Rt-1981-35

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1981-01-13
Publisert:	Rt-1981-35
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 2/1981
Parter:	Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A, B, C, D, E og F (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae).
Forfatter:	Christiansen, Blom, Elstad, Sinding-Larsen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §47, §48, Lov om Politivæsenet i Christiania (1866) §1, Straffeprosessloven (1887) §166, §339, §57, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §15, Oreigningsloven (1959) §12, §25, Oreigningsloven (1959)

Dommer Christiansen: Oslo byrett avsa 12. juni 1980 dom med denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1950, B, født xx.xx.1953, C, født xx.xx.1944, D, født xx.xx.1950, E, født xx.xx.1953 og F, født xx.xx.1952, dømmes for overtredelse av lov av 26. mai 1866 §1, jfr. lov av 22. mai 1902 nr. 11, §15, jfr. straffelovens §339 nr. 2, jfr. politivedtekt for Oslo §39, jfr. §3 og §4 annet ledd, til en bot til statskassen stor kr. 500.- - kronerfemhundre - for hver, subsidiært 5 - fem - dagers fengsel dersom boten ikke betales.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Domfellelsene gjelder overtredelsene av bestemmelsene i politivedtektene for Oslo §3 og §4 annet ledd i forbindelse med en demonstrasjon i Oslo sentrum i tiden mandag 8. oktober til torsdag 11. oktober 1979. Formålet med demonstrasjonen var å protestere mot utbyggingen av Alta-vassdraget og for øvrig mot behandlingen av samene generelt i det norske samfunn. Overtredelsen av politivedtektenes §4 annet ledd gjaldt oppsetting av et sametelt - en lavvo - på Eidsvolls plass foran Stortinget, og overtredelsen av vedtektenes §3 unnlatelse av å etterkomme politiets pålegg om å forlate dette sted.

Mens tiltalebeslutningen omfattet overtredelse av de nevnte vedtektsbestemmelser i hele tidsrommet fra 8. oktober om morgenen til politiet 11. oktober ca. kl. 13 fjernet de domfelte og deres telt ved makt, ble straffansvaret i dommen - dels som følge av bevistvil, dels som følge av unnskyldelig rettsvillfarelse - begrenset til å gjelde bare visse deler av dette tidsrom. Domfellelsen for overtredelse av politivedtektenes §3 gjelder således tidsrommet fra tirsdag 9. oktober ca. kl. 12 og frem til kvelden samme dag samt nektelsen av å etterkomme politiets pålegg ved selve ryddeaksjonen torsdag 11. oktober ca. kl. 13. Domfellelsen for overtredelse av vedtektenes §4 annet ledd

Side:36

gjelder tidsrommet fra mandag morgen 8. oktober og frem til kvelden tirsdag 9. oktober.

Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene fant at samtlige tiltalte måtte frifinnes på grunnlag av nødrett.

Saksforholdet fremgår for øvrig av byrettens domsgrunner, som også inneholder opplysninger om de domfeltes personlige forhold.

Samtlige domfelte har påanket dommen. De påberoper alle de samme ankegrunner, som gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - og straffutmålingen.

Lovanvendelsesankene gjelder flere spørsmål.

Det hevdes for det første at de domfelte - som er samer - må frifinnes for unnlatelsen av å etterkomme politiets pålegg etter politivedtektenes §3 om å forlate teltslagingsplassen torsdag 11. oktober 1979 ca. kl. 13. Man påberoper seg her et tilsagn fra politiadjutant Frigaard til høyesterettsadvokat Bae om at ryddeaksjonen skulle utsettes inntil Justisdepartementet hadde avgjort klagesaken vedrørende det tidsrom demonstrasjonen kunne foregå et annet sted, nemlig på Stortings plass, og advokatene deretter hadde fått anledning til å drøfte avgjørelsen med sine klienter. Dette tilsagn var for øvrig av advokaten blitt oppfattet derhen at politiet også hadde godkjent som lovlig at samene foreløpig hadde tilhold på Eidsvolls plass, en forståelse han hadde meddelt samene, og som byretten fant måtte medføre at disse var i unnskyldelig rettsvillfarelse for så vidt angikk overtredelse av nevnte §3 fra sent tirsdag kveld og frem til ryddeaksjonen torsdag. Ryddeaksjonen fant til tross for tilsagnet sted ca. en time før advokat Bae hadde hatt mulighet for å drøfte Justisdepartementets avslag med samene, og uten at disse ble direkte informert om avslaget. På denne bakgrunn hevdes det å være urimelig å straffe demonstrantene for at de ikke fjernet seg på tidspunktet for ryddeaksjonen; også fordi det ikke var inntrådt noen ny situasjon etter at tilsagnet var gitt. Deres rettsvillfarelse varte derfor frem til ryddingens siste fase.

