Rt-1981-506
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1981-04-03 |
| Publisert: | Rt-1981-506 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 45B/1981 |
| Parter: | Statsadvokat Jostein Erstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Hellesylt, Endresen, Mellbye, Løchen, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §3, Straffeloven (1902) §332, §438, §449, Tvistemålsloven (1915), Dyrevernloven (1935) |
Dommer Hellesylt: Skien og Porsgrunn byrett avsa den 19. desember 1980 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1902, dømmes for overtredelse av straffelovens §332, 1. ledd, til en bot til statskassen på kr. 5.000,- - femtusenkroner - eller, hvis boten ikke betales, fengsel i 35 - trettifem - dager.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen å betale til det offentlige, erstatning med kr. 18.006,20 - attentusenogsekskroner 20/100-.
Side:507
3. I saksomkostninger til det offentlige betaler A kr. 500,- - femhundrekroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til byrettens domsgrunner.
A har anket dommen. Han hevder at den ilagte bøtestraff er for streng. Videre anfører han at det feilaktig er ilagt erstatningsansvar, idet vilkårene etter straffeprosesslovens §3 for å ta dette kravet med, ikke foreligger.
Jeg finner at anken over straffutmålingen ikke kan føre fram, men at anken for øvrig må tas til følge.
Når det gjelder straffutmålingen, peker jeg som byretten på at det nå - etter at domfelte i 1976 for alltid er fradømt retten til å eie, ha, bruke eller stelle hest - er annen gang at han overtrer forbudet. Ut fra domfeltes økonomiske stilling - han har en betydelig formue - og forholdene for øvrig, kan jeg ikke se at boten er satt for høyt.
Når det gjelder anken over at domfelte i straffedommen er ilagt erstatningsansvar, peker jeg på at det etter straffeprosesslovens §3 er et vilkår at erstatningskravet følger av den straffbare handling. Dette vilkår finner jeg ikke oppfylt.
Det beløp det er tale om, gjelder utgifter som det offentlige har hatt til veterinærbehandling, transport, foring og oppstalling m.v. av de hester domfelte ble fratatt rådigheten over. Etter min mening står disse utgifter ikke i slik årsakssammenheng med det straffbare forhold at de etter straffeprosesslovens §3 kan sies å følge av dette. Det er nok så at det offentlige ikke ville ha blitt påført utgiftene om ikke domfelte hadde forbrudt seg. Det er således en logisk årsakssammenheng til stede. Men årsakssammenhengen er indirekte og avledet. Etter min mening har utgiftene mer karakter av omkostninger i forbindelse med forfølgningen av det straffbare forhold, med blant annet formål å sikre et eventuelt inndragningskrav, enn av et borgelig rettskrav som følger av det straffbare forhold.
Når kravet således ikke faller inn under straffeprosesslovens §3, var det en saksbehandlingsfeil at det ble tatt med og pådømt som et erstatningskrav i byrettens dom. Dette er en feil som Høyesterett må kunne prøve, og som ikke - i henhold til straffeprosesslovens §449 annet ledd - må avgjøres ved anke etter tvistemålsloven. Etter dette må byrettens dom oppheves for så vidt gjelder det ilagte erstatningsansvar.
Jeg stemmer for denne
dom:
By rettens dom oppheves for så vidt gielder det ilagte erstatningsansvar, jfr. domsslutningens punkt 2. For øvrig forkastes anken.
Dommer Endresen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Mellbye, Løchen og Stabel: Likeså.
