Rt-1981-128

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1981-01-31
Publisert:	Rt-1981-128
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 14/1981.
Parter:	Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Røstad, Christiansen, Schweigaard Selmer, Michelsen, Blom
Lovhenvisninger:	Veitrafikkloven (1965) §3, Straffeloven (1902) §52, §31

Dommer Røstad: Salten herredsrett avsa 2. juli 1980 dom med denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1938, dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens §31. jfr. §3. til fengsel i 21 - tjueén - dager - som gjøres betinget med 2 års prøvetid uten tilsyn. jfr. strl. §52 flg., samt til å betale til statskassen en bot på kr. 3.000,- - kronertretusen -, subsidiært 12 dagers fengsel.

Han frifinnes for tiltalens post 1.

Saksomkostninger idømmes ikke»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Dommen var avsagt under dissens. Den ene domsmann fant at saken burde kunne avgjøres med en større bot uten bruk av betinget fengselsstraff.

Politimesteren i Bodø har anket over straffutmålingen og hevdet at fengselsstraffen burde ha vært gjort ubetinget, hensett til graden av utvist uaktsomhet.

Side:129

Domfelte begjærte prinsipalt fornyet behandling. Subsidiært påanket han dommen og hevdet at det forelå saksbehandlingsfeil og lovanvendelsesfeil. Han erklærte også anke over straffutmålingen. Han fant straffen for streng og viste til mindretallets votum.

Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet fornyet behandling, men henviste begge anker til Høyesterett.

Jeg behandler først domfeltes angrep på saksbehandlingen og lovanvendelsen.

Anken over saksbehandlingen går i realiteten ut på at domsgrunnene er så ufullstendige at man er avskåret fra å prøve om loven er riktig anvendt. Jeg er ikke enig i dette. Jeg anser domsgrunnene tilstrekkelige til at Høyesterett kan prøve lovanvendelsen. I ankeerklæringen har domfelte pekt på visse mangler i domsgrunnene. Han har blant annet vist til at retten har unnlatt å ta standpunkt til om den forankjørende bil blinket inn på sidevei til høyre, eller ikke. Det er riktig - som fremholdt av domfelte - at retten har holdt dette spørsmål åpent. Det heter således i dommen: «Retten finner det ikke nødvendig å drøfte noe nærmere hvorvidt Olsens blinklys ble brukt og funksjonerte da ulykken skjedde, selv om det er grunn til å tro det, idet tiltalte tydeligvis ikke har sett blinklyset.» De følgende bemerkninger i premissene viser at retten har bygd på det alternativ som var gunstigst for tiltalte, at han ikke hadde sett blinklyset: «Tiltalte har imidlertid sett Olsens bremselys i bruk, og retten finner således at han har fått et forvarsel om at noe kunne komme til å skje med den forankjørende bil, og hans egen aktsomhetsplikt ble derved etter rettens skjønn tilsvarende skjerpet.»

Som saksbehandlingsfeil har domfelte videre anført at retten ikke har vurdert spørsmålet om føreren av den forankjørende bil har vist tilstrekkelig aktsomhet. Retten har heller ikke - hevder domfelte - drøftet og tatt stilling til hvilken innflytelse det har hatt på den totale skadefølge at den franske bil i den motgående veibane kjørte inn i den bil hvor passasjeren forulykket. Hva disse anførsler angår, viser jeg til følgende bemerkninger i dommen: «Retten kan ikke se at noen av de andre impliserte bilførerne kan klandres for det som skjedde, iallefall ikke på en slik måte at det skulle virke skyldbefriende for tiltalte.»

Domfeltes anke over saksbehandlingen kan således ikke føre frem.