Dernest har de domfelte hevdet at byretten har tolket loven feil når de ikke er frifunnet for hele tiltalen på grunnlag av nødvergebestemmelsen i straffelovens §48 eller alternativt nødrettsbestemmelsen i samme lovs §47. For nødvergespørsmålets vedkommende hevdes at det forelå en akutt fare for at arbeidet på anleggsvegen StillaSavtso ville bli fortsatt til tross for at reglene om minst 6 ukers uttalelsesfrist vedrørende forhåndstiltredelsen i oreigningslovens §25 ikke var overholdt. For øvrig er det når det gjelder disse straffrihetsspørsmål hovedsakelig vist til forsvarets prosedyre i de straffesaker som Høyesterett tidligere har avgjort i dag, - l.nr. 1/1981 mot G, H og J - og som gjaldt demonstrasjonen i Stilla i Tverrelvdalen i Alta den 17. og 18. september 1979. Jeg innskyter at forsvareren i nærværende sak har vært til stede under ankeforhandlingene i sistnevnte saker.

Saksbehandlingsanken gjelder det forhold at byretten ikke har tatt stilling til om det forelå en saksbehandlingsfeil som nevnt etter oreigningslovens §25.

Side:37

Subsidiært er det gjort gjeldende at byrettens straffutmåling er for streng. Etter omstendighetene burde det ikke være tale om noen annen straffreaksjon enn lovens mildeste, domsutsettelse.

Påtalemyndigheten har påstått at ankene må forkastes.

Når det gjelder unnlatelsen av å etterkomme pålegget torsdag 11. oktober ca. kl. 13, gjøres gjeldende at det forelå en straffbar krenkelse av lydighetsplikten. Det fremgår av byrettsdommen at samene under ryddeaksjonen ble gitt så klare pålegg om å fjerne seg at disse ikke lenger kunne være i tvil om politiets holdning til spørsmålet. Det er videre gjort gjeldende at det her bare er tale om straffansvar for fortsatt lydighetsnektelse, slik at forholdene på ryddetidspunktet ikke har betydning for skyldspørsmålet, men bare for straffutmålingen. For øvrig har aktor hovedsakelig henvist til sin prosedyre i tidligere nevnte straffesaker mot G m.fl. Hva endelig angår straffutmålingen, har aktor understreket at disse forseelsene medførte et betydelig ordensmessig problem for politiet, med stor spenning og uro i området. At demonstrantene handlet ut fra en idealistisk og ærlig overbevisning, kan ikke begrunne en rent symbolsk straff.

Jeg er kommet til at ankene må tas til følge på et enkelt punkt, men at de ellers må forkastes.

Slik jeg leser byrettens dom, har retten for så vidt gjelder forseelsene mot politivedtektenes §3 sett dette som to straffbare forhold: ett som varte fra tirsdag 9. oktober ca. kl. 12 til utpå kvelden samme dag, og ett som gjaldt nektelsen av å etterkomme politiets pålegg ved selve ryddeaksjonen torsdag 11. oktober ca. kl. 13. Byretten har videre lagt til grunn at den meddelelse de domfelte hadde fått fra advokat Bae og som jeg har omtalt tidligere, medførte at de var i unnskyldelig rettsvillfarelse med hensyn til overtredelsen av politivedtektenes §3 fra tirsdag kveld og frem til selve ryddeaksjonen. De domfelte har gjort gjeldende at de under disse omstendigheter heller ikke kan straffes for at de ikke etterkom politiets pålegg torsdag 11. oktober. Jeg finner ikke at byrettens domsgrunner er tilstrekkelige til at jeg kan prøve rettsanvendelsen for dette spørsmåls vedkommende. Byretten har her bare kort uttalt at det klare pålegg politiet gav ved ryddeaksjonen, var tilstrekkelig til at straffbarhet forelå til tross for det tidligere tilsagn. Etter min mening savner man imidlertid i domsgrunnene for vurderingen av dette spørsmål en nærmere beskrivelse av hvordan ryddeaksjonen faktisk ble gjennomført, blant annet av hvilken områdningsfrist de domfelte ble gitt. Da det etter dette kan være tvil om byrettens rettsanvendelse her er riktig, antar jeg at domfellelsen på dette punkt bør oppheves.

