Rt-1981-1323
| Instans: | Høyesterett - beslutning |
|---|---|
| Dato: | 1981-10-10 |
| Publisert: | Rt-1981-1323 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 130/1981. |
| Parter: | Oslo kommune (kommuneadvokaten ved høyesterettsadvokat Thomas Poulsson) mot Marie Aubert (høyesterettsadvokat Andres Østbye). |
| Forfatter: | Christiansen, Schweigaard Selmer, Holmøy, Bølviken. Mindretall: Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §156 |
Dommer Christiansen: Høyesterett avsa den 9. september 1981 dom med slik domsslutning:
«Oslo overligningsnemnds kjennelse om inntektsligningen av Marie Aubert for 1970 oppheves. Ved den nye ligning legges til grunn at beløpet kr. 357.162 ikke har vært gjeld til Astrup & Aubert A/S.
I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Oslo kommune til Marie Aubert 118.500 - ett hundre og atten tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.»
Marie Aubert v/høyesterettsadvokat Anders Østbye har i brev av 2. oktober 1981 skrevet slik til Høyesteretts kontor:
«Til annet avsnitt av konklusjonen i Høyesteretts dom i ovennevnte sak vil jeg få anføre:
Det beløp som er fastsatt i saksomkostninger, nemlig kr. 118.500,-, utgjør summen av de beløp som var fastsatt i byrettens og lagmannsrettens dommer og det beløp som jeg ifølge min salæroppgave til Høyesterett anså meg berettiget til å få dekket av min part vedrørende forhandlingene for denne rett.
Ankemotpartens påstand for Høyesterett, nemlig stadfestelse av Eidsivating lagmannsretts dom, innebar bl.a. stadfestelse av forfallstidspunktene for de tilkjente saksomkostninger ifølge byrettens og lagmannsrettens dommer.
Tatt på ordet, synes Høyesteretts dom å innebære at man har fragått de to underordnede retters avgjørelser hva angår forfallstidspunktene for de tilkjente saksomkostninger for disse retter. På den annen side gir ikke Høyetsretts dom generelt sett noe inntrykk av at man på noe punkt har villet fravike den påankede dom.
Det ville føre til et lite rimelig resultat om Høyesteretts dom skulle være slik å forstå at ankeparten gjennom sine ellers forgjeves anker skulle ha oppnådd at saksomkostninger fastsatt i henholdsvis 1977 og 1979, og da basert på betaling pr. disse tidspunkter, nu skulle kunne betales i 1981 uten erleggelse av renter. Ut fra fortallstidspunkter i henhold til ankemotpartens påstand vil påløpne renter av de tilkjente saksomkostninger for byrett og lagmannsrett utgjøre ca. kr. 35.000,-.
Skulle beløp utmålt i 1977 og 1979 kunne betales ikke bare i dårligere 1981-kroner, men også uten erleggelse av renter, ville dette ut fra en samlet betraktning innebære at ankemotparten reelt sett ikke er blitt tilkjent noen saksomkostninger for det arbeid som er foranlediget ved at lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett. Tvertom, de samlede saksomkostninger i henhold til Høyesteretts dom ville isåfall representere en lavere reell verdi enn hva betaling i 1979 ut fra lagmannsrettens dom ville ha utgjort.
Da jeg ikke ville tro at domskonklusjonen er ment å skulle avskjære renter som nevnt, tør jeg be om at man overveier å foreta rettelse av dommen på dette punkt.»
Jeg skal bemerke:
Det var for Høyesterett ikke prosedert på eller lagt ned påstand om tilkjennelse av renter av saksomkostninger tilkjent i de tidligere instanser, og Høyesterett har i forbindelse med utformingen av sin
Side:1325
konklusjon og tilkjennelse av saksomkostninger som et samlet beløp for alle instanser ikke vurdert det rentespørsmål som advokat Østbye nå reiser. Spørsmålet om renter av tilkjente saksomkostninger er ellers et uklart spørsmål, som domstolene ikke kan ses å ha tatt stilling til.
En rettelse måtte her skje etter tvistemålslovens §156, som gir adgang for domstolen til å rette domskonklusjonen etter eget tiltak når det i dommen er skrivefeil eller regnefeil eller andre åpenbare uriktigheter eller utelatelser. Da jeg ikke kan se at det foreligger noen åpenbar uriktighet eller utelatelse, finner jeg ikke at høyesterettsadvokat Østbyes begjæring kan imøtekommes ved en rettelse av dommen.
Dommer Rynnings konstitusjon som dommer i Høyesterett er utløpt, og dommer Holmøy har derfor deltatt i avsigelsen av denne beslutning.
Jeg stemmer for denne
beslutning:
Marie Auberts begjæring om rettelse av dommen tas ikke til følge.
Dommer Tønseth: Jeg er av en annen oppfatning enn førstvoterende. Det fremgår av rettens premisser at Høyesterett har ment å stadfeste lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse, hvilket er i samsvar med advokat Østbyes påstand for Høyesterett. Slik Høyesteretts konklusjon er utformet med hensyn til saksomkostninger, er dette imidlertid ikke kommet til uttrykk i konklusjonen på en tilfredsstillende måte. Etter min mening er dette en åpenbar uriktighet eller utelatelse, som Høyesterett i henhold til tvistemålslovens §156 kan og skal rette. Jeg har ikke hermed tatt standpunkt til hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning det kan kreves renter av saksomkostninger tilkjent av de forskjellige instanser.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Holmøy og Bølviken: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett beslutning overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.