Domfelte har også angrepet herredsrettens lovanvendelse, og har anført at retten har anvendt en for streng aktsomhetsnorm. Heller ikke på dette punkt kan anken føre frem. Retten har - som jeg allerede har nevnt - lagt til grunn at domfelte oppfattet den forankjørende bils bremsesignal. I tilslutning til dette har retten uttalt at domfelte utviste «uaktsomhet når han ikke umiddelbart foretok en reduksjon av farten». Retten har fremholdt at tiltalte med sin relativt nye bil teknisk sett skulle ha hatt muligheten for å foreta den nødvendige retardasjon hvis han hadde bremset i tide. Retten fant ut fra forholdene å måtte «konkludere med at tiltalte umiddelbart før ulykken opptrådte uaktsomt ved ikke i tide å avpasse farten etter forholdene». Jeg kan ikke se at loven er uriktig anvendt når retten har

Side:130

funnet at det her foreligger et uaktsomt forhold som faller inn under vegtrafikklovens §3.

Domfeltes anke over straffutmålingen kan ikke gis medhold.

Jeg er kommet til at det heller ikke bør foretas endring i straffen i henhold til påtalemyndighetens anke. Herredsrettens straffutmåling synes i vesentlig grad å være knyttet til umiddelbare avhør av tiltalte, ett vitne og en sakkyndig, samt til opplysninger fremkommet ved åstedsbefaring, hvor også to lensmannsbetjenter svarte på spørsmål i forbindelse med ulykken og med den foretatte rekonstruksjon. Etter den beskrivelse av hendelsen som herredsretten har gitt, finner jeg at det kan bero med den straff herredsretten har fastsatt.

Jeg stemmer etter dette for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Michelsen og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Arve Opdahl med domsmenn): - - -

Det var jevn trafikk på veien i begge retninger, og det var tørr asfalt og sollyset kom bakfra.

Ulykkesstedet ligger ca. 2 mil syd for Rognan langs E-6, ca. 1 km. syd for avkjøringen til Tømmerdal. Retten legger til grunn at tiltalte lå bak en eldre Volvo Amazon stasjonsvogn med kjennetegn YE 31295 og ført av vitnet Magne Arve Olsen. Olsen skulle svinge av til høyre på sin private avkjørsel, en avkjørsel som danner en rett vinkel med E-6. Avkjørselen ligger omtrent i samme plan som E-6, men p.g.a. en krapp sving og smal vei må biler stanse nesten helt opp på E-6 for å komme inn på avkjørselen. Retten finner det videre godtgjort at avkjørselen er vanskelig å se for trafikanter som kjører sydover langs E-6, idet den ligger et kort stykke etter en svak høyrekurve, og det da ulykken skjedde vokste en del buskas i veikanten som tildels skjulte den. Vitnet Olsen fortalte også under hovedforhandlingen at han hadde kjørt den samme veien fra arbeidet i ca. 15 år, og at det flere ganger har oppstått farlige situasjoner når han skulle svinge av E-6, idet bakenforliggende kjøretøyer ikke har oppfattet at han skulle svinge av E-6 og inn på avkjøringen.

Klokken var ca. 16.20 ulykkesdagen da vitnet Olsen kom til avkjøringen, og retten legger til grunn at Olsen bremset ned ved hjelp av fotbremsen og ved å geare ned de siste hundre metrene før krysset. Olsen hevder også at han brukte blinklyset til høyre. Han har opplyst at han 2 ganger så i bilens innvendige speil og den første gangen antok han at tiltaltes bil var ca. 150 meter bak ham, neste gang han så var bilen betydelig nærmere. Tiltalte har hevdet at han holdt en avstand til den forankjørende bilen på minst 60 meter, og retten må konkludere med at tiltalte før Olsens nedbremsing må ha holdt tilstrekkelig avstand til den forankjørende bil.

