Rt-1981-1112
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-09-30 |
| Publisert: | Rt-1981-1112 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 113B/1981 |
| Parter: | Kst.statsadvokat Arne Fliflet, aktor mot Møre og Romsdal fylkeskommune (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Elstad, Rynning, Sinding-Larsen, Tønseth, Blom |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §55, §87, Straffeprosessloven (1887) §377, §392, §3, Straffeloven (1902) §57, §85, §86, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Dommer Elstad: Ved forelegg utferdiget av politimesteren i Romsdal 20. februar 1981, ble Møre og Romsdal fylkeskommune ilagt en bot på kr. 5.000 for overtredelse av lov nr. 4 av 4. februar 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø §87, jfr. §55 nr. 2. Beskrivelsen av gjerningsinnholdet var denne:
«ved at fylkeskommunen i forbindelse med lønnsutbetalingen fra september måned 1980, fra fylkeskassererkontoret i Molde, gjorde fradrag i månedslønnen for ca. 550 av sine ansatte med et samlet beløp ca. kr. 480.000,- på det grunnlag at lønnstrekket refererte seg til for meget utbetalt lønn, under uttrykkelig forbehold om senere korrigering, for mai måned samme ar.»
I forelegget var fylkeskommunen i medhold av straffeprosesslovens §3 også pålagt å betale tilbake til de ansatte ca. kr. 480.000.
Da forelegget var nektet vedtatt, ble saken av politimesteren sendt herredsretten til pådømmelse etter regelen i straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.
Ved dom avsagt av Romsdal herredsrett 23. april 1981, ble fylkeskommunen frifunnet. Herredsretten kom til at §55 nr. 2 i arbeidsmiljøloven objektivt sett var overtrådt, men at det ikke var tilstrekkelig grunn til å idømme straff etter lovens §87. Når det gjelder det nærmere saksforhold og herredsrettens begrunnelse for denne løsningen, viser jeg til domsgrunnene.
Politimesteren i Romsdal har anket. Ifølge ankeerklæringen er det rettsanvendelsen som blir angrepet. Aktor for Høyesterett har supplert dette med at anken etter sitt innhold gjelder straffutmålingen og rettsanvendelsen i den forbindelse.
Politimesteren har i ankeerklæringen gitt uttrykk for at herredsrettens avgjørelse i to henseende er uriktig.
For det første hevdes det at herredsretten ikke hadde fri adgang til etter eget skjønn å idømme straff eller å unnlate det. Om dette sies det i ankeerklæringen:
«Bestemmelsen inneholder en utvidelse av straffansvaret i organiserte arbeidsforhold. Slik retten fortolker §87 første ledd, medfører den faktisk en innskrenking som er rettslogisk uholdbar. Det følger av lovens ordlyd og formålet at det rettslige skjønn bare er fritt i den grad ingen kan straffes etter samme lovs §85 og §86 .
Dersom noen er straffet eller kan straffes etter bestemmelsene i §85 og §86, går skjønnet bare ut på om også den juridiske person bør straffes. Enten noen person er straffet eller siktet eller ikke etter de nevnte bestemmelser, må retten prøve om alminnelig straffansvar kan gjøres gjeldende. Dersom det er tilfellet, er retten tvunget til å idømme straffansvar. Straffansvaret må gjøres gjeldende overfor den juridiske person når påtalemyndigheten har rettet forfølgning mot den alene.»
Side:1114
For Høyesterett har den møtende aktor gitt uttrykk for at denne innsigelse ikke kan anses holdbar, og ikke blir opprettholdt. Jeg er enig med aktor i at den ikke kan føre frem.
For det annet hevdes det at herredsrettens skjønn som munnet ut i straffefritak, ikke er riktig. Om dette sies det i ankeerklæringen:
«Saken gjelder et klart brudd på en av de materielt viktigste beskyttelsesbestemmelser i loven. Bestemmelsens innhold er nøye overveiet og ordlyden er tilstrebet presis. Lovbruddet er foretatt av et offentlig organ.
Det vil virke oppløsende på håndhevelsen om dommen blir stående. Det er ikke unntak i loven for den gode vilje og rasjonelle administrative hensyn. Dersom man først tillater slike hensyn å slå gjennom lovens klare bokstav og entydige forarbeider i en domsavgjørelse, vil det bli vanskelig å praktisere bestemmelsen. Når retten i premissene legger til grunn for frifinnelsen de administrative og praktiske konsekvenser, for den juridiske person og for arbeidstakeren, av at loven blir fulgt, da frifinner den ikke bare for straffansvaret, men legaliserer lovbruddet.»