Før jeg går inn på de øvrige ankegrunner, finner jeg det hensiktsmessig kort å presisere hvilket faktisk valg de domfelte stod overfor da de skulle gjennomføre sin demonstrasjon:

Etter søknad hadde de fått forhåndstillatelse fra politiet til å avholde en demonstrasjon med stands på Stortings plass, det vil si på plassen på Stortingets nordside, mandag 8. oktober 1979 fra kl. 11 til 16. I stedet slo de som nevnt om morgenen denne mandagen opp sitt telt på Eidsvolls plass, det vil si foran Stortingets hovedfasade og

Side:38

hovedinngang mot vest. Her bodde de i teltet i vel 3 hele døgn inntil de og teltet ble fjernet av politiet med makt. Da hadde demonstrantene allerede tirsdag 9. oktober fått politiets tilatelse til å avholde demonstrasjonen på Stortings plass, dog bare på dagtid. Den siste avgjørelse ble påklaget til Justisdepartementet, som avslo klagen. Det kan tilføyes at de domfelte fra lørdag 13. oktober fortsatte sin demonstrasjon i lovlige former på Stortings plass. Også det sistnevnte sted ligger helt sentralt i Oslo sentrum ved byens hovedgate og Stortinget, knappe 100 meter skrått overfor det sted hvor de domfelte ulovlig hadde tatt tilhold på Eidsvolls plass.

De straffbestemmelser som domfellelsene gjelder, har klare ordensmessige formål, og det er ikke bestridt at den ryddeaksjon som politiet til slutt gikk til, var diktert av slike hensyn. Byretten har funnet bevist at den ulovlige demonstrasjon vakte stor oppsikt med sammenstimling av betydelige menneskemengder. Det kom til forskjellige former for demonstrasjoner, til dels av mere agressiv karakter, ved siden av de domfeltes egen, i og for seg stillferdige demonstrasjon.

De domfelte hevder at vilkårene for straffrihet etter nødvergebestemmelsen i straffelovens §48 eller nødrettsbestemmelsen i lovens §47 foreligger i dette tilfelle. Jeg kan ikke se at det i denne sak er nødvendig å gå nærmere inn på de enkelte vilkår disse lovbestemmelser oppstiller for at en ellers straffbar handling kan bli straffri. Det må være tilstrekkelig å peke på at etter begge lovbestemmelser er det spørsmål om å veie mot hverandre kryssende hensyn, og at en gjerningsmann må påberope seg tungtveiende hensyn for sin handlemåte mot de hensyn loven ellers skal beskytte. Jeg finner det klart at tilstrekkelig tungtveiende hensyn ikke kunne anføres av de domfelte for å velge Eidsvolls plass som demonstrasjonssted. At for eksempel teltslaging på Stortings plass bød på visse praktiske vansker, var ikke noe tungtveiende argument, jfr. også den fortsatte lovlige demontsrasjon der.

Slik jeg ser saken, får således de bakenforliggende formål med demonstrasjonen ingen vesentlig interesse for nærværende straffespørsmål. Byrettens flertall har imidlertid gitt en mer generell begrunnelse for at nødverge og nødrett ikke kan påberopes i saken. For ordens skyld vil jeg tilføye at jeg stort sett kan tiltre byrettens bemerkninger på dette punkt, og jeg viser også til førstvoterendes bemerkninger om disse spørsmål i den annen straffesak Høyesterett har avgjort i dag mot G m.fl.

Da saksbehandlingsanken er nær knyttet til anførslene om nødverge, følger det av hva jeg har sagt at heller ikke denne anke kan føre frem.

Når det gjelder straffutmålingen, kan jeg - selv om byrettens dom oppheves for et enkelt forhold - ikke se at det er noe misforhold mellom bøtenes størrelse og de straffbare handlinger. De relativt alvorlige ordensforstyrrelser som fant sted, kan vanskelig bare møtes med en symbolsk reaksjon om ikke politiets ordenshåndhevelse skal bli undergravd.

Side:39

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A, B. C, D, E og F er dømt for torsdag 11. oktober 1979 ca. kl. 13 å ha overtrådt politivedtekt for Oslo §3.

For øvrig forkastes ankene.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Sinding-Larsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Tor Holmøy):

Tiltalte nr. 1, A er født xx.xx.1950, - - -, Alta, snekker, uformuende, inntekt ca. kr. 70.000,- årlig, ugift, ingen å forsørge. Han er ikke tidligere straffedømt og heller ikke bøtelagt.

Tiltalte nr. 2, B er født xx.xx.1953, - - - Alta, snekker, uformuende, for tiden ingen annen inntekt enn sosialtrygd, ugift, ett barn å forsørge. Han er tidligere straffedømt en gang og bøtelagt to ganger.

Tiltalte nr. 3, C er født xx.xx.1944, - - - Masi, fisker og jaktmann, uformuende, for tiden ingen inntekt, gift, ingen å forsørge. Han er ikke tidligere straffedømt og heller ikke bøtelagt.

