Rt-1981-1282

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-10-30
Publisert:	Rt-1981-1282
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 163/1981
Parter:	1. Eli Kvale Skåre og Roald Skåre m.fl. (37 parter) (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud). Hjelpeintervenienter: 1. Kr. Fagernes m.fl. (11 parter) (høyesterettsadvokat Erik Bryn) mot 1. Ola E. Rusten m.fl. (14 parter) (høyesterettsadvokat Johs. Thallaug).
Forfatter:	Røstad, Elstad, Tønseth, Michelsen, Blom
Lovhenvisninger:	Fjelloven (1975) §2, Norske Lov (1687) 3-, Jaktloven (1899), §12, §19, §5

Dommer Røstad: Fjellstyret i Finndalen statsalmenning i Oppland fylke kunngjorde i begynnelsen av 1970-årene at beiteberettigede i statsallmenningen kunne søke om utvisning av tilleggsjord derfra. Det innkom en rekke søknader fra gårdeiere i ulike bygdelag, og det oppstod tvist om hvem som hadde beiterett i allmenningen.

39 eiere av gårdsbruk på Hovstrondi - 35 beliggende i Skjåk og 4 i Lom - tok i januar 1977 ut stevning mot eiere av 11 gårdsbruk i Skårvangen i Vågå og mot eiere av 15 gårdsbruk beliggende i Liagrenda i Lom. I stevningen la saksøkerne ned påstand om i det alt vesentlige å bli kjent eneberettiget til beite i Finndalen statsalmenning.

Nord-Gudbrandsdal herredsrett - satt med fagkyndige domsmenn - avsa 5. juli 1978 dom hvorved de saksøkte ble frifunnet.

Gårdeierne på Hovstrondi - senere kalt hovstrondingene - påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Under ankeforhandlingen frafalt de ankende parter anken overfor gårdbrukerne i Vågå. Etter at ankesaken var blitt hevet overfor disse, erklærte de hjelpeintervensjon til fordel for hovstrondingene. Tvisten for lagmannsretten ble således begrenset til å gjelde påstand om at gårdbrukerne i Liagrenda - senere kalt liingene - var uberettiget til beite i statsallmenningen.

Eidsivating lagmannsrett - satt med 4 domsmenn med særlig kyndighet i jordbruks- og allmenningsforhold - avsa 15. oktober 1979 dom med frifinnelse av ankemotpartene. Dommen var avsagt under dissens, idet de tre juridiske dommere fant at liingene ikke hadde beiterett i statsallmenningen i kraft av allmenningsrett.

Saksomkostninger ble ikke tilkjent i noen av instansene.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens dommer, som utførlig gjengir partenes anførsler og påstander i disse instanser.

Hovstrondingene har påanket lagmannsrettens dom, og de allmenningsberettigede fra Skårvangen, Vågå, har erklært hjelpeintervensjon til støtte for de ankende parter.

Side:1283

Til bruk for Høyesteretts behandling av ankesaken er det ved bevisopptak for Nord-Gudbrandsdal herredsrett avhørt tre vitner, som tidligere ikke har vært avhørt. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som det ikke anses nødvendig å spesifisere. Saken står for Høyesterett i vesentlig samme stilling som for de tidligere retter.

De ankende parter har fremholdt at det foreligger en rekke dokumenter fra gammel tid som klart viser at hovstrondingene har drevet seterdrift i Finndalen. Under behandlingen av denne sak har hovstrondingene godtatt at også gårdbrukerne i Skårvangen i Vågå fra gammel tid har utøvd slik bruk i Finndalen at de har fått allmenningsrett. Men hovstrondingene vil bestride at liingene har vunnet slik rett, og de mener at lagmannsrettens mindretall har gitt uttrykk for en riktig bevisbedømmelse og lovforståelse.

Hovstrondingenes anførsler kan ellers sammenfattes i følgende punkter:

Pergamentbrevet fra 1450 skulle klart vise at Liagrenda på det tidspunkt ikke hadde noen rettigheter i Finndalen.

Matrikkelen av 1668 viser at de 4 gårdsbruk som da lå i Liagrenda, ikke hadde seter- eller beiterettigheter i Finndalen. Slike rettigheter kan heller ikke bygges på forliksprotokollene av 24. februar 1748 og 4. mai 1802.

Gårdbrukerne i Liagrenda synes - slik underrettsdommen av 18. desember 1858 og overrettsdommen av 4. august 1862 viser - å ha begynt å bruke skogen i Finndalen omkring 1800. Dommene fastslo at de saksøkte fra Liagrenda var uberettiget til noe som helst skogbruk i Finndalen. Under disse rettssaker fremkom det ikke opplysninger om at noen fra Liagrenda hadde utøvd beiterett i Finndalen.

Den beiting som i dette århundre er blitt utøvd fra Liagrenda, har foregått under protest fra de allmenningsberettigede på Hovstrondi og i Skårvangen. Denne beiting har ellers foregått i så ny tid at den ikke kan gi grunnlag for allmenningsrett.

De vitneforklaringer og erklæringer som ble avgitt for Høyfjellskommisjonen, og de forklaringer som i 1965 ble avgitt for høyesterettsdommer Anker, gir ikke grunnlag for en bruksutøvelse som kan begrunne allmenningsrett.

De ankende parter har lagt ned denne påstand:

«1. Ola E. Rusten, Ola E. Sveine, Norvald Marstein, Gaute Helland. Erling Garmo, Harald Grjotheim, Johs Skjerpingstad, Roald Marstein, Ola Teigen, Torleif Brenna, Sverre Øverli, Ivar O. Nyøygard, Rolf Sjurgard og Lars Øverli dømmes for sine eiendommer uberettiget til beite i Finndalen statsalmenning.

2. Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for alle retter.»

Hjelpeintervenientene har gitt uttrykk for at de har samme oppfatning som hovstrondingene når det gjelder liingenes påståtte beiterettigheter i Finndalen. Skulle lagmannsrettens dom bli stående, ville det innebære at man får en større beitebelastning i Finndalen statsallmenning til skade også for de bruksberettigede i Skårvangen i Vågå.

Side:1284

Under ankeforhandlingen har hjelpeintervenientenes prosessfullmektig gjort særlig rede for de rettslige krav til ervervelse av allmenningsrett. Han har lagt ned denne påstand:

«1. De ankende parters påstand tas til følge.

2. Ankemotpartene dømmes til in solidum å dekke hjelpeintervenientenes omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Ankemotpartene - liingene - gjør gjeldende at lagmannsrettens dom må stadfestes, da den bygger på en riktig rettsoppfatning. I begge instanser har de fagkyndige domsmenn - i herredsretten sammen med rettens formann - funnet at gårdeierne i Liagrenda har allmenningsrett i Finndalen statsallmenning.

De har for Høyesterett i det vesentlige anført de samme synspunkter som for de tidligere retter. Som hovedpunkter har særlig vært anført:

Finndalen statsallmenning må anses å tilligge Liagrenda. Tilknytningen til dette bygdelag er forankret i geografiske, topografiske og behovsmessige forhold. - Liagrenda er et klart avgrenset grendesamfunn, som i syd hadde Ottavannet som et stengsel, men i nord hadde tilgang til fjellområde, for beite, jakt, fangst, avvirke av bark og ved, og mosesanking. Naturen gav en åpen innfallsport til dette område, hvor folk og fe har funnet vei fra Liagrenda. Den bruk liingene har utøvd i området, har vært tilpasset de ressurser som var i allmenningen. Denne er å anse som en fjellallmenning. 85-90% av det samlede areal er snaufjell og uproduktiv skogsmark - forhold som måtte prege utnyttelsen i området. Liingene har utnyttet dette område på en naturlig og påregnelig måte.

