Rt-1981-1089

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-09-25
Publisert:	Rt-1981-1089
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 144/1981
Parter:	1. Kåre Nygård, 2. Tore Nygård (advokat Edmund Asbøll - til prøve) mot Roald Nygård (høyesterettsadvokat Thorer Ytterbøl).
Forfatter:	Endresen, Michelsen, Christiansen, Rynning, Bølviken
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §61, §70, Tvistemålsloven (1915) §180, §29, §30, §75

Dommer Endresen: Ektefellene Jens Olav og Ragna Marie Nygård opprettet den 13. april 1974 felles testament hvor de bestemte at når lengstlevende var falt bort, skulle deres yngste sønn Roald og dennes hustru Randi har rett til å overta deres eiendom Åsli, gnr. 49 bnr. 14 i Askim, for kr. 100.000. Dersom dette testamentariske ønske ikke ble respektert, skulle Roald forlodds arve en tredjedel, og deretter ta vanlig arv.

Eiendommen er en vertikal delt tomannsbolig, hvor arvelaterne og testamentsarvingene bodde.

Bakgrunnen for denne disposisjon var ifølge testamentet at Roald og hans kone hadde hjulpet Roalds foreldre i mange år.

Jens Olav Nygård døde den 1. desember 1974.

Roalds to eldre brødre Kåre og Tore Nygård fikk kort etter farens død kjennskap til testamentet, og ved henvendelse til advokat fikk de da rede på at testamentet var ugyldig i henhold til arvelovens §61, idet testamentsvitnene var bror og svigerinne av Randi Nygård. De foretok seg imidlertid intet nærmere i den anledning. Etter Jens Nygårds død ble det foretatt registrering i boet.

Ragna Marie Nygård, som var blitt sittende i uskifte, døde den 1. desember 1976.

Etter morens død henvendte Kåre og Tore seg til advokat Ullnæss, Askim. Denne sendte den 8. mars 1977 et brev til Roald hvor han bad denne komme til en konferanse. Det er uenighet mellom partene om det som følge av dette brev fant sted noe slikt møte den 11. mars. Påstand står her mot påstand. Den 15. mars 1977 sendte advokaten et brev til skifteretten, som etter anmodning av Roald hadde overtatt boet. I dette brevet heter det blant annet:

«Jeg forvtsetter at skifteretten nå akter å begjære registrering i boet. Imidlertid foreligger en registrering datert 9. oktober 1975 foretatt i forbindelse med siste avdødes uskiftebegjæring. Så vidt jeg forstår er innbo og løsøre det

Side:1090

samme nå som i 1975, slik at det kun er endringer i bankinnskudd og kontantbeholdning.

Det springende punkt i saksbehandlingen synes derfor å være spørsmålet om eventuelt gyldig testament i boet.

Det forekommer meg derfor mest praktisk at det snarest mulig innkalles til skiftesamling for klarlegging av eventuelle differanser i synet på fordelingen av boets midler.»

På skiftesamling i foreldrenes fellesbo den 4. juli 1977 bestred Kåre og Tore testamentets gyldighet med bakgrunn i arvelovens §61. Etter at det en tid hadde vært forhandlet med henblikk på en løsning i minnelighet, reiste Kåre og Tore skiftetvist om testamentets gyldighet.

Fra Roalds side ble det i tilsvaret hevdet at protesten mot testamentet var fremsatt for sent, idet den frist på seks måneder som arvelovens §70 annet ledd setter for å gjøre innsigelse gjeldende, var oversittet. Senere under saksforberedelsen hevdet saksøkerne subsidiært den 7. juni 1978 at testamentet også måtte være ugyldig fordi det stred mot arvelovens pliktdelsregler.

Heggen og Frøland skifterett fant, tross anmodning herom fra begge parter, det ikke nødvendig å overføre tvisten til behandling i søksmåls former, og avsa den 8. januar 1979 kjennelse med slik slutning:

«1. Avdøde Jens og Ragna Nygårds testament av 13. april 1974 kjennes ugyldig.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Skifteretten hadde ved en misforståelse gått ut fra at partene var enige om at fristen i arvelovens §70 annet ledd ikke var overskredet dersom denne løp fra lengstlevendes død. Den løste derfor tvisten ved å forkaste saksøktes subsidiære anførsel om at fristen måtte regnes fra det tidspunkt hvor de eldre brødre etter farens død fikk kunnskap om testamentet og de forhold som brakte det i strid med arvelovens §61.