Den møtende aktor har nærmere utdypet denne innsigelse mot herredsrettens dom.
Forsvareren for Høyesterett har vist til at det for fylkeskommunen er et poeng å få avgjort om den fremgangsmåten som ble fulgt, er holdbar. Etter hans mening kunne frifinnelsen også vært begrunnet med at §55 nr. 2 i arbeidsmiljøloven ikke var overtrådt. Særskilt to forhold er fremhevet i denne forbindelse. Utbetalingen av lønnstillegg også for mai 1980 må kunne anses som en á conto betaling av en ennå ikke fastsatt lønn. Bestemmelsen i §55 nr. 2 kan neppe ramme en etterfølgende korreksjon. Kravet til skriftlighet i §55 nr. 2 c vil også kunne anses oppfylt ved det klare forbehold som var ført på lønnsslippene, kombinert med at ingen protesterte mot forbeholdet - og således heller ikke den organisasjon som de ansatte var medlemmer av.
Fra forsvarets side er videre pekt på at anken alene er begrunnet med at rettsanvendelsen er uriktig. Dette får man da holde seg til, jfr. straffeprosesslovens §392 første ledd, første setning.
Forsvareren har ellers fremholdt at påtalemyndigheten synes å ha en uriktig utgangsposisjon ved sin vurdering av saken. Den oppfatning at et objektivt brudd på regelen i §55 nr. 2 må resultere i straff for en eller annen, er ikke riktig. Det er ingen slik automatikk til stede når det gjelder straffansvar for en juridisk person. Det beror på den dømmende retts frie skjønn om straff etter §87 skal ilegges. Etter forsvarets oppfatning har herredsretten gitt en overbevisende begrunnelse for at det aktuelle tilfelle ikke med rimelighet kunne foranledige straffereaksjon overfor fylkeskommunen.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Først nevner jeg at politimesterens anke etter mitt skjønn må oppfattes som en anke over straffutmålingen. Når feil ved rettsanvendelsen særskilt er fremhevet i ankeerklæringen, må det etter sammenhengen være rettsanvendelsesfeil vedrørende straffutmålingen som politimesteren har ment.
Side:1115
Som nevnt har forsvareren gitt uttrykk for at fylkeskommunen måtte kunne frifinnes også med den begrunnelse at fremgangsmåten som ble nyttet, ikke var rettsstridig. Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg ikke grunn til å gå inn på denne side av saken.
Slik jeg vurderer saken, var det klart riktig at herredsretten gav dom for frifinnelse. Jeg viser til herredsrettens begrunnelse for det, som jeg i det alt vesentlige slutter meg til. Det kan føyes til at bestemmelsen i arbeidsmiljølovens §87 om ansvar for juridisk person, er ny og ikke fantes i tidligere arbeidervernlover. Uttalelser i lovforarbeidene kan tyde på at det utvidede straffansvar ble innført fortrinnsvis med sikte på andre forhold enn det som foreligger i denne saken. Jeg viser til Ot. prp. nr. 3 for 1975-76 side 89-90.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Kst. dommer Rynning: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Sinding-Larsen, Tønseth og Blom: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Jens Christophersen med domsmenn):
- - -
Aktor har særlig gjort gjeldende
- at arbeidsmiljølovens §55 nr. 2 gir klare og uttømmende regler for hvilke former for lønnstrekk som kan foretas,
- at saken nå gjelder en lovstridig og straffbar fremgangsmåte fra tiltaltes side,
- at de som satte trekket i verk i september 1980, visste om at fremgangsmåten var rettsstridig,
- at den som har et tilbakesøkningskrav, i tilfelle selv må gå til søksmål og ikke tvinge motparten til det - her er balansen forrykket,
- at lonnstrekket i september 1980 er vitterlig og det er ubestridt at det gjaldt minst kr. 450.000,-,
- at verken selve loven eller dens forarbeider eller teorien åpner adgang for lønnstrekk av den art som fylkeskommunen her har foretatt, forarbeidene viser tvertimot at tanken om slik trekkadgang ble overveiet, men forkastet,
- at forbruker- og administrasjonsdepartementet har gitt uttrykk for at slikt trekk ikke er lovlig,
- at arbeidsmiljølovens §55 og §87 er rent tekniske bestemmelser som ikke spør om hva som kan være forvaltningsmessig forsvarlig eller hensiktsmessig, og
- at det ikke kan være spørsmål om unnskyldelig rettsvillfarelse (strl. §57) fordi vi her har å gjøre med tjenstemenn som har jus og økonomi som fagområder.