Det foreligger mange bevis for at liingene gjennom flere generasjoner har utøvd bruk i området. Det sikreste og mest uomtvistelige bevis ligger i de reksterveier og stier som generasjoners ferd har avtegnet i naturen. Man har også en del dokumenter og forklaringer som gir prov om at liingene har gjort bruk av skog i den nåværende allmenning, og at dyr fra Liagrenda har beitet i området. Den omstendighet at dette bevismateriale ikke er særlig omfattende, må ses i sammenheng med at det har vært få konflikter om bruksutøvelsen i dette fjellparti. Men den nære tilknytning fjellpartiet har til Liagrenda, gir i seg selv et sikkert vitnesbyrd om at liingene har utøvd en omfattende og langvarig bruk av området. Liingene har for øvrig ikke annet fjellområde hvor de kan utøve beite.

Ankemotpartene har lagt ned denne påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes dog slik at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger såvel for herredsrett, lagmannsrett som Høyesterett.»

Anken må etter min mening tas til følge.

Jeg ser i det vesentlige saken på samme måte som lagmannsrettens mindretall, som har gitt en utførlig begrunnelse for sitt resultat. Jeg kan i hovedtrekkene slutte meg til mindretallets synspunkter.

Side:1285

Gårdbrukerne i bygdelaget Liagrenda har ikke - slik jeg bedømmer saksforholdet - kunnet godtgjøre at de «frå gamal tid» (jfr. fjellovens §2) har utøvd slik bruk i Finndalen at de har ervervet allmenningsrett.

De eldste dokumenter som er fremlagt i saken - derunder pergamentbrevet av 1450 og matrikkelen av 1668 - viser at liingene på den tid ikke hadde seter- eller beiterettigheter i det område som nå utgjør Finndalen statsallmenning. Den tilsvarende matrikkel for Skjåk gir derimot klart uttrykk for at hovstrondingene da for lengst hadde etablert seg med seterbruk i Finndalen.

Som lagmannsrettens mindretall anser jeg forliksprotokollene av 1748 og 1802 som sterke indisier på at brukene i Liagrenda på den tid ikke var ansett å ha rettigheter i Finndalen.

Også dommene av 1858 og 1862 viser etter min oppfatning at liingene ikke har utøvd noen slik rådighet i området at de derved skulle ha ervervet allmenningsrett. I underrettsdommen av 1858 ble det fastslått at de saksøkte fra Liagrenda - som trolig hadde begynt å bruke skogen i Finndalen først omkring 1800 - var «uberettigede til ethvert og hvilketsomhelst Skovbrug» - i Finndalen «nordover Sæteren Stærringen». Blant de mange vitner som ble ført i denne saken, var det - som lagmannsrettens mindretall fremholder - ingen som uttalte noe om at liingene skulle ha utøvd beiterett i Finndalen.

Opplysninger om at liingene har brukt Finndalen som beite er først kommet frem i dokumentmateriale fra dette århundre. De opplysninger som dette materiale inneholder, godtgjør ikke - etter min mening - at Liagrenda fra gammel tid har hatt allmenningsrett i Finndalen gjennom rett til beite. Jeg kan på dette punkt slutte meg til de betraktninger som lagmannsrettens mindretall har gitt.

Slik denne sak ligger an, kan jeg ikke se at det nødvendige bevis for utøvelse av en omfattende rådighet fra gammel tid kan forankres i bygdelagets nære tilknytning til dette fjellområde eller i de stier m.v. som en ferdsel fra Liagrenda har avmerket i terrenget. For fullstendighets skyld nevner jeg at dokumenterte opplysninger om liingers barkeflekking, mosesanking m.v. i området innover mot Finndalen ikke kan anses som fullgode bevis for utøvelse av allmenningsrett «frå gamal tid». Etter min mening kan heller ikke den jakt som liingene har drevet i dette fjellområde tillegges avgjørende bevisverdi for noen allmenningsrett. Jeg viser også for dette punkts vedkommende til bemerkningene fra lagmannsrettens mindretall.

Jeg er således kommet til at de ankende parters påstand må tas til følge.

Saken har etter min mening frembudt så vidt stor tvil at jeg ikke finner å kunne tilkjenne de ankende parter og hjelpeintervenientene saksomkostninger for Høyesterett. Jeg finner ingen grunn til å foreta noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Ola E. Rusten, Ola E. Sveine, Norvald Marstein, Gaute Helland, Erling Garmo, Harald Grjotheim, Johs. Skjerpingstad, Roald Marstein, Ola Teigen, Torleif Brenna, Sverre Øverli, Ivar O. Nyøygard,

Side:1286

Rolv Sjurgard og Lars Øverli er for sine eiendommer uberettiget til beite i Finndalen statsallmenning.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Elstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Michelsen og Blom: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Maurits Andersen Innjord med fagkyndige domsmenn):

Finndalen er ein fjelldal omkring den øvre delen av elva Finna, som renn ut i Otta ved Vågåmo. Dalen med tilstøytande fjellområde vart sett under styring som statsallmenning i 1872. Grensene for allmenningen er fastsette av Høyfjellskommisjonen i orskurdar den 20. mars 1933 (16. grenseoppgangsfelt og Skjåk-Lesja området av 6. felt). Etter dei administrative grensene som er innlagde på offisielle kart, ligg det aller meste av allmenningen i Lom herad. Berre ein liten del vest for sideelva Gjerdingåi ligg i Vågå mot grenda Skårvangen. I nord grensar da allmenningen til Lesja og i vest til Skjåk. Den dekkjer eit område på kring 65.000 dekar. Av dette 2.000 da barskog, 7.000 da lauvskog, 6.000 da såkalla uproduktiv skogmark og 50.000 da snaufjell.

Fram til 1864 høyrde Skjåk med til Lom herad.

Det har lenge vori tvist om heradsgrensene mellom Vågå, Lom og Skjåk innanfor Finndalen statsallmenning. I 1963 gav Kommunal- og arbeidsdepartementet høgsterettsdommar Per Anker i oppdrag å koma med framlegg til grenser. Etter gjennomgåing av eit omfattande skriftleg tilfang, ei lang rekkje vitneforklaringar og synfaring i marka kom han med framlegg til grenser i 1966. Men grensene er ennå ikkje fastsette.

Frå gammalt har gardane på nordsida av Ottavatnet i Skjåk og Lom vest for Tronoberget, frå Marlo til Staurust, det området som blir kalla Hovstrondi, hatt setrar i Finndalen. Dei er samla i fire grender som ligg på rekkje frå vest mot aust slik: Vangen, Sterringi, Breistulen og Odden. Den siste ligg like vest for Gjerdingåi. Etter «Indberetning» i 1884 frå den såkalla «Gudbrandsdals-Kommissionen» var det 8 setrar på Vangen, 9 på Sterringi. 11 på Breistulen og 4 på Odden. Alle hadde høyrt til gardar på Hovstrondi, men to av dei var selde til gardbrukarar i Liagrendi i Lom. Seterdrifta har etter kvart vorti nedlagd, og i dag er det berre éi seter i bruk - på Breistulen. Men det går framleis mykje lausfé på beite i Finndalen.