Tiltalte erkjente under hovedforhandlingen at han så bremselys fra den forankjørende bilen, men han kunne ikke huske om dette lyste hele tiden

Side:131

under oppbremsingen. Tiltalte har imidlertid ikke sett noe blinklys fra Olsens bil. Tiltalte har forklart at han oppfattet den forankjørendes bremsing som en generell fartsavpassing før sving eller møte. Han så ingenting i trafikkbildet som skulle tilsi at det ville bli en kraftig nedbremsing. Da han så bremselyset flyttet tiltalte foten over på bremsepedalen, men han foretok ikke umiddelbart noen fartsreduksjon. Farten på dette tidspunkt kunne være ca. 80 km/t. Etter ca. 2 sekunder forsto tiltalte at den forankjørende var iferd med å bremse hårdt, og hans egen bil fikk umiddelbart etter full bremsevirkning. Han forsto imidlertid at han ikke ville klare å stanse i tide, og da det var motgående trafikk valgte han å kjøre inn i den forankjørende bilens bakpart for på denne måten å kunne begrense et eventuelt skadeomfang. Han hadde ikke tid til å vurdere hvorvidt han hadde tid til å kjøre ut av veien på dens høyre eller venstre side. men retten finner etter åstedsbefaringen at slike manøvrer antageligvis ikke ville ha vært hensiktsmessig.

Idet tiltaltes bil i relativt lav hastighet når igjen Olsens bil, har denne svingt nesten helt ut på avkjøringen, og bakhjulene er iferd med å forlate veibanen på E-6. Venstre bakpart av Olsens bil stikker imidlertid fremdeles ut i veibanen på E-6, og tiltaltes bil treffer den slik at nummerskiltet, venstre del av bakluken og venstre bakskjerm med baklys blir skadet. P.g.a. den vinkelen som var mellom bilene da de traff hverandre ble fronten på tiltaltes bil kastet over i venstre kjørebane, og den ble stående så godt som stille nesten på tvers av E-6, med venstre forskjerm så vidt utenfor venstre veikant. Idet tiltaltes bil foretok denne manøvren svingte tiltalte refleksmessig rattet mot høyre for om mulig å få bilen inn på høyre kjørebane igjen. Dette lyktes tydeligvis ikke, og denne refleksmessige manøvren hindret muligens tiltaltes bil i å bli kastet ut av veien på dens venstre side.

Umiddelbart etter at tiltaltes bil ble stående på tvers av E-6 ble den påkjørt av en Renault 16 med kjennetegn ZE 22792 som kom i motsatt retning. Fører av denne bilen var Odd Nordmo, og hans hustru Gunnvor Kjelland Nordmo satt i høyre forsete. Nordmos bil kjørte rett inn i høyre del av fronten på tiltaltes bil, og kollisjonen var meget kraftig. Så vidt retten kan forstå skjedde det hele så raskt at Nordmo ikke fikk tid til å bremse før sammenstøtet var et faktum. Sekunder etter ble Nordmos bil påkjørt bakfra av en fransk registrert Renault 5 med franske kjennetegn 9318 RD 51. Føreren av den franske bilen har tydeligvis forstått at noe var galt, idet det forelå 12-15 meter bremsespor før den franske bilen traff Nordmos bil. Den uventede og momentane stopp som skjedde med Nordmos bil må etter rettens skjønn ha medført at føreren av den franske bil ikke klarte å stanse, og at han sannsynligvis ikke kan lastes for sammenstøtet.

Som følge av sammenstøtet døde Gunnvor Kjelland Nordmo. Det ble ikke foretatt obduksjon, men dr. Otto Wolf, som kom til stede ca. 1 kvarter etter at ulykken hadde skjedd har sagt til politiet at han antok at dødsårsaken var nakkebrudd. For retten synes legens antagelse å stemme godt overens med de iakttagelser vitnet Olsen har foretatt. Bakparten av hans bil var som følge av kollisjonen kastet ca. 180x rundt, og han kunne således se kollisjonen gjennom sin bils høyre sidevindu. Han forklarte at forulykkede som følge av den første kollisjonen ble kastet forover og gled herunder til siden og muligens ut av sikkerhetsbeltet, og ved påkjørselen bakfra ble hennes overkropp kastet bakover og hodet «bommet» på nakkestøtten.

