Rt-1981-611

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-04-30
Publisert:	Rt-1981-611
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 65B/1981.
Parter:	Staten v/Finansdepartementet (advokat Tallag Andersen - til prøve) mot Tore Haug (høyesterettsadvokat Finn Eriksrud).
Forfatter:	Hellesylt, Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Løchen, Mellbye
Lovhenvisninger:	Konkursloven (1863) §3, Tvistemålsloven (1915) §180, §378

Dommer Hellesylt: Staten ved skattefogden i Vestfold fremsatte den 3. januar 1980 begjæring til Oslo skifterett om at boet til Tore Haug skulle tas under skifterettens behandling som konkursbo etter konkurslovens §3. Grunnlaget for begjæringen var ubetalt merverdiavgift for årene 1978 og 1979 med i alt kr. 96.277, inkludert renter. Avgiften knyttet seg til driften av Grand Kafé i Sandefjord. Det ble anført at Tore Haug var innehaver av kaféen sammen med Jan Ivar Eriksen. Eriksens bo var tatt under behandling som konkursbo ved Sandefjord skifteretts kjennelse den 8. november 1979.

Tore Haug bestred at han var ansvarlig medeier i kaféen. Han var bare et «stille medlem», som ikke hadde ansvar for den virksomhet som ble drevet utover et beløp på kr. 50.000, som han hadde skutt inn da Jan Ivar Eriksen overtok Grand Kafé i 1973.

Oslo skifterett fant at Tore Haug ikke var ansvarlig for det krav konkursbegjæringen fra skattefogden bygde på, og avsa den 22. april 1980 kjennelse med denne slutning:

«Konkursbegjæring av 3. januar 1980 fra skattefogden i Vestfold mot Tore Haug tas ikke til følge.»

Om saksforholdet og partenes nærmere anførsler for skifteretten vises til skifterettens kjennelse.

Staten har anket skifterettens kjennelse, som hevdes å være uriktig, til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Staten anfører at hvilken selskapsform som foreligger og hvilket ansvar Haug har, i utgangspunktet avhenger av hva som i så henseende

Side:612

måtte være avtalt mellom ham og Eriksen. Det foreligger ingen skriftlig selskapsavtale mellom Eriksen og Haug. På grunnlag av opplysningene ellers i saken må det imidlertid anses godtgjort at det må ha vært avtalt eller uttrykkelig forutsatt at kafédriften skulle skje i form av ansvarlig selskap. Noen ansvarsbegrensning er ikke avtalt. Haug kjøpte kaféen sammen med Eriksen, og sammen med ham inngikk han leieavtale med gårdeieren. Han ble dermed personlig ansvarlig både for husleien og for kjøpesummen, som det ble utstedt en pantobligasjon for undertegnet av Haug og Eriksen. Haug heftet således ikke bare med sitt innskudd for driften, men utover dette også for restkjøpesummen, for husleien og dessuten med et kausjonsansvar på 75.000 kroner. Det var avtalt mellom Haug og Eriksen at en eventuell gevinst skulle deles likt etter at Eriksen hadde tatt ut lønn for sin arbeidsinnsats. Alle disse omstendigheter trekker i retning av personlig ansvar for Haug. Avtalen ville således få en skjevhet i Eriksens disfavør hvis han alene skulle heftes for virksomhetens forpliktelser utover det som var uttrykkelig avtalt.

Videre er både Haug og Eriksen oppgitt som innehavere i registreringsmeldingen om merverdiavgift. Både regnskapsfører/revisor og Vestfoldbankens representanter har oppfattet forholdet slik at også Haug var ansvarlig deltaker. Regnskapsmessig er virksomheten - bortsett fra året 1973 - behandlet som om det forelå et ansvarlig selskap. Haug er blitt liknet for inntekter av kafédriften som pensjonsgivende næringsinntekt, og slik likning er betinget blant annet av at det er tale om et ansvarlig selskapsmedlem. I søknad om skjenkerett er begge oppgitt som eiere av kaféen.

Utad er på brevark, meny og visittkort angitt både Eriksen og Haug som innehavere. Når ikke Haug har satt en stopper for dette, må forklaringen være at angivelsen dekket det reelle forhold.