Roald Nygård påanket skifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som den 3. mars 1980 avsa dom i saken med slik domsslutning:

«1. Jens og Ragna Nygårds felles testament av 13. april 1974 blir å legge til grunn ved skifte av boet etter dem.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Nærmere om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av skifterettens kjennelse og lagmannsrettens dom.

Kåre og Tore Nygård har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

De viser til at partene er enige om at testamentet i utgangspunktet er ugyldig, både fordi det kommer i strid med arvelovens §61 og med pliktdelsreglene.

Det er også gitt varsel som tilfredsstiller det krav som arvelovens §70 annet ledd setter. Det behøver nødvendigvis ikke være samme

Side:1091

utgangspunkt for fristen når det gjelder de to påberopte ugyldighetsgrunner. Hva angår testamentets overskridelse av den frie tredjedel, kan fristen først regnes fra skiftesamlingen den 4. juli 1977 da det forelå oversikt over boets midler. At forholdet først ble uttrykkelig påberopt i prosesskrift av 7. juni 1978, spiller ingen rolle, idet det må omfattes av de generelle protester som var gitt.

Når det imidlertid gjelder fristen for å påberope ugyldighet etter arvelovens §61, er de enige i at fristen begynte å løpe fra den lengstlevendes død. Etter de ankende parters syn kan det ikke være tvilsomt at det er protestert innen fristen, og at protesten fyller det innholdsmessige krav bestemmelsen setter.

De påberoper seg i den forbindelse to varsler. For det første hevdes at ankemotparten den 11. mars 1977 på kontoret til advokat Ullnæss muntlig ble varslet om at det ville bli protestert, og brevet til skifteretten av 15. mars 1977 var et klart varsel om at ugyldighetsinnsigelse kunne bli reist.

Hva det første angår, så mener de ankende å ha godtgjort at et slikt møte har funnet sted. At varsel i så måte bare er gitt til Roald og ikke til hans hustru som medarving, kan ikke spille noen rolle. Slik situasjonen her lå an, er det mellom disse ektefeller så nært forhold at det må foreligge grunnlag for en identifikasjon.

Brevet av 15. mars 1977 til skifteretten var et varsel om at ugyldighetsinnsigelse kunne bli reist. Et varsel om at innsigelse positivt vil bli reist, kan ikke danne den nedre grense når det gjelder kravet til det innholdsmessige i §70 annet ledd. Det må være tilstrekkelig med et varsel om at innsigelse kan fremkomme Bak arvelovens §70 annet ledd ligger to hensyn. Bestemmelsen har både en varslingsfunksjon og et ønske om en hurtig avklaring av forholdene. Alle arvingene her kjente til at det forelå et testament, og når det i brevet heter at det springende punkt er «spørsmålet om eventuelt gyldig testament i boet» foreligger, så må vekten legges på «gyldig». Et forbehold fyller den varslingsfunksjon bestemmelsen tar sikte på. Brevet av 15. mars 1977 må ses på som et slikt generelt forbehold.

Det lar seg ikke hva fristutgangspunktet angår gjøre å foreta en oppspaltning i en farsarv og en morsarv og la fristen for farsarven løpe fra dennes død. Det er først ved lengstlevendes død at det foreligger et arvefall som utløser skifte.

De ankende parter har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt: Avdøde Jens og Ragna Nygårds testamente av 13. april 1974 kjennes ugyldig i sin helhet. Subsidiært: Bestemmelsen i avdøde Jens og Ragna Nygårds testamente av 13. april 1974 om at Roald og Randi Nygård skal ha rett til å overta eiendommen Åsli, gnr. 49, bnr. 14 i Askim, kjennes ugyldig.

2. Roald Nygård tilpliktes å erstatte Kåre Nygård og Tore Nygård sakens omkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Ankemotparten, Roald Nygård, har henholdt seg til lagmannsrettens dom.