Skogen har stort sett vori brukt av setereigarane og av oppsitjarane i Skårvangen. Ved val på allmenningsstyret er det 45 gardbrukarar i Skjåk, 3 i Lom og 23 i Vågå som har røysterett. Fjellstyret blir valt av kommunestyra i Vågå, Lom og Skjåk etter §5 i fjellova. - - -

Heradsretten ser saka slik:

Det som gjorde at hovstrondingane gjekk til søksmål, var at 26 gardbrukarar i Liagrendi og Skårvangen sende søknad til fjellstyret om tilleggsjord i Finndalen. Etter §19 i fjellova kan jordbrukar med beiterett i statsallmenning få utvist tilleggsjord av grunn som er skikka til dyrking eller kulturbeite. Avgjerda høyrer under Direktoratet for Statens skogar etter fullmakt frå Landbruksdepartementet i samsvar med fjellova §12 andre stykket. Det som saksøkjarane vil ha slått fast, er difor at dei saksøkte ingen beiterett har og såleis ikkje kan få utvist tilleggsjord.

Side:1287

Som nevnt nektar ikkje saksøkjarane for at skorvingane har rett til å bruke allmenningen på andre måtar, men hevdar at hovstrondingane stort sett er åleine om beiteretten. Liingane har ingen allmenningsrett etter deira meining.

Dei grunnleggjande føresegnene om rett til allmenningsbruk har vi i Norske Lov 3-12 og i fjellova frå 6. juni 1975. Paragraf 2 fyrste stykket i fjellova lyder slik:

«Rett til allmenningsbruk ligg til bygd eller grend som frå gamal tid har hatt slik rett. Retten skal kunne nyttast på ein måte som til kvar tid er i samsvar med rasjonell bruk, og som er naturleg etter tida og tilhøva.»

Når det særskilt gjeld beiteretten, heiter det i Norske Lov 3-12-3:

«En hver skal nyde Sætter og Fædrift som ligger til hans Bøigdelav.»

Etter ordlyden i desse føresegnene blir det såleis avgjerande om bygda eller grenda frå gammalt har hatt allmenningsrett, eller om allmenningen kan seiast å liggje til bygdelaget.

Dersom ein ser på geografien, naturtilhøva og farvegane, er det ingen tvil om at Finndalen ligg til Skårvangen. Sjølve dalen tøyer seg eit par mil innover frå Skårvangen i om lag same høgd, med dalbotnen kring 800 meter over havet. Medan den elles er omkransa av høge fjell, opnar den seg mot Skårvangen, der elvane Finna og Skjerva renn saman eit stykke nedanfor. Det er da og lett å ta seg innover Finndalen frå Skårvangen både for folk og fe. Gjerdingåi er ikkje større enn at den lett let seg krysse sommarstid.

Heller ikkje frå Liagrendi er det særleg strevsamt å koma over til Finndalen. Rett nok må ein over eit høgdedrag på 1.000-1.100 meter. Men det er etter måten lett lende å gå i, og vegen er ikkje lang.

Utan samanlikning, er det Hovstrondi som har lengst og tyngst veg åt Finndalen. Frå ei høgd på snautt 400 meter må dei over eit høgdedrag på over 1200 meter for å koma over i Finndalen. Til næraste setergrenda, Vangen, er det kring ei mil og til Breistulen og Odden kring to mil.

Nå er det slått fast i teori og rettspraksis at uttrykket «ligger til hans Bøigdelav» i Norske Lov fyrst og fremst knyter seg til bruken av allmenningen opp gjennom tidene. Allmenningen ligg til det bygdelaget som har gjort bruk av den frå gammalt. Dette svarar da og til uttrykksmåten i fjellova §2. I fyrste omgang må ein difor sjå på om Skårvangen og Liagrendi som bygdelag eller grend har gjort bruk av Finndalen som allmenning.

Som nemnt vedgår saksøkjarane at skårvingane har brukt allmenningen på ulike måtar, men at berre nokre fåe gardar og setrar der har brukt den til beite og da berre aust for Gjeringåi. På dette grunnlaget nektar dei for at Skårvangen som grend har nokon allmenningsrett til beite.

Heradsretten er ikkje samd i denne synsmåten. I ei utgreiing som vart utarbeidd av høgsterettsdommarane Andreas Schei og Per Anker og høgsterettsadvokat Eiliv Fougner til bruk i stortingsmelding nr. 19 - 1958 om allmenningsspørtmål i Trøndelag, er det sagt såleis:

«Har en gård seterrett i en almenning, men ikke annet bruk, mens andre bygdelag har utøvet de bruksformer almenningen ellers har gitt anledning til, kan gården med seterrett neppe kreve å oppta annet bruk. Gjelder det imidlertid et bygdelag som fra gammelt av har hatt en rekke rettigheter i en almenning, så skal det meget til å nekte bygdelaget å oppta andre bruksformer som almenningen måtte gi anledning til, jfr. den nedenfor nevnte høyesterettsdom om Setningen og Atnedalen Rt-1954-534.»

Den nemnde saka om Setningen og Atnedalen statsallmenning vart

Side:1288

pådømd i 1943 av den kommissariske høgsteretten, som kom til at grendene Vekkom, Kjønnås og Venabygd i Ringebu hadde allmenningsrett elles, men ikkje hogstrett for gardsbruk. Etter krigen kravde partane frå Ringebu å få saka teken opp att, men Høgsteretten nekta dette i orskurd den 22. mai 1954. Dommar Eckhoff, som røysta fyrst, sa m.a.:

«Som en alminnelig regel vil jeg anta at når en bygd er allmenningsberettiget, vil man ikke uten videre kunne begrense omfanget av retten til den bruk som lar seg dokumentere fra eldre tid. Det behov bruken skal dekke, vil stadig skifte, og nye veier og trafikkmidler vil naturlig ikke bare gjøre en gammel bruk mer utstrakt, men også føre til at det gjøres en annen og ny bruk av allmenningen. Her gjelder det den regulære utnyttelse av skogen, en utnyttelse som ligger i kjernen av allmenningsretten, og det synes meg klart at skal et bygdelag nektes en slik utnyttelse må det kreves en særlig hjemmel. I den foreliggende sak mener jeg på samme måte som begrunnet i dommen av 1943 at det avgjørende er den kjensgjerning at Sollia fra 1700-tallet alene har utnyttet skogen til fordel for seg, at dette var nødvendig for rydningen av Sollia, og at Ringebus krav på nå også å utnytte skogen ville forrykke grunnlaget for hele den busetning som med hjemmel i N. L. 3-15 og andre kongelige bestemmelser har funnet sted i Sollia.»

Etter hans meining hadde dei særlege tilhøva her ført til at hogstretten åt dei tre Ringebu-grendene hadde falli bort, og han fekk medhald av dei andre dommarane.

I vår sak held retten det for prova at gardsbruka i Skårvangen frå gammalt har nytta Finndalen til beite både for lausfe og mjølkedyr. Dette går m.a. fram av dei forlika som vart gjorde i 1748 og 1802 mellom oppsitjarane i Skårvangen og setereigarane i Finndalen. I forliket frå 1748 heiter det såleis:

«1. Angaaende Skougen da skal ingen af Os paa enten af Siderne tillade nogen fremmed at have mindste hugst j Skougen, men tilsammen bruge Skougen som fælledes der have Vores Ejendom. -

2. Maae ingen udj Schaarvangen indtage Fremmede Cheature udj havne eller bette ej heller brænde Kull og sælge til andre, meere end de selv kand have fornøden.»

I 1802 møtte Ole Halvorsen Ødegaarden frå Skårvangen i «Vaage forligel- seskommission» med fullmakt frå dei gardbrukarane i «Lom» som hadde seterbruk i Finndalen og gardbrukarar i Vågå som hadde brug og eiendom i Skarvangen og Findalen» med klage

«over Tore Jonsen Hoelen, som skal have imod oprettet contract, foretaget sig ulovlig brug udi Skarvangen og Findalen, og for med ham at indgaae forlig til nærmere bestemmelse om hvorledes bruget og benyttelsen af skog, havning, riis og løvhugst, samt mosetag af indkaldede og alle andre vedkommende og i Findalen og Skarvangen brugsberettigede personer skal forholdes.»