Det oppsto ingen andre betydelige skader på person, men det var store

Side:132

materielle skader. Den sakkyndige, kjøretøykontrollør Arnsen, kontrollerte få dager senere samtlige impliserte kjøretøy etter at de var bragt til Rognan. Retten viser til den sakkyndiges rapport datert 20. august 1979, og nøyer seg her med å opplyse at det ble konkludert med at det ikke kunne påvises feil eller mangler ved de 4 kontrollerte kjøretøyers tekniske anordninger som kunne ansees for å være direkte årsak til uhellet. - - -

Retten skal bemerke:

Som det følger av det foranstående finner retten bevist at tiltalte ved ulykken var fører av YA 18643. Retten har også funnet bevist at det var hans kjøretøy som utløste den kollisjon hvor alle 4 kjøretøy ble implisert. Retten finner også bevist at forulykkede Gunnvor Kjelland Nordmo døde som følge av sammenstøtene. Retten kan ikke se at noen av de andre impliserte bilførerne kan klandres for det som skjedde. iallefall ikke på en slik måte at det skulle virke skyldbefriende for tiltalte.

Retten finner det ikke nødvendig å drøfte noe nærmere hvorvidt Olsens blinklys ble brukt og funksjonerte da ulykken skjedde, selv om det er grunn til å tro det, idet tiltalte tydeligvis ikke har sett blinklyset. Tiltalte har imidlertid sett Olsens bremselys i bruk, og retten finner således at han har fått et forvarsel om at noe kunne komme til å skje med den forankjørende bil, og hans egen aktsomhetsplikt ble derved etter rettens skjønn tilsvarende skjerpet. At tiltalte oppfattet bremsesignalet som en fartsjustering kan være forståelig, men han har likefullt utvist uaktsomhet når han ikke umiddelbart foretok en reduksjon av farten. På grunn av den grad av uoversiktlighet som forelå kunne Olsens bruk av bremser like godt ha hatt sammenheng med et hinder som tiltalte ikke ville ha hatt mulighet for å se, som for eks. et dypt hull i veien, eller barn eller dyr som rørte seg i buskaset i veikanten. Retten vil også i denne sammenheng påpeke at Olsens nedbremsing med en gammel bil neppe kan ha vært så kraftig og momentan at ikke tiltalte med sin relativt nye bil teknisk sett skulle ha hatt muligheten for å foreta den samme retardasjon hvis han hadde bremset i tide. Retten må konkludere med at tiltalte umiddelbart før ulykken opptrådte uaktsomt ved ikke i tide å avpasse farten etter forholdene, og at han således har overtrådt vegtrafikklovens §31, jfr. §3. Retten finner også at det er hans opptreden som har vært den skadeutløsende faktor, og retten finner at de skader som inntrådte på personer og materiell har den nødvendige direkte sammenheng med hans uaktsomhet, slik at han må dømmes i overensstemmelse med tiltalebeslutningens post II.

Som retten har gitt uttrykk for i det foranstående har retten ikke funnet at avstanden mellom tiltaltes og den forankjørende bil var uforsvarlig kort før den kritiske situasjon oppsto, og retten finner således at tiltalte i mangel av bevis må frifinnes for tiltalens post I.

Når det gjelder straffeutmålingen må retten i skjerpende retning legge vekt på at ulykken fikk et stort omfang. Retten finner imidlertid at tiltaltes vurdering ikke kan lastes ham som noen graverende uaktsomhet. Retten, som har vært enstemmig i det foranstående, har delt seg når det gjelder straffens fastsettelse.

Flertallet, rettens formann og domsmann Normann, finner at straffen passende kan settes til fengsel i 21 dager, som gjøres betinget med 2 års prøvetid uten tilsyn, jfr. strl. §52 flg., samt en bot på kr. 3.000,-, subsidiært 12 dagers fengsel. Flertallet har funnet at verken almenpreventive eller

Side:133

individualpreventive hensyn tilsier at fengselsstraffen må sones nå, og viser for øvrig til 1. voterendes uttalelse midt på side 109 i Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1971-108.

Mindretallet. domsmann Monsen, har funnet at saken burde kunne avgjøres med en større bot uten bruk av betinget fengselsstraff, men da avstemmningsresultatet var kjent, har han ikke formet noen nærmere konklusjon. - - -