Det stilles riktignok ikke noe spesielt formkrav til den protest som

Side:1092

kan avbryte fristen, men de ankende må ha bevisbyrden for at lovformelig varsel er gitt. Dette kravet må ses på bakgrunn av lovens formål, nemlig at det skal skapes klarhet. Det må ikke herske tvil om at testamentet bestrides eller vil bli bestridt. Det nedre krav til klarhet kan ikke settes lempeligere enn lagmannsretten har gjort. Når det gjelder det angivelige møte hvor Roald Nygård skal ha mottatt protest, så benekter han å ha vært på et slikt møte, og hans forklaring herom støttes av de øvrige opplysninger i saken. Det finnes intet notat fra et slikt møte, og opplysningen er først fremkommet etter lagmannsrettens dom. Dersom Roald hadde forstått at det ville bli protestert, hadde han skaffet seg juridisk bistand forut for skiftesamlingen. Det er ingen sannsynlighetsovervekt for at et slikt møte skal ha funnet sted og at det herunder skulle vært protestert mot testamentet. Skulle dessuten en slik protest ha virkning, måtte den ha rettet seg mot alle som var tilgodesett i testamentet. Randi Nygård er ikke legalarving, og utleder sin rett alene etter testamentet. Hun er ikke under noen omstendighet varslet, og noen identifikasjon kan ikke finne sted.

Lovteksten og de reelle henyn stiller bestemte krav til innholdet i en slik protest. Et utsagn bare om at det kan bli protestert er i strid med lovens ordlyd, og bidrar ikke til nødvendig avklaring. Brevet av 15. mars tilfredsstiller således ikke lovens krav. Brevet tar ikke standpunkt til den protest som reises senere.

Dessuten anfører ankemotparten at utgangspunktet for fristen her må løpe fra det tidspunkt de ankende parter etter farens død fikk kunnskap om testamentet og at dette var i strid med arvelovens §61. Var protesten kommet da, kunne enken opprettet nytt gyldig testament for så vidt angikk arven etter henne.

Subsidiært hevder ankemotparten at dette tidspunkt må danne utgangspunktet for fristen hva farsarven angår.

Ankemotparten er enig i at boets aktiva er slik at testamentet kommer i konflikt med reglene i arvelovens §29 og §30. Men også her er det gjort innsigelse for sent. Prinsipielt kan det være forskjellig utgangspunkt for fristen i relasjon til ugyldighet etter §61 og pliktdelsreglene, men her løper fristen parallelt. Da de ankende gikk til advokat etter farens død, var det fordi de følte seg forfordelt, og de fikk da også orientering om pliktdelsreglene. De måtte allerede i 1975 og senest ved morens død lett kunnet konstatere at testamentet overskred pliktdelsreglene.

Når man protesterer mot et testaments gyldighet, må man oppgi hvorfor det er ugyldig, da dette er en forutsetning for å oppnå klarhet. Det ble ikke protestert på dette grunnlag før 7. juni 1978. Den opprinnelige protest gjaldt alene konflikten med §61, og kan ikke utvides. Også ved å ha innlatt seg i forhandlinger med ankemotparten om en pris på eiendommen må de ankende parter ha avstått fra å påberope seg dette grunnlag.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt: Den faste eiendom «Åsli» gnr. 49 bnr. 14 i Askim tilhørende Jens og Ragna Nygårds fellesbo, utlegges Roald og Randi Jorun Nygård for kr. 100.000,-.

Side:1093

Subsidiært: Ved skifte av Jens og Ragna Nygårds fellesbo utlegges Roald Nygård forlodds 1/3 av boets formue.

2. Kåre Nygård og Tore Nygård tilpliktes in solidum å erstatte Roald Nygård sakens omkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Heggen og Frøland herredsrett, hvor partene og 5 vitner er avhørt. Samtlige vitner er nye for Høyesterett. Saken foreligger i noe endret stilling i forhold til behandlingen i lagmannsretten, idet anførselen om at Roald Nygård på et møte hos advokat Ullnæss skulle ha fått en muntlig protest er ny for Høyesterett. For lagmannsretten synes man heller ikke å ha tatt opp spørsmålet om forholdet til arvelovens pliktdelsregler.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Bestemmelsen i arvelovens §70 annet ledd, som er ny i den nye arvelov av 1972, lyder:

«Motsegn som går ut på at ein testamentarisk disposisjon er ugyldig, kan ikkje gjerast gjeldande av ein arving etter loven eller etter testament, med mindre minst ein av arvingane har varsla skifteretten innan 6 månader etter at han fekk kunnskap om disposisjonen og om at testator er død og om grunnlaget for påstanden om at disposisjonen er ugyldig. Retten til å gjøre motsegn mot disposisjon står likevel ved lag så langt slikt varsel er gitt til kvar einskild av dei som har føremon etter testamentet.»

Jeg legger til grunn at arvingene ved morens død var kjent med så vel testament som de forhold som ville medføre ugyldighet etter §61. Regnes fristen fra dette tidspunkt, ville den løpe ut den 1. juni 1977.