Subsidiært anføres at selv om partene ikke har avtalt eller hatt den uttrykkelige forutsetning at kaféen skulle drives som ansvarlig selskap, må Haug likevel bli ansvarlig. Det foreligger ingen avtale som begrenser Haugs ansvar, og heller ingen andre holdepunkter for en begrensning. Den naturlige bedømmelse av hele forholdet, i lys av de omstendigheter som foreligger, må være at også Haug er ansvarlig. Det følger da av den deklaratoriske regel om solidaransvar i selskapsforhold at Haug må ha et direkte personlig ansvar for selskapets forpliktelser.

Atter subsidiært anføres at Haug under enhver omstendighet må ha pådratt seg ansvar som følge av klanderverdig passivitet fra hans side ved at han ikke sørget for å stoppe den bruk av hans navn som medinnehaver av Grand Kafé, som fremgikk av visittkort, meny og av firmaets brevark. Brevarkene, med Haug påført som innehaver, har blant annet vært brukt i Eriksens korrespondanse med skattefogden. Denne bruk av Haugs navn var egnet til å gi kreditorer og andre den forestilling at Haug var ansvarlig for kaféens drift. Haug var kjent med at hans navn stod på menyen, og visste antakelig også om bruken av navnet på brevarkene, noe som støttes av Eriksens vitneforklaring.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

Side:613

«1. Boet til Tore Haug, Tostrupsgt. 19, Oslo 2, tas under konkursbehandling ved Oslo skifterett.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Høyesterett har, etter å ha hørt den ankende parts fremstilling av saksforholdet og ankegrunnene og mottatt hans påstand, med hjemmel i tvistemålslovens §378 annet ledd avskåret videre forhandling for så vidt gjelder det prinsipale og det første subsidiære ankegrunnlag.

Ankemotparten, Tore Haug, har når det gjelder det andre subsidiære grunnlag, som er nytt for Høyesterett, ikke bestridt at det kan være et særlig grunnlag for ansvar at det er skiltet utad med hans navn. Men det måtte i så fall meget mer til enn det som har vært tilfelle i saken her. Haug har overhodet ikke hatt noe å gjøre med utformingen av brevark, visittkort eller meny. Hans navn er påført av Eriksen, uten Haugs samtykke eller vitende. visittkortet har han ikke sett i det hele tatt. Det må også legges til grunn at det ikke er bevist at han har sett brevarket. At hans navn er påført menyen, reagerte han på da han ble kjent med det, likevel uten å få stoppet bruken av den. Men menyen er det i denne sammenheng ikke grunn til å legge særlig vekt på. Den ble brukt overfor gjestene - virksomhetens debitorer.

Av de opplysninger som er innhentet ved spørsmål til kaféens avtalekreditorer, går det fram at ingen av disse har regnet med Haug som ansvarlig. Skattefogdens krav følger av loven, og det kan ikke bli spørsmål om noen legitimasjonsvirkning overfor ham. Det kan således ikke bygges noen rett overfor Haug på den omstendighet at brevarkene med hans navn har vært brukt i Eriksens korrespondanse med skattefogden.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet dømmes til å betale til Tore Haug saksomkostninger for skifteretten og Høyesterett.»

Det foreligger en rekke nye dokumenter for Høyesterett. I rettslig henseende står saken for så vidt gjelder den ankende parts prinsipale og første subsidiære grunnlag i alt vesentlig i samme stilling som for skifteretten. Det andre subsidiære grunnlag er som nevnt nytt for Høyesterett. Størrelsen av det krav staten nå gjør gjeldende, er ca. 365.000 kroner. Tore Haug har ingen innvendinger mot selve beregningen av avgiftskravet og har erkjent at han er insolvent hvis staten får medhold i at han er ansvarlig for beløpet.

Jeg finner at anken ikke kan føre fram.

Når det gjelder de grunnlag for statens krav som det ble prosedert på for skifteretten, kan jeg i det vesentlige slutte meg til skifterettens begrunnelse, som jeg imidlertid finner grunn til å utdype noe.

