Rt-1981-1325
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-10-29 |
| Publisert: | Rt-1981-1325 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 334 K/1981 |
| Parter: | Geir Kjos-Hanssen (advokat Svein Kristensen) mot Linne Hotel A/S og Linne Hotel v/direktør Finn Weirum (høyesterettsadvokat Bjørn Eckhoff). |
| Forfatter: | Stabel, Løchen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §386, §179, §384, §385, §387, §388, §389, §390, §391, §392, §393, §394, §395, §403, §404 |
Dommerne Stabel, Løchen og Skåre.
Geir Kjos-Hanssen hadde anlagt sak mot Linne Hotel A/S og Linne Hotel v/direktør Finn Weirum med påstand om at oppsigelse av ham som nattportier ved hotellet skulle kjennes ugyldig. Oslo byrett frifant de saksøkte ved dom av 21. mai 1981.
Etter begjæring av de saksøkte avsa Oslo byrett 24. juli 1981 kjennelse for at arbeidstakeren skulle fratre stillingen under sakens behandling. Geir Kjos-Hanssen påkjærte kjennelsen, og Eidsivating lagmannsrett opphevet byrettens kjennelse og hjemviste saken til fortsatt behandling ved byretten. Begrunnelsen for opphevelsen var at arbeidstakeren ikke hadde fått underretning om begjæringen om at han skulle fratre, og at han ikke hadde fått tilsvarsfrist.
Hjemvisning var ikke begjært, og arbeidstakeren påkjærte lagmannsrettens kjennelse når det gjaldt det punkt at saken var hjemvist til fortsatt behandling.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kom enstemmig til at kjæremålet måtte forkastes og bemerket:
«Hovedspørsmålet er om det var uriktig av lagmannsretten å hjemvise saken til byretten til tross for at det ikke var nedlagt påstand om det.
Tvistemålslovens §386 annet ledd bestemmer, at når en påanket avgjørelse oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen skal saken hjemvises til ny behandling, dersom noen av partene har begjært det. Den situasjon at det ikke er nedlagt slik påstand, er ikke direkte løst i lovteksten. Det er imidlertid forutsatt i lovforarbeidene - Kommisjonsutkastet 1907 249 - at påstand om hjemvisning er en forutsetning for at hjemvisning kan bestemmes. Slik er bestemmelsen også forstått av Skeie III 328 og Bratholm/Hov: Sivil rettergang 491. Ellers kan man merke seg at bestemmelsen bare gjelder feil ved saksbehandlingen. Ved oppheving av andre grunner ble det forutsatt i lovforarbeidene at ankedomstolen skulle stå fritt - også hvor partene hadde nedlagt påstand. Utvalget viser også i denne forbindelse til Kommisjonsutkastet 1907 249.
For kjæremål bestemmer tvistemålslovens §403 annet ledd at §384, §385, §386, §387, §388, §389, §390, §391, §392, §393, §394, §395 «faar anvendelse saa langt det passer». Lovforarbeidene inneholder ikke noe som belyser de tilpasningsproblemer som reiser seg ved anvendelse av §386 annet ledd i kjæremålssaker. Bratholm/ Hov gir på 511 uttrykk for, at heller ikke i denne forbindelse kan oppheving på grunn av saksbehandlingsfeil kombineres med hjemvisning med mindre en part har nedlagt påstand om det. Forfatterne sier ikke noe om hva som i denne forbindelse skal regnes som saksbehandlingsfeil, og hva som skal regnes som feil ved lovanvendelsen. Dette spørsmål har sammenheng med tvistemålslovens §404 som begrenser Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse ved fortsatt kjæremål. Etter §404 nr. 2 kan kjæremålsutvalget prøve lagmannsrettens saksbehandling og etter nr. 3 også spørsmål som gjelder tolkingen av en lovforskrift. Hvor kjæremålsutvalgets kompetanse bygger på nr. 3, er det en del som taler for å anse opphevelsen bygget på en rettsanvendelsesfeil selv om tolkingen gjelder en bestemmelse i prosesslovgivningen.
Side:1327
Denne oppfatning synes å kunne ligge til grunn for fremstillingen hos Stub Holmboe: Om endringer i reglene om kjæremål, Retstidende 1952 side 385 flg., se 394-395 om det spørsmål som her behandles.
Det spørsmålet som her er antydet om grensedragningen mellom feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsesfeil, synes for øvrig ikke å ha særlig interesse på bakgrunn av rettspraksis. Undersøkelser som utvalget har foretatt viser at Høyesteretts kjæremålsutvalg allerede i 1950-årene hjemviste ex officio også hvor opphevelsen bygget på tvistemålslovens §404 nr. 2 - feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Denne praksis synes å ha blitt klart fremherskende. Undersøkelser som dekker årene 1978, 1979 og 1980 viser at det ble foretatt 8 hjemvisninger på grunn av saksbehandlingsfeil, uten at det var nedlagt påstand om det. I ett tilfelle ble det ikke foretatt hjemvisning.
Enkelte av de kjennelser dette gjelder er inntatt i Retstidende, men problemstillingen er stort sett ikke poengtert. Det er den imidlertid i Rt-1958-574 som er av særlig interesse fordi hjemvisning ble besluttet av lagmannsretten. I kjæremål over herredsrettens omkostningsavgjørelse kom lagmannsretten ex officio til at herredsrettens begrunnelse var for knapp til at spørsmålet om riktig lovforståelse kunne prøves. Lagmannsretten hjemviste til ny behandling til tross for at det ikke var nedlagt påstand om det. Kjæremål over kjennelsen ble forkastet.
I de fleste av de tilfeller utvalget her har henvist til, er saksbehandlingsfeilen mangelfull begrunnelse. Det finnes imidlertid også andre tilfeller hvor feil ved saksbehandlingen har foranlediget opphevelse og hjemvisning ex officio, se som eksempel Rt-1980-712 og Rt-1980-1387.
Denne praksis har utvilsomt gode grunner for seg. Som antydet foran, kan det for det første være noe uklart hvordan man eventuelt skulle trekke grensen mellom saksbehandlingsfeil og rettsanvendelsesfeil. Og hvor et kjæremål dels bygger på anførsler om tolkingsfeil og dels på anførsler om mangelfull begrunnelse er det ofte usikkert hvilken begrunnelse som bør velges, og lite rasjonelt om valget skulle få avgjørende betydning for konklusjonen, jfr. Stub Holmboe 1.c. Hjemvisningen representerer dessuten gjerne en praktisk hensiktsmessig løsning som stemmer med partenes interesser, eller som den ene part i hvert fall ikke har rimelig grunn til å motsette seg. Unnlatt hjemvisning har i noen tilfeller ført til usikkerhet og forsinkelser. Hvor hjemvisningsspørsmålet er oversett av partene - og det er åpenbart at det ofte blir oversett - virker det svært formalistisk om man skulle være bundet av §386 annet ledd.
På denne bakgrunn finner utvalget å kunne legge avgjørende vekt på denne praksis. Det er ubetenkelig å gjøre det fordi tvistemålslovens §403 annet ledd forutsetter at §386 annet ledd bare kommer til anvendelse så langt det passer. Praksis har utvilsomt betydning for forståelsen av bestemmelsen, men har dessuten selvstendig betydning.
Utvalget kan på denne bakgrunn ikke finne at lagmannsretten gjorde noen feil ved å hjemvise i det foreliggende tilfelle.
Spørsmålet om saksomkostninger bør utsettes i medhold av tvistemålslovens §179 første ledd tredje punktum.»