Tiltalte nr. 4, D er født xx.xx.1950, - - - Masi, selvstendig næringsdrivende, inntekt ca. kr. 10-20.000,- i året, ugift, ett barn å forsørge. Hun er ikke tidligere straffedømt og heller ikke bøtelagt.

Tiltalte nr. 5, E er født xx.xx.1953, - - - Nyborg, lærer, uformuende, inntekt ca. kr. 30.000,- pr. år, ugift, ingen å forsørge. Hun er ikke tidligere straffedømt og heller ikke bøtelagt. - - -

Tiltalte nr. 7, F er født xx.xx.1952, - - - Kautokeino. Han er ikke tidligere straffedømt eller bøtelagt. - - -

Ved likelydende forelegg utferdiget av Oslo politikammer 21. mars 1980, etter ordre fra Eidsivating statsadvokatembeter, er de tiltalte forelagt en bot på kr. 1.000,- - subsidiært 10 dagers fengsel - for forseelse mot

I. lov av 26. mai 1866 §1, jfr. lov av 22. mai 1902 nr. 11 §15, jfr. straffelovens §339 nr. 2, jfr. politivedtekt for Oslo §39, jfr. §3,

- enhver plikter straks å rette seg etter pålegg, tegn eller signal som politiet gir for å opprettholde den alminnelige orden, regulere ferdselen eller trygge publikum og for ellers å håndtere bestemmelsene i denne vedtekt,

ved i tiden fra mandag 8. oktober til torsdag 11. oktober 1979 ca. kl. 13.00 på Eidsvoll plass i Oslo ikke å ha etterkommet pålegg fra politiet om å forlate stedet - gitt i den hensikt å sikre den alminnelige orden og ferdsel - slik at politiet måtte fjerne han med makt,

II. lov av 26. mai 1866 §1, jfr. lov av 22. mai 1902 nr. 11 §15, jfr. straffelovens §339 nr. 2, jfr. politivedtekt for Oslo §39, jfr. §4 annet ledd,

- det er forbudt i offentlige parker og anlegg å sette opp telt o.l.

ved mandag 8. oktober 1979 å ha reist et sametelt på Eidsvoll plass i Oslo og latt det bli stående til 11. oktober s.å. da det ble fjernet av politiet. - - -

Følgende saksforhold er på det rene:

Side:40

En gruppe samer - Uavhengig samisk gruppe - fikk i brev av 4.10.1979 tillatelse fra Oslo politikammer til å avholde stands mandag 8.10.1979 kl. 11-16 ved Krohg-monumentet, Stortings plass, d.v.s. på plassen på Stortingets nordside. Mandag 8.10. om morgenen slo samegruppen, bl.a. alle de tiltalte i saken, opp et sametelt - en lavvu - ved Stortinget. Det skjedde imidlertid ikke på Stortings plass, men på gressplenen på Eidsvolls plass, foran Stortingets hovedfasade mot vest. Samene tok også opphold i teltet. Deres hensikt var å demonstrere mot utbyggingen av Alta-vassdraget og for øvrig mot behandlingen av samene generelt i det norske samfunn. Teltet ble stående på Eidsvolls plass, og samene hadde sitt tilhold der både om dagen og natten, i vel tre døgn. Fra tirsdag 9.10. gikk samene også til sultestreik. H.r.advokat Ole Jakob Bae søkte tirsdag 9.10. Oslo politikammer om tillatelse for samene til den pågående demonstrasjon, men oppnådde bare samtykke til dagtids-demonstrasjon på Stortings plass. Politiets avgjørelse ble, for så vidt gjaldt nektelsen av å ha teltet stående om natten, påklaget til Justisdepartementet, som torsdag 11.10 ca. kl. 11 meddelte politiet og Bae at klagen var avslått. Ca. kl. 13 samme dag ble teltet og samene fjernet med makt av politiet. Samene gjorde passiv motstand og måtte bæres bort.

Samene fortsatte sultestreiken også etter politiets ryddeaksjon. Lørdag 13.10 ble dessuten teltet reist på nytt, men da på Stortings plass og bare på dagtid i henhold til politiets tillatelse.

Samedemonstrasjonen vakte stor oppsikt, og sameteltet utenfor Stortinget ble et sentrum for sammenstimling av betydelige menneskemengder. Det kom til forskjellige former for demonstrasjoner, til dels av mere aggressiv karakter, ved siden av samenes egen, i og for seg stillferdige, demonstrasjon. Det hele ble avblåst mandag 15.10, etter at Regjeringen samme dag hadde fattet et vedtak som bl.a. gikk ut på å legge frem en ny Stortingsmelding om Alta-saken, og å utsette anleggsarbeidene til Stortinget hadde behandlet meldingen.