Det er på det rene at det ble protestert mot testamentet på skiftesamlingen den 4. juli 1977. Partene er enige om at en protest på dette tidspunkt hva forholdet til arvelovens §61 angår er fremsatt for sent.

De ankende parter har imidlertid anført at det også ved to anledninger før utløpet av fristen ble protestert. For det første hevdes det at protest ble fremsatt overfor Roald Nygård den 11. mars 1977.

Slik jeg vurderer bevisene i saken, kan jeg ikke se at de ankende parter har sannsynliggjort at så er skjedd, og det blir da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til den omstendighet at den annen medarving ikke ha fått noe slikt varsel som §70 annet ledds siste punktum forutsetter for at kravet til motsegn skal være tilfredsstilt.

De ankende parters prinsipale anførsel når det gjelder at varsel skal være gitt før fristen løp ut, er imidlertid at det brev advokat Ullnæss sendte skifteretten den 15. mars 1977 er tilstrekkelig til å avbryte fristen. Jeg kan ikke dele de ankende parters syn på dette. Loven krever at det overfor skifteretten innen fristen skal gjøres gjeldende at testamentet er ugyldig. En formulering som benyttet i det påberopte brev gir ikke uttrykk for at testamentet vil bli bestridt. Det kan knapt sies å inneholde et forbehold om dette. Det kan ikke være tilstrekkelig å vise til en mulighet for at det kan komme innvendinger.

Heller ikke på bakgrunn av det som til da hadde passert mellom partene kan brevet av 15. mars anses som tilstrekkelig varsel.

Uten at jeg behøver å ta standpunkt til hvor den nedre grense for

Side:1094

hvordan innholdet i en innsigelse må være, finner jeg at den påberopte passus i brevet av 15. mars 1977 ikke tilfredsstiller lovens krav, og kan i det vesentlige følge lagmannsrettens vurdering på dette punkt.

Når det gjelder spørsmålet om ugyldighet på grunn av at pliktdelsreglene er trådt for nær, er jeg enig i at det kan bli tale om et forskjellig utgangspunkt for når fristen skal begynne å løpe. I nærværende sak finner jeg det imidlertid ikke tvilsomt at de ankende parter senest ved morens død var klar over pliktdelsreglene, og at testamentets disposisjoner gikk utover hva foreldrene kunne disponere uten å komme i strid med disse regler. Fristen må derfor løpe senest fra morens død, og en protest er derfor også her for sent fremsatt.

Det blir etter dette ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til det subsidiære spørsmål om fristen kan regnes fra førstavdødes bortgang, og om den også kan spaltes opp i relasjon til arv fra de to testatorer. Det finnes intet i forarbeidene herom, og lovgiveren synes ikke å ha vurdert regelen i forhold til fellestestamentet.

Anken har således ikke ført frem.

Jeg finner ikke at det er grunnlag for å endre de tidligere instansers omkostningsavgjørelser, men antar at de ankende parter overensstemmende med hovedregelen i tvistemålslovens §180 må pålegges å erstatte ankemotparten sakens omkostninger for Høyesterett. Saksomkostningene fastsettes til kr. 18.000, hvorav for utlegg kr. 1.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

l. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2.I saksomkostninger for Høyesterett betaler Kåre Nygård og Tore Nygård - en for begge og begge for en - 18.000 - atten tusen - kroner til Roald Nygård innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Christiansen, kst. dommer Rynning og dommer Bølviken: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullemktig Helge Rivedal):- - -

Retten skal bemerke:

Vedrørende begjæringene om overføring av skiftetvisten til søksmålsformer anser retten disse som bortfalt med saksøktes prosesskrift av 30. juni 1978 samt saksøkernes erklæring av 3. november samme år.

Ektefellene Jens og Ragna Nygård har i sitt testament av 13. april 1974 begunstiget sin sønn Roald og hans ektefelle Randi Nygård. Som testamentsvitner har Astrid og Arne Diskerud undertegnet.

Saksøkte har ikke bestridt at testamentvitnene står i et slikt forhold til ham selv og ektefellen som omhandlet i arvelovens §61,2. setning. Retten legger derfor til grunn at Arne Diskerud er bror av Randi Nygård. Det følger da av arvelovens §61 at disposisjonene i det foreliggende testament må kjennes ugyldige. Saksøktes påstand om at testamentet er gyldig hva angår førstavdøde

Side:1095

kan heller ikke gis medhold idet ugyldighetsvirkningene inntrer når det foreligger et slikt forhold mellom testamentsvitnene og de i testamentet begunstigede personer som beskrevet i bestemmelsen. Testatorenes forhold har i relasjon til spørsmålet om ugyldighet etter arvelovens §61 ingen betydning.

