Rt-1981-860

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-06-26
Publisert:	Rt-1981-860
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 102/1981
Parter:	Kst.statsadvokat Arne Fliflet, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Blom, Skåre, Michelsen, Stabel. Mindretall: Røstad
Lovhenvisninger:	Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Straffeloven (1902) §52, §63, §34, Investeringsavgiftsloven (1969) §7

Dommer Blom: Hadeland og Land herredsrett avsa 6. mars 1981 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1918, adresse - - - dømmes for overtredelse av lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66 §72 annet ledd jfr. §34 første ledd og lov om avgift på investeringer m.v. av 19. juni 1969 nr. 67, §7 første ledd jfr fjerde ledd jfr. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 nr. 66 §34 første ledd jfr. strl. §63 annet ledd til en straff av fengsel i 60 dager. Fullbyrdelsen av denne straff utstår med en prøvetid på 2 år jfr. straffelovens §52.»

Ved en inkurie er det utelatt i domsslutningen at tiltalte samtidig ble frifunnet for et tiltalepunkt som gjaldt prisovertredelse.

Statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen, og hevder at det skulle vært idømt ubetinget fengsel både på grunn av beløpets størrelse, ca. kr. 108.000, og fordi domfelte så sent som i februar 1978 er idømt ubetinget fengselsstraff i Høyesterett for liknende forhold, jfr. Rt-1978-363.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommen.

Jeg er kommet til at anken må føre fram.

Det fremgår av herredsrettens dom at domfelte har solgt sin privatbolig, tatt opp lån av sine søsken og realisert de aktiva som ikke var helt nødvendige for den daglige drift av firmaet. Han har etter herredsrettens oppfatning vist en usedvanlig vilje til å gjøre opp for seg, og det er på det rene at han betalte storparten av skyldig merverdiavgift i oktober 1979 og resten i januar 1980 - 11 måneder før tiltale ble uttatt.

Jeg finner det klart at dette er omstendigheter av betydelig vekt for straffutmålingen, og selv om det beløp saken gjelder er stort, ville jeg ha funnet det forsvarlig å opprettholde den betingede straff dersom tiltalte ikke nylig var dømt for helt tilsvarende forhold.

For så vidt er det på det rene at det i den sak som ble pådømt av Høyesterett 4. februar 1978 gjaldt enda større beløp enn nå, i alt over kr. 225.000 hvorav for mottatt vederlag mer enn kr. 135.000. Den gang forelå tilsvarende formildende omstendigheter som nå; og på tiden for Høyesteretts dom hadde han maktet å betale alt han skyldte det offentlige. Dette kunne riktignok ikke føre til at straffen ble gjort betinget, men straffetiden ble satt ned fra 45 til 30 dagers fengsel, som ble sonet i november 1978. Alt 20. februar 1979 unnlot han på ny å

Side:861

betale skyldig merverdiavgift, og 20. juni samme år var det skyldige beløp kommet opp i det nærværende sak gjelder. Når han så kort tid etter å ha sonet straffen på ny prioriterer opprettholdelse av sin forretningsvirksomhet fremfor å følge lovens klare påbud om å innbetale til staten de midler han har oppebåret i merverdiavgift, kan jeg ikke se at det foreligger særlige grunner til å gi betinget straff, jfr. straffelovens §52 nr. 2.

Men i betraktning av de formildende forhold jeg har nevnt, finner jeg at straffetiden også denne gang nedsettes, og anser 35 dager som en passende straff.

Jeg stemmer for denne

dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til ubetinget fengsel i 35 - trettifem - dager.

Dommer Røstad: En enstemmig herredsrett kom «under noen tvil» til at det her forelå slike «særlige grunner» som etter straffelovens §52 nr. 2 må til for å gi betinget dom. Jeg deler dette syn, og stemmer således for at anken forkastes.

Tiltaltes unnlatelse av å betale merverdiavgift av mottatt vederlag må - slik herredsretten fremholder - ses på bakgrunn av de betydelige betalingsvansker bedriften lenge har hatt å stri med.

En serie av uforutsette uhell brakte fra midten av 1970-årene bedriften i store likviditetsvansker, slik det er anført i Høyesteretts dom i den tidligere straffesak mot tiltalte. Likviditetsvanskene kom av flere grunner til å vare lenger enn man hadde hatt grunn til å regne med. Tiltaltes unnlatte innbetalinger i denne sak må etter min mening ses som en fortsettelse av de unnlatelser som var omfattet av den tidligere dom. Den første av de skyldige betalingsterminer som den nye dom bygger på, gjaldt således det tidsrom da domfelte utholdt straff etter den tidligere dom. På denne tid hadde bedriften også andre vanskeligheter. Kontorpersonalet hadde således et stort sykefravær - noe som også fikk betydning for regnskapsføringen og for informasjonen overfor myndigheter.