Etter min mening står bakgrunnen for Haugs engasjement i kafédriften sentralt når man - i mangel av en skriftlig avtale - skal få belyst hvilket ansvar han etter partenes forutsetninger skulle ha. Eriksen ønsket å starte en virksomhet for seg selv, men hadde ikke

Side:614

midler til dette. Haug hadde midler, men åpenbart ikke planer om selv å bli ervervsdrivende. Etter anmodning fra Eriksen skjøt Haug inn 50.000 kroner i den virksomhet Eriksen ville starte. Videre kausjonerte Haug for 75.000 kroner som Eriksen lånte i banken. Av dette utgjorde 50.000 kroner Eriksens kontantandel ved kjøpet av kaféen, og 25.000 kroner var kassakreditt til kafédriften. Videre hadde Haug medunderskrevet kjøpekontrakt og leieavtale og ble dermed medforpliktet for restkjøpesummen for kaféen og for husleien. Utover dette ble Haug ikke spurt om å engasjere seg, og har heller ikke gjort det.

Kafévirksomheten er det Eriksen alene som har forestått, helt fritt, uten å konsultere Haug om de forskjellige disposisjoner som han har foretatt. Det er betegnende for hans frie stilling at bankens representanter og selskapets regnskapsfører/revisor, som uriktig må ha gått ut fra at det forelå et ansvarlig selskap, har stusset over Eriksens - ut fra deres forutsetninger - egenmektige disposisjoner. Det har imidlertid aldri foreligget noen fullmakt for Eriksen til å forplikte Haug, utover det denne uttrykkelig hadde påtatt seg ansvar for.

Jeg bemerker at den likedeling av overskuddet som var avtalt, ikke er uforenlig med at Haug ikke skulle ha ansvar for virksomhetens forpliktelser utover det han uttrykkelig påtok seg. Det var for øvrig Haug som hadde kapital å satse i selskapet. Eriksen hadde selv ikke noe å sette inn ved starten. Ut fra Haugs større økonomiske engasjement i den virksomhet Eriksen skulle drive, var den likedeling som ble avtalt ikke unaturlig.

At regnskapsføreren feilaktig har gått ut fra at det forelå et ansvarlig selskap og innrettet regnskapsførselen etter dette, og at denne uriktige forutsetning også kan ha hatt skattemessige konsekvenser, kan etter forholdene ikke få betydning for Haugs ansvar. Jeg må legge til grunn at Haug verken har forstått hvilken oppfatning regnskapsføreren bygde på eller innsett hvilke konsekvenser de forskjellige alternativer innebar.

Når jeg etter dette er kommet til at det ikke foreligger noen avtale eller forutsetning om at Haug skulle ha noe ansvar utover det han uttrykkelig forpliktet seg til, og at et videregående ansvar heller ikke kan utledes på annet grunnlag i tilknytning til avtaleforholdet, følger det av dette at det ikke blir rom for noen slik presumsjon som anført av den ankende part om at Haug har et direkte solidarisk ansvar for selskapets forpliktelser.

Når det gjelder spørsmålet om Haug kan bli ansvarlig på grunn av passivitet, måtte forutsetningen for et ansvar for uberettiget bruk av hans navn være at denne bruken har skapt en situasjon hvor det kan bebreides Haug at han ikke har grepet inn. Bruken av navnet på visittkortene har han ikke visst noe om. Når det gjelder menyen, som Haug reagerte på, fikk han den forklaring at hans navn var påført fordi han hadde skutt penger inn i virksomheten. Eriksen bemerket også at når menyen først var trykt, fikk man også bruke den. At Haug ikke fikk satt en stopper for navnebruken på menyen som fortrinnsvis retter seg mot kafeens gjester, kan jeg under disse omstendigheter ikke legge særlig vekt på.

Om Haug var kjent med at hans navn ble brukt på brevark, er

Side:615

uklart. Selv benekter han slik kjennskap, mens Eriksen har ment at han må ha sett brevarket i forbindelse med regnskapsutskrifter som ble oversendt. Det er imidlertid noe usikkert om regnskapsutskriftene ble sendt Haug av Eriksen, eller om de kom fra regnskapsfører/revisor. I siste fall bortfaller grunnlaget for Haugs kjennskap til bruken av hans navn på brevark, da det ikke er opplyst om noen annen korrespondanse mellom Eriksen og Haug. Jeg vil ikke utelukke at Haug kan ha sett brevark med sitt navn påført, men kan, slik omstendighetene ligger an, ikke legge den vekt på dette at Haug blir ansvarlig. Helt vesentlig for min vurdering er i denne sammenheng at den bruk som ble gjort av Haugs navn, etter de opplysninger som er innhentet, åpenbart ikke har forledet noen av virksomhetens avtalekreditorer til å tro at andre enn Eriksen var ansvarlig.