Retten skal dernest ta stilling til om ugyldighetsinnsigelsen er fremsatt innen den frist som er fastsatt i arvelovens §70 annet ledd. Retten oppfatter partene slik at de er enige om at fristen er overholdt dersom den løper fra lengstlevendes død.

Arvelovens §702. ledd som er påberopt av saksøkte løser ikke direkte nærværende tilfelle idet bestemmelsen taler om «testators død». Lovens forarbeider omhandler heller ikke problemet, og retten kan ikke se at spørsmålet er løst i rettspraksis eller behandlet i teorien. Reelle hensyn tilsier imidlertid, når det gjelder et testament som det foreliggende at tidspunktet for lengstlevendes død må være avgjørende. Først på dette tidspunkt er det klart hvem som er arvinger og hva arvemassen består av. Lite synes vunnet dersom man etter førstavdødes død måtte gjøre ugyldighetsinnsigelser gjeldende for å opprettholde rettigheter etter testamentet. Interessekonflikter på dette tidspunkt bør i særlig grad unngås når gjenlevende ektefelle - som her - har overtatt boet uskiftet.

Retten finner for øvrig støtte for sine betraktninger i arvelovens §75, 2. ledd, 2. setning.

Retten vil heller ikke unnlate å peke på at testamentet etter sitt innhold og ordlyd tar sikte på å regulere forholdene etter lengstlevendes død.

Retten har således etter dette kommet til at saksøkerne må få medhold i sin påstand i stevningen av 13. desember 1977. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann T. Brun Fretheim, lagdommer Finn Backer og ekstraord. lagdommer Petter Koren):- - -

Lagmannsretten bemerker:

Det er ikke klart sagt i arvelovens §70 annet ledd hva det skal varsles om. Etter utkastet fra Arvelovkomitéen av 1954 skulle det varsles om «at testamentet vil bli bestridt», nynorsk «at det kjem innvending mot testamentet» (innstillingen 279). I Ot. prp. nr. 36 (1968-69), som bare har bokmålstekst, innledes §70 annet ledd slik: «Innvending om at en testamentarisk disposisjon er ugyldig, kan ikke gjøres gjeldende..., med mindre minst en av arvingene har varslet skifteretten om det innen seks måneder...» (s. 219).

Lagmannsretten antar at lovens §70 annet ledd må forståes slik at varsel enten må inneholde motsegn som går ut på at en testamentarisk disposisjon er ugyldig, eller det må gi uttrykk for at slik motsegn vil bli gjort.

Hovedavsnittet i brevet av 15. mars 1977 fra advokat Ullnæss til skifteretten lyder slik:

«Jeg forutsetter at skifteretten nå akter å begjære registrering i boet. Imidlertid foreligger en registrering datert 9. oktober 1975 foretatt i forbindelse med siste avdødes uskiftebegjæring. Så vidt jeg forstår er innbo og løsøre det samme nå som i 1975, slik at det kun er endringer i bankinnskudd og kontantbeholdning. Det springende punkt i saksbehandlingen synes derfor å være spørsmålet om eventuelt gyldig testament i boet.

Det forekommer meg derfor mest praktisk at det snarest mulig innkalles til skiftesamling for klarlegging av eventuelle differanser i synet på fordelingen av boets midler.»

Side:1096

Brevet viser som en ser ikke til noe bestemt testament. Om det likevel skulle være så at advokaten kjente til testamentet av 13. april 1974 og hadde det i tankene, gir brevet etter lagmannsrettens mening iallfall ikke uttrykk for at det vil bli gjort motsegn som går ut på at testamentet er ugyldig. Det er ikke i brevet gitt uttrykk for noe standpunkt til spørsmålet om hvorvidt testamentet er gyldig eller ugyldig. Lagmannsretten finner etter dette at brevet ikke fyller kravene til varsel etter arvelovens §70 annet ledd.

Varsel er da ikke gitt innen 6 måneder etter lengstlevendes død. Lagmannsretten har etter dette ikke grunn til å gå inn på om fristen helt eller delvis løper fra et tidligere tidspunkt.

Fristforsømmelsen har til virkning at motsegn om ugyldighet ikke kan gjøres gjeldende. Retten finner å kunne gi uttrykk for dette ved å konkludere med at testamentet skal legges til grunn ved skiftet. - - -