Ved brev av 22. mai 1979 ble tiltalte av skattefogden i Oppland gjort kjent med at hans bedrift resterte med merverdiavgift for 6. termin 1978, og at det i tillegg kunne komme eventuell avgift for 1. termin 1979. Bedriften fikk frist til å innbetale beløpet innen 5. juni 1979. «I motsatt fall vil jeg måtte overveie å innberette forholdet til Finansdepartementet til avgjørelse av spørsmålet om anmeldelse til påtalemyndigheten skal inngis på nytt.» Også senere i juni samme år gjorde skattefogden henvendelse til tiltalte og minnet om avgiftsrestanser. Disse henvendelser ledet ikke til noen dekning fra tiltaltes side, og skattefogden inngav således anmeldelse i brev av 13. juli 1979 til politimesteren i Vestoppland.

Herredsretten har fremholdt at tiltalte etter de enkelte henvendelser fra skattefogden hver gang kontaktet denne pr. telefon og redegjorde for sin stilling samt at han prøvde å skaffe penger.

Side:862

Selskapets revisor gjorde i brev av 9. oktober 1979 skattefogden oppmerksom på at situasjonen var blitt bedret for selskapet, som nå viste en spesielt god inntjeningsevne til tross for at den totale gjeldsmasse ikke var vesentlig redusert. I brevet ble det pekt på en del omstendigheter som kunne forklare den bedrede situasjon. Revisoren bemerket videre at det i over et år var arbeidet med salg av tiltaltes boligeiendom, men at kontrakt først var blitt undertegnet en måned tidligere. Den 11. oktober innbetalte tiltalte kr. 111.000 som avdrag på restansebeløpet, og mindre enn tre måneder senere innbetalte han resten av restansebeløpet, slik at gjeldsbeløpet pr. 4. januar 1980 var dekket fullt ut.

Elleve måneder senere tok så statsadvokaten ut tiltalebeslutning for det beløp som anmeldelsen hadde omfattet - kr. 108.259 - og som tiltalte for lengst hadde dekket fullt ut.

I mellomtiden skal det ikke være påløpt restanser, heller ikke etter at den nye sak ble reist. Tiltalte har ved meget store anstrengelser og oppofrelser klart å arbeide bedriften opp av bølgedalen. Som fremhevet av førstvoterende har han solgt sin privatbolig og tatt opp lån av sine søsken. Herredsretten har fremholdt at alt dette ble gjort for å dekke det han skyldte av avgifter, og at han selv ikke hadde hatt direkte personlig vinning av ikke rettidig å betale avgiften. Til den karakteristikk herredsretten gav tiltalte - og som førstvoterende har gjengitt - om en usedvanlig vilje til å gjøre opp for seg, hadde retten gjort følgende bemerkning: «Resultatet har ifølge han selv blitt at han pr. i dag er kommet over sine økonomiske vanskeligheter og samtidig klart å opprettholde mange arbeidsplasser.»

Disse omstendigheter - sammen med det forhold at de straffbare handlinger nå ligger om lag 2 år tilbake i tiden - gjør det etter mitt skjønn berettiget å la fengselsstraffen være betinget, selv om tiltalte tidligere er felt for en slik forgåelse.

Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Blom.

Dommerne Michelsen og Stabel: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Johs. Strenge Næss med domsmenn): - - -

A er innehaver av installasjonsfirmaet og den elektriske forretning - - - Firmaet drives nå i 2. generasjon.

Firmaets regnskaper føres etter faktureringsprinsippet. A har i dag 10 montører i arbeid. Arbeidslønnen framkommer på grunnlag av såkalt «slumpakkord».

I begynnelsen av 1970 årene var firmaet inne i en ekspansjonsperiode og det ble bl.a. etablert filial i X. Fra midten av 70-årene begynte imidlertid driften å gå med betydelige underskudd og filialen på X ble da avviklet. A fikk da store problemer med å holde driften igang og klarte ikke å betale fortalt merverdiavgift for alle terminer rettidig. Ved Hadeland og Land forhørsretts dom av 28. juni 1977, stadfestet av Høyesterett ved dom av 04.02.1978 ble A

Side:863

således domfelt for overtredelse av tilsvarende karakter som i denne sak. Det gjaldt da hovedsakelig terminer i 1976.