Når de tiltalte samer nekter seg skyldige etter begge tiltaleposter, er det på tre grunnlag: For det første hevder de at de ikke har mottatt noe pålegg om å forlate Eidsvolls plass før ved politiets ryddeaksjon torsdag 11.10. For det annet hevder de at de har fått muntlig tillatelse av politiet til å bli på Eidsvolls plass for hele det tidsrom tiltalen gjelder. For det tredje påberoper de seg nødrett og/eller nødverge.

Retten har delt seg i et flertall og et mindretall i sin endelige konklusjon i skyldsspørsmålet. Dissensen gjelder spørsmålet om nødrett/nødverge. Dette vil retten komme tilbake til, etter at den først har behandlet de øvrige sider av skyldsspørsmålet, hvor rettens medlemmer er enige.

Retten har funnet det bevist at de tiltalte har mottatt, og ikke etterkommet, pålegg om å forlate Eidsvolls plass, og at teltslagningen og oppholdet der har skjedd uten tillatelse. Straffeansvaret må imidlertid begrenses til bare å gjelde visse deler av det tidsrom som er angitt i tiltalen, dels som følge av faktisk tvil om når politiets pålegg ble oppfattet av samene og dels som følge av unnskyldelig rettsvillfarelse hos samene i noe av perioden. I det følgende behandler retten de nærmere enkeltheter i dette.

Politiadjutant Iver Frigaard, som ledet politiets arbeide med saken, har forklart at han flere ganger ga pålegg til talsmenn for samene om at de måtte flytte fra Eidsvolls plass, første gang allerede ved 9-tiden mandag 8.10. På grunn av den mulige tvil som kan gjøres gjeldende om når pålegget ble

Side:41

oppfattet av de forskjellige tiltalte, har retten likevel funnet det riktig å sette det første døgnet ut av betraktning. Tirsdag morgen og formiddag snakket imidlertid Frigaard i to omganger med A. Frigaard gjentok da først flytteordren, og avtalte en ny samtale etter at A hadde drøftet saken med de øvrige samene. Ca. kl. 12 samme dag hadde Frigaard og A sin annen samtale, og A meddelte da at samene var enige om ikke å ville fjerne seg godvillig. Fra dette tidspunkt er det etter rettens oppfatning ingen rimelig tvil om at samtlige tiltalte var klar over pålegget og bevisst valgte å motsette seg det. De tiltaltes forklaring om at de ikke oppfattet Frigaards beskjed som et pålegg, men bare som en henstilling, kan retten ikke godta.

For selve teltslagningen som sådan på Eidsvolls plass, jfr. tiltalens post II, er det spørsmål om overtredelse av et forbud som følger direkte av politivedtektene. Overtredelsen er her ikke betinget av at det er gitt særskilt pålegg fra politiet, og forholdet har derfor vedvart fra teltet ble reist mandag morgen. Manglende konkret kjennskap til forbudsbestemmelsen kan ikke påberopes som straffrihetsgrunn, både fordi også samene burde ha en fornemmelse av at teltslagning på Eidsvolls plass ikke er lovlig uten videre, og fordi de på forhånd - etter søknad - hadde fått en tillatelse som bare omfattet teltslagning på Stortingets plass på dagtid.

Fra tirsdag kveld oppsto imidlertid en ny situasjon, etter at samene hadde fått høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae til å bistå seg. Mens den administrative behandlingen av h.r.advokat Bae's søknader til Oslo politikammer og Justisdepartementet foregikk, var Bae i jevnlig telefonkontakt med politiadjutant Frigaard og oppnådde en avtale om hvordan saken skulle håndteres i mellomtiden. Frigaard og Bae har i retten forklart seg motstridende om innholdet av denne avtale. Frigaard har forklart at han lovet Bae å utsette en tidligere besluttet ryddeaksjon inntil Justisdepartementets svar forelå og inntil Bae deretter hadde fått snakke med samene. Det var imidlertid bare tale om en utsettelse av den tvangsmessige rydding fra politiets side, i håp om at man - bl.a. ved Bae's mellomkomst - skulle kunne unngå dette ubehagelige skritt. Det var - ifølge Frigaard - ikke spørsmål om noen tilbaketrekning av det stående pålegg om at samene skulle fjerne seg, enn si om noen positiv tillatelse til at teltet foreløpig ble på Eidsvolls plass. Bae har på sin side, som vitne i retten, forklart at han oppfattet Frigaard derhen at han ga samene en midlertidig tillatelse til å bli med sitt telt på Eidsvolls plass, en tillatelse Bae også mente og mener Frigaard måtte være legitimert til å kunne gi etter sin stilling som leder av politiets arbeide i saken. Bae har videre forklart at han meddelte denne tillatelse videre til samene, slik at de innrettet seg etter den.