Side:508
Av byrettens dom (dommerfullmektig Karl B. Myhre):
A er født xx.xx.1902 - - -. Han er pensjonist med inntekt kr. 28.000,- til 30.000,- pr. år, formue kr. 320.000,-. Han er gift og forsørger hustru. Han er tidligere bl.a. domfelt to ganger i 1972 og 1976 for overtredelse av dyrevernloven og en gang i 1979 for overtredelse av straffelovens §332 første ledd. - - -
Retten ser saken slik:
Etter det som kom frem under hovedforhandlingen er det ikke tvil om at tiltalte ved Skien og Porsgrunn byretts rettskraftige dom av 3. juni 1976 ble fradømt for alltid retten til å eie, ha, bruke og stelle hest. Heller ikke er det tvil om at han sommeren 1980 hadde og stelte flere hester på sin eiendom.
Retten finner det utvilsomt at å ha og stelle hest går inn under begrepet «virksomhet» i straffelovens §332 første ledd. Tiltalte blir etter dette å felle i samsvar med tiltalebeslutningen for overtredelse av straffelovens §332, 1. ledd.
Straffutmålingen:
Retten finner at det i saken er flere formildende omstendigheter. Tiltalte er i dag 78 år gammel og har drevet med hest i over 60 år. Det er ikke kommet frem noen opplysninger som tyder på at de hestene saken gjelder er blitt mishandlet. For tiltalte fortegner dommene som fratar ham retten til å holde dyr, seg som rene overgrep. Det er imidlertid helt klart at tiltalte nå må forstå at dette ikke gir ham rett til å sette seg utover en rettskraftig dom. Tiltalte er en gang tidligere, i 1979, dømt for overtredelse av straffelovens §332 første ledd.
Retten mener også at hensynet til rettsordenen taler for at det reageres strengt. Det må gjøres klart at man ikke suverent kan sette seg utover en rettskraftig dom selv om man er uenig i den.
Både indiviual- og almenpreventive hensyn taler således for en streng reaksjon.
Retten finner etter det ovenfor anførte at straffen passende kan settes, i samsvar med aktors påstand, til en bot av kr. 5.000,-, subsidiært 35 dagers fengsel.
Borgelige rettskrav:
Det er i saken nedlagt påstand fra aktors side om at tiltalte tilpliktes å dekke alle utgifter i forbindelse med veterinærbehandling, oppstalling, transport m.v. Retten forstår dette som en begjæring om at det avsies namsdom for det offentliges erstatningskrav mot tiltalte på kr. 18.006,20, d.v.s. de utgifter det er dokumentert at det offentlige har hatt.
Angivelse av denne påstanden og de bevis den støtter seg på, er ikke meddelt tiltalte ved stevningen. Kravet ble imidlertid tilkjennegitt under hovedforhandlingen allerede i aktors innledningsforedrag. Det ble ikke fra forsvarets eller tiltaltes side protestert mot pådømmelse av kravet eller mot kravets størrelse, verken da eller under prosedyren, og retten finner at dette må ansees som et stilltiende samtykke til at spørsmålet behandles, jfr. straffeprosesslovens §438. Videre finner retten at det offentliges erstatningskrav er en følge av tiltaltes straffbare handling, jfr. straffeprosesslovens §3. Erstatningskravet kan således behandles av retten.
Retten finner at tiltalte må erstatte det offentlige dets utgifter til veterinærbehandling, oppstalling, transport m.v. Tiltalte har ved sin rettsstridige handlemåte påført det offentlige utgifter. Riktignok fikk han ikke, da hestene
Side:509
ble beslaglagt, anledning til å prøve å selge dem, for på den måte å spare det offentlige for omkostningene. Retten kan imidlertid ikke se at han skulle ha noe krav på dette. Tiltalte var forlengst fradømt retten til å ha hester og kan ikke, når han setter seg utover denne dommen, vente å bli varslet før dyrene tas fra ham.
En betydelig del av omkostningene er påløpet som en følge av tiltaltes eget forhold. Hans sak skulle opprinnelig vært behandlet tidlig i september, men måtte utsettes da den forsvarer tiltalte hadde valgt, ikke kunne møte da. Tiltalte var ikke villig til å velge en annen forsvarer, og han var heller ikke villig til å gi politiet tillatelse til å selge hestene. - - -