A har ifølge foreliggende opplysninger alltid ført et godt regnskap og sendt inn omkostningsoppgaver m.v. han skulle rettidig. Dette ble også gjort for de forhold som nå er omhandlet i tiltalebeslutningens punkt I og II.

For 6. termin 1978 utgjorde det beløp A skulle innbetale i merverdiavgift av mottatt vederlag kr. 41.642,-for 1. termin 1979 kr. 38.795,-og for 2. termin 1979 kr. 27.822,-. Disse beløp forfalt til betaling h.h.v. 20. februar, 20. april og 20. juni 1979. Tilsammen utgjorde beløpene kr. 108.259,-. I tillegg skulle han etter omsetningsoppgavene betalt kr. 27.616,-.

Forfalt investeringsavgift utgjorde for 1. termin 1979 kr. 606,- og for 2. termin 1979 kr. 715,- tilsammen kr. 1.321,-.

A betalte ikke ovennevnte beløp ved forfall. Han forklarte retten i dag at årsaken var at det ikke fantes penger å betale med. For å unngå opphør av firmaet måtte han bruke de pengene han hadde til den daglige drift d.v.s. innkjøp av materiell, lønninger m.v.

I 1978 startet han forsøk på å selge sin privatbolig i Y, samtidig avviklet han filialen i X og realiserte de aktiva som ikke var helt nødvendig for fortsatt drift av firmaet. Boligen lyktes først solgt i 1980 og han mottok ingen penger for huset før om høsten s.å.

Utover sommeren og høsten 1979 fikk A innfridd utestående fordringer på ca. kr. 60.000,-. Han fikk lånt penger av sine søsken og varekreditorene stilte seg velvillige m.h.t. oppgjøret slik at A skulle få fremskaffet det nødvendige beløp for å betale merverdiavgiften.

Etter dette betalte A 11. oktober 1979 kr. 111.000,- i skyldig merverdiavgift. Resten av det han skyldte i merverdiavgift og investeringsavgift betalte han 4. januar 1980.

Skattefogden skrev flere purringsbrev til A før han ble anmeldt. A, som var klar over plikten til å betale avgiften rettidig, kontaktet hver gang skattefogd Snilsberg pr. telefon og redegjorde for sin stilling samt at han prøvde å skaffe pengene.

Retten legger til grunn at Snilsberg ikke gav A noen fristforlengelser m.h.t. betalingen.

På bakgrunn av ovenstående finner retten bevist at A har forholdt seg som beskrevet i punkt I og II i tiltalebeslutningen og at han har handlet forsettlig. Han blir således å dømme i samsvar med disse punkter i tiltalebeslutningen.

Når det gjelder punkt III i tiltalebeslutningen blir A å frifinne.

Vedrørende straffutmålingen skal det etter rettspraksis reageres med fengselsstraff ved forsettlig unnlatelse av å betale merverdiavgift som pliktes av mottatt vederlag jfr. merverdiavgiftslovens §72 annet ledd. Ved større beløp er også hovedregelen at fengselsstraffen blir gjort ubetinget.

I dette tilfellet gjelder det et stort beløp, kr. 108.259,-. Det legges til grunn at det skal meget til for å kunne gi betinget straff ved så store beløp. I tillegg kommer som straffeskjerpende moment at A forholdsvis nylig er dømt for tilsvarende forhold.

I formildende retning legges særlig vekt på at A i hele den økonomisk vanskelige periode førte et godt regnskap og leverte nøyaktige omsetningsoppgaver. Han mente hele tiden å ha økonomisk evne til å betale både merverdiavgift m.v. og å holde bedriften gående. Det skortet imidlertid på likvide midler. Han har solgt sin privatbolig, tatt opp lån av sine søsken og

Side:864

realisert de aktiva som ikke var helt nødvendige for den daglige drift av firmaet.

Alt dette er gjort for å dekke det han skyldte av avgifter. Han har således ikke hatt direkte personlig vinning av ikke rettidig å betale avgiften, selv om han på denne måten urettmessig har oppnådd et lån. A har etter rettens oppfatning vist en usedvanlig evne og vilje til å gjøre opp for seg. Resultatet har ifølge han selv blitt at han pr. i dag er kommet over sine økonomiske vanskeligheter og samtidig klart å opprettholde mange arbeidsplasser.

Det legges også i noen grad vekt på at det nå er gått ca. 11/2 år fra forøvelsen av de straffbare handlinger. - - -