For retten fortoner det seg som noe underlig om politiadjutant Frigaard, ved siden av å love utsettelse av selve ryddeaksjonen også likefrem skulle ha godkjent som lovlig samenes foreløpige tilhold på Eidsvolls plass. Retten finner det imidlertid ikke nødvendig å ta nærmere stilling til hvordan det forholder seg med dette. Retten finner under enhver omstendighet å måtte godta at h.r.advokat Bae - i henhold til den forståelse han sier å ha hatt - har meddelt samene at en slik midlertidig godkjenning var gitt. Dette må medføre at samene iallfall var i unnskyldelig rettsvillfarelse etter at de fikk Bae's meddelse, d.v.s. fra sent tirsdag kveld og frem til ryddeaksjonen torsdag. Deres forhold anses derfor ikke straffbart for dette tidsrom, jfr. strl. §57.

På den annen side anser retten det klart at avtalen mellom Frigaard og

Side:42

Bae, slik den er meddelt samene gjennom Bae, ikke kan føre til straffrihet utenfor dette tidsrom. Det kan således ikke bli tale om å tillegge avtalen noen tilbakevirkende kraft for tiden forut for tirsdag kveld. Heller ikke kan man tillegge avtalen noen gyldighet til fortrengsel for det klare pålegg som samene fikk ved politiets ryddeaksjon torsdag 11.10. Samenes nektelse av å fjerne seg frivillig da, og deres passive motstand mot politiet, var en åpenbar ordrenektelse. At politiet ikke direkte nevnte Justisdepartementets avslag før ryddeaksjonen, endrer ikke dette. Det kan heller ikke medføre skyldfrihet - om det enn kan beklages - at ryddeaksjonen ble satt i verk allerede kl. 13 denne dagen, før Bae hadde fått anledning til å snakke med samene som avtalt. Bae var akkurat da opptatt med en sak i Høyesterett frem til kl. 14. Politimesteren, som fastsatte tidspunktet for ryddeaksjonen til kl. 13, var ikke blitt orientert om avtalen mellom Frigaard og Bae.

Når det så gjelder spørsmålet om nødrett/nødverge, har rettens flertall - formannen og domsmann Odd M. Winger - dette syn:

Det er utvilsomt en sterk oppfatning hos mange at den planlagte utbygging av Alta-vassdraget vil være et alvorlig feilgrep generelt sett, og at det i særlig grad vil ramme samene som et skjebnesvangert inngrep i deres tradisjonelle livsform og næringsgrunnlag. På den annen side er det også en utbredt oppfatning - bl.a. hos flertallet i de sentrale politiske organer - at utbyggingen ikke vil ha slike sterke skadevirkninger og at fordelene ved den kraft man vinner ut vil være overveiende. I en slik interessekonflikt av politisk art kan, etter flertallets oppfatning, ikke representanter for den ene part, i sin kamp for sitt standpunkt, gripe til ellers straffbare handlinger under påberopelse av nødrett eller nødverge. Man kan ikke forlange dom for at motpartens standpunkt, til og med etter at det har seiret politisk, skal betraktes som en «fare» etter strl. §47, eller som et «rettsstridig angrep» etter strl. §48. Straffelovens bestemmelser om skyldfrihet p.g.a. villfarelse kan heller ikke komme inn overfor politiske vurderinger av denne art, etter flertallets oppfatning.

Disse synspunkter må også gjelde samenes kamp for å bedre sin samfunnsmessige stilling mere generelt. Uansett om det kan rettes kritikk mot det norske samfunns behandling av samene, foreligger det ikke derved en slik nødssituasjon at samene rettmessig kan bryte politivedtektene og motsette seg politiets pålegg, som ledd i sin politiske kamp. Griper man til slike midler på politisk grunnlag, er man utenfor rettsordenens spilleregler og over i den sivile ulydighet. Dette må gjelde også for samene, selv om det etter omstendighetene kan være grunnlag for å se mildt på forgåelsene. For øvrig må det være klart at rettens dom i denne straffesak om ordensforstyrrelser, ikke innebærer noe svar, verken fra rettens eller - som det er blitt påstått - fra storsamfunnets side, på den politiske kamp samene fører for sine interesser.