Forsvareren har i store trekk anført:
- at saksanlegget er svært spesielt, bl.a. fordi den som først anmeldte forholdet, selv mener at han ikke har krav på det inntrukne beløpet,
- at det ved lønnsutbetalingene f.o.m. juni 1980 ble tatt klart forbehold i alle
Side:1116
lønnsslippene om at utbetalingene var foreløpige og om at det skulle foretas korreksjon når hele avtaleforslaget forelå,
- at dette forbeholdet avskar mulig god tro hos mottakerne, slik at forbeholdet hadde klar betydning sivilrettslig sett,
- at de inntrukne beløp er penger som lønnsmottakerne ikke hadde krav på etter avgjørelsene i Rikslønnsnemnda og Arbeidsretten,
- at anmeldelsene er en slags demonstrasjon mot disse avgjørelsene,
- at det ikke ble foretatt lønnstrekk i vanlig forstand, men det ble foretatt en akontoutbetaling i juni 1980 som senere ble korrigert i september s.å., dette er en normal fremgangsmåte (jfr. Ot. prp. nr. 41 (1975/76) 68, 1. spalte) som ikke rammes av arbeidsmiljølovens §55,
- at lovgiveren ikke kan ha tenkt på forhold som denne saken gjelder, det er ikke nevnt i forarbeidene og fylkeskommunens fremgangsmåte var den eneste mulige - skulle det inngås avtale med hver enkelt arbeidstaker ville det kreve et kolossalt apparat,
- at lønnskorrigeringene i september 1980 kan ansees som hjemlet i §55 nr. 2 e, jfr. Fribergs kommentar, note 21 til §55,
- at fylkeskommunen, etter de opplysningene som forelå på gjerningstiden fra departementet og fra kommunenes organisasjon, fikk bekreftelse for sin oppfatning om at lønnskorrigeringene var i samsvar med loven,
at man ikke uten videre kan slutte seg til at anmeldelsene av fylkeskommunen ville få tilslutning fra flere enn de 40 som har anmeldt forholdet til påtalemyndigheten - flere vil utvilsomt vike tilbake fra å anmelde sin arbeidsgiver for å ha beholdt beløp som arbeidstakerne ikke hadde krav på,
- at en straffesak ikke egner seg for behandling/løsning av et prinsippspørsmål som dette, og
- at det borgelige rettskravet som fremmes i forelegget, neppe kan tas særlig alvorlig, om retten tar det til følge vil dette innebære at det sivilrettslige tilbakesøkningskrav ikke ansees rettmessig, og kravet kan i alle fall ikke pådømmes for flere enn de 40 som har gått til anmeldelse.
Retten bemerker:
Som straffesak betraktet er saken høyst egenartet. Ca. 550 lektorer, ansatt i Møre og Romsdal fylkeskommune, fikk for mai 1980 utbetalt et lønnstillegg som det senere viste seg at de ikke hadde rett til. Maitillegget ble så inntrukket i septemberlønningene med ca. kr. 1.000,- for hver lektor. Det som saken egentlig gjelder, er spørsmålet om adgangen til slik lønnskorrigering og om fremgangsmåten. Dette er spørsmål av sivilrettslig art.
40 lektorer i fylket har imidlertid valgt å anmelde fylkeskommunen for «brudd på arbeidsmiljølovens §55 nr. 2», og påtalemyndigheten har fulgt opp anmeldelsene ved å utferdige forelegg. Når så dette forelegget ikke er vedtatt så kommer saken for retten som straffesak.
Bakgrunnen for saken er i store trekk:
De lektorene som saken gjelder, er stort sett organisert i Akademikernes Fellesorganisasjon (AF). Tariffavtalen med denne organisasjonen utløfødt xx.xx.1980. Forhandlinger førte til et forslag som imidlertid ikke ble anbefalt av AF. Etter resultatløs megling ble det fra 27. til 30. mai 1980 iverksatt punktstreik for flere av AF's medlemmer. Saken ble brakt inn for Rikslønnsnemnda, som avsa kjennelse 24.6.1980. Avgjørelsen gikk ut på at de tariffavtalene som var inngått mellom staten på den ene siden og Statstjenestemannskartellet og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund på den andre siden for
Side:1117
perioden 1.5.1980-8.4.1982 også skulle gjøres gjeldende som tariffavtale mellom staten og AF. På grunn av den nevnte streiken bestemte imidlertid Rikslønnsnemda at avtalen ikke skulle gjelde fra 1.5.1980 for AF's medlemmer, men først fra 30.5.1980. Arbeidsretten avsa 4.12.1980 dom i sak mellom AF og staten. Rikslønnsnemndas kjennelse ble kjent ugyldig når det gjaldt de av AF's medlemmer som ikke har streikerett. Arbeidsrettens avgjørelse kan ikke sees å ha betydning for den straffesaken som nå foreligger til avgjørelse.