Tore Jonsen Hoelen møtte. Det heiter vidare:

«Ved mægling blev parterne saaledes forenede: at angaaende skogen i Findalen, da skal ingen af de derudi brugsberettigede aavirke nogen slags skog og bringe den over fjeldet til Loms sogn, men allene benytte af samme til sine sætres vedligeholdelse, det samme skal og gjælde for Vaage almue, som have rettighed til skogbrug i Findalen, at intet slags træefang maa føres over Skarvangs' gjellet til benyttelse i Vaage bygden, men ikkun tages til fornødenhed for gjærdenes og sætrenes vedligeholdelse i Skarvangen...

Saa skal der og i henseende til fremmede creaturers havning, saavel de som

Side:1289

tilhøre Loms som Vaage almue forholdes efter den derom oprettede contract af 27de februar 1748»...

Ei rekkje vitneprov som høgsterettsdommar Anker tok opp i 1965, går ut på at mjølkefe frå Skårvangen beitte i den austre delen av Finndalen, helst på austsida av Gjerdingåi, men stundom og på vestsida like til Breistulen. Hest og anna lausfe gjekk lenger innover Finndalen. Forklaringane knyter seg til tida etter siste hundreårsskifte.

Heradsretten ser det slik at gardbrukarane i Skårvangen nytta Finndalen til beite så langt dei trong og det høvde med bruksmåten deira. Difor hamna dei helst i den austre delen, men let seg ikkje stengje av Gjerdingåi. Om det er så at dei for det meste berre har nytta ein del av Finndalen til beite, så er ikkje beiteretten deira avgrensa til dette området. Har dei fyrst allmenningsrett til beite, så gjeld retten heile allmenningen.

Heller ikkje er det grunnlag for å avgrense beiteretten til å gjelde nokre fåe gards- og seterbruk. For det fyrste er det ikkje ført noko prov for at det berre er desse som har hamna i allmenningen. For det andre er det ikkje motsagt at alle gardbrukarane i Skårvangen har allmenningsrett elles, og - som det alt er peika på - da skal det mykje til for å nekte dei beiterett. For det tredje må det seiast at Skårvangen som grend har allmenningsrett, og da er det ikkje noko krav til den einskilde garden at den skal ha brukt allmenningen på bestemte måtar. Ein viser til stortingsmelding nr. 19 - 1958, jfr. Rt-1912-785.

Etter dette kjem heradsretten til at dei saksøkte gardbrukarane i Skårvangen har beiterett i heile Finndalen statsallmenning og såleis må frifinnast.

Når det gjeld Liagrendi, er tilhøvet noko annleis.

Medan skårvingane og hovstrondingane fleire gonger opp gjennom tidene har stått som partar i tvistar om rettane i Finndalen, er det berre éin gong i gammal tid at liingane har vori med i ei slik rettssak. Det var ikring 1860, da dei vart saksøkte av skårvingane og setereigarane i Finndalen fordi dei brukte skogen vest for Sterringi.

Saksøkjarane gjorde her gjeldande at gardbrukarane i Skårvangen hadde eigedomsretten til Finndalen, medan setereigarane hadde bruksrett m.a. til skogen, og at ingen andre hadde nokon slik rett der. Også liingane gjorde gjeldande to grunnlag for kravet sitt om frifinning:

Eigarane av ein del tidlegare rydningsplassar i den såkalla Strandens almenning hevda at føremennene deira hadde kjøpt sjølve allmenningen i 1798, at denne allmenningen rakk opp over Finndalen mot Lesja, at dei dermed åtte grunnen i vestre delen av Finndalen og såleis hadde rett til skogen. Andre grunna frifinningskravet sitt på den bruken som dei hadde gjort av skogen. Ei rad med vitneutsegner som vart gjevne for underretten, gjekk ut på at dei frå Liagrendi hadde teki lauv, ris, never og bork i Finndalen så lenge vitna kunne minnast, i seinare år også ved og tømmer.

Ved underrettsdommen i 1858 og overrettsdommen i 1862 vart det avgjort at liingane ikkje hadde rett til noko slag skogbruk i Finndalen.

Underretten tok ikkje stilling til spørsmålet om kven som var eigar av Finndalen, særleg da vest for Sterringi. Men den la til grunn at gardbrukarane i Skårvangen og setereigarane i Finndalen hadde brukt skogen åleine i alders tid og difor måtte ha fyrsteretten til den. Om så skulle vera at eigarane av bruk i Strandens almenning atte noko av Finndalen, matte eigedomsretten vike for bruksretten slik at dei ikkje kunne bruke skogen før bruksrettshavarane hadde fått dekt sitt behov. Og sa mykje skog var der ikke. Elles kom den til at ingen av liingane hadde hevda nokon rett til skogbruk i Finndalen.

Side:1290

Overretten var samd med underretten, men la direkte til grunn at plasskjøparane ikkje hadde vorti eigarar av Strandens almenning.

I ei rekkje skriftlege forklaringar som vart gjevne til Høyfjellskommisjonen i 1932 av gamle folk i Liagrendi, og forklaringar som høgsterettsdommar Per Anker tok opp i 1965, er det sagt at liingane har drivi mykje jakt, fiske og mosetak i vestre delen av Finndalen så langt attende som vitna kan hugse. Dei har og slept hest og sau på beite i Liafjellet mot Finndalen, og dyra har gått både i dalen og dei tilstøytande fjellområda. Etter det mange har høyrt, har det vori slik også enda lenger attover i tida. Særleg geiter, men også mjølkekyr, som dei har haldi heime på garden om sommaren, har beitt oppover Liafjellet og nedover mot Finndalen. Dei kan ha komi heilt ned til Vangen før dei har snudd og komi heim att til kvelds.

Mot desse forklaringane står vitneutsegner som er gjevne til dei same tidene av folk frå Hovstrondi som har haldi til på setrane om sommaren. Dei fortel at dei i det heile ikkje eller svært lite såg av hest og lausfe frå Liagrendi, og slett ikkje mjølkefé, før langt ut i dette hundreåret. Det var allmenn meining hjå hovstrondingane at liingane ingen rett hadde i Finndalen.

Det er vanskeleg å vurdere utsegnene til vitne som ein ikkje har sett eller høyrt. Men heradsretten kjem til at vitneprova frå liingane har mest for seg, med di det er andre omstende som dreg i same lei:

Allmenningsgrensa går på høgdedraget mellom Liagrendi og Finndalen, det som blir kalla Liafjellet. Det er om lag ein times gonge dit opp frå bygda. Her er det flatt og lett å ta seg fram for folk og fe. Det er ingen naturlege stengsle eller skilje, men samanhangande beite over til Finndalen. Til Vangen seter er det ein halv times veg.

Med det knappe naturgrunnlaget i sjølve Liagrendi og med gardane liggjande avstengde på nordsida av Otta var det heller naudsynt for gardbrukarane å gjera seg nytte av området på Liafjellet og ned i Finndalen. m.a. til beite. Det går da og fleire vegar og råker innover fjellet som vitnar om mykje ferdsle i eldre tider både av krøtter og køyredoningar.

Dersom det er slik at folk på setrane såg lite til dyr frå Liagrendi, kan det i ein viss mon ha samanheng med at desse dyra sjeldan kom heilt ned i dalen og fram åt setrane, men helst beitte lenger oppi fjellet.

