1976. Det hevdes at Knut og Per Molland ved sin prosessfullmektig godtok bankerklæringene som lovlig forevisning og tilbud, og at de ikke kan gå tilbake på det. Formålet med løsningsmøtet var, siden det her var reist flere innsigelser mot løsningskravet, å gjøre det klart at den finansielle side ved en overtakelse var i orden. Umiddelbar avgjørelse var ikke aktuell.

John Molland har lagt ned slik påstand:

«Sak nr. 211.

1. Knut Molland dømmes til å utstede skjøte til John Molland på eiendommene Ekrene, gnr. 134 bnr. 4, og Volland, gnr. 134, bnr. 5, og Tuftene, gnr. 134 bnr. 33, alle av Nes Søndre i Luster herred, og fravike eiendommene innen 14. april 1982, mot at John Molland tilsvarer løsningssummen kr. 100.000,-.

2. Per Mollands bruksrett til en del av våningshuset på gården avløses.

Side:1010

3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Sak nr. 212.

1. Per Molland dømmes til å utstede skjøte til John Molland på eiendommen Voldbeim, gnr. 134 bnr. 52 og 54 av Nes Søndre i Luster herred, og fravike eiendommen innen 14. april 1982, mot at John Molland tilsvarer løsningssnmmen kr. 98.500,- etter fradrag for kår, verdsatt i odelstaksten til kr. 3.500,-.

2. Knut Molland sin bruksrett til uthusene på gården avløses.

3. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt for sitt standpunkt til det tvistespørsmål anken gjelder.

Etter vergemålslovens §58 må vergen ha samtykke fra overformynderiet for på vegne av den umyndige å gjøre gjeldende odelsrett eller annen løsningsrett til fast eiendom - eller for å frafalle slik rett. Bestemmelsen begrenser vergenes rettslige handleevne, og under dette også deres prosessuelle handleevne. Ved odelssøksmål blir således samtykke fra overformynderiet en prosessforutsetning. På hvilket stadium av odelsprosessen et samtykke må foreligge, har det vært ulike meninger om i teorien, men det går jeg ikke inn på. I denne saken er det på det rene at mangelen på samtykke først ble avdekket under løsningsmøtet.

Når en nødvendig prosessforutsetning mangler, skal retten etter de alminnelige prosessregler avvise saken uten å ta standpunkt til realiteten. En avvisning vil således ikke i seg selv føre til bortfall av det materielle rettskrav saken dreier seg om. I tvistemålslovens §87 og §97 er det imidlertid gitt retten anvisning på å bidra til at formelle feil kan bli avhjulpet, og ikke bli til hinder for realitetsprøving. Når det gjelder spesielt manglende prosessuell handleevne, er retten i §41 pålagt som en plikt å yte slikt bidrag. Dersom en slik mangel blir avhjulpet under sakens gang, får det virkning også for de prosesshandlinger som er foretatt tidligere. Så langt når det gjelder vanlige tvistemål. Skal det gjelde noe annet i det aktuelle søksmålet, må det ha forankring i de bestemmelser som tidligere gjaldt for odelssøksmål - det nå opphevede kapittel 3 i skjønnsloven.

Etter den eldre ordningen var det flere prosessuelle feil som etter positiv bestemmelse skulle føre ikke til avvisning, men til frifinnelse av saksøkte, og med dette til bortfall av odelsløserens rett. I denne saken er påberopt §74 nr. 2, jfr. §65, og som jeg senere kommer til, §74 nr. 3, jfr. §66.

Det fulgte av §74 nr. 2 at odelsretten gikk tapt om odelsløseren ikke overholdt den frist §65 satte for å ta ut stevning til løsningssak. I dette tilfelle ble stevning inngitt i god tid før fristen løp ut, men av en saksøker som manglet prosessuell handleevne fordi samtykke fra overformynderiet var forsømt innhentet. Jeg kan ikke oppfatte §74 nr. 2 slik at resultatet også i en slik situasjon må bli bortfall av odelsretten. Dersom retten hadde hatt grunn til å tro at samtykke manglet, skulle

Side:1011

den ha fulgt regelen i tvistemålslovens §41 som må gjelde også ved odelssøksmål, og om mangelen ikke ble avhjulpet, skulle søksmålet vært avvist.

Etter min mening gjør det ingen forskjell at den manglende prosessforutsetning først kom for dagen under løsningsmøtet. Siden odelsløseren ble myndig et par uker senere, skulle det synes nærliggende å utsette møtet etter regelen i tvistemålslovens §41 annet ledd. Rett nok har rettspraksis inntatt en restriktiv holdning når det gjelder adgangen til å utsette løsningsmøter. Men det gjelder utsettelser fordi odelsløseren ikke på tilfredsstillende måte har oppfylt det som er møtets poeng, nemlig å forevise takstbeløpet. Jeg kan ikke se dette som hinder for utsettelse med sikte på å få avhjulpet en prosesuell mangel av den typen som forelå her. Alternativet til utsettelse måtte i tilfelle være at retten av eget tiltak avviste saken. Men etter at overformynderiets samtykke var gitt i november 1976, og odelsløseren hadde nådd myndighetsalderen 20. november 1976, falt muligheten for avvisning bort. Da måtte saken fortsette uten hensyn til den tidligere manglende prosessforutsetning.