Møre og Romsdal fylkeskommune innrettet seg på et tidlig tidspunkt i henhold til det anbefalte forslaget for den nevnte perioden. Grunnen til det var et ønske om at de vel 5000 arbeidstakerne i fylkeskommunens tjeneste skulle få utbetalt sine forhøyede lønninger så raskt som mulig. Saken ble forelagt administrasjonsutvalget. I samsvar med innstilling fra fylkesrådmannen fattet utvalget enstemmig vedtak om å sette i verk den nye tariffavtalen født xx.xx.1980. Videre heter det i vedtaket:
«Det blir andsynes arbeidstakarane å gjere merksam på at dette er å sjå som ei førebels lønsutbetaling etter den nye tariffavtalen og at endeleg oppgjer vil finne stad seinare. Det må dessutan takast atterhald om tilbakebetaling av eventuelt for mykje utbetalt løn på dette grunnlag.»
Lønnstillegget, med virkning fra 1.5.1980 ble så utbetalt i juni 1980, også for de lektorene som denne saken gjelder. I lønnsslippen for hver lønnsmottaker ble det fra og med mai til og med september 1980 tilføyet:
«Førebels utbetaling etter nytt regulativ. Atterhald om korrigering når heile avtaleforslaget ligg føre.»
Etter at avgjørelsen kom fra Rikslønnsnemnda, har så fylkeskommunen i lektorenes septemberlønninger gjort fradrag for det som var for meget utbetalt for mai 1980, dvs. fra og med 1. til og med 30. mai. Det er dokumentert en lønnslipp som viser et fradrag på kr. 850,35. Retten legger til grunn at det ble trukket et omtrent tilsvarende beløp for alle lektorene i fylkeskommunens tjeneste.
Deretter har 40 lektorer anmeldt fylkeskommunen til politimesteren i Romsdal. Anmeldelsene er foretatt ved utfylling av stensilerte skriv og gjaldt avgivelig «brudd på arbeidsmiljølovens §55 nr. 2». Retten har fått fremlagt navneliste for de 40, som i anmeldelsene gjorde krav på tilsammen kr. 33.933,57. Påtalebegjæring fra Arbeidstilsynet foreligger ikke.
Rettens vurdering:
Arbeidsmiljølovens §55 nr. 2 er en streng bestemmelse som synes å gi uttømmende regler om når det kan foretas fradrag i lønn. Det heter her at «fradrag i lønn kan ikke gjøres unntatt
a) når det er hjemlet i lov
b) for reglementerte innskudd i pensjons- eller sykekasser,
c) når det på forhånd er fastsatt ved skriftlig avtale,
d) når det ved tariffavtale er fastsatt regler om lønnstrekk for fagforeningskontingent eller avgift til opplysnings- og utviklingsfond,
e) når det gjelder erstatning for skade eller tap som arbeidstakeren i forbindelse med arbeidet forsettlig eller ved grov uaktsomhet har påført virksomheten, og arbeidstakeren skriftlig erkjenner erstatningsansvar, eller dette er fastslått ved dom, eller arbeidstakeren rettsstridig fratrer sin stilling.»
Punkt d er endret ved lov av 13.6.1980, men endringen har ikke aktualitet for denne saken.
Side:1118
Høyesterett har i dom av 9.6.1979 ( Rt-1979-665) i en sak som gjaldt trekk etter § ss nr. 2 fremhevet at «det er av betydning at bestemmelsene i den nye arbeidsmiljøloven overholdes.»