Liingane har gjevi særleg klårt til kjenne at dei har rett til å fiske og drive jakt i Finndalsområdet. Såleis har dei sett opp tre fiskebuer ved Hundsjøen, og i 1886 fredlyste dei fisket i dette vatnet. Fredlysinga vart lesen på kyrkjebakken i 1886 og dokumentert tinglyst i 1890 utan at dette førte til nokon reaksjon. Dei har og bygd seg to jakthytter i fjellet.

Etter det som har komi fram, har liingane ikkje drivi noko særleg hogst i skogen anna enn ei stutt tid kring midten av 1880-talet. At dei ikkje gjorde det tidlegare kan ha samanheng med at det var tungvint for dei å frakte tømmer og anna trevyrke over fjellet. Seinare har dei bøygd seg for den rettskraftige dommen fra 1862.

Den måten liingane brukte allmenningen på, førte ikkje så lett til konflikt med andre, bortsett frå tilfellet med tømmerhogsten. Dette kan vera ein grunn til at vi ikkje møter liingar i rettssaker om allmenningen slik som vi møter gardbrukarar frå Skårvangen og Hovstrondi. Det var helst i austre delen av allmenningen det vart konfliktar.

På samme måten som for Skårvangen ser heradsretten det slik at gardane i Liagrendi har brukt Finndalen med tilstøytande fjellområde fra gammal tid

Side:1291

såleis som det var turvande og lagleg, og at dei difor har allmenningsrett i heile området i samsvar med fjellova §2, m.a. beiterett, men ikkje rett til skogbruk. Den kjem difor til at også dei saksøkte nr. 1-15 må frifinnast. - - -

Av lagmannsrettens dom (førstelagmann Erling Haugen, lagdommer N. P. Langvand og tilkalt dommer, sorenskriver Ragnar Dietrichs):

Etter utlysning foretatt av fjellstyret for Finndalen statsallmenning søkte følgende 15 gårdbrukere i Lom om tilleggsjord i allmenningen:

Anton H. Kleiven, Ola E. Rusten, Ola E. Sveine, Nils Marstein, Knut Maten, Erling Garmo, Harald Grjotheim, Johs. Skjerpingstad, Roald Marstein, Ola Teigen, Pål Brenna, Sverre Øverli, Ola I. Nyøygard, Rolv Sjurgard og Lars Øverli.

De 15 søkerne fra Lom var alle eiere av bruk i Liagrenda på nordsiden av Ottavatn, fra Grjotheim i vest til Grøna i øst.

Søknad om tilleggsjord i allmenningen ble videre fremmet av følgende 11 gårdbrukere med eiendommer i Skårvangen i Vågå:

Kristian Fagernes, Tore Odden, Magne Bakken, Johan Gården, Erling Jotun, Per Lilleengen, Kåre Bråten, Arne Juland, Karl Kolstad, Einar Haugen og Ivar Visdal.

Ved stevning av 21. januar 1977 ble samtlige 26 søkere saksøkt av 39 eiere av gårdsbruk på Hovstrondi - 35 i Skjåk og 4 i Lom. Saksøkerne nedla påstand om i det alt vesentlige å bli kjent eneberettiget til beite i Finndalen statsallmenning.

De 35 saksøkerne fra Skjåk var følgende:

Eli og Roald Skåre, Lars og Gunhild Skåre. Ola O. Ramstad, Lars O. Maurstad, Tore S. Ramstad, Ola Lien. Asbjørn Magne Bustad, Olav Løkre Vange, Per A. Vange, Nils K. Jonsgard, Kristian K. Håve, Rolv L. Håve, Norunn og Magnus Høgvoll, Finnbjørg Viken, Lars Ramstad, Roald Hove, Harald Bohle, Magnhild Kirkeby. Kari Bøye Olsen, Nils Ragnar Vang, Trygve Sæta, Odd Kolstad, Hans Bøje, Eilev Kolstad, Olav Brujordet, Jon Svare, Bjarne Øygard, Trygve Flatmo, Torkjell Hagen, Torgeir Kjeka, Peder Bjarne Skrinde, Ola T. Skrinde, Fritjof Sveen, Jarle O. Yttre og Amund Bakken.

De 4 saksøkerne fra Lom var:

Olav R. Øygard, Lars S. Bakken, Ragnvald Haugen og Erland Bergan.

Ved Nord-Gudbrandsdal herredsretts dom av 5. juli 1978 ble de saksøkte frifunnet. I samsvar med visse nærmere omtalte endringer i partsforholdene under saken har herredsrettsdommen slik domsslutning:

«Harald Grjotheim, Ola E. Rusten, Ola E. Sveine, Norvald Marstein, Knut Maten, Erling Garmo, Johs. Skjerpingstad, Roald Marstein, Ola Teigen, Torleif Brenna, Sverre Øverli. Ivar O. Nyøygard, Rolv Sjurgard, Lars Øverli, Kr. Fagemes, Tore Odden, Magne Bakken, Anton Gården, Erling Jotun, Alf Lilleengen, Kåre Bråten, Arne Juland, Karl Kolstad, Einar Haugen og Ivar Visdal blir frifunne.

Sakskostnad blir ikkje pålagd.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Saksøkeme for herredsretten, nedenfor kalt hovstrondingene, har anket herredsrettens dom. Anken gjaldt opprinnelig også herredsrettens avgjørelse overfor gårdbrukerne i Skårvangen i Vågå. Under ankeforhandlingen den 25. september 1979 meddelte imidlertid hovstrondingenes prosessfullmektig,

Side:1292

h.r.advokat Trond Buttingsrud at de frafalt anken overfor gårdbrukerne i Vågå. Prosessfullmektigen for de sistnevnte, h.r.advokat Erik Bryn, meddelte på deres vegne at de samtykket i frafallelsen av anken og at de erklærte hjelpeintervensjon til fordel for hovstrondingene. Lagmannsretten avsa deretter kjennelse med slik slutning:

«Ankesaken heves for så vidt angår Kristian Fagernes. Tore Odden, Magne Bakken, Anton Gården, Erling Jotun, Alf Lilleengen. Kåre Bråten, Arne Juland. Karl Kolstad, Einar Haugen og lvar Visdal.»

Hovstrondingene har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«1. Ankemotpartene kjennes for sine eiendommer uberettiget til beite i Finndalen statsallmenning.

2. Ankemotpartene dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.» Gårdbrukerne i Skårvangen i Vågå har som hjelpeintervenienter nedlagt slik påstand: «Hjelpeintervenientene tilkjennes saksomkostninger av ankemotpartene.» Gårdbrukerne i Liagrenda, nedenfor kalt liingene, har tatt til gjenmæle og lagt ned denne påstand:

«1. Ola E. Rusten, Ola E. Sveine, Norvald Marstein, Gaute Helland, Erling Garmo, Harald Grjotheim, Johs. Skjerpingstad. Roald Marstein, Ola Teigen, Torleif Brenna, Sverre Øverli, lvar O. Nyøygard, Rolv Sjurgard og Lars Øverli frifinnes.

2. De ankende parter dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for herredsretten til de parter som er nevnt under pkt. 1.

3. De ankende parter og hjelpeintervenientene tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for lagmannsretten til de parter som er nevnt under pkt. 1.»

Hovstrondingene og deres hjelpeintervenienter har for lagmannsretten gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil så vel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen. Deres anførsler er i det vesentlige følgende:

Det er ikke riktig, slik herredsretten har lagt til grunn at gårdbrukerne i Liagrenda fra gammel tid har utnyttet Finndalen statsallmenning på en slik måte at de må anses bruksberettiget i kraft av allmenningsrett.