I tillegg til den politiske bakgrunn for same-demonstrasjonen er det blitt anført at Alta-utbyggingen også innebærer rent rettslige krenkelser overfor samene, som må gi dem nødvergerett. Det ene grunnlag for denne anførsel er en uttalelse i retten av forsker Asbjørn Eide, om at Norge muligens er folkerettslig avskåret fra å gjennomføre Alta-utbyggingen, fordi vi har ratifisert FN's menneskerettskonvensjoner. I konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter er det i artikkel 27 bestemt at bl.a. etniske og språklige minoriteter ikke skal berøves retten til å dyrke sin egen kultur eller bruke sitt

Side:43

eget språk. Ifølge forsker Eide kan man ikke utelukke at Alta-utbyggingen - som et inngrep i det fysiske grunnlag for samenes livsform - må anses som et inngrep i strid med artikkel 27. Rettens flertall finner imidlertid ikke å kunne følge den oppfatning at Norge - bare gjennom ratifikasjonen av den nevnte, generelt formede menneskerettsartikkel - skulle ha avskåret seg juridisk fra å foreta kraftutbygging i Alta-vassdraget.

Den andre rettslige krenkelse har forsvaret påberopt slik: Igangsettingen av anleggsarbeidene i Alta høsten 1979 skjedde før rettskraftig skjønn var avholdt, samtidig som det verken forelå noe samtykke til forhåndstiltredelse fra samene i egenskap av rettighetshavere på Finnmarksvidda, eller noe gyldig administrativt vedtak om forhåndstiltredelse, slik det kreves etter oreigningslovens §25. Vassdragsvesenets handlemåte utover sommeren og høsten 1979 tydet på at man der ikke var innstillet på å avvente et administrativt vedtak om forhåndstiltredelse, fordi man - uberettiget - påsto å ha samenes samtykke. Dessuten var det en annen nærliggende fare. Det var meget tenkelig at Olje- og energidepartementet - med sin markerte interesse av å få utbyggingen i gang - ville innvilge forhåndstiltredelse omgående i oktoberdagene 1979, for å gi Vassdragsvesenets utbygging en tilsynelatende legalitet uansett samenes protest. I virkeligheten kunne ikke departementet gi slik tillatelse uten rettsstridig å tilsidesette en uttalelsesfrist på minst seks uker som samene hadde krav på etter oreigningslovens §25, femte ledd, jfr. §12, annet ledd. En slik tilsidesettelse av uttalelsesretten kunne man likevel meget vel risikere, både fordi departementet muligens enda ikke hadde innsett - eller villet innse - samenes rett på dette punkt, og fordi overholdelse av fristen i praksis kunne medføre utsettelse av arbeidene helt til over vinteren.

Rettens flertall er enig i at i den utstrekning denne spesielle rettslige innsigelse har relevans i straffesaken mot samene, blir det i prinsippet et spørsmål om nødverge etter strl. §48 mot et rettsstridig angrep. Riktignok kan det kanskje sies at teltslagningen i en park i Oslo først og fremst var en krenkelse av ordensregler til beskyttelse av Oslo kommunes interesser, mens «angriperen» i Alta var Staten. Det må likevel være berettiget å se stat og kommune under ett i et tilfelle som dette, som samlet offentlig myndighet vis a vis samene. Når det gjelder ordrenektelsen overfor politiet, blir det spørsmål om dette kan sees som nødverge mot politiets tiltak for å hindre samene i en lovlig nødvergehandling mot Staten.

Rettens flertall kan imidlertid ikke se at den påberopte tilsidesettelsen av oreigningslovens regler om forhåndstiltredelse og frister i den forbindelse kan være noe holdbart nødverge-grunnlag for de demonstrerende samer. Dette må gjelde uansett om det skulle medføre riktighet at det forelå saksbehandlingsfeil etter oreigningsloven som nevnt. Når nødvergeretten på dette grunnlag avvises er det ikke fordi samene selv neppe var seg bevisst slike juridiske feil. De demonstrerte jo mot rettskrenkelser generelt, og det må i denne sammenheng i og for seg være dekkende. En avgjørende innvending er det derimot at samenes ulovlige demonstrasjon ikke fremtrer som noe nødvendig skritt for å få myndighetene til å respektere oreigningslovens saksbehandlingsregler. For så vidt det bare var feil av denne art man var ute etter å avverge, måtte det adekvate skritt være å gå rettens vei med påstand om midlertidig igangsettingsforbud i Alta inntil forhåndstiltredelsens lovlighet var avklaret. Det er ingen grunn til å tro at Staten ikke ville ha respektert

Side:44

en eventuell rettslig kjennelse i samenes favør. At de tiltalte samer kanskje ikke ville hatt partskompetanse i et slikt søksmål, er ingen innvending. En naturlig partsrepresentant i denne forbindelse hadde man i reindriftssamene, som hadde partsrettigheter i relasjon til oreigningsloven og som for øvrig på dette tidspunkt for lengst hadde engasjert juridisk bistand i forbindelse med skjønnet. Dersom de tiltalte samer i nærværende sak ikke en gang hadde partsrettigheter etter oreigningsloven, kan de åpenbart ikke ha vært berettiget til i stedet å opptre med ulovlige midler for å ivareta saksbehandlingsregler etter denne lov. Det synspunkt som har vært fremhevet, at samene er enkle naturmennesker som må få tale til myndighetene på sin egen, direkte måte uten altfor strenge ordensmessige hensyn, har ingen særlig vekt i denne sammenheng.