Når det særskilt gjelder kravet på skyldig merverdiavgift, finner jeg at verken den uriktige anmeldelse i avgiftsregisteret, foretatt uten Haugs vitende og uten at han har skrevet under meldingen, eller den omstendighet at Eriksen i sin korrespondanse med skattefogden har brukt brevark hvor Haug var nevnt som medinnehaver, kan bevirke at han blir ansvarlig. Det offentliges krav bygger på loven og er basert på den virksomhet som faktisk har vært drevet. Haug kan ikke ved en uriktig angivelse foretatt uten hans vitende, eller ved sin mulige passivitet, pådras ansvar for en virksomhet han ikke har drevet.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at staten i samsvar med tvistemålslovens §180 må ilegges saksomkostninger for behandlingen i skifteretten og i Høyesterett. Ankemotparten har lagt fram saksomkostningsoppgave hvorav for utgifter kr. 5.417,75.

Saksomkostningene settes til kr. 58.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Skifterettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for skifterett og Høyesterett betaler staten v/Finansdepartementet til Tore Haug 58.000 - femtiåtte tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Løchen og Mellbye: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig Andreas Sand):

I begjæring av 3. januar 1980, innkommet til retten 4. januar 1980 kl. 08.30, begjærte skattefogden i Vestfold boet til Tore Haug tatt under skifterettens behandling som konkursbo. - - -

Etter bevisførselen legger retten følgende fakta til grunn i konkurssaken:

Tore Haug, som er servitør av yrke, fikk sommeren 1973 en forespørsel fra Jan Ivar Eriksen om et lån på kr. 50.000,-, til overtakelse av en kafé. De to var tidligere arbeidskamerater og godt bekjente. En tid senere fikk Eriksen tilbud om å overta Grand Kafé i Sandefjord og spurte da Haug om han var villig til å skyte inn kr. 50.000,- ved overtakelsen. Haug ble med til Sandefjord og så på

Side:616

serveringsstedet og erklærte seg villig til å gjøre et innskudd på kr. 50.000,-.

I august 1973 fikk Eriksen innvilget et lån på kr. 50.000,-i Vestfoldbanken, dette skulle dekke hans del av det kontantbeløpet som ble krevet av selgeren for kaféen. Den 31. august 1973 var Eriksen og Haug så i Sandefjord for å gjennomføre overtakelsen.

Haug kausjonerte for Eriksens personlige lån på 50.000 kr., og dessuten for en kassakreditt på kr. 75.000,-, som lød på «Grand Kafé, ved Jan Ivar Eriksen».

Gjennom advokat Midtgård ble det samme dag inngått leiekontrakt på lokalene i Storgt. 2 med gårdeieren. I utkastet til leiekontrakt sto Eriksen alene som leietaker, men Haugs navn er tilføyd ovenfor med maskin og han underskrev kontrakten sammen med Eriksen.

Det ble videre opprettet kjøpekontrakt av samme dato med den tidligere innehaveren av kafédriften. I innledningen står både Eriksen og Haug som kjøpere, og begge har underskrevet kontrakten. Etter deres forklaring lød kontrakten opprinnelig på Eriksen alene som kjøper, men dette ble endret fordi Haug skulle ha en garanti for sitt innskudd. Kjøpesummen for kaféen var kr. 400.000,- av dette kr. 100.000,- kontant. Eriksen og Haug betalte en halvpart hver av kontantdelen.

Etter overtakelsen flyttet Eriksen til Sandefjord og begynte å drive kaféen pr. 1. september 1973. Han søkte om og fikk de nødvendige bevillinger fra det offentlige i sitt navn.

I forbindelse med merverdiavgiften ble virksomheten meldt til fylkesskattesjefen i fastsatt registreringsmelding, utfylt av regnskapsføreren og underskrevet av Jan Ivar Eriksen. Under avsnittet «ansvarsforhold (virksomheten drives av)» er krysset av for «ansvarlig selskap», og under dette er både «Haug og Eriksen ført opp som «innehaver eller disponent». Etter bevisførselen bygger retten på at Haug var ukjent med at en registreringsmelding med et slikt innhold ble innsendt.