Det skriftlige materialet som foreligger om utnyttelsen av statsallmenningen gjennom tidene samt om eiendomsforholdene i Liagrenda og liingenes beitebruk og seterdrift i gammel tid, viser tvert i mot entydig at dette bygdelaget aldri har vært allmenningsberettiget i Finndalen.

Av matrikkelen fra 1668 går det således klart frem at det på dette tidspunkt kun var 4 gårdsbruk i Liagrenda og at de alle hadde sitt sommerbeite på Grønseter som det er på det rene ikke lå i Finndalen. Når det gjelder brukene i Hovstrondi viser matrikkelen derimot at disse så langt tilbake hadde beite- og seterrettigheter i Finndalen. At de allerede langt tidligere hadde utøvet bruk i Finndalen går frem av et pergamentbrev fra 1450.

Også de forlik som ble inngått i 1748 og 1802 vedkommende bruksutøvelsen i allmenningen taler mot at Liagrenda kan ha vært blant de bruksberettigede bygdelag. Liingene var således ikke med på forlikene som heller ikke nevner dem som rettighetshavere, noe som er påfallende dersom de hadde rettigheter i Finndalen.

På den annen side foreligger det rettsavgjørelser som fastslår at brukerne i Liagrenda verken i kraft av hevdet særrett eller av allmenningsrett hadde

Side:1293

skogbruksrettigheter i Finndalen. Ved underrettsdom av 18. desember 1858 ble det således fastslått at en rekke gårdbrukere i Liagrenda var «uberettigede til ethvert og hvilkensomhelst Skovbrug i Finndalen nordenfor Sæteren Stærringen». Dommen ble etter anke stadfestet av overretten 4. august 1862.

Det går frem av begge dommene at rettsforholdene i Finndalen ble belyst ved forklaringer fra en rekke parter og vitner og at det således var på bakgrunn av en omfattende bevisførsel de to domstoler kom frem til at liingene ikke hadde noen som helst rett til å nyttiggjøre seg skogen i allmenningen.

Dommene viser videre at det bare var skogsrettigheter liingene gjorde krav på. De påsto seg således den gang over hodet ikke beiteberettiget. Kravet om beiterett ble første gang gjort gjeldende i 1930-årene og det ble den gang straks reist innsigelse fra hovstrondingenes side mot at dyr tilhørende gårdbrukere i Liagrenda kom inn i Finndalen statsallmenning.

Heller ikke det materialet som forelå for Høyfjellskommisjonen taler for å anse brukerne i Liagrenda for å ha beiterett i Finndalen. Det er også på det rene at Høyfjellkommisjonen i sin kjennelse la til grunn at Liagrenda ikke hadde bruksrett i Strandens allmenning som geografisk sett lå lageligere til for liingene som i tilfelle ville måtte passere gjennom Strandens allmenning for å kunne utøve sine påståtte rettigheter i Finndalen.

Det er videre grunn til å legge vekt på at liingene ikke gjorde gjeldende overfor Gudbrandsdalskommisjonen at de hadde rettigheter i Finndalen statsallmenning. At dette spørsmålet den gang ikke ble tatt opp, må oppfattes slik at liingene på dette tidspunkt ikke anså seg allmenningsberettiget.

Endelig går det frem av de forklaringer som er gitt i anledning av høyesterettsdommer Per Ankers oppdrag om å komme med forslag til grense mellom Lom og Vågå nordover fra Skaihø, at det ikke kan legges til grunn at liingene har beiterett i Finndalen.

Selv om det skulle være så at liingene gjennom tidene har utøvet en viss bruk i områder som ligger innenfor grensene av Finndalen statsallmenning, kan den etter det som således foreligger på ingen måte tas som bevis for at Liagrenda fra gammelt av har hatt allmenningsrett. Til det er bruken for sporadisk og lite omfattende. Av nevnte grunn kan bruken i seg selv heller ikke ha etablert noen slik rett samtidig som det må anses godtgjort at bruken heller ikke er utøvet i god tro i og med at det gjentatte ganger har vært reist innsigelse fra de berettigede i Hovstrondi, bl.a. i form av søksmål.

Når det særskilt gjelder omfanget og varigheten av den bruksutøvelse som påberopes fra liingenes side, er det ikke godtgjort at den har omfattet mere enn visse former for utnyttelse av skogen, mosesanking, jakt og fiske samt sporadisk beiting med hest og sau. Utnyttelsen av skogen er liingene som før nevnt kjent uberettiget til ved endelig dom. Mosesanking og jakt og fiske kan etter rettspraksis ikke danne grunnlag for allmenningsrett. Jakt og fiske i fjellet var for øvrig fritt for enhver før jaktloven av 1899. Beiting med lausfe, hest og sau i fjellet kan heller ikke tas som uttrykk for allmenningsrett. Den beiting Liagrenda påberoper seg har dessuten i det vesentlige forekommet i så vidt ny tid at den på ingen måte har foregått fra gammelt av slik det kreves for å gi et bygdelag allmenningsrett.

Det er ikke riktig at naturforholdene i seg selv gjør det overveiende sannsynlig at Liagrenda fra gammelt av har utnyttet Finndalen i en slik utstrekning at brukene i grenda er beiteberettiget i kraft av allmenningsrett. I eldre tid var det langt færre bruk i Liagrenda enn i dag og det er på det rene at disse hadde

Side:1294

sommerbeite andre steder enn i Finndalen. At antallet gårdsbruk i grenda senere er øket betydelig og at behovet bl.a. for beite som en følge av dette er langt større enn i tidligere tider, kan under ingen omstendighet gi grenda allmenningsrett i dag når betingelsen for at en slik rett skal bestå er at den har tillagt grenda fra gammel tid.

Subsidiært gjøres det gjeldende at de rettigheter liingene måtte ha i Finndalen i kraft av sin bruksutøvelse fra gammel tid iallfall ikke omfatter rett til beite i allmenningen.

Liingene har gjort gjeldende at herredsrettsdommen er riktig og må stadfestes. Deres vesentlige anførsler for lagmannsretten er følgende:

Det foreligger en rekke beviser på at gårdbrukerne i Liagrenda på forskjellige måter har brukt de områder som tilhører Finndalen statsallmenning. Selv om det ikke foreligger opplysninger om slik bruksutøvelse før 1800 er det ingen grunn til å anta at bruksutøvelsen har vært annerledes før dette tidspunkt enn den har vært senere. Det må dertor anses klart at liingenes bruk av Finndalen er utslag av gammel allmenningsrett for Liagrenda. Denne rett må tilligge også de nåværende bruk i grenda selvom de er flere enn i eldre tider, og det må anses klart at retten også omfatter beite.

Når det gjelder bevisene for sin påståtte rett, henviser liingene til en rekke vitneforklaringer som er avgitt i anledning av tidligere tvister samt til bruk for Høyfjellskommisjonen og for høyesterettsdommer Anker i forbindelse med at sistnevnte har hatt i oppdrag å komme med forslag til grense mellom Lom og Vågå nordover fra Skaihø. Som det fremgår av flere av disse forklaringer har brukerne i Liagrenda utnyttet Finndalen statsallmenning på flere forskjellige måter. Utnyttelsen omfatter både beite, mosetaking, avvirking i skogen av forskjellig slag samt jakt og fiske. Forklaringene må bevismessig tillegges betydelig vekt.

At det gjennom årene har foregått en utstrakt bruk av Finndalen fra liingenes side går for øvrig også frem av en rekke klart synlige spor og til dels ved fast etablerte innretninger. De mange stier og reksteveger fra Liagrenda og innover i fjellet må alle tas som klare følger av at både folk og dyr regelmessig og gjennom lengre tid har gått til og fra et område som har vært brukt på forskjellig vis. Videre er det på det rene at folk fra Liagrenda har satt opp jaktog fiskebuer i områder innenfor allmenningen.