Flertallets konklusjon blir etter dette at de tiltalte samer heller ikke kan frifinnes på grunn av nødrett eller nødverge, og at de derfor må kjennes skyldige.

Rettens mindretall, domsmann Anne Winje, er kommet til at de tiltalte samer må bli å frifinne på grunnlag av nødrett. Når mindretallet er kommet til dette resultat, er det ut fra to hovedsynspunkter: For det første den helt spesielle særstilling samene befinner seg i som naturfolk og etnisk/språklig minoritetsgruppe, og for det annet den temmelig beskjedne lovovertredelse demonstrasjonen representerte. Det er nok delte oppfatninger i vårt samfunn både om Alta-utbyggingen og om andre spørsmål som vedrører samene. Men uansett dette må man - når det er spørsmål om å straffedømme samene for et fra deres side fredelig forsøk på å få Storting og Regjering i tale - legge vesentlig vekt på deres egen sterke følelse av å være utsatt for krenkelser som enndog truer deres næringsgrunnlag og identitet. De tiltalte samer har selv utvilsomt følt seg i en klar nødrettssituasjon under demonstrasjonen. Det må være berettiget å bedømme samene på deres egne premisser i denne ganske spesielle sak. Deri ligger ikke noen alminnelig godkjenning av straffbare ordensforseelser som lovlig politisk kampmiddel i vårt samfunn.

Mindretallet legger også en viss vekt på de rettslige feil etter oreigningsloven som de statlige organer - etter hva det kan se ut for - var i ferd med å begå i tidsrommet omkring demonstrasjonen. Selv om disse feil neppe alene kunne begrunne noen nødvergerett for de demonstrerende samer, forsterker de grunnlaget for nødrett.

Resultatet i skyldsspørsmålet blir at de tiltalte dømmes i samsvar med flertallets konklusjon. I henhold til det retten tidligere er kommet til om tidspunktet da politiets pålegg ble oppfattet av samene, og om unnskyldelig rettsvillfarelse i en del av tiden, har den straffbare ordrenektelse skjedd fra ca. kl. 12 til ut på kvelden tirsdag 9.10 og ved ryddeaksjonen ca. kl. 13 torsdag 11.10. Dette forhold rammes av de straffebestemmelser som er referert i tiltalens post 1. Den straffbare teltslagning har, hensyn tatt til rettsvillfarelsen, skjedd fra om morgenen mandag 8.10 til ut på kvelden tirsdag 9.10. Dette forhold rammes av de straffebestemmelser som er referert i tiltalens post II.

Straffeutmålingen er i henhold til strpl. §166 avgjort av det flertall i retten som har stemt for domfellelse. Flertallet har funnet det tilstrekkelig å markere det straffbare i samenes forhold med en bot på kr. 500,-, subsidiært fem dagers fengsel, for hver av de tiltalte. De argumenter som mindretallet har anført som grunnlag for frifinnelse, har flertallet sett på som formildende

Side:45

omstendigheter. Hertil kommer at samenes straffeskyld ikke omfatter mere enn en del av tidsrommet i tiltalen slik som nærmere angitt foran. I seg selv har dette begrenset betydning, for så vidt som samene fortsatt viste en sterk ulydighetsvilje da politiet måtte fjerne dem med makt torsdag 11.10. Her kommer imidlertid et annet formildende moment inn, nemlig at ryddeaksjonen ble satt i verk uten at h.r.advokat Bae hadde fått snakke med samene etter Justisdepartementets avgjørelse, slik som avtalt. Dette kan ha virket overrumplende på samene. Man kan ellers peke på som et visst skjerpende moment at samenes demonstrasjon førte til store ordensproblemer for politiet p.g.a. andre demonstranters oppslutning i tildels aggressive former. Noe vesentlig ansvar kan man imidlertid ikke pålegge samene for sympatisørenes ulovligheter selv om også samene så hva som utviklet seg med utspring i deres demonstrasjon. Samene skal for øvrig aktivt ha medvirket til å hindre utskeielser blant andre demonstranter.

Rettens medlemmer er enige om ikke å ilegge saksomkostninger, ut fra det syn de har på de tiltaltes straffeskyld og ut fra de tiltaltes jevnt over beskjedne økonomiske situasjon. - - -