Når fylkeskommunen har anført at dens forhold ikke rammes av §55 nr. 2 fordi utbetalingene i juni 1980 måtte anses som a kontobetalinger med forbehold som så ble korrigert i september 1980, kan retten ikke slutte seg til dette synspunkt. I forbindelse med junilønnen fikk lektorene utbetalt spesifiserte lønnstillegg med virkning fra 1.5.1980, som om avtaleforslaget var vedtatt, og i september 1980 ble det gjort finregnede fradrag for det som er for meget utbetalt i perioden 1.-30.5.1980. Det er ikke til å komme forbi at det ble gjort «fradrag i lønn», og dermed kommer §55 nr. 2 til anvendelse. Forbeholdet i lønnsslippene om «førebels utbetaling» og «atterhald om korrigering» kan etter ordlyden i §55 nr. 2 ikke hindre at bestemmelsen må anvendes på fylkeskommunens forhold.
Etter rettens syn er det på det rene at punktene a, b, d og e ikke kan påberopes. Når det gjelder pkt. e viser retten til at det ikke foreligger noen erkjennelse eller dom.
Saken må etter dette vurderes etter pkt. c, der fradrag i lønn er hjemlet «når det på forhånd er fastsatt ved skriftlig avtale». Forbeholdet i lønnsslippene var klart, og det var ikke til å misforstå, særlig ikke blant de tjenestemenn som denne saken gjelder. Det er ikke opplyst at noen av dem protesterte i tidsrommet mai-september mot forbeholdet. Dette kan få betydning for vurderingen av om den enkelte lønnsmottaker var i god eller ond tro hvis man sivilrettslig skal vurdere om betingelsene for tilbakesøking har vært til stede. Men forbeholdet tilfredsstiller ikke kravet til «skriftlig avtale». Retten viser til at det går fram av lovens forarbeider at det har vært vurdert, etter henvendelser særlig fra N.S.B. og Riksrevisjonen, å innarbeide en hjemmel for lønnsfradrag av nettopp den art som fylkeskommunen her har foretatt. Forslag om at det i tariffavtale kunne bestemmes regler om trekk for formeget utbetalt lønn vant ikke fram under Stortingets behandling av loven. Retten viser til Innst. O. nr. 90 (1976-77) side 7-8.
Man kan like eller ikke like at det i loven er gitt så snever adgang til å trekke tilbake formeget utbetalt lønn. Loven er nå en gang der, og på det punktet som er aktuelt i denne saken, må den i henhold til forarbeidene anvendes etter sin ordlyd.
Retten er etter dette kommet til at fylkeskommunen objektivt sett har forbrudt seg mot arbeidsmiljølovens §55 nr. 2.
Påtalemyndigheten har valgt å utferdige forelegg mot den juridiske person Møre og Romsdal fylkeskommune etter arbeidsmiljølovens §87. Forelegget er ikke rettet mot noen mulig ansvarlig, fysisk person i den fylkeskommunale ledelse.
§87 gir hjemmel for at den juridiske person kan idømmes bøtestraff. Det er «overlatt til rettens skjønn om ansvar skal ilegges» (Bratholm: Strafferett og samfunn 273).
Retten er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke kan være tilstrekkelig grunnlag for i denne saken å idømme Møre og Romsdal fylkeskommune en bøtestraff. I denne forbindelsen legger retten særlig vekt på
- at fylkeskommunen viste velvilje overfor sine ansatte ved å sette lønnsjusteringene i verk så raskt som mulig,
- at det i lønnsslippene ble tatt klare forbehold om senere regulering,
Side:1119
- at en utsettelse til hele avtalekomplekset var fastlagt ville føre til at lønnsmottakerne først ville få sine tillegg sterkt forsinket - og etter sommerferien 1980,
- at fylkeskommunen på trekktidspunktet hadde medhold fra Forbruker- og Administrasjonsdepartementet og fra Kommunens Sentralforbund i at trekk kunne foretas slik det ble gjort,
- at det ville medføre tekniske vanskeligheter i EDB-anlegget og et meget betydelig og uproduktivt merarbeid om man skulle omregne junilønnene etter at Sentralforbundets rundskriv av 9.6.1980 var mottatt og
- at en fellende dom i denne saken vil få som konsekvens at det ved senere tariffendringer neppe vil bli foretatt forhøyede lønnsutbetalinger før hele avtalekomplekset er definitivt avgjort.
Resultatet av rettens vurdering blir da at Møre og Romsdal fylkeskommune blir å frifinne i forhold til arbeidsmiljølovens §87.
Etter dette resultatet er det ikke nødvendig for retten å drøfte påtalemyndighetens krav om at fylkeskommunen skal dømmes til å tilbakebetale kr. 450.000,-, jfr. strprl. §442. Retten bemerker likevel at den i en mulig fellende dom ikke kunne ha pådømt krav fra andre enn de som har anmeldt saken. - - -
Side:1120