Det er riktig nok så at liingene ikke var med på de forlik om bruken av Finndalen som ble inngått i 1748 og 1802. Disse forlik gjaldt imidlertid bare prioriteringen av allmenningsbruken. At liingene ikke var med kan på ingen måte tas som uttrykk for at de var uten rettigheter i allmenningen.

De naturgitte forhold taler også klart for at brukene i Liagrenda i kraft av allmenningsrett må ha beiterett i Finndalen.

Selv om matrikkelen av 1668 bare nevner 4 bruk i Liagrenda og ikke tillegger disse beiterettigheter i Finndalen, må det anses på det rene at så vel disse bruk som de som senere kom til i grenda hadde et tvingende behov for fjellbeite til dyrene. Så vel de nyere som de eldre bruk i grenda er mindre jordbrukseiendommer som i vesentlig grad har vært og er avhengig av havnemuligheter utenfor eiendomsområdene.

På grunn av sin beliggenhet på nordsiden av Ottavatnet var det iallfall i eldre tid vegen til fjells og videre derfra og ned i Finndalen som måtte fremstå som den naturlige når dyrene skulle slippes på beite. At brukene i Liagrenda ikke har etablert setrer i allmenningen, kan ikke tas som et avgjørende bevis

Side:1295

for at de heller ikke har utøvd beite i Finndalen. Det er på det rene at det fra gammelt av var de mindre brukene som hadde vanskeligst for å skaffe seg seter. Flertallet av brukene i Liagrenda har aldri hatt seter.

Det er ikke riktig at brukene i Liagrenda fra gammelt av har hatt slike rettigheter i andre fjellområder at de av den grunn ikke hadde behov for å utøve f.eks. beiterett i Finndalen statsallmenning. Liagrenda som grend har således aldri hatt rettigheter i Smådalen. Liagrenda hadde heller ikke allmenningsrett i Strandens allmenning. Rettighetene her tillå gårdene i Garmo på den andre siden av Ottavatnet. Etter at en vesentlig del av allmenningen ble utskiftet er det fortsatt Garmogårdene som har rettighetene i den gjenværende del som i dag er bygdeallmenning.

Når det gjelder behovet for fjellbeite til dyrene, anføres det at iallfall saueholdet var mere omfattende i Liagrenda tidligere enn i dag, og det må anses på det rene at liingene slapp sauene på beite i fjellet ovenfor Finndalen med den følge at de også trakk ned i allmenningen.

Lagmannsretten har under ankeforhandlingen vært satt med 4 domsmenn med særlig kyndighet i jordbruks- og allmenningsforhold. Det har ikke vært avgitt forklaring av parter eller vitner, men en rekke parter har møtt under ankeforhandlingen og deltatt i den åstedsbefaring som lagmannsretten har foretatt. Partsfremmøte og dokumentasjon fremgår av rettsboken.

Lagmannsrettensflertall, domsmennene Bleken, Baukhol, Ringen og Borgedal, er på samme måte som herredsretten kommet til at gårdene i Liagrenda fra gammel tid har utøvd en slik bruk av Finndalen og tilstøtende fjellområder at de i samsvar med fjellovens §2 har allmenningsrett i hele Finndalen statsallmenning. Allmenningsretten omfatter bl.a. rett til beite, men i følge rettskraftig dom fra forrige århundre derimot ikke rett til skogbruk.

Flertallet er med følgende merknader i det vesentlige enig i herredsrettens begrunnelse for å anse brukene i Liagrenda allmenningsberettiget som nevnt:

Slik Liagrenda ligger til med Ottavatnet som stengsel på sørsiden og med adkomstmuligheter til fjellbeiteområdene på nordsiden og derfra videre ned i Finndalen, har det sterke grunner for seg at liingene fra gammel tid har utnyttet de nevnte mulighetene. Selv om det i matrikkelen av 1668 går frem at de 4 brukene som på denne tid eksisterte i Liagrenda ikke hadde seter og sommerbeite i Finndalen, kan dette ikke tas som et avgjørende bevis for at gårdene i grenda ikke i tilstrekkelig lang tid og i nødvendig omfang har utnyttet beitene i dette området til at de i dag kan kjennes beiteberettiget i kraft av allmenningsrett. Det er riktignok så at de opplysninger som foreligger om liingenes utnyttelse av allmenningsområdet ved direkte beiting er sparsomme, men dette oppveies etter flertallets oppfatning av at den før nevnte sterke presumpsjon ut fra de naturgitte forhold klart tilsier at også dyr fra Liagrenda må ha beitet i området.

At liingene ikke på samme måte som hovstrondingene etablerte setrer i allmenningen, kan ikke tas som tegn på at det ikke ble beitet også fra Liagrenda. Dette kan meget vel forklares ut fra det forhold at brukerne i Hovstrondi var nere og at de var tidligere ute med å etablere seg i området.

Det kan således ikke utelukkes at det har forekommet såkalt dagsbeiting av storfe fra Liagrenda i allmenningen, og det må anses godtgjort at liingenes sauer i atskillig utstrekning har beitet også innenfor allmenningens grenser. Sannsynligheten taler videre sterkt for at også hest fra Liagrenda har benyttet Finndalen som beiteområde.

Side:1296

Flertallet finner det godtgjort gjennom den dokumentasjon som er foretatt at brukerne i Liagrenda i gammel tid drev mosesanking i stor stil innenfor grensene av Finndalen statsallmenning. Mosesankingen var i disse strøk av meget stor betydning for vinterforsyningen av dyrene, og må, fordi den på denne bakgrunn har foregått over et meget langt tidsrom, ha skapt en form for allmenningsrett for Liagrenda. Etter flertallets mening er det rimelig å se denne form for bruksutøvelse som et vesentlig argument til støtte for at Liagrenda også er allmenningsberettiget når det gjelder å skaffe for til sine dyr ved å la dem beite i allmenningen.

Til støtte for at Liagrenda må kjennes allmenningsberettiget i Finndalen, finner lagmannsrettens flertall endelig grunn til å nevne at det ut fra de dokumenterte opplysninger i saken er helt på det rene at liingene fra gammelt av har drevet atskillig jakt og fiske i området. Denne bruksutøvelse har til dels manifisert seg i at gårdbrukere fra Liagrenda enten alene eller i fellesskap med jegere og fiskere fra andre bygdelag, har bygget jakt- og tiskebuer innenfor allmenningens område.

Som et generelt bevismoment for å kjenne gårdbrukerne i Liagrenda allmenningsberettiget - herunder beiteberettiget - finner flertallet til slutt grunn til å fremheve at de mange stier og reksteveger fra grenda og innover fjellet mot allmenningen er tydelige tegn på at folk i grenda i uminnelige tider har hatt behov for å ta seg fram, bl.a. til Finndalen. Allerede dette faktum taler sterkt for at de har utnyttet allmenningsområdet på forskjellig vis.

Lagmannsrettens mindretall, førstelagmann Haugen, lagdommer Langvand og sorenskriver Dietrichs, er kommet til at gårdene i Liagrenda ikke har beiterett i Finndalen statsallmenning i kraft av allmenningsrett, og noe annet rettsgrunnlag er ikke påberopt.

Betingelsen for at en bygd eller grend skal kunne tilkjennes allmenningsrett er etter den någjeldende fjellovs §2 som etter de tidligere gjeldende bestemmelser at bygda eller grenda har hatt slik rett fra gammel tid. Etter sikker rettspraksis må dette godtgjøres ved tilstrekkelig bruk av allmenningen fra gammelt av. Mindretallet kan ikke se at det fra Liagrendas side er er godtgjort slike bruksforhold.

