Rt-1981-683
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1981-03-03 |
| Publisert: | Rt-1981-683 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 85 K/1981 |
| Parter: | Fredrikstad kommune (advokat Einar Simonsen) mot 1. E. J. Rudstrøm A/S og 2. E. J. Rudstrøm (advokat Sigurd N. Røang). |
| Forfatter: | Blom, Christiansen, Skåre |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §107, §96, §179, Dobbeltbeskatningsavtaleloven (1949) §1 |
Utbetalinger fra E. J. Rudstrøm A/S, Fredrikstad, til selskapets stifter og hovedaksjonær Eivind J. Rudstrøm, bosatt i Spania, var av norske ligningsmyndigheter blitt beskattet som aksjeutbytte. Rudstrøm hevdet at utbetalingene var pensjon som ikke skulle beskattes i Norge, jfr. skatteavtalen mellom Norge og Spania av 25. april 1963.
Rudstrøm reiste sak mot kommunen og vant i byretten. Fredrikstad kommune påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett og begjærte berammelsen av ankesakén utsatt med hjemmel i tvistemålslovens §96, subsidiært at saken ble stanset med hjemmel i tvistemålslovens §107 i påvente av norske og spanske skattemyndigheters avgjørelse av rekkevidden av den nevnte skatteavtale, jfr. avtalens artikkel 26. Ved kjennelse av 1. desember 1980 nektet lagmannsretten utsettelse eller stansing.
Fredrikstad kommune påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Etter den kjærende parts mening var det ikke riktig når
Side:684
lagmannsretten hadde uttalt at hvorvidt Rudstrøm var skattepliktig i Norge, ville utelukkende bero på norsk skattelovgivning. Det ble vist til Zimmer: Internasjonal inntektsskatterett side 34 og side 40 samt kjennelse avsagt av Stavanger byrett 14. mai 1980. Den kjærende part hevdet at spørsmålet om lovligheten av de omprosederte ligninger ikke kunne avgjøres uten at det først ble tatt standpunkt til rekkevidden av skatteavtalen, og at det var de to lands sentrale skattemyndigheter som skulle ta dette standpunkt.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Da det her ikke dreier seg om et videre kjæremål, har utvalget full kompetanse til å prøve de spørsmål som saken reiser.
Overenskomsten av 25. april 1963 mellom Norge og Spania til unngåelse av dobbelbeskatning med hensyn til skatter av formue og inntekt er inngått med hjemmel i lov av 28. juli 1949 nr. 15 §1. Den er da blitt en del av intern norsk rett med trinnhøyde som norsk lov, jfr. Zimmer l.c. side 34. Før det i nærværende sak kan avgjøres om det foreligger skatteplikt til Norge for de utbetalinger som den i Spania bosatte Eivind J. Rudstrøm har mottatt fra det norske aksjeselskap, må altså såvel norsk intern skatterett som nevnte skatteavtale undersøkes etter at sakens faktum er bragt på det rene.
Utvalget antar videre at dersom de to lands skattemyndigheter inngår gjensidig avtale i medhold av skatteavtalens artikkel 26, vil også denne avtale være inkorporert i norsk rett og må legges til grunn for domstolene, jfr. Zimmer side 40. Som der nevnt kan slike tilleggsavtaler ha karakter av en fortolking av skatteavtalen, eller løse spørsmål som ikke er behandlet i den opprinnelige avtale. De rettsregler som måtte følge av avtaler av sistnevnte karakter, vil klarligvis bare kunne få anvendelse på etterfølgende skatteforhold. I hvilken utstrekning en «fortolkningsavtale» må anses bindende for domstolene også for tidligere skatteforhold, ser man etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på.
Vilkåret for å stanse en sak etter tvistemålslovens §107 er nemlig i alle tilfelle at rettsforholdet «foreligger til avgjørelse» for annen myndighet. At det eventuelt av annen myndighet kan bli truffet en avgjørelse om rettsforholdet, er således ikke tilstrekkelig. Det eneste som foreløpig foreligger i nærværende sak er som nevnt en norsk henvendelse til Spania for å høre de spanske myndigheters syn på visse spørsmål etter skatteavtalen. Hvorvidt denne henvendelse i sin tid vil resultere i en gjensidig avtale om forståelsen av skatteavtalen slik som bestemt i dennes artikkel 26, synes i øyeblikket høyst usikkert. Man er etter dette enig med lagmannsretten i at det ikke foreligger noen hjemmel for å stanse saken.
For ordens skyld tilføyer utvalget at tvistemålslovens §107 er en diskresjonær bestemmelse. Dersom vilkårene for stansing hadde foreligget, måtte lagmannsretten også ha overveiet hvorvidt en stansing etter omstendighetene ville vært hensiktsmessig eller rimelig. Det måtte her blant annet tas hensyn til den lange tid som er gått siden skattetvisten ble reist og til at kommunen - om forhandlingene med Spania leder til at skattyteren skulle skattlegges der - har erkjent at ligningene må frafalles eller oppheves.
Side:685
Den kjærende part har subsidiært nedlagt påstand om at sakens behandling utsettes. Lagmannsrettens nektelse av å utsette saken kan imidlertid ikke påkjæres, jfr. tvistemålslovens §96 annet ledd i.f.
Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger for utvalget. Etter omstendighetene antar utvalget at saksomkostningsspørsmålet bør utstå i medhold av tvistemålslovens §179 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.»