Rt-1981-160
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1981-01-23 |
| Publisert: | Rt-1981-160 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 17 K/1981 |
| Parter: | Fru A (advokat Dag Christiansen) mot A (advokat Helte Guntvedt). |
| Forfatter: | Mellbye, Endresen, Hellesylt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §286, §287, §285, §404, §99, Skifteloven (1930) §22, §26 |
I en skiftesamling 6. november 1979 ble det protokollert hva ektefellene kom til enighet om når det gjaldt verdiansettelse og fordeling av boets aktiva. Protokollen ble underskrevet av dommeren, partene og ektemannens prosessfullmektig.
Den 7. mars 1980 ble det igjen holdt skiftesamling, idet det var oppstått uenighet mellom partene hvorvidt man skulle legge til grunn det som ble besluttet på den tidligere skiftesamling. Retten fant at det måtte reises skiftetvist om spørsmålet, og at tvisten skulle overføres til søksmåls former. Hustruen fikk en frist til å fremme søksmål. 1 tilsvar til stevningen påsto mannen prinsipalt at saken måtte avvises, idet det som ble vedtatt på skiftesamlingen i realiteten var et rettsforlik og gjenstand for anke.
l kjennelse av 29. juli 1980 avviste Namdal skifterett saken, da retten kom til at det var inngått rettsforlik som var gjenstand for anke. Hustruen anket over det angivelige rettsforlik. Frostating lagmannsrett kom i kjennelse av 31. oktober 1980 til at det ikke ble inngått noe rettsforlik på skiftesamlingen og avviste anken. Lagmannsretten uttalte bl.a.:
«Det som er inntatt i rettsboken for skiftesamlingen den 6.11.1979 kan ikke ansees som et inngått forlik med virkning som bestemt i Tvistemålslovens §99 annet ledd, jfr. §286. Noe forlik er ikke underskrevet av partene, jfr. Tvistemålslovens §285. At rettsboken er underskrevet også av partene kan ikke tillegges den betydning at det protokollerte uten videre må bli å anse som et rettsforlik med virkning som foran nevnt. I denne forbindelse er det å merke at også rettsboken for den skiftesamling som ble avholdt den 7.3.1980. hvorunder skifteretten besluttet at det skulle åpnes skiftetvist «om gyldigheten av de vedtak som ble fattet på forrige skiftesamling den 6.11.1979» er underskrevet av partene og deres prosessfullmektiger. Rettsboken for 7.3.1980 viser at ingen av partene eller skifteretten på det tidspunkt var av den oppfatning at det den 6.11.1979 var inngått rettsforlik. Det er først i sitt tilsvar i skiftetvisten, datert 24.4.1980, at A «etter å ha sett nærmere på denne saken» - har gitt uttrykk for at rettsforlik ble inngått den 6.11.1979.
Da partene ikke ser ut til å ha vært av den oppfatning at de den 6.11.1979 inngikk forlik med rettskraftvirkning som bestemt i Tvistemålslovens §286 og det som er inntatt i rettsboken vedrørende partenes enighet om boets aktiva ikke fyller de krav til form som må kreves for at et forlik skal ha denne virkning, foreligger det ikke noe forlik som er gjenstand for anke etter Tvistemålslovens §99, jfr. §286 og §287. Det foreligger heller ingen avgjørelse
Side:161
som er gjenstand for anke. Spørsmålet om fru A er bundet av det hun under skiftesamlingen den 6.11.1979 sa seg enig i, skulle ha vært prøvet under den videre skiftebehandling, og det var derfor en feil at Namdal skifterett (i kjennelsen feilaktig kalt Namdal herredsrett) avviste den reiste skiftetvist.» - - -
«Kjennelsen er enstemmig, men lagmann Stensrud bemerker:
Jeg er enig i at saken må avvises. Rettsboken for skiftesamlingen 6.11.1979 gir ikke uttrykk for at det på noe punkt har foreligget tvist mellom loddeierne, enn mindre noen rettstvist, som ville kunne være gjenstand for rettsforlik. Heller ikke har skifteretten truffet avgjørelse i noen rettstvist mellom partene. Den formelle behandling som fremgår av rettsboken, leder heller ikke tanken hen på noe rettsforlik. Skiftelovens §22 har alene adresse til behandling av tvister. Da det således ikke foreligger noe rettsforlik, og da det heller ikke er truffet noen avgjørelse som kan være gjenstand for anke etter skiftelovens §26, må anken avvises.»
Hustruen påkjærte lagmannsrettens kjennelse, og Høyesteretts kiæremålsutvalg bemerket:
«Ved lagmannsrettens kjennelse ble den kjærende parts anke over det angivelige rettsforlik avvist. Rettsmiddelet mot en slik avgjørelse er kjæremål. Den anke som er omhandlet i tvistemålslovens §287 første ledd i.f. gjelder kjennelser som avgjør rettsforlikets materielle rettsvirkninger, jfr. tvistemålslovens §286 annet ledd.
Kjæremålet til Høyesteretts kjæremålsutvalg er ikke et videre kjæremål. Lagmannsrettens avgjørelse gjelder lagmannsrettens egen kompetanse. Tvistemålslovens §404 gjelder således ikke.
Høyesteretts kjæremålsutvalg er enig i lagmannsrettens resultat og tiltrer lagmannens særlige begrunnelse. Et rettsforlik er et alternativ til dom eller kjennelse som en måte å løse en rettstvist på. Det er grunnen til at et rettsforlik har virkning som en rettskraftig dom. Dette er ikke til hinder for at et rettsforlik trekker inn i sitt innhold en løsning også av andre spørsmål enn det som er omtvistet, men forutsetningen er tilknytningen til en avtale som løser en tvist som står for vedkommende rett.
I den foreliggende sak forelå ingen tvist da partene i skifterettsmøte 6. november 1979 ble enige om fordelingen og vurderingen av boets aktiva. Ikke fra noen side var det fremsatt noe rettslig begrunnet krav om en bestemt fordeling og følgelig var det heller ikke fra den annen side bestridt at slikt rettslig krav var begrunnet. Enigheten mellom partene løste dermed ingen tvist og avtalen mellom dem er da heller ikke noe rettsforlik.
Derimot oppstod det en tvist da den kjærende part erklærte at hun ikke anså seg bundet av avtalen av 6. november 1979, mens kjæremålsmotparten fastholdt avtalen. Denne tvist tilkommer det skifteretten å løse, enten som en vanlig skiftetvist eller i søksmåls former. Skifteretten er da første instans. Og blir denne tvist reist for skifteretten og deretter løst ved et forlik, vil det foreligge et rettsforlik.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Begge parter har krevet saksomkostninger. Anførselen om at
Side:162
avtalen i skifteretten 6. november 1979 var et rettsforlik ble reist av kjæremålsmotparten som innsigelse mot fremme av en skiftetvist som den kjærende part reiste om virkningen av avtalen av 6. november 1979. Denne anførsel førte til at skiftetvisten ble avvist fra skifteretten, hvoretter den kjærende part anket over det angivelige rettsforlik og søkte oppreisning mot oversittelsen av ankefristen. Lagmannsretten avviste anken ex officio og den kjærende parts påstand i kjæremålet over lagmannsrettens avgjørelse er tiltrådt av kjæremålsmotparten. Under disse omstendigheter finner Høyesteretts kjæremålsutvalg at ingen av partene bør tilkjennes omkostninger hos den annen for kjæremålssaken.
Kjennelsen er enstemmig.»