Da Vestfoldbanken ytet lånet til Eriksen og innvilget kassakreditt, var den interessert i å få virksomheten registrert i handelsregisteret. Dette skal visstnok ha hatt sammenheng med at leiekontrakten skulle stilles som sikkerhet. Banken forsøkte å få virksomheten registrert, men meldingen ble avvist av registerføreren. Verken Eriksen eller Haug var med på dette og de kan ikke opplyse noe om hva innholdet i bankens melding var.

Internt mellom Eriksen og Haug ble det ikke inngått noen skriftlig selskapsavtale. De hadde ikke forutsetninger for å gjøre dette på egen hånd, men det var planen å gå til advokat for å få satt opp en avtale. Dette ble imidlertid ikke gjort.

Retten finner det bevist at de seg imellom iallfall muntlig avtalte at gevinsten av virksomheten skulles deles likt etter at Eriksen først hadde tatt ut lønn for sitt arbeid med driften av kaféen. Det var planen ved overtakelsen at Eriksen skulle drive kaféen, mens Haug fortsatte i sitt arbeid som servitør i Oslo og i perioder andre steder. Størrelsen på Eriksens godtgjørelse for arbeidsinnsatsen ble ikke avtalt. Eriksen opplyser at han gjennomsnittlig har tatt ut ca. kr. 70.000,- i året av virksomheten.

Bakgrunnen for avtalen om lik fordeling av netto gevinst var at de to hadde foretatt like store kontantinnskudd ved overtakelsen. Etter det som er opplyst har Haug som utbytte fått utbetalt ca. kr. 15.000,- fra 1973 til avviklingen i 1979. Det ble heller ikke formelt avtalt hvem som skulle treffe de løpende

Side:617

avgjørelser eller viktigere beslutninger for virksomheten. Haug og Eriksen var gode venner og innrettet seg rent faktisk slik at Eriksen sto for driften og tok alle avgjørelser, mens Haug fikk tilsendt årsregnskap og var innom Eriksen i Sandefjord gjennomsnittlig 3-4 ganger i året.

Når det gjelder den skattemessige behandling av tilknytningen til Grand Kafé har Haug på dette punkt fylt ut sine selvangivelser slik kaféens regnskapsfører har gitt anvisning på. Av utdannelse har han gymnas, sekretærskole for misjonærer, avbrutte studier i teologi og folkehøyskole (Nansenskolen), og kunne ikke bedømme det regnskapsmessige på egen hånd. I selvangivelsen for 1978 har Haug således ført opp næringsinntekt på kr. 59.000,- vedrørende Grand Kafé. Dette vederlag er altså ikke mottatt.

På formuesiden har Haug under post 49 a, faste eiendommer av enhver art, for 1977 ført opp kr. 74.802,- og for 1978 kr. 80.000,- vedrørende kaféen. Disse beløpene er etter det som er opplyst fremkommet ved at Haug ikke har tatt ut hele sin andel av bokført netto utbytte, slik at hans tilgodehavende i virksomheten er øket.

Kaféen viste seg etter hvert ikke å være lønnsom nok. De to siste årene måtte Eriksen betale kontant for vareleveranser. Han bestemte seg våren 1979 for å avslutte driften av kaféen og avertere den til salgs, uten samtykke fra Haug, som imidlertid ble varslet. Da gårdeieren sa opp leieforholdet, lot det seg ikke gjøre å selge kafévirksomheten.

Eriksen har forklart at dersom salg hadde blitt gjennomført, måtte kjøpesummen etter hans mening bli fordelt slik at Haug fikk kr. 50.000,- pluss renter, mens han selv fikk resten. Bakgrunnen var at han måtte ha mer enn Haug fordi han hadde slitt med kaféen siden 1973.

Etter pågang fra skattefogden ble det videre våren 1979 avtalt en nedbetalingsordning mellom denne og Eriksen, som gikk ut på at en viss prosent av omsetningen skulle settes inn på sperret konto. - - -

Retten skal bemerke:

Retten kan ikke se at registreringsmeldingen av 5. september 1973 til fylkesskattesjefen isolert sett på noen måte kan medføre at Tore Haug er solidarisk ansvarlig overfor skattefogden for ubetalt merverdiavgift, idet det må legges til grunn at denne meldingen med sitt innhold har vært ukjent for Haug. Forholdet mellom Eriksen og Haug var heller ikke av en slik art at Eriksen har hatt fullmakt fra Haug til å vedta solidarisk gjeldsansvar for Haug for eventuell ubetalt merverdiavgift.