Ifølge §74 nr. 3 sammenholdt med §66 skulle odelsretten falle bort om odelsløseren ikke i løsningsmøtet kunne forevise og tilby løsningssummen. Her ble lagt frem bankerklæringer som viste at odelsløseren var i stand til å betale for overtakelse av odelsgodset. Protokollatene fra rettsmøtet må jeg oppfatte slik at Knut og Per Molland ved sin prosessfullmektig aksepterte at løsningsmøtets formål var oppfylt så langt, men med forbehold for enhver innsigelse knyttet til det forhold at overformynderiets samtykke var forsømt innhentet. For så vidt står man her overfor en variant av samme spørsmål som jeg har omtalt tidligere. Som nevnt mener jeg at herredsretten skulle utsatt rettsmøtet, eller eventuelt avsagt kjennelse for avvisning av saken med det resultat at odelsløseren måtte begynne på igjen. Sett på denne bakgrunn er det - etter mitt skjønn - uholdbart å hevde at odelsretten gikk tapt fordi løsningssummen ikke umiddelbart kunne tilbys til overtakelse.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem. Saken har imidlertid dreiet seg om et rettsspørsmål som ikke tidligere har vært forelagt Høyesterett, og hvor løsningen har budt på tvil. Etter omstendighetene mener jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for behandlingen i Høyesterett, men med en reservasjon. Saken skulle vært behandlet i Høyesterett 17. februar 1981 med advokat Trond Våpenstad - til prøve - som prosessfullmektig for Knut og Per Molland. Ved åpningen av rettsmøtet denne dag ble det konstatert at advokat Våpenstad etter reglene i domstolslovens §220 annet ledd sammenholdt med tvistemålslovens §44 første ledd ikke kunne være prosessfullmektig. Derfor ble ankeforhandlingen ved kjennelse samme dag utsatt til ny berammelse. John Mollands prosessfullmektig er således blitt bebyrdet med forberedelse og fremmøte til en ankeforhandling som ikke kunne gjennomføres. Omkostningene ved dette må Knut og Per Molland pålegges å dekke, jfr. tvistemålslovens §177 første ledd, annet alternativ. Ankemotpartens prosessfullmektig har lagt frem omkostningsoppgave. men uten

Side:1012

der å spesifisere de omkostninger som spesielt knytter seg til den ikke gjennomførte ankeforhandling 17. februar 1981. Med bakgrunn i den omkostningsoppgave som foreligger, settes det som skal erstattes, skjønnsmessig til kr. 6.000. Siden det er tale om to selvstendige ankesaker forenet til felles behandling og avgjørelse, må beløpet fordeles med en halvpart på hver av brødrene Knut og Per Molland.

Jeg stemmer for denne

dom:

Ankesak nr. 211/1980:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at fristen for å fravike eiendommene settes til 14. april 1982.

2. I delvise saksomkostninger for Høyesterett betaler Knut Molland til John Molland 3.000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Ankesak nr. 212/1980.

1. Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at fristen for å fravike eiendommene settes til 14. april 1982.

2. I delvise saksomkostninger for Høyesterett betaler Per Molland til John Molland 3.000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Aasland, Løchen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Gunnar Solbraa): - - -

Den nye odelslova får ikkje verknad i saka, korkje når det gjeld dei prosessuelle eller dei materielle reglane. Då skøyta er tinglyst 29.03.1974 kunne taksten vorte kravd før dei materielle reglane i den nye lova tok til å gjelda. Det er difor reglane i den gamle lova som skal gjelda. jfr. den nye odelslova §79. Rettargangsreglane i den nye lova får heller ikkje verknad, då klage til forliksrådet vart fremja før 1. januar 1976.

Det er altså reglane i skjønnslova av 1917 som gjeld i saka. Etter endringa i denne lova av 26. januar 1973 nr. 3 vart andre leden i §70 oppheva. Endringa får verknad i denne saka, då krav om skjønn er reist etter at endringslova trådde i kraft. Retten vart sett utan domsmenn, då retten meinte at reglane i tvistemålslova ikkje gjorde domsmenn obligatorisk. - - -

På løysingsmøtet vart løysingssummen nekta motteken avdi fråsegn frå overformyndarstyret etter verjemålslova §58 ikkje låg føre. Det vart og hevda at saksøkjaren hadde mist sin odelsrett av andre grunnar, og at den nye odelslova skulle gjelda i løysingssaka.