Ut fra de opplysninger som går frem av matrikkelen 1668 må det legges til grunn at de 4 daværende gårdsbruk i Liagrenda ikke hadde seter - eller beiterettigheter i det området som i dag utgjør Finndalen statsallmenning. At liingene heller ikke lenger tilbake har hatt rettigheter i Finndalen synes å fremgå av det pergamentbrev fra 1450 som er gjengitt i den fremlagte avskrift av en dom fra 1714. Heller ikke de øvrige gamle dokumenter som foreligger om bruks- og rettsforholdene i allmenningen taler for at Liagrenda hadde rettigheter der i gammel tid. Tvert i mot må forliksprotokollene av 24. februar 1748 og 4. mai 1802 begge tas som sterke indisier på at brukene i Liagrenda ikke var blant de allmenningsberettigede. Mindretallet anser det således lite sannsynlig at liingene ikke ble tatt med som parter i forlikene dersom de hadde rettigheter i allmenningen, og det er på det rene at ingen brukere i Liagrenda har underskrevet forlikene. Brukerne i Liagrenda er for øvrig heller ikke nevnt i forlikene.

Av betydning ved bedømmelsen av liingenes rettsstilling i allmenningen er etter mindretallets mening også underrettsdommen av 18. desember 1858 og overrettsdommen av 4. august 1862. Dommene gjelder rettighetene til skogen i Finndalen statsallmenning. På tross av at det var forklart av flere vitner at

Side:1297

gårdbrukere fra Liagrenda i atskillig utstrekning hadde utnyttet skogen i allmenningen, ble det ved underrettsdommen fastslått at de saksøkte fra Liagrenda var «uberettigede til ethvert og hvilketsomhelst Skovbrug i Findalen nordenfor Sæteren Stærringen». Det fremgår av dommen at gårdbrukerne i Liagrenda synes å ha begynt å bruke skogen i Finndalen først omkring 1800. Dommen ble etter anke stadfestet av overretten. Ingen av de vitner som avga forklaring i saken har anført noe om at Liagrenda skulle ha utøvet beiterett i Finndalen. Selv om det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom allmenningsrett til skog og allmenningsrett til beite, har rettspraksis i flere tilfeller løst spørsmålet om en grend har allmenningsrett på samme måte for de to nevnte bruksformer.

Det er først i dokumentmaterialet fra dette århundret at det er kommet frem opplysninger om at liingene har brukt Finndalen som beite. Men heller ikke det som fremgår av dette materialet er etter mindretallets mening tilstrekkelig til å godtgjøre at Liagrenda fra gammel tid har hatt allmenningsrett i Finndalen i form av rett til beite.

Utskriften av protokollen for Finndalen fjellstyre fra 1922 og fremover viser riktig nok at det bl.a. av gårdbrukere i Liagrenda har vært beitet med sau og løsfe innenfor grensene av allmenningen. Det fremgår imidlertid at denne beiting hadde tiltatt mer og mer i de senere år og det kan av dette neppe sluttes mere enn at slik beiting har foregått i dette århundre, dvs. i så vidt ny tid at denne beiting allerede av den grunn ikke kan gi grunnlag for allmenningsrett for grenda. Etter rettspraksis må det dessuten antas at slik beiting heller ikke etter sin art gir grunnlag for allmenningsrett med mindre den foregår i organisert form, f.eks. ved at buskapen gjetes, noe det ikke foreligger opplysning om her.

Når det gjelder de vitneforklaringer og erklæringer som fra 1924-32 ble avgitt til bruk for Høyfjellskommisjonen, kan mindretallet ikke se at disse kan tas som tilstrekkelig bevis for at Liagrenda fra gammelt av har hatt beiterett i Finndalen. Flertallet av vitneprovene berører ikke dette spørsmålet og den beiting som omtales er i det vesentlige beiting med sau og løsfe. Det samme gjelder etter mindretallets mening de forklaringer som i 1965 ble gitt til bruk for høyesterettsdommer Anker under hans arbeid med fastleggingen av herredsgrensene mellom Vågå, Lom og Skjåk.

Mindretallet kan heller ikke se at det er kommet frem opplysning om andre former for bruk enn beite som kan begrunne at Liagrenda fra gammel tid har hatt allmenningsrett til beite i Finndalen.

Når det gjelder påstått utnyttelse av brisk, løv og never er det tilstrekkelig å vise til at Liagrenda ved endelig dom er frakjent enhver rett til skogsdrift i allmenningen.

Som før nevnt er det dokumentert forklaringer fra flere vitner som har opplyst at gårdbrukerne i Liagrenda fra gammel tid har sanket mose i Finndalen til for. Etter mindretallets mening kan en slik utnyttelse alene ikke under noen omstendighet være tilstrekkelig til å begrunne en allmenningsrett som omfatter beite med storte. I motsetning til flertallet finner mindretallet heller ikke at mosesankingen i tillegg til de opplysninger som foreligger om beiting med løsfe og sau gjør det berettiget å anta at Liagrenda fra gammelt av har hatt allmenningsrett til beite.

Det må utvilsomt legges til grunn at gårdbrukere fra Liagrenda har drevet jakt og fiske innenfor grensene av Finndalen statsallmenning. Denne

Side:1298

bruksutøvelse kan imidlertid etter mindretallets vurdering ikke begrunne en slik allmenningsrett som det er tvist om i saken. Når det gjelder jakt i fjellet er det grunn til å påpeke at denne var fri for enhver før jaktloven av 1899. Noen særlig rett til jakt i Finndalen statsallmenning var det derfor ikke grunnlag for i gammel tid. I Høyfjellskommisjonens bemerkninger i kjennelsen av 20. mars 1933 angående rettsforholdene i dette området, uttales det således på 70 at jakt i eldre tid ble drevet «over alle fjell uten hensyn til allmennings- eller bygdegrenser». Med hensyn til det fisket liingene har drevet, er det ikke godtgjort at det har vært av en slik art at det kan begrunne noen form for allmenningsrett for Liagrenda.

Mindretallet kan ikke se de opplysninger som er fremlagt om Liagrendas behov for beiterett i Finndalen som indisium for at grenda også har hatt slik rett fra gammel tid. Som før nevnt var det i følge matrikkelen fra 1668 den gang 4 bruk i Liagrenda og ingen av disse var oppført med beiterettigheter i Finndalen. I matrikkelen av 1723 var antall bruk økt til 6. Alle hadde seter. og det er ikke anført noe om beiterett i Finndalen. Etter oppgaver fra 1965 var det da 64 bruk i Liagrenda. På grunn av denne utvikling har Liagrenda utvilsomt fatt økt sitt behov for fjellbeite betraktelig, men dette kan ikke i seg selv tas som tegn på at grenda allerede i gammel tid tok Finndalen statsallmenning i bruk som beiteområde og senere har fortsatt denne bruk slik at allmenningsrett dermed er oppstått.

Etter mindretallets mening bringer det heller ikke saken i noen annen stilling at forholdene geografisk ligger godt til rette for liingenes utnyttelse av Finndalen og at det er på det rene - noe som også ble påvist under befaringen - at flere stier og reksteveger går fra Liafjellet og innover mot Finndalen. At folk og fe fra Liagrenda i atskillig utstrekning har ferdes i disse områder, sier i seg selv intet om hvorvidt liingene fra gammelt av har hatt rettigheter i Finndalen statsallmenning.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til når det gjelder bruksretten, vil de gårdbrukere fra Liagrenda som er parter i saken bli frifunnet på samme måte som i herredsretten. - - -