Avgjørende for om Tore Haug er personlig ansvarlig for det krav fra skattefogden som konkursbegjæringen bygger på, blir da spørsmålet om det foreligger en selskapsform som innebærer at Haug har begrenset ansvar, eller om det foreligger andre holdepunkter for at Haugs ansvar for ubetalt merverdiavgift er begrenset.

Retten vil først redegjøre for hva den etter bevisførselen legger til grunn som sakens fakta når det gjelder Eriksens og Haugs forutsetninger eller avtale om Haugs ansvar for virksomhetens gjeld.

Haug har forklart at han på sin side aldri har oppfattet seg som ansvarlig for hele virksomhetens gjeld. På forespørsel om hva den planlagte avtalen mellom ham og Eriksen skulle inneholde, har han imidlertid ikke nevnt noe eget punkt om ansvarsbegrensning for seg selv. Hans motiv for å stå med i kjøpekontrakten var å oppnå en slags sikkerhet for kontantinnskuddet. Han overveide ikke noe personlig ansvar for restkjøpesummen.

Side:618

Eriksens forklaring på dette punkt var noe uklar, men tydet etter rettens mening likevel på at de to ikke skulle ha ansvar for gjelden på lik linje.

Retten er etter en helhetsbedømmelse av forholdet kommet til at Eriksen og Haug faktisk ikke kan sies å ha inngått noen uttrykkelig avtale seg imellom om omfanget av Haugs ansvar for virksomhetens gjeld. Utfra det vennskapelige forholdet mellom Eriksen og Haug og at overtakelsen av Grand Kafé hadde som formål å skaffe Eriksen et eget serveringssted å drive. finner retten likevel at det lå i hele situasjonen at Eriksen sannsynligvis ikke kunne gå på Haug og kreve ham for ytterligere innskudd til dekning av tap i virksomheten.

I tilslutningen til dette punktet vil retten bemerke at det ikke er lagt fram opplysninger som viser at Haugs navn eller person har vært brukt eller fremhevet utad overfor leverandører. De foreliggende opplysninger her tyder mest i den retning at kreditorene har hatt Eriksen å holde seg til som ansvarlig innehaver, utad sett.

Retten finner det ikke naturlig å bedømme Eriksens og Haugs måte å innrette seg på ved overtakelsen og driften av Grand Kafé som et «stille selskap», slik dette tradisjonelt har vært definert. Haugs omfattende forpliktelser som kausjonist og hans medansvar for restkjøpesummen bryter etter rettens vurdering med de rammer som hittil har vært satt opp for begrepet stille interessent, selv om hans forpliktelser i og for seg var beløpsmessig begrenset.

Retten er likevel, under en viss tvil, kommet til at Haugs ansvar, etter en helhetsbedømmelse av kafévirksomheten, for gjeld vedrørende kaféen må anses som begrenset, slik at han ikke hefter personlig for kravet på ubetalt merverdiavgift.

Retten legger ved vurderingen avgjørende vekt på at omstendighetene omkring overtakelsen og driften av Grand Kafé tyder på at det ikke var meningen fra deltakernes side at de skulle hefte på lik linje. Eriksen fikk et innskudd fra sin venn Haug i en selvstendig kafévirksomhet Eriksen selv skulle arbeide i og drive, og Haug har vært helt passiv i forhold til virksomheten i 6 år, utover utbetaling av mindre beløp i utbytte. Eriksen kunne videre neppe hatt noe rettslig krav på ytterligere innskudd fra Haug, slik forholdet var dem imellom.

Det må også tillegges betydelig vekt i vurderingen av Haugs gjeldsansvar at han som deltaker i selskapet ikke har vært eksponert utad, for de alminnelige kreditorer.

Retten er etter dette kommet til at Tore Haug ikke er personlig ansvarlig for det krav fra skattefogden som konkursbegjæringen bygger på, og begjæringen blir ikke å ta tilfølge. - - -

Side:619