I hovudførehavinga vart den sistnemnde innvendinga fråfallen. - - -

Retten skal merka: - - -

Verjemålslova §58 fastset at verja må ha overformyndarstyret sitt samtykke for å gjera odelsretten gjeldande. Som nemnt har det vore usemje i teori og rettspraksis om kva ein skal forestå med å gjera «odelsretten gjeldande». Ein kan her visa til Voss: Odelsretten og Åsetesretten, 8. utgåve, side 129-130. Som det går fram av den litteratur Voss viser til, gjeld usemja kva

Side:1013

tidspunkt som skal leggjast til grunn for kravet om at ovartormyndarstyret må ha gjeve samtykke til å gjera odelsretten gjeldande. Rikheim, Voss, Alten og Dahl meiner at samtykket må liggja føre når forliksklage vert utteken, medan Skeie meiner at tida for stemnemålet etter taksten er avgjerande. Rettsavgjerder i RG-1943-8 og i Rt-1944-63 stettar Skeie sitt syn.

Retten treng ikkje ta stilling til dette spørsmålet. I alle høve må samtykket seinast liggja føre i samband med stemnemålet i løysingssaka.

Det er mogeleg at saka skulle ha vore avvist når samtykket ikkje låg føre saman med stemnemålet. Retten finn likevel at saka slik ho nå står bør realitetshandsamast og ikkje avvisast. Dette har samanhang med at samtykket heller ikkje låg føre på løysingsmøtet, og at det kan sjåast som ein mangel ved løysingstilbodet. Det manglande samtykket kan og sjåast som ein mangel ved stemnemålet. Rett stemnemål ligg då ikkje føre innan fristen i skjønnsl. §65, noko som fører til tap av odelsretten, jfr. skjønnslova §74 nr. 2.

Spørsmålet er om det er rett å gje det manglande samtykket så alvorlege fylgjer.

Retten er samd med saksøkjaren i at regelen i verjemålslova §58 i utgangspunktet er til for den umyndige odelsløysaren si skuld og ikkje for at motparten skal få glede av regelen som prosessuel fallgruve. Dette kan likevel ikkje væra avgjerande. Kravet om samtykket kan ikkje fråvikast og det seinaste tidspunktet som samtykket kan Iiggje føre på, vert difor også eit skjeringspunkt med omsyn til spørsmålet om odelsretten kan nyttast eller ikkje.

Retten ser det slik at når samtykket ikkje ligg føre til den tid lova krev, hefter det ein feil ved odelskravet som gjer at retten feil bort, skjønnslova §74 nr. 2, jfr. §65. I den samanhang vil ein merka at retten ikkje hadde høve til å gje oppreising for oversitjing av fristen i skjønnslova §65, jfr. Rt-1952-830 og den litteratur som der er nemt. Eit manglande samtykke kan såleis ikkje reparerast under saka.

Dei strenge krava i den gamle odelsprosessen og verjemålslova §58 fører altså etter retten si meining til at odelsretten er misst i denne saka. Det kan då ikkje hjelpa saksøkjaren at samtykket frå overformyndarstyret vart innhenta etter løysingsmøtet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Oskar Hordnes, ekstr.ord. lagdommer, sorenskriver Sverre Nygaard og sorenskriver Råmund Stuhaug): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. - - -

For så vidt gjelder spørsmålet om odelsløseren har tapt sin odelsrett på grunn av at overformynderiets samtykke etter vergemålslovens §58 ikke forelå ved uttak av stevning, er lagmannsretten under tvil kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten antar at manglende samtykke fra overformynderiet må betraktes som en prosessuell mangel, jfr. Alten: tvml. med kommentar, 4. utg. 56, som antar at tvml. §41 må kunne anvendes analogisk når den lovlige stedfortreder for en part som selv mangler partsevne, trenger særlig samtykke for å reise sak. Herredsretten har ikke drøftet dette, men synes å ha gått ut fra at det ikke var adgang til å rette opp feilen og at odelsretten dermed var tapt. Da det manglende samtykke således ikke antas å være en materiell mangel, hadde herredsretten en fakultativ adgang til å rette feilen etter tvml. §41 annet ledd eller etter prinsippet i tvml. §97. Ved vurderingen av

Side:1014

om herredsretten burde benyttet seg av denne adgang - hvilket lagmannsretten må ha adgang til å ta standpunkt til - antar lagmannsretten at hensynet til den mindreåriges interesse som vergemålsloven tilsikter å ivareta, burde foranlediget at det ble gitt adgang til å søke mangelen avhjulpet. Da det synes som om herredsretten ikke har vært oppmerksom på feilen ved mottakelsen av stevningen og på et tidspunkt da mangelen ennå måtte antas å kunne vært avhjulpet innen utløpet av fristen etter skjønnsl. §65, måtte herredsretten når den under løsningsmøtet ble oppmerksom på at samtykke ikke forelå, kunne utsatt løsningsmøtet slik at det var mulig å få saken forelagt for overformynderiet, eventuelt til en dag etter at odelsløseren senere i samme måned hadde nådd myndighetsalderen.

John Molland har dermed krav på å få løse eiendommene i kraft av sin odelsrett, og hans påstand vil bli tatt til følge. Bruksretten for Per Molland til en del av våningshuset og for Knut Molland til uthusene på gården, vil samtidig måtte bli å avløse. Lagmannsretten finner at eiendommene må bli å fravike innen 14. april 1981. - - -