Rt-1981-1206
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-09-04 |
| Publisert: | Rt-1981-1206 |
| Stikkord: | Beslag hos konkursbobestyrer |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1179/1981. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Blom, Sinding-Larsen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §31, Straffeprosessloven (1887) §178, §214, §212, §215, §216, §218, §411 |
Det var åpnet konkurs i aksjeselskapet A, hvor B var enestyre og eiet 98% av aksjene. B ble siktet for overtredelse av skattelovgivningen. Påtalemyndigheten begjærte Bergen forhørsretts kjennelse for at ransakning og beslag kunne foretas hos bobestyreren og fikk rettens samtykke til dette.
Bobestyreren påkjærte avgjørelsen, men senere ble han og påtalemyndigheten enige om hvilke dokumenter som skulle overlates til politiet, og kjæremålet ble avvist. B's kjæremål over forhørsrettens avgjørelse ble også avvist.
B begjærte deretter Bergen forhørsretts kjennelse for at påtalemyndigheten
Side:1207
skulle tilbakelevere det utleverte arkiv til bobestyreren. Han hevdet at dersom påtalemyndighetene ønsket tilgang til de dokumenter som inngikk i arkivet, måtte dette skje ved formelt beslag etter straffeprosesslovens regler. Forhørsretten tok ikke begjæringen til følge i begrunnet beslutning av 26. mars 1981, og Gulating lagmannsrett forkastet 1. juli 1981 B's kjæremål.
I videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg hevdet B bl.a. at straffeprosesslovens §214 også gjaldt en advokat som var oppnevnt som bobestyrer i et konkursbo, og at bobestyreren hadde taushetsplikt, jfr. straffeprosesslovens §178. Han kunne ikke se at konkurslovens §31 annet ledd opphevet taushetsplikten for annet enn innsendelsen av innberetning til påtalemyndigheten.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset, jfr. straffeprosesslovens §411. Den kjærende part hevder at lagmannsretten har tolket konkurslovens §31 annet ledd og straffeprosesslovens §214 uriktig, jfr. §411 nr. 3 - tolkingen av en lovforskrift.
Kjæremålsutvalget finner først grunn til å peke på at utgangspunktet er at beslag kan finne sted når den ting det gjelder enten antas å være av betydning som bevismiddel, antas å burde kjennes forbrudt eller er en ting som fornærmede kan kreve utlevert jfr. straffeprosesslovens §212. Krav om beslag eller utlevering rettes mot den som har tingene i sin besittelse jfr. §215. Hvis denne utleverer tingen frivillig, følger det av §215 at beslutning av retten ikke er nødvendig. Unntak fra adgangen til å kreve beslag og å gi pålegg om utlevering følger av §214 §216.
Kjæremålsutvalget finner ikke at unntaksbestemmelsen i §214, som er påberopt av B, kan komme til anvendelse. De opplysninger og skriftstykker bobestyreren sitter inne med, er ikke betrodd ham. Han er heller ikke juridisk rådgiver for B eller A og omfattes dermed ikke av hans taushetsplikt som advokat, jfr. Salomonsen Straffeprosessloven I 201. Det foreligger således ingen uriktig lovforståelse fra lagmannsrettens side når det er lagt til grunn at §214 jfr. §178 ikke er til hinder for at dokumenter vedrørende konkursskyldners transaksjoner kan utleveres av bobestyreren. Når det gjelder B's anførsler om konkurslovens §31 annet ledd, bemerkes først at utgangspunktet for avgjørelsen ikke er denne bestemmelse, men straffeprosesslovens bestemmelser om beslag. Som allerede nevnt er beslagkravet her rettet mot den som har tingen i sin besittelse, jfr. straffeprosesslovens §215. Er et av de alternative vilkår for beslag i §212 oppfylt, og det ikke er anvendelse for unntaksbestemmelsen i §214 og §216, er det ikke noe grunnlag for å angripe et gjennomført beslag, enten dette nå er skjedd etter rettens beslag eller ved en frivillig utlevering. Det stedfundne beslag er da materielt riktig. Kjæremålsutvalget kan ikke se at B har hevdet at de utleverte dokumenter er uten betydning som bevismiddel. Angrepet retter seg mot den formelle fremgangsmåte. Når B ikke kan gis medhold i sine anførsler om §214 og ikke har hevdet at beslaget er i strid med §212, kan hans påstand om at dokumentene skal tilbakeleveres bobestyrer ikke tas til følge.
Side:1208
Kjæremålsutvalget finner grunn til å peke på at konkursloven ikke inneholder noen uttrykkelig begrensninger når det gjelder bestyrerens rådighet over forretningsbøker og papirer. Disse må anses som en del av bomassen, jfr. Hagerup Konkurs og akkordforhandling side 177, og når bobestyreren tar hånd om dem er det i første rekke i kreditorenes interesse. Konkurslovens §31 annet ledd viser imidlertid at konkursbehandlingen også skal ivareta det offentliges interesse i å få klarlagt de forhold som har ført til konkursen og eventuelle straffbare forhold i denne forbindelse. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at konkurslovens §31 annet ledd taler for at bobestyreren i forhold til debitor er berettiget til å utlevere hans forretningsdokumenter til politiet i den utstrekning de belyser mulige straffbare forhold. Under ingen omstendighet kan det av denne bestemmelse utledes noen regel om taushetsplikt for bobestyreren.
Kjæremålsutvalget har ingen foranledning til å gå inn på spørsmålet om i hvilken utstrekning §218 kommer til anvendelse ved gjennomgåelse av dokumentene.
Kjennelsen er enstemmig.»